Har du av og til følt på at du angrer på å ha fått barn og sagt det til noen?

[AnonymBruker]

Vi hadde en veldig tøff start med datteren vår (snart 4 år nå). De to første årene var ekstremt tunge med mye gråt (spesielt det første året) og ekstremt lite søvn. Det har sakte men sikkert gått seg til og nå føler vi endelig vi er over kneika. 

Jeg hadde fødselsdepresjon og var helt ødelagt av kombinasjonen lite søvn og mye gråt. Klarte ikke få ordentlig tilknytning til datteren min de første 7 månedene, jeg hadde veldig morsinnstinkt, men ikke denne overveldende morskjærligheten som "alle" snakker om. Vi slet oss ut med å prøve å trøste henne og å prøve å finne ut hva som plaget henne og møtte et helsevesen som vi ikke opplevde at tok oss på alvor. Den lille tiden jeg hadde for meg selv brukte jeg på å google og lese for å finne ut hva som kunne plage henne.

Da hun var rundt ett år sa jeg til en venninne at jeg angret litt på å ha fått barn. Hadde en tung dag og trengte å få ut litt gruff. Jeg savnet å få mer enn to-tre timer sammenhengende søvn og savnet å ikke være konstant bekymret og å føle meg utilstrekkelig som mor fordi babyen gråt så mye. Det var ikke sånn at jeg mente noe mer med det enn å bare blåse ut litt frustrasjon. 

Forrige uke tok venninnen min opp det jeg sa den gangen for tre år siden, at hun synes det var ekstremt dårlig gjort av meg og at hun syntes synd i datteren min fordi jeg følte det sånn. Jeg ble tatt på senga over at noe jeg hadde sagt på et av de laveste punktene i mitt liv ble brukt mot meg. Hun sa at hun var bekymret for om jeg burde legges inn da jeg sa det fordi hun mente det var så forferdelig ting å si. Samtidig var det ikke sånn at hun prøvde å hjelpe meg eller tok opp bekymringene sine med mannen min så det virker ikke for meg som om hun egentlig var så bekymret eller oppriktig trodde jeg mente det. Jeg prøvde å forklare det med at av og til sier man dumme ting når man har det tungt og fikk til svar at visse ting er det aldri greit å si.

Jeg har vondt i magen og kjenner at samvittigheten gnager. Er det så jævlig å i et svakt øyeblikk ha sagt det til en venninne? Jeg elsker datteren min og ville aldri vært henne foruten, ikke da hun var ett heller. 

 

Anonymkode: 0a0e9...35e

[AnonymBruker]

Det er MANGE som føler det sånn. Det er mange som føler det sånn til barna er voksne til og med. 

Anonymkode: 1b82e...dc4

[AprilLudgate]

Det var en lite reflektert venninne?

Og lite støttende. Men aller mest overraskende lite reflektert.

Helt normale tanker og følelser hos deg i den tiden, mange har det likt 🤷‍♀️

Jeg fikk tilknytningen med en gang, hadde dog en kjip barseltid på endel vis.

Fikk en liknende kommentar fra bekjent (ikke venninne) og selv om hun er snill generelt så holder jeg henne på avstand. 
 

Hun presterte kommentere «hvis det er så slitsomt, hvorfor tok du ikke bare abort».

Holdt på å dette av stolen 🙈🤦‍♀️

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er MANGE som føler det sånn. Det er mange som føler det sånn til barna er voksne til og med. 

Anonymkode: 1b82e...dc4

Jepp, spes i tenårene. 

[AnonymBruker]

"Venninnen" din er en løk. 

Det er *veldig* vanlig å ha perioder hvor man angrer på å ha fått barn. 

Jeg hadde det litt som deg. Slet med fødselsdepresjon, og det første året med eldstemann er det jævligste året i mitt liv. Vi hadde egentlig tenkt oss to tette, men la fra oss tanken om et barn nr 2, for det var så jævlig at ingen av oss orket tanken. Vi fikk et barn til etter et par år, da, når ting gikk adskillig bedre. (og det var heldigvis en helt annen opplevelse!)

Og ja; jeg angret ofte på at jeg hadde fått barn. OG jeg sa det til en venninne. Hun fikk et barn en stund etter meg, og hun har også flere ganger sagt at om hun kunne velge om igjen, skulle hun ikke fått barn. Og hun har valgt å bare få det ene barnet. 

Anonymkode: 5d56d...edb

[AnonymBruker]

Aldri. Å få barn er den soleklart beste avgjørelsen i mitt liv, og jeg har et helt strålende liv generelt (høy utdanning, god helse, god økonomi, god partner osv). 

Anonymkode: 1d3dc...5a9

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på å ha fått barn, men jeg angrer ofte på hvem jeg valgte å få barn med. Eller jeg lurer på hvordan familie jeg kunne fått om jeg hadde valgt en annen partner.

Anonymkode: 3be99...597

[AnonymBruker]

Aldri angret. Har tre barn hvor bare en fortsatt er i tenårene.

Anonymkode: 10cc7...9f6

[AnonymBruker]

Du skal aldri ha dårlig samvittighet for følelsene dine! ❤ Det er helt greit å føle det sånn. Sender deg en klem ❤

Anonymkode: 2cdd0...121

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for svarene. Godt å vite at jeg ikke er den eneste ❤️ Syntes selv det var en skikkelig unødvendig kommentar fra venninnen min, men begynte å lure på om dette faktisk var så jævlig at hun hadde rett i å konfrontere meg. Føler jo at jeg har vært en så god mor som jeg kan være og nå er det endelig litt enklere å være mamma.

Og til dere som ikke har vært så langt nede og kjent på det: så bra for dere ❤️ Skulle så gjerne ønske starten på livet som mor ble litt enklere sånn at jeg hadde hatt mer tid til å kjenne på de gode følelsene. 

Anonymkode: 0a0e9...35e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Aldri. Å få barn er den soleklart beste avgjørelsen i mitt liv, og jeg har et helt strålende liv generelt (høy utdanning, god helse, god økonomi, god partner osv). 

Anonymkode: 1d3dc...5a9

Hva skal du fram til her? At du er en fantastisk mamma, bedre enn ts, med alt 100% materielt og fysisk på plass? 
Blir snurt på vegne av ts, og får lyst å skrive « ja men du tar det jo igjen i manglende selvinnsikt..» . Men det skal jeg ikke gjøre…

Anonymkode: 66410...982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Vi hadde en veldig tøff start med datteren vår (snart 4 år nå). De to første årene var ekstremt tunge med mye gråt (spesielt det første året) og ekstremt lite søvn. Det har sakte men sikkert gått seg til og nå føler vi endelig vi er over kneika. 

Jeg hadde fødselsdepresjon og var helt ødelagt av kombinasjonen lite søvn og mye gråt. Klarte ikke få ordentlig tilknytning til datteren min de første 7 månedene, jeg hadde veldig morsinnstinkt, men ikke denne overveldende morskjærligheten som "alle" snakker om. Vi slet oss ut med å prøve å trøste henne og å prøve å finne ut hva som plaget henne og møtte et helsevesen som vi ikke opplevde at tok oss på alvor. Den lille tiden jeg hadde for meg selv brukte jeg på å google og lese for å finne ut hva som kunne plage henne.

Da hun var rundt ett år sa jeg til en venninne at jeg angret litt på å ha fått barn. Hadde en tung dag og trengte å få ut litt gruff. Jeg savnet å få mer enn to-tre timer sammenhengende søvn og savnet å ikke være konstant bekymret og å føle meg utilstrekkelig som mor fordi babyen gråt så mye. Det var ikke sånn at jeg mente noe mer med det enn å bare blåse ut litt frustrasjon. 

Forrige uke tok venninnen min opp det jeg sa den gangen for tre år siden, at hun synes det var ekstremt dårlig gjort av meg og at hun syntes synd i datteren min fordi jeg følte det sånn. Jeg ble tatt på senga over at noe jeg hadde sagt på et av de laveste punktene i mitt liv ble brukt mot meg. Hun sa at hun var bekymret for om jeg burde legges inn da jeg sa det fordi hun mente det var så forferdelig ting å si. Samtidig var det ikke sånn at hun prøvde å hjelpe meg eller tok opp bekymringene sine med mannen min så det virker ikke for meg som om hun egentlig var så bekymret eller oppriktig trodde jeg mente det. Jeg prøvde å forklare det med at av og til sier man dumme ting når man har det tungt og fikk til svar at visse ting er det aldri greit å si.

Jeg har vondt i magen og kjenner at samvittigheten gnager. Er det så jævlig å i et svakt øyeblikk ha sagt det til en venninne? Jeg elsker datteren min og ville aldri vært henne foruten, ikke da hun var ett heller. 

 

Anonymkode: 0a0e9...35e

Har følt meg dum som beholdt i en situasjon der jeg ikke burde gjort det. Merket det på slutten av svangerskapet at mannen begynte mes psykisk vold igjen. Barnet var ikke lengre ønsket av far og far fortalte det hele tiden til meg. Samtidig drev far med verre psykisk vold enn noen gang før.

Jeg fikk reist tilslutt. Men oppi det hele så vet jeg at jeg ikke hadde valgt annerledes om jeg så hadde klart å se fremtiden. 

Anonymkode: 98ac8...910

[AnonymBruker]

Så jeg har ikke angret, men jeg har hatt tøffe dager. 

Anonymkode: 98ac8...910

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (30 minutter siden):

Det var en lite reflektert venninne?

Og lite støttende. Men aller mest overraskende lite reflektert.

Helt normale tanker og følelser hos deg i den tiden, mange har det likt 🤷‍♀️

Jeg fikk tilknytningen med en gang, hadde dog en kjip barseltid på endel vis.

Fikk en liknende kommentar fra bekjent (ikke venninne) og selv om hun er snill generelt så holder jeg henne på avstand. 
 

Hun presterte kommentere «hvis det er så slitsomt, hvorfor tok du ikke bare abort».

Holdt på å dette av stolen 🙈🤦‍♀️

Takk ❤️ Ja, ble overrasket. Hun har også barn og hun har også klaget mye på hvor slitsomt det er så følte nok at det var en trygg havn da jeg sa det. 

Det som plager meg mest er egentlig det at hun fikk det til å fremstå som om jeg ikke var i stand til å ta vare på mitt eget barn, samtidig som hun ikke løftet en finger for å hjelpe oss. 

Hadde jeg vært oppriktig bekymret for en venninne hadde jeg definitivt stilt opp og gjort mitt for å hjelpe. Jeg hadde forsåvidt stilt opp uansett, men hvis du mistenker at noen er så syk at de trenger å bli innlagt bør man i hvert fall være der for å bistå 

Anonymkode: 0a0e9...35e

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk ❤️ Ja, ble overrasket. Hun har også barn og hun har også klaget mye på hvor slitsomt det er så følte nok at det var en trygg havn da jeg sa det. 

Det som plager meg mest er egentlig det at hun fikk det til å fremstå som om jeg ikke var i stand til å ta vare på mitt eget barn, samtidig som hun ikke løftet en finger for å hjelpe oss. 

Hadde jeg vært oppriktig bekymret for en venninne hadde jeg definitivt stilt opp og gjort mitt for å hjelpe. Jeg hadde forsåvidt stilt opp uansett, men hvis du mistenker at noen er så syk at de trenger å bli innlagt bør man i hvert fall være der for å bistå 

Anonymkode: 0a0e9...35e

Helt riktig tenkt av deg. 
 

Dette er et vennskap jeg hadde revurdert litt uten å lage noen dramatikk av det.

Men som du sier: hun tenker du er syk/ikke har omsorgskapasitet - men gjør ikke et kvekk med saken? 
Hun burde jo anbefalt løsninger som kunne hjulpet dere. 
 

Å komme med fordømmelse noen år etter hjelper jo ingen 🤷‍♀️

Nei, hun er nok ikke den klokeste eller mest empatiske der ute. 
 

Har du andre venner som er mer…oppegående? 

[AnonymBruker]

Jeg sier det ofte. For det er sannheten. Betyr jo ikke at jeg ikke gir barna mine det de trenger, men burde nok vært barneløs.

Anonymkode: 7bcb5...bf1

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (45 minutter siden):

Helt riktig tenkt av deg. 
 

Dette er et vennskap jeg hadde revurdert litt uten å lage noen dramatikk av det.

Men som du sier: hun tenker du er syk/ikke har omsorgskapasitet - men gjør ikke et kvekk med saken? 
Hun burde jo anbefalt løsninger som kunne hjulpet dere. 
 

Å komme med fordømmelse noen år etter hjelper jo ingen 🤷‍♀️

Nei, hun er nok ikke den klokeste eller mest empatiske der ute. 
 

Har du andre venner som er mer…oppegående? 

Ja, har flere venner. Angrer veldig på at det var henne jeg valgte å ventilere til, har mange som ville håndtert den situasjonen mye bedre. Jeg kommer nok til å trekke meg litt unna. Ikke noe vits å kutte ut vennskapet helt da vi har mange felles venner, men skal definitivt holde henne på en armlengdes avstand.

Nei, synes det var fryktelig unødvendig å komme med det nå. Hadde vært noe veldig annet om hun tok det opp som ren bekymring og for å høre om jeg hadde det bedre nå, men dette var kun anklagende. Som om ikke jeg går rundt og har dårlig samvittighet for ekstremt mye allerede. Bare det faktum at jeg ikke klarte å trøste mitt egen barn kommer for alltid til å sitte i kroppen min, selv om jeg vet at det ikke var oss det var noe galt med, men kolikken som var problemet.

Nei, det er hardt å være foreldre. 💔

Anonymkode: 0a0e9...35e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

"Venninnen" din er en løk. 

Det er *veldig* vanlig å ha perioder hvor man angrer på å ha fått barn. 

Jeg hadde det litt som deg. Slet med fødselsdepresjon, og det første året med eldstemann er det jævligste året i mitt liv. Vi hadde egentlig tenkt oss to tette, men la fra oss tanken om et barn nr 2, for det var så jævlig at ingen av oss orket tanken. Vi fikk et barn til etter et par år, da, når ting gikk adskillig bedre. (og det var heldigvis en helt annen opplevelse!)

Og ja; jeg angret ofte på at jeg hadde fått barn. OG jeg sa det til en venninne. Hun fikk et barn en stund etter meg, og hun har også flere ganger sagt at om hun kunne velge om igjen, skulle hun ikke fått barn. Og hun har valgt å bare få det ene barnet. 

Anonymkode: 5d56d...edb

Takk for at du deler. Veldig godt å høre at dette ikke er unormalt, selv om jeg selvsagt skulle ønske man slapp å føle det sånn.

Jeg var definitivt lykkeligere før jeg fikk barn. Å være lykkelig uten søvn er komplett umulig for meg.

Anonymkode: 0a0e9...35e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent på slike følelser, når jeg fikk mitt barn så følte jeg at jeg gikk på en sky hele første året, til tross for verden rundt. Men jeg hadde en kjempe enkel fødsel, amming var bare kos og det var ingen problemer idet hele tatt. I det store og det hele så har jeg vært kjempefornøyd med å bli mamma fra barsel til tenåringstid så har jeg ingen klager til tross for at jeg alene om alt. Men det var meg og mitt barn, jeg har vært heldig, er ikke sikkert at jeg hadde vært like heldig med nummer to, har alltid tenkt at jeg hadde sikkert fått et helvete om jeg skulle hatt et barn til når alt gikk rette veien med den første så hadde jeg nok fått sjokk med en til. 

Å få et barn og føle at du hele veien går mot strømmen og ikke kjenne på den roen jeg hadde det synes jeg høres helt jævlig ut, du er jo konstant i limbo da. Hadde en venninne som hadde en slik babytid med nummer to og jeg passet babyen hennes med kolikk i et par timer av og til slik at hun fikk en pause og det var helt jævlig. Du får jo så vondt av en liten en som gråter slik og det hadde du rundt deg i nesten 2 år.. 

Uansett, hadde jeg vært deg så hadde jeg revurdert dette vennskapet, det var ingen "godhet" som gjorde at hun tok dette opp nå, virker nesten som om hun har gått rundt å ventet på når hun kunne pirke i dette.. 

 

Anonymkode: 2aa97...178

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn men angrer på at jeg fortalte barnefar at jeg var gravid. (Barnefar har per dags dato ikke kontakt med eget barn, dette er bestemt av retten). 

Det er fullstendig forståelig at du på en tung dag sier du angrer på at du fikk barn. Spesielt viss du har slitt med fødselsdepresjon. Det er veldig enkelt for folk å dømme noen når de står på utsiden. Du gjør sannsynligvis så godt du kan i den situasjonen dere er i. Lite søvn er tøft og det er utrolig krevende å være foreldre til tider.

Anonymkode: 09ced...1c9