Jeg føler jeg kommer til å forbli singel resten av livet

[AnonymBruker]

Kvinne på 30 år, vært singel i noen år, har ett seriøst forhold bak meg og et som jeg trodde var seriøst men som ikke var det. 

Kan ikke få barn og har heller egentlig ikke lyst på barn, men jeg tror dette hadde vært lettere å akseptere om jeg hadde hatt barn eller noen andre å bry meg om, andre som bryr seg om meg. Jeg har kun foreldrene mine. Og jeg gruer meg så inderlig til den dagen de dør, for da er jeg virkelig helt alene. De er de eneste jeg kan regne med og som kan hjelpe meg når jeg trenger det. Dessverre er det vanskelig med emosjonell støtte og omsorg fra deres side, så akkurat det "behovet" får jeg ikke dekket. Men alt annet er greit. 

Jeg har hatt mange "sjanser" til flørter, dating og lignende de siste årene. Men jeg har ikke turt å ta en eneste en. Jeg har siden jeg var liten følt meg mislykket i alt jeg gjør, alltid hatt veldig dårlig selvtillit, og til tross for at jeg har gått mye i terapi så har jeg ikke klart å forbedre meg. Jeg prøver konstant, men jeg syns fortsatt jeg står på stedet hvil. Prøver å se på meg selv som en venninne, eller et barn, som jeg har ansvar for og må ta vare på, men det sklir ut hver bidige dag. 

Det er for meg skrevet i stein, at jeg ikke kan finne en god mann. Med god mann mener jeg en som er trygg å være med, som jeg kan stole på, som er lojal, som vil løfte meg opp i stedet for å tråkke på meg. Det kjennes ekstremt urettferdig at fordi jeg sliter sånn med meg selv som jeg gjør, så er jeg "fritt vilt" for menn som vil utnytte og være stygg mot andre. Jeg har jo gode verdier. Det rødeste flagget er at en mann er tiltrukket av meg, for da er det noe som ikke stemmer, og jeg forstår det bare ikke. 

Jeg ser ikke ut i måneskinn og jeg blir sannsynligvis tatt til takke med OM jeg velger å gå inn i et forhold. Jeg kommer ikke til å klare å stole på at jeg blir valgt fordi han liker meg slik jeg er.

Dette er noe jeg også av erfaring vet vil påvirke mine følelser for han. Jeg kan bli tiltrukket av noen, men det blir ikke noe mer enn det. Jeg ser jo for meg at han er utro, behandler meg dårlig, at han glor på andre damer, drømmer om andre mens han ligger med meg og da har jeg ikke lyst lenger til å gå videre med noe som helst. Men jeg kan likevel drømme om at det ikke er sånn. 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Alt er bare mørkt. Jeg tenker på det hver eneste dag hvor fint det hadde vært med en som liker meg som jeg er, alt det gode jeg kunne gjort for han og for et fint forhold vi kunne hatt. Men det er så virkelighetsfjernt som man får det.  

Anonymkode: 72e6c...54c

[AnonymBruker]

Ironisk nok, å tro meg min søster i dårlig selvtilitt, så er de versjonene du skaper deg kanskje mer urealistisk enn at du finner drømmen 😊😅

Noen ganger kan man ikke tenke seg til å tørre, men bare gjøre og bearbeide følslelsene av å lykkes eller feile mens du lever det livet. 

Kanskje du møter en mann og han er grei mot deg, kanskje vil det i segselv gjøre at du ikke har behov for å tenke på utroskap, for han gjør tilfeldigvis ikke noe som får deg til å føle på det? 

Kanskje vil du skape ting som ikke er, kanskje vil han gjøre ting som ikke er bra. Men jeg tror du kan leve livet og finne noe fint, selv om en mann er utro på veien. Håper ikke han er, men hvor mange opplever ikke utroskap så går de gå videre? 😊 Vi kan ikke ta alle sorger på forskudd, da tar du ingen valg. Men jeg skjønner det er skummelt. 

Beklager mener ikke å ta over, jeg deler dette av hensikt. Jeg kastet bort 10 år av livet mitt på redsel. Jeg valgte å ikke ta en sjangs og må nå betale en høy pris. Veninne som hadde kjærester som brukte dop og var ufin for 8 år siden, har nå levd flere nye liv, bodd i ulike byer, har en ny kjæreste og skal sikkert gifte seg snart. Jeg finner det rart å se tilbake på det andre gjorde og hvor lite jeg har gjort.  Derfor tenker jeg, prisen av å ikke gjøre er høy, ta en sjangs, gråt om du må, men latteren og gleden blir aldri hel om vi kun skal le alene. Ro fra det vonde er fint, men ro kan bli vond og det vet du jo.

Hvorfor føler du at du er fritt villt for slemme menn? Dropp dem, finn han fine du vil ha det bra med. Let's go! ❤️💃

 

Du er ikke uelskbar. Heier på deg!

Anonymkode: 6e693...bae

[Hannabanna]

Heier på deg! Jeg hadde det slik i en periode før jeg traff mannen min. Dukket plutselig opp, uventet og ja. Han var trygg, tålmodig, snill og alt det jeg trengte og han er forsatt det. Plutselig så kommer det noen.. mannen min er trofast og jeg er aldri redd for noe. Alle de negative følelsene er borte.. håper på det beste for deg og at du treffer en som får deg til å føle deg bra med deg selv.

[AnonymBruker]

Først, bli venn med deg selv. Finn en hobby eller en aktivitet du liker. Vær glad for du er singel og ikke trenger å ta hensyn til et annet menneske. Lik deg selv og lag deg et godt liv. Du må ikke ha en partner for å bli komplett. Skaff en hund eller en katt. Reis på tur, lag deg god mat, begynn med noe nytt f.eks trening. Bli sterkere i deg selv og fokuser på deg og ikke menn. Hva liker du? Hva gjør deg glad? Hva drømmer du om? Hvordan kan du selv få en god dag, og et godt liv. Lykke til. 

Anonymkode: 18833...9ee

[AnonymBruker]

Er det så dårlig da? Jeg er helt alene og det er ok 

Anonymkode: 69b37...1c6

[Okapi]

Håper du kan tilgi litt brutalitet.

Jeg skjønner du først og fremst prøver å sette ord på følelser her, men alt du beskriver her er vag elendighet. Det du burde gjøre, er å prøve å redusere det til konkrete problemstillinger, og finne ut om det går an å gjøre noe med dem. Noen dører er lukket fordi du er for gammel, ikke pen nok, ikke ung nok, ikke smart nok og av hundre andre grunner, men det er jo ikke dermed sagt at alt er håpløst.

Du må jo også finne ut hva det er du faktisk vil. Inntrykket jeg får av innlegget ditt, er at du vil ha både en mann og venner, og det er da ikke uoppnåelige mål. Lett er det selvsagt ikke, spesielt når du er introvert, sjenert og uerfaren, men du kan få det til, hvis du er villig til å prøve.

Du skriver du ikke ser ut i måneskinn. Hvordan da? Jeg tenker er det lurt å være bevisst på svakhetene, men samtidig ikke overfokusere på dem. Noen ting kan du forandre på relativt lett, andre ting krever kanskje mer innsats enn det er verdt, og andre igjen er man liksom stuck med fra naturens side, men det går jo an å kompensere. Jeg skulle gjerne vært 10 centimeter høyere, hatt bredere skuldre og mindre grått i skjegget, og for mange er jeg sikkert altfor tynn også, men det er jo ikke dermed sagt at det ikke er noe jeg kan gjøre for å fremstå et hakk eller to mer attraktiv.

[AnonymBruker]

Okapi skrev (1 time siden):

Håper du kan tilgi litt brutalitet.

Jeg skjønner du først og fremst prøver å sette ord på følelser her, men alt du beskriver her er vag elendighet. Det du burde gjøre, er å prøve å redusere det til konkrete problemstillinger, og finne ut om det går an å gjøre noe med dem. Noen dører er lukket fordi du er for gammel, ikke pen nok, ikke ung nok, ikke smart nok og av hundre andre grunner, men det er jo ikke dermed sagt at alt er håpløst.

Du må jo også finne ut hva det er du faktisk vil. Inntrykket jeg får av innlegget ditt, er at du vil ha både en mann og venner, og det er da ikke uoppnåelige mål. Lett er det selvsagt ikke, spesielt når du er introvert, sjenert og uerfaren, men du kan få det til, hvis du er villig til å prøve.

Du skriver du ikke ser ut i måneskinn. Hvordan da? Jeg tenker er det lurt å være bevisst på svakhetene, men samtidig ikke overfokusere på dem. Noen ting kan du forandre på relativt lett, andre ting krever kanskje mer innsats enn det er verdt, og andre igjen er man liksom stuck med fra naturens side, men det går jo an å kompensere. Jeg skulle gjerne vært 10 centimeter høyere, hatt bredere skuldre og mindre grått i skjegget, og for mange er jeg sikkert altfor tynn også, men det er jo ikke dermed sagt at det ikke er noe jeg kan gjøre for å fremstå et hakk eller to mer attraktiv.

Problemet er tankene ikke utsendet.

Anonymkode: 6e693...bae

[AnonymBruker]

Då det du sier er at du tenker og føler som 80% av alle kvinner, men du hyperfokuserer på det så det blir enda mer problematisk i livet ditt. 

Hvis du ikke ønsker å bryte mønsteret så er det ditt valg, ingen andres. 

Anonymkode: 3f82e...262

[AnonymBruker]

Ja, sjansen for at du forblir singel livet ut er overveiende sannsynlig. Vet ikke av noen som finner negativitet attraktivt. Uavhengig av kjønn.

Anonymkode: 44cef...3da

[Okapi]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Problemet er tankene ikke utsendet.

Anonymkode: 6e693...bae

Tankene eksisterer ikke i et vakuum. De påvirkes av følelser og omstendigheter, og selv om man ikke kan velge dem, går det an å manipulere seg selv i en positiv retning ved å endre på omgivelsene. En trøtt klisjé som gjentas til det kjedsommelige her på forumet, er å begynne med vekter og/eller yoga. For andre kan det være å ommøblere kåken, oppdatere garderoben eller lære seg å traktere en modulær synth eller skyte med pil og bue.

[AnonymBruker]

Du må først like deg selv, og tenke at du er mer enn bra nok som du er.

Selvfølgelig finnes de som ønsker å være sammen med deg, - de fleste finner noen uansett både utseende og litt av hvert. 

Problemet ditt er at du tenker at det gjør det ikke, og da avviser du alle og tenker ikke i de baner i det hele tatt.

Vær åpen og imøtekommende og se på alle menn som potensielt interessert i deg, og plutselig legger du merke til en som gjør tilnærmelser nettopp fordi han vil bli kjent med deg.

Jeg har vært der selv, etter mobbing av gutter i ungdomsårene, og trodde ingen ville ha meg. 

Anonymkode: 3575e...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må først like deg selv, og tenke at du er mer enn bra nok som du er.

Selvfølgelig finnes de som ønsker å være sammen med deg, - de fleste finner noen uansett både utseende og litt av hvert. 

Problemet ditt er at du tenker at det gjør det ikke, og da avviser du alle og tenker ikke i de baner i det hele tatt.

Vær åpen og imøtekommende og se på alle menn som potensielt interessert i deg, og plutselig legger du merke til en som gjør tilnærmelser nettopp fordi han vil bli kjent med deg.

Jeg har vært der selv, etter mobbing av gutter i ungdomsårene, og trodde ingen ville ha meg. 

Anonymkode: 3575e...a84

Hun kommer aldri til å like seg om hun skal sitte alene å gruble, hun må ut. 

 

Okapi skrev (8 minutter siden):

Tankene eksisterer ikke i et vakuum. De påvirkes av følelser og omstendigheter, og selv om man ikke kan velge dem, går det an å manipulere seg selv i en positiv retning ved å endre på omgivelsene. En trøtt klisjé som gjentas til det kjedsommelige her på forumet, er å begynne med vekter og/eller yoga. For andre kan det være å ommøblere kåken, oppdatere garderoben eller lære seg å traktere en modulær synth eller skyte med pil og bue.

Som noen under deg sier, dette er damer svært gode på. Vi er oppdratt til å hate eget utsendet på grunn av skjønnhets industrien. Hun er ei hyperfokusert dame, ikke prøv å fortell henne at hun er stygg. Du ser henne ikke. 

Hun forteller det er menn som har vist interisert i henne å.

 

Det du kritiserer er alle ting som hjelper meg stort, om du syns det er en klisje er ditt problem. Du skal ikke leve som oss, så slutt å kveruler, slutt å forhindre lykke. 

Anonymkode: 6e693...bae

[Muskath]

Jeg tenker også at det er mange som passer for deg der ute!  Vær din egen beste venn 🥰  Vær åpen og ikke lukk deg inne med tanker om at ingen vil ha deg, det er alltid noen!  
Enig med @Okapi  mtp å lære deg å skyte med pil og bue eller andre ting, Finn en skytterklubb i nærheten og lær deg å skyte, begynn å svømme, dyrke sjeldne planter, det finnes massevis av muligheter der ute som kan få tankene over på nye ting…
Dessuten: det å være alene kan være et godt og rikt liv. Det kommer an på å endre innstillingen. 

[AnonymBruker]

Okapi skrev (5 timer siden):

Håper du kan tilgi litt brutalitet.

Jeg skjønner du først og fremst prøver å sette ord på følelser her, men alt du beskriver her er vag elendighet. Det du burde gjøre, er å prøve å redusere det til konkrete problemstillinger, og finne ut om det går an å gjøre noe med dem. Noen dører er lukket fordi du er for gammel, ikke pen nok, ikke ung nok, ikke smart nok og av hundre andre grunner, men det er jo ikke dermed sagt at alt er håpløst.

Du må jo også finne ut hva det er du faktisk vil. Inntrykket jeg får av innlegget ditt, er at du vil ha både en mann og venner, og det er da ikke uoppnåelige mål. Lett er det selvsagt ikke, spesielt når du er introvert, sjenert og uerfaren, men du kan få det til, hvis du er villig til å prøve.

Du skriver du ikke ser ut i måneskinn. Hvordan da? Jeg tenker er det lurt å være bevisst på svakhetene, men samtidig ikke overfokusere på dem. Noen ting kan du forandre på relativt lett, andre ting krever kanskje mer innsats enn det er verdt, og andre igjen er man liksom stuck med fra naturens side, men det går jo an å kompensere. Jeg skulle gjerne vært 10 centimeter høyere, hatt bredere skuldre og mindre grått i skjegget, og for mange er jeg sikkert altfor tynn også, men det er jo ikke dermed sagt at det ikke er noe jeg kan gjøre for å fremstå et hakk eller to mer attraktiv.

Det er jo mye man kan gjøre for å FREMSTÅ mer attraktiv, men det betyr ikke at man ER det. Jeg kan alltids sminke meg, farge håret. Men jeg er fortsatt meg, jeg har fortsatt trekkene mine. Jeg kan gå ned i vekt, men skal jeg gå ned veldig mye så vil jeg få løsere hud - og deretter kjeft fordi jeg ikke "gikk ned sakte nok" eller "brukte olje for å få huden til å trekke seg sammen" fra de som ikke vet hvordan huden fungerer. Jeg kan begynne å endre på hele meg og det vil aldri være bra nok. 

Jeg er altfor selvbevisst, jeg mangler altfor mye. Hadde jeg nå hatt èn ting som jeg kunne tenkt er kjempe bra og som jeg vet vil være tiltrekkende for mange, det har jeg ikke. Og jeg hater det faktumet at om jeg går på en date og mannen sier at jeg er pen så er det garantert løgn, men kanskje han er snill og vil at jeg skal føle meg bra eller kanskje han syns jeg er pen akkurat som han syns at mange andre er pene, det gjør ikke meg spesiell av den grunn. 

Det er vanskelig å forklare konkret hva jeg vil ha eller hva jeg ønsker, men jeg tror det er det at jeg ønsker å være viktig og spesiell for noen, og at mannen skal like meg slik jeg er. Og være tiltrukket av meg, selv om jeg ikke er perfekt. Men jeg opplever dette som en umulighet. Jeg har vært tiltrukket av mange typer menn, og de har ikke sett ut som Brad Pitt eller Henry Cavill eller hvem pokker det er som nå blir sett på som kjekke. Og når jeg først har vært tiltrukket har jeg ikke ønsket noen andre. 

Så sier flere her at jeg må endre innstillingen... Det er utrolig vanskelig å tenke positivt når jeg faktisk må lyve for meg selv. Jeg kan ikke gå rundt og tenke at jeg er en catch, for det er jeg ikke. Jeg kan ikke sprade rundt naken for en mann, for da vil han se hvor stygg kroppen min er. Jeg kan ikke ha på lyset når vi har sex, for ja jeg vet at menn er visuelle men det betyr ikke at de vil se hva som helst. 

Jeg kunne kjørt på med silikon, rumpeløft, fettsuging, kunne brukt masse penger på kropp og blitt seende grei ut. Men det er bortkastet, når en er over 30 år tenker jeg.. Det er jo bare noen år igjen til jeg ikke er attraktiv i det hele tatt lenger. 

Jeg VIL ikke ha det sånn. Jeg VIL ikke tenke sånn. Men tankene er der, de er automatiske, de går i loop og jeg krangler stadig med meg selv. Derfor jeg skriver om det her, for kanskje noen kan treffe meg med ordene sine, kanskje noen kan gi meg håp, jeg snakker med psykolog men det er vanskelig å være helt ærlig der. Han er i tillegg mann og jeg stoler ikke helt på det han sier når det kommer til tiltrekning, hva menn ser etter osv. 

Det er ensomt, det er vondt, og jeg blir rasende på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg har mye å GI også, og jeg har en jobb hvor jeg gir og gir og ikke får noe tilbake, det føles godt likevel fordi det er det jeg liker, men i et forhold vil jeg være livredd for det er høyst sannsynlig at jeg bare blir utnytta og ikke satt pris på og jeg vil ikke gå gjennom det igjen. Jeg har alltid blitt tatt for gitt, det har tatt tid og terapi for å innse.

Mange ord her nå, det er en tung dag. 

Anonymkode: 72e6c...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

jeg snakker med psykolog men det er vanskelig å være helt ærlig der.

Anonymkode: 72e6c...54c

Hater å måtte si det til deg. Om du ikke er ærlig med psykologen, hvilken hjelp forventer du egentlig å få?

Anonymkode: 44cef...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hater å måtte si det til deg. Om du ikke er ærlig med psykologen, hvilken hjelp forventer du egentlig å få?

Anonymkode: 44cef...3da

Jeg går dit av andre grunner, og får mye hjelp for det. 

Anonymkode: 72e6c...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg går dit av andre grunner, og får mye hjelp for det. 

Anonymkode: 72e6c...54c

Uansett. Du bør alltid være ærlig med en psykolog. Det ligger i kortene.

Anonymkode: 44cef...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo mye man kan gjøre for å FREMSTÅ mer attraktiv, men det betyr ikke at man ER det. Jeg kan alltids sminke meg, farge håret. Men jeg er fortsatt meg, jeg har fortsatt trekkene mine. Jeg kan gå ned i vekt, men skal jeg gå ned veldig mye så vil jeg få løsere hud - og deretter kjeft fordi jeg ikke "gikk ned sakte nok" eller "brukte olje for å få huden til å trekke seg sammen" fra de som ikke vet hvordan huden fungerer. Jeg kan begynne å endre på hele meg og det vil aldri være bra nok. 

Jeg er altfor selvbevisst, jeg mangler altfor mye. Hadde jeg nå hatt èn ting som jeg kunne tenkt er kjempe bra og som jeg vet vil være tiltrekkende for mange, det har jeg ikke. Og jeg hater det faktumet at om jeg går på en date og mannen sier at jeg er pen så er det garantert løgn, men kanskje han er snill og vil at jeg skal føle meg bra eller kanskje han syns jeg er pen akkurat som han syns at mange andre er pene, det gjør ikke meg spesiell av den grunn. 

Det er vanskelig å forklare konkret hva jeg vil ha eller hva jeg ønsker, men jeg tror det er det at jeg ønsker å være viktig og spesiell for noen, og at mannen skal like meg slik jeg er. Og være tiltrukket av meg, selv om jeg ikke er perfekt. Men jeg opplever dette som en umulighet. Jeg har vært tiltrukket av mange typer menn, og de har ikke sett ut som Brad Pitt eller Henry Cavill eller hvem pokker det er som nå blir sett på som kjekke. Og når jeg først har vært tiltrukket har jeg ikke ønsket noen andre. 

Så sier flere her at jeg må endre innstillingen... Det er utrolig vanskelig å tenke positivt når jeg faktisk må lyve for meg selv. Jeg kan ikke gå rundt og tenke at jeg er en catch, for det er jeg ikke. Jeg kan ikke sprade rundt naken for en mann, for da vil han se hvor stygg kroppen min er. Jeg kan ikke ha på lyset når vi har sex, for ja jeg vet at menn er visuelle men det betyr ikke at de vil se hva som helst. 

Jeg kunne kjørt på med silikon, rumpeløft, fettsuging, kunne brukt masse penger på kropp og blitt seende grei ut. Men det er bortkastet, når en er over 30 år tenker jeg.. Det er jo bare noen år igjen til jeg ikke er attraktiv i det hele tatt lenger. 

Jeg VIL ikke ha det sånn. Jeg VIL ikke tenke sånn. Men tankene er der, de er automatiske, de går i loop og jeg krangler stadig med meg selv. Derfor jeg skriver om det her, for kanskje noen kan treffe meg med ordene sine, kanskje noen kan gi meg håp, jeg snakker med psykolog men det er vanskelig å være helt ærlig der. Han er i tillegg mann og jeg stoler ikke helt på det han sier når det kommer til tiltrekning, hva menn ser etter osv. 

Det er ensomt, det er vondt, og jeg blir rasende på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg har mye å GI også, og jeg har en jobb hvor jeg gir og gir og ikke får noe tilbake, det føles godt likevel fordi det er det jeg liker, men i et forhold vil jeg være livredd for det er høyst sannsynlig at jeg bare blir utnytta og ikke satt pris på og jeg vil ikke gå gjennom det igjen. Jeg har alltid blitt tatt for gitt, det har tatt tid og terapi for å innse.

Mange ord her nå, det er en tung dag. 

Anonymkode: 72e6c...54c

Du har alvorlig grad av dårlig selvfølelse. Snakk med psykologen om dette, for jeg tror du trenger å få høre det fra noen som kan støtte deg jevnt og være der for deg disse stegene.

Ikle søk alt for mange svar på kg, denne siden har alt for mye merkelige greier. Husk vi ser deg ikke, så la oss si du ikke tror på de fine ordene du får. Ikke tro på de stygge heller. 

Jeg ser du vangte å svare det verste svaret og det sier noe om hvor vondt du har det. 

Anonymkode: 6e693...bae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Problemet er tankene ikke utsendet.

Anonymkode: 6e693...bae

Det vet han. Han sier hun må akseptere seg selv og gjøre det beste ut av seg selv.  Der å finne og fremheve noe som er pent gjør deg mer selvsikker og flytter fokus, både ditt eget og evt andre sitt bort fra det du selv vet eller innbiller deg er mindre pent. Etterhvert som man bruker denne taktikken blir en faktisk mer og mer venner med seg selv.

Anonymkode: 7d56c...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det vet han. Han sier hun må akseptere seg selv og gjøre det beste ut av seg selv.  Der å finne og fremheve noe som er pent gjør deg mer selvsikker og flytter fokus, både ditt eget og evt andre sitt bort fra det du selv vet eller innbiller deg er mindre pent. Etterhvert som man bruker denne taktikken blir en faktisk mer og mer venner med seg selv.

Anonymkode: 7d56c...78e

Nei, han sa at å ha dårlig selvtilitt har en ekte årsak og ikke oppstår i et vakum. Det var uheldig å si til noen som har det så vondt med selvfølelsen sin. Hun kommer aldri til å se objektivt pent på seg uten hjelp, så ikke hjelp henne til å få det enda verre. 

Anonymkode: 6e693...bae