Er følelsene borte eller er det avstanden som er problemet?

[AKanonym]

Jeg har vært i et langdistanseforhold i tre år. Vi bor ti timer unna hverandre med fly, og avstanden begynner å føles svært krevende. For å møtes må jeg prioritere bort andre ting, og jeg opplever å gå glipp av mye i eget liv.

Når jeg besøker partneren min, bor jeg på et lite, mørkt rom jeg ikke trives i. Jeg merker at jeg har behov for et rent og lyst miljø for å føle ro, og det får jeg ikke der. I det siste har jeg også mistet sexlysten. Jeg liker fysisk nærhet, men ønsker sjelden mer enn å ligge inntil. Jeg har sluttet med prevensjon for å se om det hjelper. Opplevd en gang å få veldig mye sexlyst på en pause. Blir generelt sett veldig stresset fordi han har ekstremt med lyst og hele tiden og føler bare jeg aldri får fred og alltid skuffer.

Planen er at partneren min skal flytte til der jeg bor, men prosessen går svært sakte – søknadsarbeidet har pågått i halvannet år. Jeg kjenner motivasjonen synke, og det påvirker følelsene mine. Jeg savner å ha en kjæreste i hverdagen – små ting som å komme hjem etter en kveld med venner og møte partneren der. Når vi først sees, blir alt veldig intenst, og hverdagsrutinene forsvinner helt.

Jeg føler meg mer og mer likegyldig og merker at jeg har vanskelig for å snakke positivt om ham, mest på grunn av frustrasjonen over situasjonen. Jeg ønsker et samboerskap og en delt hverdag, men er redd for at følelsene mine ikke kommer tilbake – selv om vi skulle bo sammen. Jeg sliter med å vite om dette handler om avstanden, eller om følelsene faktisk har endret seg.

Har noen tips eller opplevd det samme? 

Endret 13. august av AKanonym

[AnonymBruker]

Du, dette ville jeg gitt opp om jeg var deg. 

Men så har jeg nylig vært i dine sko, og jeg gav opp.
Jeg mista følelsene, og avstanden og all "jobben" som kom med det, reisingen, at han forventet at vi skulle snakke sammen HVER DAG klokka 1900 for da var han hjemme fra jobb, alt det der..... ORKET IKKE. Jeg slo opp, og vi har ikke snakket sammen siden, i det hele tatt. Det har vært enormt tungt, men jeg er så glad jeg tok det steget.

 

Om du fortsatt har følelser for han vil du ikke kunne relatere til innlegget mitt tror jeg!

Anonymkode: 68a9f...044

[AnonymBruker]

Avstandsforhold kan være vanskelig. Ikke minst fordi man må forsake en del av livet og må gjennom hindringer og anstrengelser for å i det hele tatt få tid sammen. Din situasjon minner meg om min egen for mange år siden.

Vi hadde lang reisevei oss i mellom, og alle helger etc. måtte benyttes for å være sammen. Dette kunne være helger jeg av og til heller ønsket å bruke sammen med andre venner (invitasjoner til gutteturer osv.), men som måtte ofres for å ikke skuffe henne. Jeg husker jeg i perioder sleit med motivasjonen og følte det som et ork med nok en helg med lang kjøretur, når jeg egentlig ønsket å gjøre noe annet. Når vi først var sammen, skulle liksom alt skje på en gang - for å kompensere for tiden vi ikke kunne være sammen. Dermed ble ting mer unaturlig og krampaktig. Det ble mer plikt enn lidenskap. 

Jeg følte jeg ofret viktige deler av livet, mistet kontakt med venner, interesser osv. Jeg husker jeg begynte å tvile på om følelsene var sterke nok til å orke å fortsette. Jeg kjenner meg derfor godt igjen i den tvilen du føler nå.

For oss løste alt seg når vi omsider flyttet sammen. Jeg innså at manglende følelser ikke var mitt problem, men derimot den fastlåste ubehagelige situasjonen vi var i, der all fritid var forhåndsbooket, med tilhørende forsakelser og anstrengelser for å være sammen. Dette trakk all energi. Når dette var ute av verden, fikk vi en balanse i livet som gjorde at vi blomstret som par. 

Jeg vet ikke med ditt tilfelle, men det kan godt være at virkeligheten er slik også for dere. Ikke gi opp. Jeg tror løsningen er at dere så snart det lar seg gjøre kan bo sammen i det daglige. Håper det ikke drøyer for lenge. Lykke til.  

Anonymkode: 5df3f...55d