Vokse opp med en far man er redd

[AnonymBruker]

På hvilken måte var du redd han? Har det preget livet ditt som voksen? 

Jeg nærmer meg 30 og synes fremdeles det er vanskelig. Selv om han nå behandler meg som en voksen og har respekt. Har gått i behandling for dette men får fremdeles flashbacks i enkelte tilfeller når han er i nærheten. Er dette normalt?

Anonymkode: c8bd5...34b

[AnonymBruker]

Var redd for hans ustabile humør og plutselige sinneutbrudd. Redd for å bli kjeftet på og en konstant frykt for å ha gjort noe galt. 

Er fortsatt redd han den dag i dag. Det preger meg i den forstand at det er vanskelig å være i samme rom som han, kroppen vil vekk om vi er alene sammen.

Jeg er redd for gutter og menn, samtidig som jeg føler en enorm tiltrekning til mye eldre menn. Ønsker at de skal ta vare på meg, gi meg trygghet og kjærlighet. 

Kunne sikkert skrevet mer, men.. 

Vet dessverre ikke hva som er normalt.

Anonymkode: e6700...e27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

På hvilken måte var du redd han? Har det preget livet ditt som voksen? 

Jeg nærmer meg 30 og synes fremdeles det er vanskelig. Selv om han nå behandler meg som en voksen og har respekt. Har gått i behandling for dette men får fremdeles flashbacks i enkelte tilfeller når han er i nærheten. Er dette normalt?

Anonymkode: c8bd5...34b

Ustabile gale humør. Kunne slå,kaste meg vegg i mellom, skrike, klikke, kalle meg ekstremt slemme nedverdigende ting. Narsisstisk alkoholiker . Preger meg med ptsd den dag idag ja!

Anonymkode: 0732b...b49

[AnonymBruker]

Ante aldri hvor jeg hadde han. I tillegg klådde han på meg ved et par anledninger. Har ikke kontakt med han. Neste gang vi ses blir forhåpentligvis når han skal senkes under bakken 

Anonymkode: 94eec...b14

[AnonymBruker]

Dame i 40-årene. Har ingen kontakt med min far og har ikke hatt det siden jeg ble myndig.

Jeg mistenker at han er psykopat. Han var ekstemt voldelig og jeg husker flere turer på krisesenter med moren min gjennom barneskolen. Jeg var rett og slett livredd han, våget ikke å være i stua engang når han var hjemme. Gledet meg til han skulle dø en dag, så grunsom og sadistisk som han var.

Selvsagt har det preget meg. 

Jeg har vært redd for menn hele livet, og har ikke stiftet familie eller fått barn. Opplever ofte at menn er interessert og glor på meg, men jeg fylles av intens frykt. Aller verst er det når jeg tror en mann er trygg, da blir jeg rasende (inni meg). Tror han skal lure meg og så bli slem.

Hele livet har jeg valgt slemme menn, mye fordi jeg ikke har visst hva som er normalt rett og slett.

For meg er det nesten ufattelig at det finnes damer som er trygge med mannen sin. Tør å bli sint på mannen sin, for sånn våger ikke jeg.

At du har flashbacks er helt normalt. Du er ikke unormal, det er det din far som er.

 

 

Anonymkode: 30e29...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du er ikke unormal, det er det din far som er.

Jeg har blitt unormal takket være han ☹️

 

Anonymkode: c8bd5...34b

[AnonymBruker]

Han er en stor del av at sliter med KPTSD. Ikke eneste grunnen, men en stor del av det. 

Jeg er redd for høye lyder. Jeg kan ikke en gang bruke en frityrkoker fordi jeg får nervene på utsiden av høye lyden den lager. Jeg kan ikke være på badet når vaskemaskinen går. Lyden av biler og folk utenfor husveggen gjør meg utrygg og redd. 
Det å lage lyder, som å ha tv'en på for høyt, spille høy musikk eller lukke dører og skap for hardt, det tørr jeg heller ikke. Det trigger angst og frykt. Det å høre på musikk med høretelefoner gjør meg utrygg og det tok flere år etter at jeg flyttet ut at jeg klarte det. Jeg blir fortsatt anspent i kroppen. Det er som om kroppen alltid er forberedt på at han skal komme busende inn for å brøle og kjefte på meg. 

Pappa har forandret seg med årene. Etter at vi barna ble voksen (30+). Men frykten for at gamle pappa fortsatt eksisterer er der, og jeg slapper aldri av rundt han. Vi har et overfladisk forhold i dag. 

Jeg tror ikke på kjærlighet og har ikke behov eller lyst på forhold og en mann, på grunn av oppveksten. Ikke bare pappa, men han og mamma er en stor del av det. Større del enn overgrepene (ikke begått av pappa eller familie). 

Anonymkode: d893b...8d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har blitt unormal takket være han ☹️

 

Anonymkode: c8bd5...34b

Hvordan er du den unormale?

Du har normale reaksjoner på unormale ting.

Jeg trodde også jeg var unormal før, men så skjønte jeg at det jeg trodde var unormalt (den ekstreme skvettenheten, frykten for menn, muskelspenninger, redd for å sitte med ryggen til folk etcetc) var en følge av barndomshendelser.

De var tillærte, rett og slett.

Du har måttet tilpasse deg frykt. Mennesker er ment for å kjenne frykt for å komme seg unna fare men ikke leve i den.

Anonymkode: 30e29...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan er du den unormale?

Du har normale reaksjoner på unormale ting.

Jeg trodde også jeg var unormal før, men så skjønte jeg at det jeg trodde var unormalt (den ekstreme skvettenheten, frykten for menn, muskelspenninger, redd for å sitte med ryggen til folk etcetc) var en følge av barndomshendelser.

De var tillærte, rett og slett.

Du har måttet tilpasse deg frykt. Mennesker er ment for å kjenne frykt for å komme seg unna fare men ikke leve i den.

Anonymkode: 30e29...c79

Veldig sant det du skriver. Men for omgivelsene er jo ikke adferden min normal. 

Jeg vil ikke lukke kontakten med faren min, på grunn av da mister jeg også resten av familien. Men det nytter heller ikke å snakke med ham om det. De få gangene jeg ser han så blir jeg sånn som alle dere andre skriver. Er redd jeg aldri skal få oppleve vennskap og forhold fordi jeg klarer ikke gi noen en sjanse på grunn av barndommen min. Samtidig som jeg ser at terapi ikke fungerer selv om vi har prøvd det meste over langt tid nå. 

Det er som et fengsel

Anonymkode: c8bd5...34b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en far som hadde null kontroll over sine sinneutbrudd, og gav oss ørefiker og sparket oss i baken når han var sint på meg eller mine søsken.

I dag hadde han mistet omsorgen hvis barnevernet hadde sett oppførselen hans.

Da jeg var 22-23 år hadde jeg med meg hjem kjæreste over flere dager, og han var på forhånd blitt fortalt hvordan min far kunne være når han ble sint.

Min far holdt seg i skinnet mens kjæresten var på besøk, men vi merket likevel at han var hånlig og spydig mot meg og andre i familien.

Kjæresten min sa jeg skulle gi tilbake med samme mynt, og da jeg begynte å gjøre det, ble min far veldig overasket og enda sintere, men sluttet å slå/ sparke.

Nå er min far en gammel mann og jeg er over 50 år, og har mistet respekten for han for over 30 år siden.

Jeg bjeffer tilbake når han er sur og får ofte dårlig samvittighet, men nekter å la meg behandle som ei bikkje.

Min mor blir kjeftet på titt og ofte, og hun tar imot og tar imot😕

Anonymkode: 91498...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Veldig sant det du skriver. Men for omgivelsene er jo ikke adferden min normal. 

Jeg vil ikke lukke kontakten med faren min, på grunn av da mister jeg også resten av familien. Men det nytter heller ikke å snakke med ham om det. De få gangene jeg ser han så blir jeg sånn som alle dere andre skriver. Er redd jeg aldri skal få oppleve vennskap og forhold fordi jeg klarer ikke gi noen en sjanse på grunn av barndommen min. Samtidig som jeg ser at terapi ikke fungerer selv om vi har prøvd det meste over langt tid nå. 

Det er som et fengsel

Anonymkode: c8bd5...34b

Du må lære å komme deg videre. Akseptere at du har den pappaen du har, og å finn en avstand som passer deg. Eneste som funket her. Jeg har akseptert at jeg aldri vil få en unnskyldning fra pappa, jeg vil aldri kunne prate med han om oppveksten. Jeg vil aldri få et nært forhold til pappa og jeg må leve med konsekvensene av hans handlinger resten av mitt liv. Sånn er det bare. 

Jeg er nå voksen (30) og hvis pappa blir sint eller blir gamle seg, så går jeg. Jeg kan bare sette meg i bilen å kjøre bort. Jeg må ikke forsvare meg selv mot han og hans sinne, jeg må ikke utsette meg selv for han mer. 

Det samme gjelder mamma, jeg har innsett at jeg kan ikke endre mamma (eller pappa) og jeg kan velge å gå når de oppfører seg på en måte som er skadelig for meg. Jeg velger selv hvor nært jeg vil ha dem, når jeg vil ha dem inn i livet mitt og hva jeg gir av meg selv til dem. 
Jeg velger å heller bruke energien min på folk som er gode for meg, som venninnene mine. Jeg velger å bruke tid og energi på å reparere relasjonen til dem, å bygge relasjonen med dem, enn familien. For familien er fastlåst fordi de eier ikke selvinnsikt og vil aldri skaffe seg det. Foreldrene mine har forandret seg med årene, men de har fortsatt sider av seg selv som er skadelig for meg, men jeg velger å ikke slippe inn den delen av dem lengre. 

Kjærlighetsforhold har jeg gitt opp håper for. 

Anonymkode: d893b...8d4

[AnonymBruker]

Var redd for den utrolige autoritære personen han var og at det var uforutsigbart hva slags reaksjoner og humør han var i. Han kunne gi ris på rumpa, men han var også den som fant på mest tull og tøys og kreative påfunn. Jeg levde et dobbeltliv som ungdom for å skjule alt jeg ikke gjorde riktig i hans øyne. 
 

I voksen alder har vi fått et nært forhold, mye fordi han selv har kommet og sagt unnskyld og har vist stor endring i personlighet. 
 

Men jeg møter mange gamle minner og småtraumer fra barndommen nå som jeg har fått egne barn. Hans reaksjonsmønstre sitter i meg og jeg må jobbe bevisst med meg selv for å ikke møte egne barn på samme måte når mine følelser blir trigget. Det er uendelig vondt å kjenne på en trang til å riste tak i sitt eget barn, når det samtidig er det siste i verden man vil. 
 

Jeg har kontroll og har aldri gjort noe sånt. Og jeg har oppsøkt terapi og kursing nettopp for å endre egne mønstre i møte med barna. Og egen grensesetting generelt. Men igjen, sykt kjipt at det er der det forplanter seg videre, når forholdet ellers er ganske reparert og good sånn oss i mellom. 

Anonymkode: b6155...ad1

[AnonymBruker]

Jeg slapper aldri av rundt faren min med mindre vi gjør aktiviteter sammen. Og aldri av rundt moren min med mindre det er flere tilstede. Jeg stoler ikke på hva de kommer til å si, og om det er kjipt eller ugreit, vet jeg at jeg ikke kommer til å si ifra, og det kommer til å gjøre meg så tung at jeg tror jeg kan sove i hundre år. Jeg blir rett og slett sløv i deres selskap. Å si ifra om at noe de sier eller gjør er ugreit eller får en til å føle seg sånn og sånn, er et angrep på dem og de blir defensive. Det kan komme både passiv aggressivitet, hersketeknikk og offerposisjon. Så ja, jeg er nok redd for dem. Når jeg ikke er det, er det likevel det samme, fordi alt styret som følger med å si ifra ang de upassende greiene deres som kommer med jevne mellomrom også gjør at man ikke gidder å si ifra.

Anonymkode: 3a3bd...5b9

[Lorieen]

Faren min var alkis. Ondskapsfull og truende som full, fjern og uinteressert og ikke tilstedeværende når han var edru. Det blir ikke noe tap for meg den dagen han forlater verden. Vi har ikke truffet hverandre på seks år.

[AnonymBruker]

Hvorfor er du fortsatt i nærheten av han? 
 

Gitt det du beskriver er vel det beste å kutte kontakt. Det gjorde jeg og jeg angret aldri. Klarte fortsatt å ha kontakt med øvrig familie.

Anonymkode: 5b9cd...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2025 den 19.38):

Jeg vil ikke lukke kontakten med faren min, på grunn av da mister jeg også resten av familien. Men det nytter heller ikke å snakke med ham om det. De få gangene jeg ser han så blir jeg sånn som alle dere andre skriver. Er redd jeg aldri skal få oppleve vennskap og forhold fordi jeg klarer ikke gi noen en sjanse på grunn av barndommen min. Samtidig som jeg ser at terapi ikke fungerer selv om vi har prøvd det meste over langt tid nå. 

Det er som et fengsel

Anonymkode: c8bd5...34b

For meg var det en gamechanger å kutte kontakten helt. Og da kuttet jeg hele familien og slekt. Jeg var nødt til det. Mange av de har skadet meg, men ikke alle. Som nevøer og nieser. Men jeg måtte verne om meg selv. Jeg kan ikke leve et godt liv så lenge jeg har noen tilknytning til disse menneskene.

Nå begynner barnet i meg å se og forstå at den voksne meg faktisk har tatt grep, og faktisk begynner å ta vare på meg selv.

Kanskje barnet i meg endelig kan tørre å slippe taket i alle redselene jeg bærer på da. Og la den voksne meg ta over.

Anonymkode: 94f88...32d

[AnonymBruker]

Var redd for det ustabile humøret, sinneutbrudd og autoritære stilen. Visste aldri hva som var rett i dag og galt i morgen. Har ingen kontakt med han i dag, synest at han er en patetisk taper. Jeg går i terapi, og det er mye som trigger - f.eks.  lukten av røyk.

Anonymkode: 5ef61...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2025 den 20.07):

Jeg slapper aldri av rundt faren min med mindre vi gjør aktiviteter sammen. Og aldri av rundt moren min med mindre det er flere tilstede. Jeg stoler ikke på hva de kommer til å si, og om det er kjipt eller ugreit, vet jeg at jeg ikke kommer til å si ifra, og det kommer til å gjøre meg så tung at jeg tror jeg kan sove i hundre år. Jeg blir rett og slett sløv i deres selskap. Å si ifra om at noe de sier eller gjør er ugreit eller får en til å føle seg sånn og sånn, er et angrep på dem og de blir defensive. Det kan komme både passiv aggressivitet, hersketeknikk og offerposisjon. Så ja, jeg er nok redd for dem. Når jeg ikke er det, er det likevel det samme, fordi alt styret som følger med å si ifra ang de upassende greiene deres som kommer med jevne mellomrom også gjør at man ikke gidder å si ifra.

Anonymkode: 3a3bd...5b9

Du må ta avstand. Kutte de helt ut og blokkere de alle steder. Eier du en Samsung tlf må du skaffe deg en annen, for den tar i mot meldinger fra blokkerte kontakter og lagrer de i en mappe. 

Du vil aldri få det bedre før du kutter de ut. Samme til alle andre som har det så vondt rundt foreldrene sine. Dere må bare kutte de ut.

Gir det mening for dere om jeg sier at det finnes noen som er skikkelig stygge mot meg hver gang jeg ser de og jeg er livredd de fra barndommen, men likevel så går jeg tilbake til de for mere "juling"/psykisk vold og kontroll innimellom?

Ville dere ikke lurt på hvorfor jeg går tilbake for mere? Det er vel et traume bånd eller noe. Men dere må sette dere selv først og bryte det båndet. Hadde dere vært glad i dere selv hadde dere aldri gått med å se disse menneskene i så mye som ett sekund mere. Folk som er glad i seg selv utsetter ikke seg selv for giftige mennesker. 

Dere har fordelen av å ha forstått hva de faktisk er. Skadelige ufyselige mennesker (for det er det ofte at vi ofrene ikke gjør). Hvorfor tar ikke dere avstand?

Selv om dere ble mishandlet som barn og fremdeles blir behandlet som søppel så er dere ikke søppel. Dere er verdifulle skatter. Hvorfor begynner dere ikke å behandle dere selv deretter.

Starte med å kutte ut de som skader dere. 

Begynn å behandle dere selv som dere egentlig har fortjent å bli behandlet hele tiden. Det vil være starten på en stor endring i livene deres. 💟

Anonymkode: 94f88...32d

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra for å begynne på videregående, og har aldri sett meg tilbake siden. Nettopp på grunn av oppførselen til foreldrene mine. Veldig ofte bare faren min kom hjem, så kunne jeg merke om han var i dårlig humør eller ikke. Hvis han slamrer med utgangsdøren, tramper rundt, og selv om ingen ser direkte på ham så kunne han likevel si "hva glor du på, din drittungen!?" og så videre.

Det eneste jeg ser til dem, etter at jeg ble voksen, er faktisk i familie-selskaper. Dersom noen for eksempel skal gifte seg, eller arrangere barnedåp. Da inviterer dem selvfølgelig hele familien, inkludert foreldrene mine og meg. Men de klarer jo å holde seg i skinnet de få timene sånne selskap blir arrangert, så resten av slekten hadde stort sett ikke peiling på hvordan foreldrene mine egentlig kunne finne på å oppføre seg.          

Anonymkode: 0ad19...d65