Hvordan er livet som skilt om man har to små barn?

[AnonymBruker]

Vi har to barn, en baby og en toåring. Jeg kjenner på at mannen min trekker meg ned, at jeg blir psykisk syk av å være i en relasjon med han. Samtidig kjenner jeg på at det føles uoverkommelig å skulle leve som skilt. Ansvar for to barn alene, kanskje dårlig økonomi, mulighetene for å kunne flytte og bo der jeg vil, å bare se barna sine deler av tiden. Er det noen som har skilt seg med to små som kan dele erfaringer?

 

(Jeg trenger ikke kommentarer ala «så dum du er som får to barn med en mann du ikke liker» etc)

Anonymkode: 6e4dc...7c2

[AnonymBruker]

Dette er jo helt avhengig av egen kapasitet. 
 

For meg gikk det veldig bra. Jeg har masse overskudd, god økonomi, og generelt et godt liv. 
Venninnen min er helt tappet.. men hun har alltid blitt så sliten av barna, av jobb etc.. 

Anonymkode: 68ef2...8b8

[AnonymBruker]

Det verste blir nok å dele barna.. De er såpass små, da er det verre å være borte fra de. Er han en god far, vil du kunne slappe av når han har ansvar? Vil dere kunne samarbeide? Hvis ikke hadde jeg personlig holdt ut og prøvd å ha fred i hjemmet.. Terapi. Økonomisk virker de fleste alenemødre å klare seg greit. Barna kan feks dele rom noen år til - da kan du leie/kjøpe noe som ikke er altfor dyrt kanskje? 

Anonymkode: c5c2a...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette er jo helt avhengig av egen kapasitet. 
 

For meg gikk det veldig bra. Jeg har masse overskudd, god økonomi, og generelt et godt liv. 
Venninnen min er helt tappet.. men hun har alltid blitt så sliten av barna, av jobb etc.. 

Anonymkode: 68ef2...8b8

Uff, så lite empatisk skrevet. 

Anonymkode: e441e...d54

[AnonymBruker]

Kommer an på din stresstoleranse, nettverk, økonomi, og hvor krevende eller ikke du syns morsrollen er.

Anonymkode: e441e...d54

[AnonymBruker]

Du blir psykisk syk av å være med han. Dvs. at om et år, så er du kanskje helt vrak og klarer ikke å ta deg av barna alene. Kanskje ikke jobbe. Du er nødt til å ta et tak nå hvis du er sikker på at dine problemer er pga han. At du ikke har hatt psykiske problemer før du ble sammen med han.

Jeg var sammen med en mann som gjorde ingenting. Han SA at han gjorde det og det, men sannheten var at det var jeg og ungene som gjorde det også, Han kunne slippe søppel rett ned på gulvet, fordi det var MIN jobb å holde huset ryddig.... 100% jobb, og 100% husarbeide, matlaging og barn. En sjelden gang kunne han lage middag, men da var det kjefting og smelling, og jeg fikk høre det i månedsvis etterpå.

Jo, det ble tøffere økonomisk, men jeg har fått mye mer fritid (også når ungene er hos meg), skuldrene er senket og jeg slipper å lure på hva mannen forventer i dag. Vil jeg se en episode eller ta meg en tur for å lade opp etter jobb, ja, så gjør jeg det uten noen som spør hvorfor han ikke har flere rene boksere (ingen boksere i skittentøyskurven). 

Jeg kjente selv at jeg ble mer og mer nedbrutt av å være sammen med han. Stadig påminnelser om at han var mer verdt enn meg, og at jeg burde være takknemlig for at noen ville ha meg. Nå VET jeg at jeg er mye verdt. Og jeg har venner som faktisk gidder å ha en toveis samtale med meg, og som faktisk synes at det JEG sier er interessant. Jeg sliter fortsatt - 5 år etter - men det går rette veien. Før gikk det bare nedover, og ingen "tillatelse" til å slappe av. fordi jeg ikke hadde gjort meg fortjent til det.

Nå VET jeg at jeg fortjener hvile, og at jeg er verdt like mye som andre mennesker, og at jeg IKKE skal akseptere at folk drar meg ned. INGENTING jeg gjør unnskylder slik oppførsel. Ja, det er tungt å kun ha ungene annenhver uke. Men før var jeg alenemor + at jeg måtte ta meg av en voksen drittunge. Nå kan jeg faktisk hvile ut.

Anonymkode: c4277...d6d

[Soft mann]

Hvis du skal ha barna mesteparten av tiden, så er ikke økonomi noe problem for deg.

skal du flytte vekk fra den kommunen du bor i, så er det blitt noen regler for det, så langt eg vet.

 

[AnonymBruker]

Ble skilt når jeg hadde en 2 åring og en baby. Gikk veldig bra, beholdt huset og ungene mesteparten av tiden. Økonomisk ble det bedre, fikk endel støtte i tillegg til at det er lettere å ha kontroll på økonomien når man er alene. Ensomt å ha ansvar alene for barna, men ellers var det ikke noe problem. 

Var tungt i starten (var ikke jeg som ønsket skilsmisse) Men i ettertid ser jeg at det var det beste som kunne ha skjedd og at forholdet var psykisk skadelig for begge to. 

Anonymkode: 968e4...cab

[AnonymBruker]

Personlig mener jeg det burde være forbudt å gå fra hverandre før barnet var 2 år. Ikke at jeg er i mot skilsmisser, men 1) det skjer noe med følelsene til mødre, mange begynner nærmest å hate faren, har lest at dette er biologisk, for at oppmerksomheten skal være på babyen. 2) forholdet er fullstendig annerledes, det tar tid å finne en ny normal, og plass til å være kjærester igjen, 3) man har fått snudd eget liv på hodet, og må finne seg selv igjen. 

Jeg og mannen bestemte oss i alle fall for at uansett hva vi følte de første to årene, så skulle vi ikke gi de tankene næring. 

Anonymkode: 22183...449