AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #1 Skrevet 23 timer siden Hei. Ja, altså jeg har en gutt på 15 , snill og god, har kjæreste og mange venner. Faren hans har ikke vært mye til stedet av ymse grunner, men de har sporadisk kontakt. Jeg har da «overkompensert» tror jeg, ift at jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har klart å «gi han en far» som stiller opp. Har derfor gjort alt i min makt for at han skal ha det bra på alle måter . Nå har han hatt kjæreste i et år, og jeg ser hvor glad de er i hverandre 🥰 det varmer hjertet mitt. Men så her en dag forsto jeg på han at det ikke gikk så bra lenger, men han ville ikke snakke om det. Kjenner jeg har trang til å nesten «presse» han til å si hva det er , slik at jeg kan «hjelpe» . Vet jo at det er helt feil og at det sikkert føles veldig invaderende for han. Når han var mindre var det enklere, da var det å ta han på fanget og «blåse bort» vondter, og mamma var «redningen» Bekymrer meg altså for mye, redd at han ikke skal takle livets utfordringer, og jeg vil ikke at han skal være lei seg. Da vil jeg bare «blåse det bort» for han. Samtidig skjønner jeg jo at livet handler jo om oppturer og nedturer, og alle kjenner på nedturer flere ganger i livet. At han må få gå gjøre sine egne erfaringer på godt og vondt . Sliter vel kanskje med å gi slipp … Noen her som kan kjenne seg igjen? Anonymkode: 85554...bc4 3
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #2 Skrevet 23 timer siden AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Samtidig skjønner jeg jo at livet handler jo om oppturer og nedturer, og alle kjenner på nedturer flere ganger i livet. At han må få gå gjøre sine egne erfaringer på godt og vondt . Sliter vel kanskje med å gi slipp … Noen her som kan kjenne seg igjen? Jepp, selv var jeg sønderknust da min datter fikk en real kjærlighetssorg som tyveåring. Hennes smerte, ble min smerte. Og det er helt normalt, har ikke barna det bra, får ofte foreldrene det vondt også. Alle må lære å leve livet på godt og vondt ❤️ Anonymkode: 71c2d...421 2 3
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #3 Skrevet 23 timer siden AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Jepp, selv var jeg sønderknust da min datter fikk en real kjærlighetssorg som tyveåring. Hennes smerte, ble min smerte. Og det er helt normalt, har ikke barna det bra, får ofte foreldrene det vondt også. Alle må lære å leve livet på godt og vondt ❤️ Anonymkode: 71c2d...421 Takk for svar. Huff ja, vi vet jo på en måte hva de må igjennom i livet , og det er som du sier, deres smerte blir vår smerte 😢❤️ Anonymkode: 85554...bc4
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #4 Skrevet 23 timer siden En eller annen gang må mam trekke pusten og trekke seg tilbake. Og stole på at ungdommen vet at du er der, som en god og solid base. Men det er veldig vanskelig! Har jo lyst å gjøre alt for de og fikse alt! Samtidig tror jeg man må stole på at de finner ut av ting selv, er jo sånn de lærer best. Samtidig kan man være der i bakgrunnen å snakke med dem og komme med veiledning om dem vil og trenger det. Vi snakker en del om dette med ungdommene her i hus. At de vil oppleve sterke følelser, og at det er godt å snakke med noen om de, og vi vil alltid være her for å høre på, og hjelpe dem. Skrekken er jo at de roter seg borti noe som gjør at de ser mørkt på alt, så kan det "enkelt" fikses.. Så lenge de snakker om det. Her har psykisk helse blandt unge gutter/menn vært i vinden og de har snakket en del om dette på skolen. De har sett rådebank feks. Kan anbefale den serien. Anonymkode: 1e9b7...46c 1
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #5 Skrevet 23 timer siden AnonymBruker skrev (4 minutter siden): En eller annen gang må mam trekke pusten og trekke seg tilbake. Og stole på at ungdommen vet at du er der, som en god og solid base. Men det er veldig vanskelig! Har jo lyst å gjøre alt for de og fikse alt! Samtidig tror jeg man må stole på at de finner ut av ting selv, er jo sånn de lærer best. Samtidig kan man være der i bakgrunnen å snakke med dem og komme med veiledning om dem vil og trenger det. Vi snakker en del om dette med ungdommene her i hus. At de vil oppleve sterke følelser, og at det er godt å snakke med noen om de, og vi vil alltid være her for å høre på, og hjelpe dem. Skrekken er jo at de roter seg borti noe som gjør at de ser mørkt på alt, så kan det "enkelt" fikses.. Så lenge de snakker om det. Her har psykisk helse blandt unge gutter/menn vært i vinden og de har snakket en del om dette på skolen. De har sett rådebank feks. Kan anbefale den serien. Anonymkode: 1e9b7...46c Tusen takk for så fint svar. Det er så sant det du skriver. Er nok bedre det du sier at det er bedre at han vet at han alltid kan komme til meg hvis det er noe, i stedet for at jeg skal «presse på», for det vil nok virke mot sin hensikt. Han må komme til meg når han er klar for det, jeg skal ikke dømme , men lytte og trøste. Er ikke alltid slik at man har løsningen på alt , men på sikt må de også lære å takle utfordringer , og ha «verktøy» til å klare å håndtere det. Anonymkode: 85554...bc4
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #6 Skrevet 23 timer siden Jeg har selv en 15 år gammel gutt, og kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Nå har han en tilstedeværende og god far da, så vi samarbeider godt. Men jeg tror at det viktigste er at de vet at vi er her for dem. Og at livet er fullt av opp- og nedturer. Han kommer kanskje til å ha flere kjærester opp igjennom. Det er vondt og tøft nå, men det blir bedre. Bare fortsett sånn du har gjort, du virker som en veldig god mamma! Anonymkode: 76b1b...c87
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #7 Skrevet 23 timer siden AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Jeg har selv en 15 år gammel gutt, og kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Nå har han en tilstedeværende og god far da, så vi samarbeider godt. Men jeg tror at det viktigste er at de vet at vi er her for dem. Og at livet er fullt av opp- og nedturer. Han kommer kanskje til å ha flere kjærester opp igjennom. Det er vondt og tøft nå, men det blir bedre. Bare fortsett sånn du har gjort, du virker som en veldig god mamma! Anonymkode: 76b1b...c87 Åå tusen takk 🥹❤️ Anonymkode: 85554...bc4
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #8 Skrevet 23 timer siden Jeg kjenner meg godt igjen! De er over 20, men nå opplever et barn brudd i forholdet og jeg hsr det heller ikke godt. Samme hva folk sier om å slippe tak, så har vi følelser. Anonymkode: 15bc6...c53
AnonymBruker Skrevet 17 timer siden #9 Skrevet 17 timer siden Kjenner meg igjen i det du sier. Sønnen min hadde en kjæreste i nesten to år, så gjorde hun det slutt med han. Han tok det veldig tungt, og det var hardt å være vitne til. Men jeg støttet han, var tydelig på at hvis han trengte å snakke med meg så var jeg der. Trøstet han som best jeg kunne. Han kom seg gjennom det. Så mitt råd er å vise at du er der og om det blir kjærlighetssorg, så må en bare trøste så godt en kan. Første kjærlighetssorg kan vel oppleves ekstra tøft. Anonymkode: 33b17...b25
AprilLudgate Skrevet 17 timer siden #10 Skrevet 17 timer siden Jeg er sånn uten å være eneomsørger. Tenker man bare må lære seg at det ikke er alt man vil dele med foreldre. 1
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå