Flere som lever på en haug med løgner?

[AnonymBruker]

Føler meg så alene i verden. Et 15 år langt forhold har brutt meg sakte, men sikkert ned. Det er ikke sikkert han gjorde det med vilje, men med en hissig, perfeksjonist, dominerende og stressende personlighet har han gitt meg mye kjeft og korreksjoner, lite respekt, ydmykende situasjoner, nedlatenhet, kjipe ord, ingen emosjonell varme og null mesteingsfølelse. Han er ressurssterk og intelligent, og derfor en god far. Vi sitter her nå med to medium gamle barn og han aner ikke hvorfor jeg er kald eller aldri vil ha sex lenger. Det virker som om det nå er synd i han. Han er mye lei seg, ber ofte om sex. Nevner at jeg bør kanskje flytte ut. Jeg er naturligvis redd for konsekvensene hvis det tar slutt. Han vil trolig ikke gjøre det på en enkel måte. Han har mesteparten av pengene.

Etter mange samtaler de siste par årene har han skjønt at det ikke går så greit lenger og at han måtte skjerpe seg. Han har derfor blitt enklere å ha med å gjøre, men en personlighet er vanskelig å endre. Jeg er hans rake motsetning. Åpen, rolig, avbalansert, løsningsorientert, sårer aldri noen, sosial og varm osv. Det er jeg som evner å møte barna emosjonelt og som gir mange klemmer.

Jeg har en god jobb der jeg trives sosialt. Jeg har virkelig gode kolleger. Dette har jeg egentlig alltid hatt, og det er ANDRE mennesker utenfor huset som bygger meg opp. Samtidig lever jeg en løgn der ute. Jeg er glad, morsom og positiv og støtter andre. Alle tror jeg har alt. Ser bra ut, har penger og har alt på stell. Men inni meg er jeg redd hele tiden, for at masken min skal falle. Jeg unngår å snakke for mye om meg selv og livet mitt f.eks. Jeg har kraftig sosial angst som jeg skjuler. For når jeg går hjem er jeg mutt, ensom, hun som ikke får til noe, som ikke kan noe, som er ubrukelig, og alt som er negativt.  

Identiteten min er knyttet til parforholdet og familielivet. Ikke noe annet.

Jeg har gode venner, bekjente, kollegaer og familie. Men det betyr lite. Mitt sosiale liv er begrenset, kanskje mest med vilje. Jeg har aldri besøk. Vi har ingen felles venner. Jeg prøver å holde alle unna "oss". Selvsagt klarer vi oss ganske fint i sosiale settinger, men kun så lenge det er på et overfladisk nivå. Jeg orker ikke at folk er for nære og forstår at jeg ikke har det bra. Eller vi.

Og det gjør sykt vondt. Alt sammen. Jeg rakner i alle ender og drømmer om e ny start der jeg kan være meg .

Og jeg har naturligvis en annen mann på si, noe som gir meg enda flere løgner.  Både overfor han og han jeg bor med. Men han bygger meg opp, og jeg kan ikke sette en pris på hvor mye det betyr for meg.

Jeg ignorerer nok litt hvor vanskelig dette er for meg. Men det viser seg i angst og depresjon og tappet energi.

Ville egentlig bare høre om noen kjenner seg igjen og fant en vei videre. Jeg vil ikke gi opp håpet 😔

Anonymkode: e575a...0ed

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å se filmen «elskling». Kanskje du kjenner deg igjen. 

Anonymkode: fe16b...da3

[makkapakka]

En pen fasade utad er ofte grunnen til at jeg begynner å lure...

[Perfume]

Hvorfor ikke flytte ut da? Det må da være best for dere begge?  Du er jo utro og han har ikke sex... 
Man går når man ikke klarer løse slikt. Og du har jo gått for langt ved å være utro, uavhengig av hvor slem du måtte føle din mann er mot deg... 

Endret 12. august av Perfume

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at du kan klage over et dårlig forhold med din ektemann når du har en mann på si? 
 

Anonymkode: f3bea...a08

[Macro]

Har var det mange fine ord om deg selv og bare dritt om han. Da er det ikke noe håp tenker jeg.

Den spiralen av selvmedlidenhet kommer aldri til å gjøre til noe positivt.

Og så har du "naturligvis" en mann på si.

Ser du ikke selv hvordan du i aller høyeste grad bidrar til at dette forholdet rakner? Det hjalp å prate med han sier du, men du kan ikke endre personligheten hans. Men hvorfor valgte du denne personen i utgangspunktet da? 

 

Det får være måte på hvor mye ansvarsfraskrivelse man kan tillate seg. På tide å få et kritisk blikk på seg selv og så kan dere sammen kanskje finne ut av det. 

[AnonymBruker]

Dette har du fint trøblet til for deg selv. Du er utro, og prøver å rettferdiggjøre det i ditt eget hode og også for de rundt deg. Skam deg. 

Anonymkode: a83f5...b04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Føler meg så alene i verden. Et 15 år langt forhold har brutt meg sakte, men sikkert ned. Det er ikke sikkert han gjorde det med vilje, men med en hissig, perfeksjonist, dominerende og stressende personlighet har han gitt meg mye kjeft og korreksjoner, lite respekt, ydmykende situasjoner, nedlatenhet, kjipe ord, ingen emosjonell varme og null mesteingsfølelse. Han er ressurssterk og intelligent, og derfor en god far. Vi sitter her nå med to medium gamle barn og han aner ikke hvorfor jeg er kald eller aldri vil ha sex lenger. Det virker som om det nå er synd i han. Han er mye lei seg, ber ofte om sex. Nevner at jeg bør kanskje flytte ut. Jeg er naturligvis redd for konsekvensene hvis det tar slutt. Han vil trolig ikke gjøre det på en enkel måte. Han har mesteparten av pengene.

Etter mange samtaler de siste par årene har han skjønt at det ikke går så greit lenger og at han måtte skjerpe seg. Han har derfor blitt enklere å ha med å gjøre, men en personlighet er vanskelig å endre. Jeg er hans rake motsetning. Åpen, rolig, avbalansert, løsningsorientert, sårer aldri noen, sosial og varm osv. Det er jeg som evner å møte barna emosjonelt og som gir mange klemmer.

Jeg har en god jobb der jeg trives sosialt. Jeg har virkelig gode kolleger. Dette har jeg egentlig alltid hatt, og det er ANDRE mennesker utenfor huset som bygger meg opp. Samtidig lever jeg en løgn der ute. Jeg er glad, morsom og positiv og støtter andre. Alle tror jeg har alt. Ser bra ut, har penger og har alt på stell. Men inni meg er jeg redd hele tiden, for at masken min skal falle. Jeg unngår å snakke for mye om meg selv og livet mitt f.eks. Jeg har kraftig sosial angst som jeg skjuler. For når jeg går hjem er jeg mutt, ensom, hun som ikke får til noe, som ikke kan noe, som er ubrukelig, og alt som er negativt.  

Identiteten min er knyttet til parforholdet og familielivet. Ikke noe annet.

Jeg har gode venner, bekjente, kollegaer og familie. Men det betyr lite. Mitt sosiale liv er begrenset, kanskje mest med vilje. Jeg har aldri besøk. Vi har ingen felles venner. Jeg prøver å holde alle unna "oss". Selvsagt klarer vi oss ganske fint i sosiale settinger, men kun så lenge det er på et overfladisk nivå. Jeg orker ikke at folk er for nære og forstår at jeg ikke har det bra. Eller vi.

Og det gjør sykt vondt. Alt sammen. Jeg rakner i alle ender og drømmer om e ny start der jeg kan være meg .

Og jeg har naturligvis en annen mann på si, noe som gir meg enda flere løgner.  Både overfor han og han jeg bor med. Men han bygger meg opp, og jeg kan ikke sette en pris på hvor mye det betyr for meg.

Jeg ignorerer nok litt hvor vanskelig dette er for meg. Men det viser seg i angst og depresjon og tappet energi.

Ville egentlig bare høre om noen kjenner seg igjen og fant en vei videre. Jeg vil ikke gi opp håpet 😔

Anonymkode: e575a...0ed

Jeg levde slik i 6 år, har vært alene i 1 år nå. Jeg har såvidt begynt å snakke om omfanget. Det er mange som ikke forstår hvordan slikt påvirker en. Jeg har møtt endel nedsettende kommentarer rundt det. 

Jeg har aldri vært utro og vet at jeg ble utsatt for vold i mange år, så kanskje ikke helt likt. 

Det var uansett godt å bli helt alene, har stortsett barna også. Veien videre er å være alene, komme seg på beina alene - også økonomisk. 

Jeg er veldig lite sosial utenom jobb, men jeg har ennå ikke hentet inn overskuddet til det. 

Anonymkode: 1634d...07b

[AnonymBruker]

Men som flere sier. Rart at du kan ramse opp så fantastiske sider ved deg selv oppi utroskap og slikt. 

Du er en fantastisk person og han er rake motsetningen? 

Anonymkode: 1634d...07b

[AnonymBruker]

Takk for ærlig innlegg ts. Dette er modig av deg å dele, og kanskje det er et første skritt på en vei videre og et annet sted i livet. Det høres ikke ut som om ekteskapet ditt er et blivende sted. Jeg ser at flere dømmer deg for utroskapen, så det skal du få slippe fra meg, men det virker å være en dårlig strategi som umulig kan ha noen lykkelig slutt. Tenk hvis det blir oppdaget. Det vil gjøre det du står i uendelig mye mye verre enn det du har nå. Antakelig vil det gå hardt ut over barna også.

Det høres ut som du ville hatt godt av en eller annen form for terapi. Du har levd for lenge med et ytre og et indre som ikke er i synk, og det tærer deg gradvis ned. Jeg ønsker deg lykke til videre, og håper du vil velge å noen kloke valg for framtida nå - både for deg selv og barna dine. 

Anonymkode: 22820...71c

[AnonymBruker]

Hadde medfølelse med deg til jeg kom til at du hadde en mann på si….. skam deg. Ingen unnskyldning for å være utro. 
Du får vel dekt sex behov andre steder, så forholdet ditt vil rakne. Og finner han ut du er utro vil han lage ett helvete for deg, i alle fall ikke gi deg noe gunst ved oppgjør… siden han sitter på pengene. Heier på mannen din og håper han finner ut hvor falsk du er. 

Anonymkode: 160ac...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hadde medfølelse med deg til jeg kom til at du hadde en mann på si….. skam deg. Ingen unnskyldning for å være utro. 
Du får vel dekt sex behov andre steder, så forholdet ditt vil rakne. Og finner han ut du er utro vil han lage ett helvete for deg, i alle fall ikke gi deg noe gunst ved oppgjør… siden han sitter på pengene. Heier på mannen din og håper han finner ut hvor falsk du er. 

Anonymkode: 160ac...bfa

Seriøst....?

Anonymkode: 14dbc...748

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Dette har du fint trøblet til for deg selv. Du er utro, og prøver å rettferdiggjøre det i ditt eget hode og også for de rundt deg. Skam deg. 

Anonymkode: a83f5...b04

 

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Men som flere sier. Rart at du kan ramse opp så fantastiske sider ved deg selv oppi utroskap og slikt. 

Du er en fantastisk person og han er rake motsetningen? 

Anonymkode: 1634d...07b

Hva er det med dere? Som om ikke ts var nok nedbrutt?

Anonymkode: 14dbc...748

[AnonymBruker]

Macro skrev (1 time siden):

Har var det mange fine ord om deg selv og bare dritt om han. Da er det ikke noe håp tenker jeg.

Den spiralen av selvmedlidenhet kommer aldri til å gjøre til noe positivt.

Og så har du "naturligvis" en mann på si.

Ser du ikke selv hvordan du i aller høyeste grad bidrar til at dette forholdet rakner? Det hjalp å prate med han sier du, men du kan ikke endre personligheten hans. Men hvorfor valgte du denne personen i utgangspunktet da? 

 

Det får være måte på hvor mye ansvarsfraskrivelse man kan tillate seg. På tide å få et kritisk blikk på seg selv og så kan dere sammen kanskje finne ut av det. 

Heeeeelt enig! 

Ts, her lyver du noe veldig til deg selv for å forsvarliggjøre umoralske handlinger. 

Du vet selv at det du driver med ikke er ok på noen som helst måte, uansett hvor dårlig deres forhold har vært eller er. 

Du må velge hva slags menneske du ønsker å være: ett med, eller uten, integritet. 

Anonymkode: aa425...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler meg så alene i verden. Et 15 år langt forhold har brutt meg sakte, men sikkert ned. Det er ikke sikkert han gjorde det med vilje, men med en hissig, perfeksjonist, dominerende og stressende personlighet har han gitt meg mye kjeft og korreksjoner, lite respekt, ydmykende situasjoner, nedlatenhet, kjipe ord, ingen emosjonell varme og null mesteingsfølelse. Han er ressurssterk og intelligent, og derfor en god far. Vi sitter her nå med to medium gamle barn og han aner ikke hvorfor jeg er kald eller aldri vil ha sex lenger. Det virker som om det nå er synd i han. Han er mye lei seg, ber ofte om sex. Nevner at jeg bør kanskje flytte ut. Jeg er naturligvis redd for konsekvensene hvis det tar slutt. Han vil trolig ikke gjøre det på en enkel måte. Han har mesteparten av pengene.

Etter mange samtaler de siste par årene har han skjønt at det ikke går så greit lenger og at han måtte skjerpe seg. Han har derfor blitt enklere å ha med å gjøre, men en personlighet er vanskelig å endre. Jeg er hans rake motsetning. Åpen, rolig, avbalansert, løsningsorientert, sårer aldri noen, sosial og varm osv. Det er jeg som evner å møte barna emosjonelt og som gir mange klemmer.

Jeg har en god jobb der jeg trives sosialt. Jeg har virkelig gode kolleger. Dette har jeg egentlig alltid hatt, og det er ANDRE mennesker utenfor huset som bygger meg opp. Samtidig lever jeg en løgn der ute. Jeg er glad, morsom og positiv og støtter andre. Alle tror jeg har alt. Ser bra ut, har penger og har alt på stell. Men inni meg er jeg redd hele tiden, for at masken min skal falle. Jeg unngår å snakke for mye om meg selv og livet mitt f.eks. Jeg har kraftig sosial angst som jeg skjuler. For når jeg går hjem er jeg mutt, ensom, hun som ikke får til noe, som ikke kan noe, som er ubrukelig, og alt som er negativt.  

Identiteten min er knyttet til parforholdet og familielivet. Ikke noe annet.

Jeg har gode venner, bekjente, kollegaer og familie. Men det betyr lite. Mitt sosiale liv er begrenset, kanskje mest med vilje. Jeg har aldri besøk. Vi har ingen felles venner. Jeg prøver å holde alle unna "oss". Selvsagt klarer vi oss ganske fint i sosiale settinger, men kun så lenge det er på et overfladisk nivå. Jeg orker ikke at folk er for nære og forstår at jeg ikke har det bra. Eller vi.

Og det gjør sykt vondt. Alt sammen. Jeg rakner i alle ender og drømmer om e ny start der jeg kan være meg .

Og jeg har naturligvis en annen mann på si, noe som gir meg enda flere løgner.  Både overfor han og han jeg bor med. Men han bygger meg opp, og jeg kan ikke sette en pris på hvor mye det betyr for meg.

Jeg ignorerer nok litt hvor vanskelig dette er for meg. Men det viser seg i angst og depresjon og tappet energi.

Ville egentlig bare høre om noen kjenner seg igjen og fant en vei videre. Jeg vil ikke gi opp håpet 😔

Anonymkode: e575a...0ed

Hadde det litt likt.

Men jeg hadde alt av eiendom og penger. Men forholdet og mannen drepte meg.

Fant også en på si som jeg endte med å forlate mannen for. Denne nye bygget meg opp og hjalp meg til å bygge meg et nytt liv. Men så endret han seg også. Nå har forholdet fått en dødsdom men i det minste har jeg alt jeg eier helt alene denne gangen.

Lykke til! Kom deg ut.

Moren min klarte det. Hun kom omsider ut av voldelig forhold selv om vi levde under fattigdomsgrensen. Vi klarte oss!

Anonymkode: 43a48...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Hva er det med dere? Som om ikke ts var nok nedbrutt?

Anonymkode: 14dbc...748

Jeg ser ingen fine sider ved meg selv, jeg er så dratt ned og ødelagt av mitt forhold. Hun er ikke dratt med når hun klarer å ramse opp flere fine ting ved seg selv.

Jeg ser på meg som en ødelagt person og syns synd på den som evt faller for meg, for den må være veldig tålmodig. 

Anonymkode: 1634d...07b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hadde det litt likt.

Men jeg hadde alt av eiendom og penger. Men forholdet og mannen drepte meg.

Fant også en på si som jeg endte med å forlate mannen for. Denne nye bygget meg opp og hjalp meg til å bygge meg et nytt liv. Men så endret han seg også. Nå har forholdet fått en dødsdom men i det minste har jeg alt jeg eier helt alene denne gangen.

Lykke til! Kom deg ut.

Moren min klarte det. Hun kom omsider ut av voldelig forhold selv om vi levde under fattigdomsgrensen. Vi klarte oss!

Anonymkode: 43a48...4ba

Og når man sier slikt til noen som ikke har opplevd slike forhold så vil de si "fellesnevneren er deg. Du er problemet, sikker på at de var så ille?" 

Ja  for du fant kanskje samme sort og han merket at du var langt nede. Han var verdens fineste til han hadde deg i sin hule hånd. Da kommer sannheten frem, han tenkte å fortsette kontrollen for han var også en sånn. 

Anonymkode: 1634d...07b

[AnonymBruker]

Dette var litt som å lese om meg selv og mitt forhold. Spesielt det med den fasaden. Det føltes av og til som et skuespill. Jeg hadde ingen mann på si da, men ellers var det mye likt.

Men her var det mannen som ville gå i fra meg, etter kanskje ett år med trusler om det hver gang han ble veldig sint. Jeg ble knust til å begynne med fordi jeg tenkte på barna, økonomien, og det å ikke være en familie lenger (litt rart egentlig, fordi jeg hadde det jo ikke bra, men familiefølelsen ga en slags trygghet). Nå har jeg det bedre, jeg har funnet tilbake til den personen jeg var før etter i flere år å ha gjemt meg litt bak han. Jeg var visst ganske selvstendig likevel jeg.

Anonymkode: 8d2a5...dba

[AnonymBruker]

Enig med mannen din. Du sitter hjemme som en kald fisk fordi du puler på en annen. Håper han finner seg noen andre. 

Anonymkode: 1df16...7a1

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg ts. Din manns personlighet minne mye om en av mine foreldre i oppveksten, og jeg opplevde å få dårlig selvtillit av det. Du er ikke urimelig, du er et menneske med normale følelser. Det er leit å høre at forholdet er slik mellom dere. 

Anonymkode: 5ac77...b70