Invitere pappa som er alkoholiker?

[Landemeg]

Eg skal ha bryllup i desember og mister nattesøvn på å prøve å bestemme meg om eg skal invitere pappa til bryllupet vårt eller ikkje. Om berre vielsen eller ingenting. 

Bakgrunnsinfo: 

Pappa er over 70 år (eg 26 år). Han har 5 barn, kontakt med to av dei, altså meg (i liten grad men likevel), og ei anna søster. Resten vil ikkje ha noke med han å gjere. Han og mamma skilte seg for nokre år sidan. Han kan vere veldig barnslig, komme med trusler og løgner som ikkje utspel seg, og i neste sekund fortelle kor mykje han bryr seg om alle.  Eg og andre søsken har slitt mykje med psyken direkte pga han, og han fikk familien vår i gjeld pga alkohol og kreditt.  Han kan likevel vere grei og morsom å snakke med i offentlighet. 

Han har nylig fått ei dårlig diagnose og er ganske sjuk frå før, ein del pga alkohol. Prøvde nylig å ha ei "avgjerande" samtale med han for å prøve å få litt forståelse/unnskyldning/samtale, men var lite å hente. Berre dårlige unnskyldningar. 

I dåpen til barnet vårt for ikkje så lenge sida, satt han berre der og ikkje snakka med noken, men hadde komt med fin pakke og stilte seg fint til å ta bilde. 

Synes det er vanskelig når det ikkje er svart/kvitt. Han er tross alt faren min, men kjenner på at eg kjem til å fokusere på han heile kvelden om han er der. Mamma ønsker ikkje å gå ned til alteret med meg om han "er i live". Kan kanskje invitere til berre kirka, men veit ikkje heilt kven som skal gå med meg då. 

Tanker? 

[AnonymBruker]

Har du noen som kan være barnevakt for han? Noen han kjenner og respekterer?

Å ikke ha faren sin i bryllup er et kraftig signal

Anonymkode: d4e9b...5d3

[Landemeg]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du noen som kan være barnevakt for han? Noen han kjenner og respekterer?

Å ikke ha faren sin i bryllup er et kraftig signal

Anonymkode: d4e9b...5d3

Vi skal berre vere aller nærmeste, ingen tanter/onkler. rundt 30 stk. Han har ikkje foreldre eller søsken som lever. Veit ikkje heilt kven "barnevakt" kunne vere desverre. 

[AnonymBruker]

Nå er det desverre en sykdom han lever med å går utover mange.  Han har det nok ikke like enkelt som dere.  Han er sikkert klar over dette. Å ønsker nok innerst inne at ting var anerledes. 

Jeg ville ha invitert han. Kanskje satt klare retningslinjer mellom deg å han. Kommer han så kommer han hvis ikke så har du gjort ditt. Nå vet sikkert alle situasjonen hans så vil ikke tro noen stusset om det skal bli en sene langt på kvelden. Kanskje få han tidligere hjem 😊

Anonymkode: 4aa02...24b

[AnonymBruker]

Jeg ville invitert. Tror du kan bruke mye tid på å angre hvis du velger det motsatte. 

Anonymkode: 47adf...992

[AnonymBruker]

Jeg ville invitert og ikke hadd fokus på han, jeg har vært i noe lignende men ikke helt, min far har Asberger og noe annet. Alle vet hvem han er og hvordan han er, har masse sterke synspunkter og kan bli nogså oppfarende .  Men han er den han er og det får jeg ikke gjort noe med, men det som kanskje er forskjellen er at folk i min familie synes han er slitsom men de har ikke problemer med å prate med han, så for meg gikk det jo bra. 
Prøv å tenk etter på hvordan ting kan utspille seg i selskapet, og ta et valg etter hva du har erfart tidligere. 

Anonymkode: 14301...a9d

[Landemeg]

Tusen takk for innspill. Det er som blir sagt her, at han er den han er. Berre vanseklig når fleire i familien, inkl meg sjølv, har vonde minner. Også at han ikkje tar noko ansvar eller initiativ sjølv for å ha et godt forhold eller snakke om korleis ting har blitt. Berre avvisande og defansiv. 

Er ikkje bare bare med familie :') 

[RaggyReggie]

Hei! Du kan fint gå opp til alteret åleine eller saman med kjærasten din - https://www.nrk.no/ytring/la-brudeparet-ga-selv_-1.16956691 Det at far skal følge til alteret er ein ganske ny tradisjon, og det må ikkje vere sånn! 

Det er ditt bryllaup, og du bestemmer 🙂 

Håper du får ei fin feiring! 

[AnonymBruker]

Landemeg skrev (21 minutter siden):

Tusen takk for innspill. Det er som blir sagt her, at han er den han er. Berre vanseklig når fleire i familien, inkl meg sjølv, har vonde minner. Også at han ikkje tar noko ansvar eller initiativ sjølv for å ha et godt forhold eller snakke om korleis ting har blitt. Berre avvisande og defansiv. 

Er ikkje bare bare med familie :') 

Jeg lærte meg å gi slipp på de vonde følelsene, og minnene , jeg sleit i lang tid med å ønske meg en pappa som var som andre, men det får jeg jo ikke, så en dag bare aksepterte jeg situasjonen og la alt bak meg og fokuserte på tiden framover, man får ikke forandret mennesker så da er det bedre å bare akseptere å gå videre. 
Jeg har mange vonde opplevelser så jeg kunne gått en annen vei, men det hjelper ikke meg å dvele ved det lengre. 
Sier ikke at du skal gjøre det , men livet ble mye enklere . 

Anonymkode: 14301...a9d

[AnonymBruker]

Når det gjelder alteret er det veldig utdatert å bli fulgt. Gå med mannen din. Eller alene. 

Anonymkode: ca82b...a07

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Jeg og min mann valgte å reise bort og gifte oss på en ambassade i utlandet. Grunnen var akkurat det du sliter med nå. Jeg klarte rett og slett ikke belastningen med å være redd for hvordan han skulle oppføre seg i løpet av denne dagen. Jeg vet at jeg hadde brukt ekstremt mye energi på denne redselen i lang tid på forhånd, og selve dagen ville ha vært ødelagt av frykt.

Det er ikke så lett for andre å forstå følelsene en pårørende har som ikke har vært i en slik situasjon og det er ikke «bare» å ikke ha fokus på ham denne dagen. Disse følelsene setter deg i kroppen, ikke i hodet.

Kanskje han innerst inne heller ikke syns det er greit å være gjest når de fleste gjestene kjenner til problemet hans. Han føler seg sikkert liten nok fra før. Kanskje han stiller opp for at han ikke vil såre deg hvis du inviterer ham, gjør det kun for deg og så er dere to personer i bryllupet som ikke koser seg slik meningen er?

Jeg tenker at du skal ta det valget som vil gjøre denne dagen til en fantastisk dag for deg og mannen din, det er bare du som vet hvordan hans nærvær denne dagen vil påvirke deg. 

Gode ønsker sendes deg og jeg håper dagen blir fin uansett hvordan du velger å gjøre det.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cd1e9...588

[Landemeg]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg lærte meg å gi slipp på de vonde følelsene, og minnene , jeg sleit i lang tid med å ønske meg en pappa som var som andre, men det får jeg jo ikke, så en dag bare aksepterte jeg situasjonen og la alt bak meg og fokuserte på tiden framover, man får ikke forandret mennesker så da er det bedre å bare akseptere å gå videre. 
Jeg har mange vonde opplevelser så jeg kunne gått en annen vei, men det hjelper ikke meg å dvele ved det lengre. 
Sier ikke at du skal gjøre det , men livet ble mye enklere . 

Anonymkode: 14301...a9d

Gode ord. Snakker du med han fortsatt, eller var det å gå videre for deg å kutte kontakten?

[Landemeg]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjære deg!

Jeg og min mann valgte å reise bort og gifte oss på en ambassade i utlandet. Grunnen var akkurat det du sliter med nå. Jeg klarte rett og slett ikke belastningen med å være redd for hvordan han skulle oppføre seg i løpet av denne dagen. Jeg vet at jeg hadde brukt ekstremt mye energi på denne redselen i lang tid på forhånd, og selve dagen ville ha vært ødelagt av frykt.

Det er ikke så lett for andre å forstå følelsene en pårørende har som ikke har vært i en slik situasjon og det er ikke «bare» å ikke ha fokus på ham denne dagen. Disse følelsene setter deg i kroppen, ikke i hodet.

Kanskje han innerst inne heller ikke syns det er greit å være gjest når de fleste gjestene kjenner til problemet hans. Han føler seg sikkert liten nok fra før. Kanskje han stiller opp for at han ikke vil såre deg hvis du inviterer ham, gjør det kun for deg og så er dere to personer i bryllupet som ikke koser seg slik meningen er?

Jeg tenker at du skal ta det valget som vil gjøre denne dagen til en fantastisk dag for deg og mannen din, det er bare du som vet hvordan hans nærvær denne dagen vil påvirke deg. 

Gode ønsker sendes deg og jeg håper dagen blir fin uansett hvordan du velger å gjøre det.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cd1e9...588

Føler du skjønner korleis det er ja. En vond klump når man tenker på han eller er nær han. Ikkje nok til å hate han men nok til at man ikkje er komfortabel. Likevel med et ønske om å gjere det beste ut av det man har. 

Er det sånn at man burde akseptere familie for sånn dei er og prøve å vere der for dem uansett, eller burde man la "konsekvensene" spille seg ut som om viss en bekjent hadde sagt/gjort samme tingene og kutte kontakt. Vanskelig dilemma syns eg, og sikkert fleire andre. 

Takk for kommentaren! 

[AnonymBruker]

Landemeg skrev (28 minutter siden):

Gode ord. Snakker du med han fortsatt, eller var det å gå videre for deg å kutte kontakten?

Ja jeg inviterte han i alle selskaper jeg hadde, barnebursdager osv, kunne bli veldig interessant da han ikke forsto barnebøker for det var jo ikke sån i virkeligheten . Og at man satte stemmer på bamser og slikt i barnefilmer. 
Feiret også jul med han, men han ønsker ikke alltid å komme, da han trivdes veldig godt alene. 
Min far var ikke en slem mann men en mann som sto på sitt og det kunne bli veldig høylytt og verbalt og usikkert til tider, han kunne true mennesker som gjorde ting som han ikke likte eks. 
Man kunne ikke snakke til han slik at han så andres synspunkter, så å såre noen det forsto han ikke noe av. 
Han døde for noen år siden og jeg er så glad for at jeg valgte å ta han for den han var, han kunne ikke noe for at han var slik. 
Jeg brukte mye av min ungdom og ung voksen på å hate han egentlig, var sint på han og hadde masse minner som jeg ikke likte , jeg angrer på dette i dag, han var en original mann på godt og vondt. 
Det som er poenget mitt er at man kan ikke forandre noen men man kan prøve å legge det som har vært til side ( så lenge det ikke er snakk om alvorlig vold og omsorgssvikt) din far er syk, du får ikke gjort noe med det, og det han gjør er ikke deg, du er ikke ansvarlig for han, du trenger ikke å passe på han. Du lever ditt liv å han lever sitt, alle i din familie vet hvordan han er, om han sitter der alene så gjør han det, du trenger ikke å underholde han , han er voksen. 
 

Anonymkode: 14301...a9d

[Gaia]

Din mor kan følge deg. det trenger ikke å være din far. Du kan evt. invitere han som gjest i vielsen, men han trenger ikke å være med resten av dagen, hvis det er slik at han ofte kommer på kant med andre familiemedlemmer. 

[Seff]

Jeg hadde jo invitert ham hvis jeg var sikker på at han oppførte seg. Om han er stille og rolig, gjør det jo ikke noe? Når det gjelder å følge deg opp til alteret, kommer det vel også an på om du stole på at han stiller edru, og om du faktisk ønsker at han følger deg. Alternativer til å følge deg til alteret kan jo være moren din, hennes mann (hvis hun har en), en bror, onkel, bestefar eller annen slektning. Eller en annen nærstående.

[AnonymBruker]

Landemeg skrev (7 timer siden):

Eg skal ha bryllup i desember og mister nattesøvn på å prøve å bestemme meg om eg skal invitere pappa til bryllupet vårt eller ikkje. Om berre vielsen eller ingenting. 

Bakgrunnsinfo: 

Pappa er over 70 år (eg 26 år). Han har 5 barn, kontakt med to av dei, altså meg (i liten grad men likevel), og ei anna søster. Resten vil ikkje ha noke med han å gjere. Han og mamma skilte seg for nokre år sidan. Han kan vere veldig barnslig, komme med trusler og løgner som ikkje utspel seg, og i neste sekund fortelle kor mykje han bryr seg om alle.  Eg og andre søsken har slitt mykje med psyken direkte pga han, og han fikk familien vår i gjeld pga alkohol og kreditt.  Han kan likevel vere grei og morsom å snakke med i offentlighet. 

Han har nylig fått ei dårlig diagnose og er ganske sjuk frå før, ein del pga alkohol. Prøvde nylig å ha ei "avgjerande" samtale med han for å prøve å få litt forståelse/unnskyldning/samtale, men var lite å hente. Berre dårlige unnskyldningar. 

I dåpen til barnet vårt for ikkje så lenge sida, satt han berre der og ikkje snakka med noken, men hadde komt med fin pakke og stilte seg fint til å ta bilde. 

Synes det er vanskelig når det ikkje er svart/kvitt. Han er tross alt faren min, men kjenner på at eg kjem til å fokusere på han heile kvelden om han er der. Mamma ønsker ikkje å gå ned til alteret med meg om han "er i live". Kan kanskje invitere til berre kirka, men veit ikkje heilt kven som skal gå med meg då. 

Tanker? 

Du følger kirkens liturgi og tradisjon og går opp og ned kirkegulvet med mannen din.

Du inviterer faren din, og ber søsteren din holde øye med ham.

Anonymkode: ffd7b...052

[monican94]

jeg hadde droppa han, inviter heller han og andre på ettetpålag 

[AnonymBruker]

Landemeg skrev (7 timer siden):

Vi skal berre vere aller nærmeste, ingen tanter/onkler. rundt 30 stk. Han har ikkje foreldre eller søsken som lever. Veit ikkje heilt kven "barnevakt" kunne vere desverre. 

Synes det var et veldig godt forslag med barnevakt. Det trenger ikke å være en av de som du likevel skal invitere som gjest. Det kan være en person i tillegg på gjestelista, som tas med fordi har avtalt at har oppgaven med å holde skikk på din far. Da kan du ha han med, men behøver ikke bekymre deg.

Anonymkode: 74ff8...7e2

[AnonymBruker]

Den er vond. Hvilket forhold har du til din far? Min far er også alkoholiker og han var etter eget ønske der til å følge meg opp kirkegulvet og litt i starten på middagen. Da fant han ut at han klarte ikke mer, men vi hadde en dialog på forhånd og det var godt for alle parter til slutt.  Jeg har på tross av hans avhengighet et godt forhold da han er en "snill fyllik" og har aldri skadet noen, men om du kjenner at du ikke har noe relasjon eller noe gode følelser så ville jeg faktisk ha unnlatt å invitere ham. Du skal ikke gå rundt og være usikker på deres store dag om han klarer å holde seg i skinnet eller ei. 

Anonymkode: 70df8...ed0