Samboer finnes ikke entusiastisk

[AnonymBruker]

Jeg har verdens beste samboer, kunne listet opp en hel haug med bra kvaliteter han har, men føler ikke jeg trenger det nå. En skikkelig bra fyr. 
 

Men (det er jo alltid et men 😆), han finnes ikke entusiastisk. Jeg er en engasjert person som ofte blir glad og entusiastisk. Ikke sånn helt glad-kristen manisk episode entusiastisk, men kanskje litt over snittet? 

Jeg kan ha opplevd noe i løpet av dagen som jeg ønsker å dele med samboer, noe hyggelig. En kollega som var ekstra ålreit, en hyggelig samtale med en kunde, fikk ros fra sjefen, møtte en klassekamerat som har gjort det bra, ja, helt normale greier. Eller en god bok jeg har lest, en diskusjon i sosiale medier, politikk, en ferietur vi planlegger osv. jeg er ikke en person som legger ut i der vide og det brede, jeg holder meg til sakens kjerne og får poenget raskt frem. Han sitter der, helt nøytral og svarer enten: åja. Ok. Ja. Akkurat. 
Og det er det. Ikke noe spørsmål tilbake, ikke noe glede å spore i ansiktet. Ikke sorg eller noe annet heller, det er bare helt nøytralt. 
Problemet er at jeg merker at jeg blir mindre entusiastisk rundt han nå, fordi jeg blir liksom ikke møtt i min entusiasme. Ikke at jeg forventer at han skal hoppe opp og ned og klappe i hendene og hvine av glede, men liksom… kanskje et par hakk opp liksom? Men det er nå sånn han er da, en traust innlending. 
 

Noen andre som har vært borti lignende i sitt egent forhold og funnet ut en god løsning på «problemet»? 
 

og ja, han er sånn rundt alle mennesker, er ikke bare en over-entusiatiske samboeren sin 😆 

Anonymkode: 0c38d...1ae

[debattanten]

Ikke godt å si, han er nok slik som person, som du er inne på. Jeg tror det kan bli vanskelig å få til de store endringene her,  men om det er det at han ikke engang kan diskutere med deg om noe, så syns jeg du forsiktig kan ta det opp litt. Har man opplevd noe ila dagen setter jeg pris på å kunne dele og ha litt snakk med dama om det. Ikke at jeg har dame lenger da 😂
 

Skjer det ingen endring må du nok bare se om du kan leve med det i lengden. 
 

1. Han er ditt anker som holder deg på jorda 😅❤️

2. Han er bremsen som holder deg igjen her i livet 😢💔

[AnonymBruker]

Jeg er som din samboer, og du er som min. Min samboer syntes det var kjipt i starten at jeg virker så nøytral til "alt", og han spurte om jeg rett og slett ikke brydde meg om ting. Men jeg kjenner jo på engasjement og glad-følelser, jeg har bare ikke behov til å uttrykke det så veldig. Jeg har prøvd å fake det, men det er både slitsomt og lite fruktbart. Vi har snakket om det, og bare innsett at vi har ulike måter å uttrykke engasjement på. Han skal ikke være nødt å tone seg ned for meg, og jeg skal ikke måtte fake "hopp og sprett". Vi er bare forskjellige der, og det er greit.

Anonymkode: 75b14...0b7

[AnonymBruker]

Har opplevd det med ganske mange (menn), men kan ha noe med typen jeg dater, da. Men jeg har avsluttet det, ofte nettopp av den grunn, fordi jeg trenger at ting jeg sier får respons og at den jeg lever med følger opp og er interessert. Jeg ender jeg bare opp med å dele andre steder hvor jeg får respons, og da opplever jeg rett og slett ikke date/kjæreste som en "nær". Har ikke opplevd særlig bedring rundt dette når jeg har tatt det opp. Men du har jo vært sammen med ham lenge, er det noe som egentlig er et problem for deg? Vet jo om noen som ikke har et problem med dette.

Anonymkode: dd7a0...b5f

[AnonymBruker]

debattanten skrev (13 minutter siden):

Ikke godt å si, han er nok slik som person, som du er inne på. Jeg tror det kan bli vanskelig å få til de store endringene her,  men om det er det at han ikke engang kan diskutere med deg om noe, så syns jeg du forsiktig kan ta det opp litt. Har man opplevd noe ila dagen setter jeg pris på å kunne dele og ha litt snakk med dama om det. Ikke at jeg har dame lenger da 😂
 

Skjer det ingen endring må du nok bare se om du kan leve med det i lengden. 
 

1. Han er ditt anker som holder deg på jorda 😅❤️

2. Han er bremsen som holder deg igjen her i livet 😢💔

Ja, det er jo nettopp det, der hadde vært hyggelig med tilbakemelding hvertfall da. Ubevisst har jeg nok slutta å dele ting og tang med han, nettopp fordi responsen er på laber. Ender fort med at jeg heller deler ting med venninner, som er langt mer entusiastiske enn han 🙊 

han er nok et anker på mange måter, men bremser nok litt på den kontakten vi kunne hatt. Denne kjærligheten, det er ikke enkelt alltid 🥰 

Anonymkode: 0c38d...1ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er som din samboer, og du er som min. Min samboer syntes det var kjipt i starten at jeg virker så nøytral til "alt", og han spurte om jeg rett og slett ikke brydde meg om ting. Men jeg kjenner jo på engasjement og glad-følelser, jeg har bare ikke behov til å uttrykke det så veldig. Jeg har prøvd å fake det, men det er både slitsomt og lite fruktbart. Vi har snakket om det, og bare innsett at vi har ulike måter å uttrykke engasjement på. Han skal ikke være nødt å tone seg ned for meg, og jeg skal ikke måtte fake "hopp og sprett". Vi er bare forskjellige der, og det er greit.

Anonymkode: 75b14...0b7

Det er et veldig godt poeng, jeg ønsker heller ikke at han skal måtte føle at han må være falsk, virkelig ikke! 
Det virker som om dere har akseptert det da, men merker du forskjell på samboeren din, at den har blitt mindre entusiastisk med tiden? 

Anonymkode: 0c38d...1ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har opplevd det med ganske mange (menn), men kan ha noe med typen jeg dater, da. Men jeg har avsluttet det, ofte nettopp av den grunn, fordi jeg trenger at ting jeg sier får respons og at den jeg lever med følger opp og er interessert. Jeg ender jeg bare opp med å dele andre steder hvor jeg får respons, og da opplever jeg rett og slett ikke date/kjæreste som en "nær". Har ikke opplevd særlig bedring rundt dette når jeg har tatt det opp. Men du har jo vært sammen med ham lenge, er det noe som egentlig er et problem for deg? Vet jo om noen som ikke har et problem med dette.

Anonymkode: dd7a0...b5f

Det merker jeg selv, at jeg ender opp med å heller dele ting med venninner feks, fordi der får jeg responsen jeg mangler fra han. Og det er ikke noe jeg har valgt bevisst, men jeg har lagt merke til det. I blant glemmer jeg rett og slett å fortelle han ting, så han hører at jeg snakker om det med andre, tror han synes det er litt leit. Men det har liksom bare blitt sånn. Skjønner hva du mener med å ikke føle seg så nær, det er nok egentlig det jeg kjenner litt på nå. Hvertfall nå som jeg har blitt bevisst på det selv 🤔 

Lagt merke til at entusiasmen min ikke er så høy hjemme lenger. 

Anonymkode: 0c38d...1ae

[debattanten]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er jo nettopp det, der hadde vært hyggelig med tilbakemelding hvertfall da. Ubevisst har jeg nok slutta å dele ting og tang med han, nettopp fordi responsen er på laber. Ender fort med at jeg heller deler ting med venninner, som er langt mer entusiastiske enn han 🙊 

han er nok et anker på mange måter, men bremser nok litt på den kontakten vi kunne hatt. Denne kjærligheten, det er ikke enkelt alltid 🥰 

Anonymkode: 0c38d...1ae

Kjærlighet er veldig vanskelig, eller den er på en måte enkel å forholde seg til i seg selv, og det er noe veldig fint. Så kommer det gjerne noe med i tillegg som tester om kjærlighet er nok, jeg har opplevd at det ikke var det og det er vonde ting å kjenne på. 
 

Høres ikke ut som det du gjennomgår trenger å være avgjørende, håper det kan løse seg med litt dialog og tålmodighet. En slags felles tilnærming fra begge parter 😁

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er et veldig godt poeng, jeg ønsker heller ikke at han skal måtte føle at han må være falsk, virkelig ikke! 
Det virker som om dere har akseptert det da, men merker du forskjell på samboeren din, at den har blitt mindre entusiastisk med tiden? 

Anonymkode: 0c38d...1ae

For min del har det ikke noe med falskhet å gjøre, men å strekke seg for den andre når det er viktig. Mye som føles unaturlig som kan trenes opp, det er en muskel. Handler om kjærlighetsspråk og øve seg på også å snakke den andre sitt. Betyr ikke at man skal forandre på alt, men at hvis noe er viktig for en partner, så må man ta det på alvor. Vet også om en som er kjempemonoton, men han følger opp med spørsmål. Så går an å kjøre blanding 😅 Du må jo tenke over hvor viktig det er for deg.

Anonymkode: dd7a0...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er et veldig godt poeng, jeg ønsker heller ikke at han skal måtte føle at han må være falsk, virkelig ikke! 
Det virker som om dere har akseptert det da, men merker du forskjell på samboeren din, at den har blitt mindre entusiastisk med tiden? 

Anonymkode: 0c38d...1ae

Nei, han er like entusiastisk idag som da vi møttes. Vi har en forståelse for hverandres måter å uttrykke oss på og begrenser ikke det på noen måte. Han har lært seg å lytte til det jeg sier istedenfor å se på det jeg gjør. Han fortalte meg noe kult her om dagen, og var kjempeglad. Jeg ble selvsagt glad på hans vegner, og sa "det er jo kjempe bra, så gøy", men var nok ganske "nøytral" i kroppsspråk. Men da hørte han på ordene mine og smilte stort. Gir det mening? 😅

Anonymkode: 75b14...0b7

[Surrebukk]

Jeg blir sliten bare av å høre på ts sine behov.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det merker jeg selv, at jeg ender opp med å heller dele ting med venninner feks, fordi der får jeg responsen jeg mangler fra han. Og det er ikke noe jeg har valgt bevisst, men jeg har lagt merke til det. I blant glemmer jeg rett og slett å fortelle han ting, så han hører at jeg snakker om det med andre, tror han synes det er litt leit. Men det har liksom bare blitt sånn. Skjønner hva du mener med å ikke føle seg så nær, det er nok egentlig det jeg kjenner litt på nå. Hvertfall nå som jeg har blitt bevisst på det selv 🤔 

Lagt merke til at entusiasmen min ikke er så høy hjemme lenger. 

Anonymkode: 0c38d...1ae

Da bør du si ifra, er mitt forslag. Du kan jo også si ifra at du har opplevd han kanskje har lagt merke til at andre vet mer om hva som skjer i livet ditt og kanskje synes det er litt kjipt? Og forklare hvorfor. Høres jo egentlig som dere har et godt forhold og da tipper jeg han er villig til å prøve å følge litt opp Så må du gi ham sjansen, ved å dele igjen også. Vet helt hva du mener med at det bare blir sånn. Men da blir det jo kanskje nettopp litt tomt.

Anonymkode: dd7a0...b5f

[AnonymBruker]

Surrebukk skrev (2 minutter siden):

Jeg blir sliten bare av å høre på ts sine behov.

Det spiller ingen rolle. Du er ikke kjæresten til ts. En kjæreste skal ikke bli matt av partners behov, men ønske å komme dem i møte.

Anonymkode: dd7a0...b5f

[AnonymBruker]

Ja jeg har vært borti det. Han ble eks. Følte han drepte min livsgnist. 

Anonymkode: 91c77...dfb

[AnonymBruker]

Min mann er også slik, litt «flat» og kjedelig, men veldig pliktoppfyllende. Jeg er mer armer og bein, blir kjempeglad og skikkelig irritert, men vi har jo bare ulik personlighet og det må være lov. 

Anonymkode: 299a2...d49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg har verdens beste samboer, kunne listet opp en hel haug med bra kvaliteter han har, men føler ikke jeg trenger det nå. En skikkelig bra fyr. 
 

Men (det er jo alltid et men 😆), han finnes ikke entusiastisk. Jeg er en engasjert person som ofte blir glad og entusiastisk. Ikke sånn helt glad-kristen manisk episode entusiastisk, men kanskje litt over snittet? 

Jeg kan ha opplevd noe i løpet av dagen som jeg ønsker å dele med samboer, noe hyggelig. En kollega som var ekstra ålreit, en hyggelig samtale med en kunde, fikk ros fra sjefen, møtte en klassekamerat som har gjort det bra, ja, helt normale greier. Eller en god bok jeg har lest, en diskusjon i sosiale medier, politikk, en ferietur vi planlegger osv. jeg er ikke en person som legger ut i der vide og det brede, jeg holder meg til sakens kjerne og får poenget raskt frem. Han sitter der, helt nøytral og svarer enten: åja. Ok. Ja. Akkurat. 
Og det er det. Ikke noe spørsmål tilbake, ikke noe glede å spore i ansiktet. Ikke sorg eller noe annet heller, det er bare helt nøytralt. 
Problemet er at jeg merker at jeg blir mindre entusiastisk rundt han nå, fordi jeg blir liksom ikke møtt i min entusiasme. Ikke at jeg forventer at han skal hoppe opp og ned og klappe i hendene og hvine av glede, men liksom… kanskje et par hakk opp liksom? Men det er nå sånn han er da, en traust innlending. 
 

Noen andre som har vært borti lignende i sitt egent forhold og funnet ut en god løsning på «problemet»? 
 

og ja, han er sånn rundt alle mennesker, er ikke bare en over-entusiatiske samboeren sin 😆 

Anonymkode: 0c38d...1ae

Løsningen var at vi ikke matcher på flere områder. Han fantes ikke interessert i noe jeg fortalte om eller mine interesserer generelt. Med årene så sluttet vi bare å prate sammen, sluttet å finne på ting sammen. 

Anonymkode: e5c3b...594

[AnonymBruker]

Det man ønsker her er en respons på noe man sier. Behøver ikke være overentusiastisk, men respondere på en vanlig måte og virke litt interessert. Hvis man bare får «aha,Mhm, så bra» mens han ser på mobilen så får man ikke lyst til å dele noe med kjæresten. 

Anonymkode: 3b3b9...761

[AnonymBruker]

Eksen min gikk ikke an å snakke med fordi han hadde ikke sosiale antenner og forsto ikke ironi, humor, alvor, sarkasme. Fortelle ting til han var som å snakke til en stein. Vi kunne se samme film og når jeg kommenterte noe under filmen, forstod han ingenting. Helt håpløst. Vi kunne også sitte ilag med andre og diskutere og han måtte ha alt inn med t-skje. Flaut 

Anonymkode: 6565b...ebb

[AnonymBruker]

Hahaha, kjenner meg veldig igjen. Jeg er nok oversnittet entusiastisk som person, mens typen min er nok et par hakk under der. 

Anonymkode: 806b6...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har verdens beste samboer, kunne listet opp en hel haug med bra kvaliteter han har, men føler ikke jeg trenger det nå. En skikkelig bra fyr. 
 

Men (det er jo alltid et men 😆), han finnes ikke entusiastisk. Jeg er en engasjert person som ofte blir glad og entusiastisk. Ikke sånn helt glad-kristen manisk episode entusiastisk, men kanskje litt over snittet? 

Jeg kan ha opplevd noe i løpet av dagen som jeg ønsker å dele med samboer, noe hyggelig. En kollega som var ekstra ålreit, en hyggelig samtale med en kunde, fikk ros fra sjefen, møtte en klassekamerat som har gjort det bra, ja, helt normale greier. Eller en god bok jeg har lest, en diskusjon i sosiale medier, politikk, en ferietur vi planlegger osv. jeg er ikke en person som legger ut i der vide og det brede, jeg holder meg til sakens kjerne og får poenget raskt frem. Han sitter der, helt nøytral og svarer enten: åja. Ok. Ja. Akkurat. 
Og det er det. Ikke noe spørsmål tilbake, ikke noe glede å spore i ansiktet. Ikke sorg eller noe annet heller, det er bare helt nøytralt. 
Problemet er at jeg merker at jeg blir mindre entusiastisk rundt han nå, fordi jeg blir liksom ikke møtt i min entusiasme. Ikke at jeg forventer at han skal hoppe opp og ned og klappe i hendene og hvine av glede, men liksom… kanskje et par hakk opp liksom? Men det er nå sånn han er da, en traust innlending. 
 

Noen andre som har vært borti lignende i sitt egent forhold og funnet ut en god løsning på «problemet»? 
 

og ja, han er sånn rundt alle mennesker, er ikke bare en over-entusiatiske samboeren sin 😆 

Anonymkode: 0c38d...1ae

Nå er jeg ikke samboer. Men typen min er verre. Han svarer gjerne "ja. Dette var jo uinteressant", eller "dette var 5 minutter av mitt liv jeg aldri får tilbake. Vennligst ikke fortell om dette igjen". 

Anonymkode: 2eed6...8f4