Mindre åpen jo lenger vi er sammen

[AnonymBruker]

Jeg sliter i parforholdet. Jo lenger vi er sammen, jo verre er det å kommunisere. Jeg kan ikke snakke med ham om noe lenger, uansett hva det er blir han sur og irritert. Nå har han begynt å besvare alle setninger med at jeg prøver å manipulere han og at alle måter jeg sier ting på er manipulativt. Og da begynner han å dra opp eksen min og si at jeg har lært det derifra. Jeg husker såklart eksen min og føler at kjæresten min er den som manipulerer, ikke jeg.

Uansett hva jeg begynner setningen med blir han sur og sier jeg beskylder ham for alt mulig. Skulle tro etter snart 3 år at man klarer å kommunisere? Han sier alltid (til vanlig, ikke i krangler) "når det blir slutt mellom oss" og "når du dumper meg" osv. Jeg føler kanskje han prøver å tvinge meg til å bli så lei at jeg faktisk dumper han. Jeg vet ikke om det er fordi han virkelig vil det, eller om det er en frykt han mener han vil fremskynde slik at han slipper å grue seg mer? 

Han var forelsket i meg i 20 år før vi ble sammen. Han har vært redd for å gå inn i forhold med følelser/hjerter pga. fortiden hans og han er skremt av fortiden min. Men hvorfor ødelegge enn å lære å snakke? Jeg er så lei meg og så sliten. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Han synes alt er bedre enn før, men jeg får mer og mer vondt og usikkerhet når jeg aldri lenger blir møtt når det oppstår konflikt. (Vi er begge 40)

Anonymkode: 30615...09d

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du egentlig dette? Er det ikke bedre å være singel enn å måtte dele livet med en kranglete surpomp? 

Anonymkode: 6a62c...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor gidder du egentlig dette? Er det ikke bedre å være singel enn å måtte dele livet med en kranglete surpomp? 

Anonymkode: 6a62c...2c5

Nei det er jo det jeg tenker på nå. Når du må minnes på at du lengtet etter noen i 20 år for å gidde å gi en klem, da er det ikke så mye verdt lenger.

Anonymkode: 30615...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg sliter i parforholdet. Jo lenger vi er sammen, jo verre er det å kommunisere. Jeg kan ikke snakke med ham om noe lenger, uansett hva det er blir han sur og irritert. Nå har han begynt å besvare alle setninger med at jeg prøver å manipulere han og at alle måter jeg sier ting på er manipulativt. Og da begynner han å dra opp eksen min og si at jeg har lært det derifra. Jeg husker såklart eksen min og føler at kjæresten min er den som manipulerer, ikke jeg.

Uansett hva jeg begynner setningen med blir han sur og sier jeg beskylder ham for alt mulig. Skulle tro etter snart 3 år at man klarer å kommunisere? Han sier alltid (til vanlig, ikke i krangler) "når det blir slutt mellom oss" og "når du dumper meg" osv. Jeg føler kanskje han prøver å tvinge meg til å bli så lei at jeg faktisk dumper han. Jeg vet ikke om det er fordi han virkelig vil det, eller om det er en frykt han mener han vil fremskynde slik at han slipper å grue seg mer? 

Han var forelsket i meg i 20 år før vi ble sammen. Han har vært redd for å gå inn i forhold med følelser/hjerter pga. fortiden hans og han er skremt av fortiden min. Men hvorfor ødelegge enn å lære å snakke? Jeg er så lei meg og så sliten. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Han synes alt er bedre enn før, men jeg får mer og mer vondt og usikkerhet når jeg aldri lenger blir møtt når det oppstår konflikt. (Vi er begge 40)

Anonymkode: 30615...09d

Samme her. Vi også møttes sent, er i slutten av 40 årene. Sammen i 3 år. I begynnelsen kunne vi snakke om alt. Vi hadde en fortrolighet og nærhet som jeg hadde lengtet etter (eksmannen var håpløs å prate med, måtte forklare alt, forstod veldig lite, hadde ingen sosiale antenner)

I så fall, så kan jeg ikke lenger ta opp mine behov, han kaller det sutring og masing. Han kan komme med uttalelser som setter meg helt ut av spill og sårer meg. Jeg blir helt stille og vet ikke hvordan respondere.

Hvis vi prater om ting, så er han flink å ende diskusjonen før jeg er ferdig. Da sier jeg meg bare enig, men tankene spinner i timer og dager etterpå. Det bygger seg opp. Så jeg har begynt å gå tur alene, der jeg gråter og brøler ut all dritten jeg har lyst å si tilbake til han. 

Jeg vet hvorfor det er blitt slik. Jeg er livredd for å miste han og godtar mer enn jeg burde. Istedenfor å stå opp for meg selv, så lar jeg han dirigere hele forholdet. Vet det ikke er bra og en dag smeller det.

Anonymkode: 1095f...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Samme her. Vi også møttes sent, er i slutten av 40 årene. Sammen i 3 år. I begynnelsen kunne vi snakke om alt. Vi hadde en fortrolighet og nærhet som jeg hadde lengtet etter (eksmannen var håpløs å prate med, måtte forklare alt, forstod veldig lite, hadde ingen sosiale antenner)

I så fall, så kan jeg ikke lenger ta opp mine behov, han kaller det sutring og masing. Han kan komme med uttalelser som setter meg helt ut av spill og sårer meg. Jeg blir helt stille og vet ikke hvordan respondere.

Hvis vi prater om ting, så er han flink å ende diskusjonen før jeg er ferdig. Da sier jeg meg bare enig, men tankene spinner i timer og dager etterpå. Det bygger seg opp. Så jeg har begynt å gå tur alene, der jeg gråter og brøler ut all dritten jeg har lyst å si tilbake til han. 

Jeg vet hvorfor det er blitt slik. Jeg er livredd for å miste han og godtar mer enn jeg burde. Istedenfor å stå opp for meg selv, så lar jeg han dirigere hele forholdet. Vet det ikke er bra og en dag smeller det.

Anonymkode: 1095f...dda

Kom på en ting til hvorfor kommunikasjon er blitt vanskeligere 

Siden konflikteskye meg har "godtatt" mer enn jeg burde i begynnelsen, og når jeg nå begynner å stå opp for meg selv, så skurrer det oppi hans hodet. Han tenker nok at hun har jo ikke sagt noe eller reagert på dette før, så hvorfor sier og reagere hun på dette nå ? De mister "makten" sin og reagerer med irritasjon og blir ufine. Dette er noe bare jeg tror. 

Så nøkkelen er nok at man må stå i det, stå opp for seg selv. For å være tafatt vil på sikt gjøre at han ikke gidder mer med denne kjedelige dama. Og viss de slår opp fordi man står opp for sine behov, så er ikke mannen noe å samle på. Da er han ego og en stor idiot. For vi begge skal behandles med respekt 

Anonymkode: 1095f...dda

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg et ikke tafatt. Jeg tar kamper og roper mine behov når det er behov. Prøver alle mulige metoder for å snakke med han, men er som han er uinteressert i alt som betyr "må jobbe for det" og bare vil seile på stille hav uansett om det betyr tidlig død for forholdet. 

Anonymkode: 30615...09d

[AnonymBruker]

Det er jo noe psykt i seg selv med å si at han har vært forelsket i 20 år...  Tørr jeg gjette på at han også har noen andre utfordringer her i livet? Hvordan er familieforhold og andre relasjoner? 

Anonymkode: 7ad77...d7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kom på en ting til hvorfor kommunikasjon er blitt vanskeligere 

Siden konflikteskye meg har "godtatt" mer enn jeg burde i begynnelsen, og når jeg nå begynner å stå opp for meg selv, så skurrer det oppi hans hodet. Han tenker nok at hun har jo ikke sagt noe eller reagert på dette før, så hvorfor sier og reagere hun på dette nå ? De mister "makten" sin og reagerer med irritasjon og blir ufine. Dette er noe bare jeg tror. 

Så nøkkelen er nok at man må stå i det, stå opp for seg selv. For å være tafatt vil på sikt gjøre at han ikke gidder mer med denne kjedelige dama. Og viss de slår opp fordi man står opp for sine behov, så er ikke mannen noe å samle på. Da er han ego og en stor idiot. For vi begge skal behandles med respekt 

Anonymkode: 1095f...dda

Enig, bortsett fra at man ikke trenger å vente på at den andre skal slå opp, om ikke situasjonen forbedrer seg innen rimelig tid. 

Anonymkode: 455c9...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er jo noe psykt i seg selv med å si at han har vært forelsket i 20 år...  Tørr jeg gjette på at han også har noen andre utfordringer her i livet? Hvordan er familieforhold og andre relasjoner? 

Anonymkode: 7ad77...d7b

Mye psykisk og fysisk vold i oppveksten. Følt seg forlatt gjennom oppveksten. Beskytter seg selv veldig. Forventer å bli forlatt, derfor jeg tror han aktivt jobber med å dytte meg vekk nå så han slipper å grue seg til at jeg skal forlatt han. Da gjør jeg det fortere.... 

En periode ville han til psykolog for å bli bedre. Dette har han gitt opp. Det ble vel for vanskelig. Han ville bli med meg på parterapi for at vi skulle styrkes som par. Dette nekter han å være med på lenger. Han mener det er meningsløst og koster for mye penger. Jeg elsket timene og de endret så mye for meg. Tror han nekter fordi han må snakke om vonde ting. Han vil ikke snakke om noe.

Anonymkode: 30615...09d

[AnonymBruker]

Min mann var også sånn. Etter 14 år har han innrømt at han tør ikke å snakke med meg eller gå inni diskusjoner fordi han er redd for krangling. Krangling leder til samlivsbrudd ifølge ham. Han er livredd for at jeg forlater ham. Så han holder munnen, akkurat som han gjorde når han var liten. Moren vant alle kampene. 

Anonymkode: a7760...ca1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mye psykisk og fysisk vold i oppveksten. Følt seg forlatt gjennom oppveksten. Beskytter seg selv veldig. Forventer å bli forlatt, derfor jeg tror han aktivt jobber med å dytte meg vekk nå så han slipper å grue seg til at jeg skal forlatt han. Da gjør jeg det fortere.... 

En periode ville han til psykolog for å bli bedre. Dette har han gitt opp. Det ble vel for vanskelig. Han ville bli med meg på parterapi for at vi skulle styrkes som par. Dette nekter han å være med på lenger. Han mener det er meningsløst og koster for mye penger. Jeg elsket timene og de endret så mye for meg. Tror han nekter fordi han må snakke om vonde ting. Han vil ikke snakke om noe.

Anonymkode: 30615...09d

Slike styrer man unna...  Man blir stort sett sine foreldre. 

Da jeg datet var det en dealbreaker om mannen ikke hadde en stabil og trygg familiebakgrunn, med harmoniske foreldre. 

Anonymkode: 7ad77...d7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Slike styrer man unna...  Man blir stort sett sine foreldre. 

Da jeg datet var det en dealbreaker om mannen ikke hadde en stabil og trygg familiebakgrunn, med harmoniske foreldre. 

Anonymkode: 7ad77...d7b

Dette visste jeg ikke da vi ble sammen.

Men det komiske er at han blir mer og mer lik min far. Man sier ofte at man tiltrekkes de som  likner foreldrene sine (altså, voldsutsøvere man kjenner igjen....). Dette visste jeg heller ikke da vi ble sammen. 

Veldig absurd alt sammen. Bare lykkelig for at vi ikke har noen som helst felles "feller" som barn, bolig, økonomi.

Anonymkode: 30615...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nå har han begynt å besvare alle setninger med at jeg prøver å manipulere han og at alle måter jeg sier ting på er manipulativt. Og da begynner han å dra opp eksen min og si at jeg har lært det derifra. Jeg husker såklart eksen min og føler at kjæresten min er den som manipulerer, ikke jeg.

 

Anonymkode: 30615...09d

Høres ut som en bra cocktail for et godt samliv.

Anonymkode: 978c0...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Slike styrer man unna...  Man blir stort sett sine foreldre. 

Da jeg datet var det en dealbreaker om mannen ikke hadde en stabil og trygg familiebakgrunn, med harmoniske foreldre. 

Anonymkode: 7ad77...d7b

Så de som har hatt en trøblete barndom fortjener ikke en kjæreste? Fordi de sliter med traumer og har det vanskelig innimellom ?  Typen er oppvokst i fosterhjem fordi begge foreldrene drakk og hadde store psykiske problem. Han bodde i det helvete alt for lenge og er nok preget av den dag i dag. Han er også redd for å binde seg mentalt fordi han stoler ikke på at jeg vil stå ved hans side i tykt og tynt. At jeg skal gå fra han. Så innimellom skyver han meg unna. Jeg lar han være i fred da, gir han litt egentid så han får deale med det han plages av på sin måte. Evt kommer han til meg hvis han vil snakke eller få litt TLC. Krangling liker han heller ikke, så når vi har en diskusjon/krangel, så skal den gjøres ferdig der og da. Vi skal ikke ha dårlig stemning. Det har vi bestemt begge to. Han er også alkoholiker som sine foreldre, men har ikke drukket så lenge vi har vært sammen og det er noen år. Han har også tendenser til voldsomt sinne. Når han kjenner på sinnet, så sier han det, snakker om det, vi snakker om det, rolig. Og da går det på en måte over. Men jeg synes han fortener en sjans han også. Det er nok av såkalte bra mannfolk utad men er en jævel innad

Anonymkode: 1095f...dda

[AnonymBruker]

Vel, da har dere åpenbart en veldig vanskelig kommunikasjon mellom dere, der han føler du manipulerer han og du opplever at du ikke kan si noe uten å bli beskyldt for å manipulere han. Dette burde selvsagt blitt tatt tak i på et tidligere tidspunkt, før det hadde rukket å vokse seg så stort mellom dere. Men dere har jo mulighet til å prøve parterapi likevel, om dere ønsker å gi forholdet et sjanse.

Anonymkode: c5f41...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vel, da har dere åpenbart en veldig vanskelig kommunikasjon mellom dere, der han føler du manipulerer han og du opplever at du ikke kan si noe uten å bli beskyldt for å manipulere han. Dette burde selvsagt blitt tatt tak i på et tidligere tidspunkt, før det hadde rukket å vokse seg så stort mellom dere. Men dere har jo mulighet til å prøve parterapi likevel, om dere ønsker å gi forholdet et sjanse.

Anonymkode: c5f41...1e9

Dette oppstod ganske nylig. Og vi har fått regelmessig til parterapi noe jeg har syntes var fantastisk. Terapeuten stanset han alltid umiddelbart hvis han begynte å kaste skyld og avspore, og manipulere. Stanset meg også hvis jeg sa noe på en dårlig måte.

Men han nekter å gå dit lenger. Han vil ikke kaste bort penger eller tid på noe så unødvendig noen sinne igjen. Jeg tror kanskje det er fordi han ikke orker å snakke om vonde følelser eller bli fortalt at hans måte å kommunisere på er smertefull. 

Før var han villig til å gjøre alt for forholdet. Men nå vil han bare gjøre det som riktig for seg selv....

Anonymkode: 30615...09d