Angrer på karriere, men føler meg låst.

[AnonymBruker]

Jeg er nyutdannet innen et krevende helsefag for et drøyt år siden. Jeg brukte altfor lang tid på å kjempe meg gjennom studiet grunnet egen sykdom og sykdom i familie. Er nå ferdig og har jobbet et års tid, og jeg mistrives. Jobben tapper meg totalt. Jeg hater ansvaret, hater å føle jeg ikke kan alt (som er sånn det er å være relativt nyutdannet). Jeg gjør en god jobb,og hjelper jo mennesker og har takknemmelige pasienter, men det er så ekstremt kortvarig tilfredstillelse og veier ikke opp for den ekstremt krevende emosjonelle jobben man må gjøre. Jeg føler meg låst, fordi jeg er såpass gammel og har lite egen sparing. Heldigvis relativt liten studiegjeld, men det er jo dritt å ha minstelønn i yrket sitt og nesten ingen verdier når man er i 30 årene. Føler jobben er altfor tung i forhold til lønnen.

Jeg har alltid likt å jobbe tidligere. Men når jeg har fri nå savner jeg ikke litt engang å være på jobb, jeg tenker ikke på jobb og jeg har ingen motivasjon for å sette meg inn i faglige problemstillinger eller fordype meg. Og hvertfall ikke når det må skje på fritiden. Og når søndag kveld kommer har jeg ikke lyst til å legge meg, for det betyr at en ny jobbuke starter når jeg våkner igjen.  Jeg ønsker meg bare vekk fra denne karrieren, men jeg aner ikke hva annet jeg skulle funnet på. Et nytt studie er uaktuelt, jeg har hatt så mange eksamner at jeg ble fysisk kvalm og fikk angst for eksamner på slutten av studiet. Alt har handlet om å komme seg gjennom studiet og ut i denne jobben i så mange år at jeg vet ikke hva som gir meg glede lenger. Jeg er bare helt tom og har mistet all følelse av at det er lys i enden av dette prosjektet. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, det er egentlig bare et klageinnlegg fordi jeg ikke har noen å klage til. Jeg vet jo at jeg må stå i det eller finne noe annet å leve av. Så det er ikke så mye å svare på. Bare trengte å få det litt ut. 

Anonymkode: 80571...ed9

[AnonymBruker]

Har kjent på det samme som vernepleier. Byttet litt rundt på forskjellige brukergrupper og deg hjalp litt. Kan du også gjøre det kanskje? Hvis du er vernepleier eller sykepleier skal du vite at man er ettertraktet på arbeidsmarkedet og at du kan forhandle deg opp til høyere ansiennitet enn du har. 

Anonymkode: f3e94...1bd

[AnonymBruker]

Er tannlege, så det er litt begrenset hvor store endringer jeg kan gjøre. Jobber offentlig, så å gå over i det private vil kunne hjelpe litt kanskje. Men andre utfordringer der. 

Anonymkode: 80571...ed9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er nyutdannet innen et krevende helsefag for et drøyt år siden. Jeg brukte altfor lang tid på å kjempe meg gjennom studiet grunnet egen sykdom og sykdom i familie. Er nå ferdig og har jobbet et års tid, og jeg mistrives. Jobben tapper meg totalt. Jeg hater ansvaret, hater å føle jeg ikke kan alt (som er sånn det er å være relativt nyutdannet). Jeg gjør en god jobb,og hjelper jo mennesker og har takknemmelige pasienter, men det er så ekstremt kortvarig tilfredstillelse og veier ikke opp for den ekstremt krevende emosjonelle jobben man må gjøre. Jeg føler meg låst, fordi jeg er såpass gammel og har lite egen sparing. Heldigvis relativt liten studiegjeld, men det er jo dritt å ha minstelønn i yrket sitt og nesten ingen verdier når man er i 30 årene. Føler jobben er altfor tung i forhold til lønnen.

Jeg har alltid likt å jobbe tidligere. Men når jeg har fri nå savner jeg ikke litt engang å være på jobb, jeg tenker ikke på jobb og jeg har ingen motivasjon for å sette meg inn i faglige problemstillinger eller fordype meg. Og hvertfall ikke når det må skje på fritiden. Og når søndag kveld kommer har jeg ikke lyst til å legge meg, for det betyr at en ny jobbuke starter når jeg våkner igjen.  Jeg ønsker meg bare vekk fra denne karrieren, men jeg aner ikke hva annet jeg skulle funnet på. Et nytt studie er uaktuelt, jeg har hatt så mange eksamner at jeg ble fysisk kvalm og fikk angst for eksamner på slutten av studiet. Alt har handlet om å komme seg gjennom studiet og ut i denne jobben i så mange år at jeg vet ikke hva som gir meg glede lenger. Jeg er bare helt tom og har mistet all følelse av at det er lys i enden av dette prosjektet. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, det er egentlig bare et klageinnlegg fordi jeg ikke har noen å klage til. Jeg vet jo at jeg må stå i det eller finne noe annet å leve av. Så det er ikke så mye å svare på. Bare trengte å få det litt ut. 

Anonymkode: 80571...ed9

Kan du bruke utdannelsen din på andre måter? Vanskelig å gi konkrete råd når du ikke sier hva utdannelsen din er

Anonymkode: dda6b...79a

[AnonymBruker]

Hva er det helt konkret som gjør at du ikke trives? I innlegget ditt finner jeg kun tre ting:

• Ansvaret: Det er helt vanlig å kjenne på dette når man er nyutdannet. Hvor lenge har du jobbet? Gi det i alle fall et år eller to, så vil du antakeligvis venne deg til dette.
• At du ikke kan alt: Ikke for å være flåsete, men ingen kan alt. Du kan antakeligvis mer enn nok til å være såpass nyutdannet. Gi deg selv tid, du lærer antakeligvis masse hver eneste dag på jobb.
• Krevende emosjonell jobb: Her bør du enten øve på avkoblingsteknikker på egen hånd, eller få hjelp fra psykolog. Har dere noen inkluderte psykologtimer i helseforsikringen deres? Man må rett og slett øve litt på å ha sunn distanse, ikke involvere seg for mye emosjonelt, selv om det er vanskelig. Klarer du å la jobb ligge igjen på jobb når du går for dagen?

Anonymkode: 76b95...f10

[AnonymBruker]

Jeg følte på det samme første året som nyutdannet. Alt var tungt, jeg følte meg dum, jeg var utslitt.

Men så løsnet det, og etter det har jeg elsket jobben min. Jeg trengte bare å bli vant med den, følte at jeg mestret den, og at ting satt mer i ryggmargen slik at jeg ikke ble så utslitt hver dag. 

Anonymkode: bceb9...db5

[AnonymBruker]

Tannlege? Sjekk kontorjobb- npe, fylkestannlegen kontor , statsforvalter helsetilsyn, direktorat etc 

Anonymkode: 31852...bb1

[AnonymBruker]

Enig med vedkommende over at du kanskje bør gi jobben litt mer tid og at dette kanskje handler om at du er ny i jobben eller at du fortsatt sitter igjen med negative følelser etter studiene. og dette med hvor mye det har kostet deg. 

Men om du ønsker å bytte jobb. I tillegg til forslagene som er nevnt. Det er flere kontorjobber hvor eneste kravet er at man har mastergrad, men hvor det ikke er krav om hva det er mastergrad i. De fleste utdanninger på universitetet er ikke profesjonsutdanninger og man ender med å måtte ta en jobb som ikke er direkte relevant til noe man har lært på universitetet. Jeg har mastergrad i japansk.  Det er nærmest ingen jobber som krever en slik utdanning. Jeg endte med  en kontorjobb som ikke har noe med japansk å gjøre. Men alle som blir ansatt har mastergrad i noe.  

Ser du tok opp dette med lønn også.  Startlønningene i Norge er omtrent lik for alle yrker med krav til utdanning. Så du kan nok tjene omtrent det samme som du tjener nå i mange yrker. Så om du kan leve med lønna ved mindre psykisk tungt arbeid så kan det være en ide.  Lønnspotensialet mitt er omtrent som for tannleger i offentlig sektor, men erfarne tannleger i privat sektor kan selvsagt tjene langt mer enn det jeg kan gjøre. .  Så du bør tenke litt over hva slags lønn du kan leve med ettersom du blir eldre. Dette med lønn er både objektivt og relativt. Med objektivt mener jeg at lønnen selvsagt bestemmer hva du vil ha råd til av livsstil. Om du kan kjøpe bolig, om du kan dra på dyre ferier, osv. Men det er også relativt som i at man sammenligner seg med andre og hva man potensielt kunne tjent.  Hvem man sammenligner seg med vil påvirke om man føler man har god eller dårlig råd.  

Anonymkode: 23de9...952

[AnonymBruker]

Jeg som har posten over.  Kan legge til at jeg måtte jobbe 3 år i matbutikk før jeg fikk jobben jeg som krevde mastergrad. I tillegg startet jeg å studere sent. Så jeg kjenner meg igjen i det å angre på studiene og å føle at man ligger bak andre. Men angeren ble borte da jeg fikk et bedre liv. Da jeg fikk en jobb jeg trives med og jeg fikk et liv også utenfor jobben jeg trives med. 

Anonymkode: 23de9...952