Usikkerhet i nytt forhold, ødeleggende for meg(oss)...

[AnonymBruker]

Etter mange dårlige erfaringer og et forferdelig forhold som nesten tok livet av meg har jeg nå funnet en mann jeg virkelig vil satse på. Han er god, varm, tar initiativ, tar kontakt, skriver nydelige meldinger uten å lovebombe.... Han er, i mine øyne perfekt. Jeg har et stort behov for bekreftelser og han har nok skjønt det og er veldig god på å gi meg det, bl.a ved å bare sende en kort melding hvor han skriver at han savner meg ol. Vi har mange planer fremover og han har tatt initiativet til de fleste av dem. Jeg burde være fra meg av lykke og bare nyte at jeg ENDELIG har funnet en mann som vil være med meg og være god mot meg.

MEN...... er jeg bare lykkelig? Nei...... Det er ikke noe jeg vil mer enn å være med han. Jeg er stormende forelsket, og tenker på han og drømmer om han hele tiden, men så kommer de tunge stundene..... Sist jeg hadde vært hos han hadde vi det helt fantastisk sammen, jeg fikk en kjempeklem da jeg dro og han sa han gledet seg til vi skulle treffes nå til uka. Jeg går bort til bilen min, smilende, setter meg inn og begynner å hulke..... Gråter og gråter.... Hvorfor? Jeg er bare så utrolig redd! Redd for at dette forholdet også skal gå dritt. Redd for å bli skuffet igjen, og redd for å bli ødelagt og suicidal som jeg ble i mitt forrige forhold (emosjonell mishandling på høyt nivå). Jeg reiste hjem, gråt store deler av veien og fikk en nattamelding av han litt senere, hvor han da skriver de fineste ting som at han er så glad for at vi har funnet hverandre og at han gleder seg så til vi skal sees igjen. Da letter alt litt igjen , og jeg klarer å være litt glad og nyte disse gode følelsene.

Så går det noen dager, hvor jeg er glad og lykkelig, som jeg jo burde være. Så plutselig kommer det en dårlig magefølelse igjen. Om at dette sikkert også vil ta slutt og at jeg da vil bli enda mer knust enn forrige gang, også er gråten og angsten i gang igjen. Jeg må legge meg i senga, i mørket og bare prøve å sove det bort. Så får jeg en fin sms og det letter litt. Jeg begynner å gruble på hva som kommer til å gå galt. Kanskje vi ikke har nok til felles? Han er en stille og rolig person, og det er jeg også. Noen ganger kan det bli litt stille mellom oss. Kanskje vi ikke har nok å prate om? Og så går han videre med noen andre........ Så er gråten det igjen......

Jeg har ønsket meg en kjæreste i mange år, et godt og stabilt forhold. Men tørr jeg det her? Orker jeg den usikkerheten det sikkert alltid er i begynnelsen av et forhold? Dette er så fin og så forferdelig på en gang.... Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det eller hva jeg skal gjøre?

Vil ikke si så mye til han om det, for da kan jeg vel skremme han bort og han tro jeg er gal..... Hjelp?

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

TS her... Jeg er forøvrig i slutten av 40-årene og han i begynnelsen av 50-årene....

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Etter mange dårlige erfaringer og et forferdelig forhold som nesten tok livet av meg har jeg nå funnet en mann jeg virkelig vil satse på. Han er god, varm, tar initiativ, tar kontakt, skriver nydelige meldinger uten å lovebombe.... Han er, i mine øyne perfekt. Jeg har et stort behov for bekreftelser og han har nok skjønt det og er veldig god på å gi meg det, bl.a ved å bare sende en kort melding hvor han skriver at han savner meg ol. Vi har mange planer fremover og han har tatt initiativet til de fleste av dem. Jeg burde være fra meg av lykke og bare nyte at jeg ENDELIG har funnet en mann som vil være med meg og være god mot meg.

MEN...... er jeg bare lykkelig? Nei...... Det er ikke noe jeg vil mer enn å være med han. Jeg er stormende forelsket, og tenker på han og drømmer om han hele tiden, men så kommer de tunge stundene..... Sist jeg hadde vært hos han hadde vi det helt fantastisk sammen, jeg fikk en kjempeklem da jeg dro og han sa han gledet seg til vi skulle treffes nå til uka. Jeg går bort til bilen min, smilende, setter meg inn og begynner å hulke..... Gråter og gråter.... Hvorfor? Jeg er bare så utrolig redd! Redd for at dette forholdet også skal gå dritt. Redd for å bli skuffet igjen, og redd for å bli ødelagt og suicidal som jeg ble i mitt forrige forhold (emosjonell mishandling på høyt nivå). Jeg reiste hjem, gråt store deler av veien og fikk en nattamelding av han litt senere, hvor han da skriver de fineste ting som at han er så glad for at vi har funnet hverandre og at han gleder seg så til vi skal sees igjen. Da letter alt litt igjen , og jeg klarer å være litt glad og nyte disse gode følelsene.

Så går det noen dager, hvor jeg er glad og lykkelig, som jeg jo burde være. Så plutselig kommer det en dårlig magefølelse igjen. Om at dette sikkert også vil ta slutt og at jeg da vil bli enda mer knust enn forrige gang, også er gråten og angsten i gang igjen. Jeg må legge meg i senga, i mørket og bare prøve å sove det bort. Så får jeg en fin sms og det letter litt. Jeg begynner å gruble på hva som kommer til å gå galt. Kanskje vi ikke har nok til felles? Han er en stille og rolig person, og det er jeg også. Noen ganger kan det bli litt stille mellom oss. Kanskje vi ikke har nok å prate om? Og så går han videre med noen andre........ Så er gråten det igjen......

Jeg har ønsket meg en kjæreste i mange år, et godt og stabilt forhold. Men tørr jeg det her? Orker jeg den usikkerheten det sikkert alltid er i begynnelsen av et forhold? Dette er så fin og så forferdelig på en gang.... Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det eller hva jeg skal gjøre?

Vil ikke si så mye til han om det, for da kan jeg vel skremme han bort og han tro jeg er gal..... Hjelp?

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Dette vil bli en selvoppfyllende profeti. Altså at det du frykter mest vil skje pga at du ufrivillig skyver han fra deg. Høres ut som at du har mye å jobbe med, får du noe prefesjonell hjelp ? 

Anonymkode: c91de...d9f

[AnonymBruker]

Dette er det med stor sannsynlighet veldig god mulighet til å gjøre noe med om du oppsøker psykolog. Mulig du ikke vil bli henvist til det offentlige, men det høres jo ut som en god investering å evt gå til en privatpraktiserende psykolog når det påvirker det i så stor grad at du kan miste et forhold som har så stor verdi for det. Uansett er et godt sted å starte å snakke med legen din. 😊🌸

Anonymkode: 04713...b96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Etter mange dårlige erfaringer og et forferdelig forhold som nesten tok livet av meg har jeg nå funnet en mann jeg virkelig vil satse på.

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Og slik starter mange forhold som går til helvete. «Endelig, den er rette»

venner: 🙄

Jeg tror jeg kjenner igjen den typen du er.

Du har et ekstremt valideringsbehov som ingen mann kan dekke. Som mann som har vært i et pr slike forhold så kan jeg garantere deg at det er fryktelig slitsomt. Man kan starte med å være så forelsket som bare det, men det tærer hele veien. Du burde ta noen timer til psykolog og fått noen værktøy for å sortere tankene.

Anonymkode: b4942...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dette er det med stor sannsynlighet veldig god mulighet til å gjøre noe med om du oppsøker psykolog. Mulig du ikke vil bli henvist til det offentlige, men det høres jo ut som en god investering å evt gå til en privatpraktiserende psykolog når det påvirker det i så stor grad at du kan miste et forhold som har så stor verdi for det. Uansett er et godt sted å starte å snakke med legen din. 😊🌸

Anonymkode: 04713...b96

JTs her. eg har time hos psykolog neste uke. Jeg håper jo ikke han merker noe til dette, da jeg sjelden sender melding eller ringer først f.eks. Virker også glad hele tiden, og jeg er jo glad hele tiden når jeg er sammen med han. Det er bare når jeg er alene at dette blir fryktelig vanskelig.

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

Så du har funnet en mann i 50 årene, som er singel av en grunn.

Ikke tenk at han er så fantastisk. 

For meg høres han litt patetisk ut. Sender klissete bekreftelsesmeldinger til ei dame i 40 årene som han ikke kjenner ordentlig.

For alt han vet, kan du være skikkelig gal.

Du må se annerledes på ting. Javel så blir det slutt da. Og så? Du klarte deg uten han før. Du klarer deg uten nå og.

 

Anonymkode: da093...353

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Og slik starter mange forhold som går til helvete. «Endelig, den er rette»

venner: 🙄

Jeg tror jeg kjenner igjen den typen du er.

Du har et ekstremt valideringsbehov som ingen mann kan dekke. Som mann som har vært i et pr slike forhold så kan jeg garantere deg at det er fryktelig slitsomt. Man kan starte med å være så forelsket som bare det, men det tærer hele veien. Du burde ta noen timer til psykolog og fått noen værktøy for å sortere tankene.

Anonymkode: b4942...a78

TS her.

jeg har tidligere vært i et forhold i godt over 20 år, og hadde ingen valideringsbehov der. Jeg maser ikke om noe, skriver ikke meldinger og ringer ikke først. Lar han ta initiativet, men svarer selvsagt hver gang han skriver eller ringer. Jeg ber ikke om noen bekreftelser, og virker glad og fornøyd hver gang vi er sammen fordi jeg da ER glad og fornøyd. Det er bare når jeg er helt alene at dete blir vanskelig for meg. Men han gjør det jo egentlig lett (det burde være lett) siden han er så oppmerksom og er så god på å legge planer og ta initiativ. Så jeg håper jo ikke han merker så mye til usikkerhetene min. Skal til psykolog til uka, for skjønner jo at dette er noe jeg bør jobbe med for å beholde han (og meg selv).

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS her.

jeg har tidligere vært i et forhold i godt over 20 år, og hadde ingen valideringsbehov der. Jeg maser ikke om noe, skriver ikke meldinger og ringer ikke først. Lar han ta initiativet, men svarer selvsagt hver gang han skriver eller ringer. Jeg ber ikke om noen bekreftelser, og virker glad og fornøyd hver gang vi er sammen fordi jeg da ER glad og fornøyd. Det er bare når jeg er helt alene at dete blir vanskelig for meg. Men han gjør det jo egentlig lett (det burde være lett) siden han er så oppmerksom og er så god på å legge planer og ta initiativ. Så jeg håper jo ikke han merker så mye til usikkerhetene min. Skal til psykolog til uka, for skjønner jo at dette er noe jeg bør jobbe med for å beholde han (og meg selv).

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Det virker som to forskjellige mennesker som skriver her for å være ærlig.

Etter mange dårlige erfaringer og et forferdelig forhold som nesten tok livet av meg har jeg nå funnet en mann jeg virkelig vil satse på. Han er god, varm, tar initiativ, tar kontakt, skriver nydelige meldinger uten å lovebombe.... Han er, i mine øyne perfekt. Jeg har et stort behov for bekreftelser og han har nok skjønt det og er veldig god på å gi meg det, bl.a ved å bare sende en kort melding hvor han skriver at han savner meg ol. Vi har mange planer fremover og han har tatt initiativet til de fleste av dem. Jeg burde være fra meg av lykke og bare nyte at jeg ENDELIG har funnet en mann som vil være med meg og være god mot meg.

MEN...... er jeg bare lykkelig? Nei...... Det er ikke noe jeg vil mer enn å være med han. Jeg er stormende forelsket, og tenker på han og drømmer om han hele tiden, men så kommer de tunge stundene..... Sist jeg hadde vært hos han hadde vi det helt fantastisk sammen, jeg fikk en kjempeklem da jeg dro og han sa han gledet seg til vi skulle treffes nå til uka. Jeg går bort til bilen min, smilende, setter meg inn og begynner å hulke..... Gråter og gråter.... Hvorfor? Jeg er bare så utrolig redd! Redd for at dette forholdet også skal gå dritt. Redd for å bli skuffet igjen, og redd for å bli ødelagt og suicidal som jeg ble i mitt forrige forhold (emosjonell mishandling på høyt nivå). Jeg reiste hjem, gråt store deler av veien og fikk en nattamelding av han litt senere, hvor han da skriver de fineste ting som at han er så glad for at vi har funnet hverandre og at han gleder seg så til vi skal sees igjen. Da letter alt litt igjen , og jeg klarer å være litt glad og nyte disse gode følelsene.

Så går det noen dager, hvor jeg er glad og lykkelig, som jeg jo burde være. Så plutselig kommer det en dårlig magefølelse igjen. Om at dette sikkert også vil ta slutt og at jeg da vil bli enda mer knust enn forrige gang, også er gråten og angsten i gang igjen. Jeg må legge meg i senga, i mørket og bare prøve å sove det bort. Så får jeg en fin sms og det letter litt. Jeg begynner å gruble på hva som kommer til å gå galt. Kanskje vi ikke har nok til felles? Han er en stille og rolig person, og det er jeg også. Noen ganger kan det bli litt stille mellom oss. Kanskje vi ikke har nok å prate om? Og så går han videre med noen andre........ Så er gråten det igjen......

Jeg har ønsket meg en kjæreste i mange år, et godt og stabilt forhold. Men tørr jeg det her? Orker jeg den usikkerheten det sikkert alltid er i begynnelsen av et forhold? Dette er så fin og så forferdelig på en gang.... Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det eller hva jeg skal gjøre?

Vil ikke si så mye til han om det, for da kan jeg vel skremme han bort og han tro jeg er gal..... Hjelp?

 

Alt dette skriker valideringsbehov. Du beskriver jo at kroppen går i høygir uten og først ro når noe kommer. Litt «junkie» bare på følelser.

Anonymkode: b4942...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det virker som to forskjellige mennesker som skriver her for å være ærlig.

 

Etter mange dårlige erfaringer og et forferdelig forhold som nesten tok livet av meg har jeg nå funnet en mann jeg virkelig vil satse på. Han er god, varm, tar initiativ, tar kontakt, skriver nydelige meldinger uten å lovebombe.... Han er, i mine øyne perfekt. Jeg har et stort behov for bekreftelser og han har nok skjønt det og er veldig god på å gi meg det, bl.a ved å bare sende en kort melding hvor han skriver at han savner meg ol. Vi har mange planer fremover og han har tatt initiativet til de fleste av dem. Jeg burde være fra meg av lykke og bare nyte at jeg ENDELIG har funnet en mann som vil være med meg og være god mot meg.

MEN...... er jeg bare lykkelig? Nei...... Det er ikke noe jeg vil mer enn å være med han. Jeg er stormende forelsket, og tenker på han og drømmer om han hele tiden, men så kommer de tunge stundene..... Sist jeg hadde vært hos han hadde vi det helt fantastisk sammen, jeg fikk en kjempeklem da jeg dro og han sa han gledet seg til vi skulle treffes nå til uka. Jeg går bort til bilen min, smilende, setter meg inn og begynner å hulke..... Gråter og gråter.... Hvorfor? Jeg er bare så utrolig redd! Redd for at dette forholdet også skal gå dritt. Redd for å bli skuffet igjen, og redd for å bli ødelagt og suicidal som jeg ble i mitt forrige forhold (emosjonell mishandling på høyt nivå). Jeg reiste hjem, gråt store deler av veien og fikk en nattamelding av han litt senere, hvor han da skriver de fineste ting som at han er så glad for at vi har funnet hverandre og at han gleder seg så til vi skal sees igjen. Da letter alt litt igjen , og jeg klarer å være litt glad og nyte disse gode følelsene.

Så går det noen dager, hvor jeg er glad og lykkelig, som jeg jo burde være. Så plutselig kommer det en dårlig magefølelse igjen. Om at dette sikkert også vil ta slutt og at jeg da vil bli enda mer knust enn forrige gang, også er gråten og angsten i gang igjen. Jeg må legge meg i senga, i mørket og bare prøve å sove det bort. Så får jeg en fin sms og det letter litt. Jeg begynner å gruble på hva som kommer til å gå galt. Kanskje vi ikke har nok til felles? Han er en stille og rolig person, og det er jeg også. Noen ganger kan det bli litt stille mellom oss. Kanskje vi ikke har nok å prate om? Og så går han videre med noen andre........ Så er gråten det igjen......

Jeg har ønsket meg en kjæreste i mange år, et godt og stabilt forhold. Men tørr jeg det her? Orker jeg den usikkerheten det sikkert alltid er i begynnelsen av et forhold? Dette er så fin og så forferdelig på en gang.... Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det eller hva jeg skal gjøre?

Vil ikke si så mye til han om det, for da kan jeg vel skremme han bort og han tro jeg er gal..... Hjelp?

 

Alt dette skriker valideringsbehov. Du beskriver jo at kroppen går i høygir uten og først ro når noe kommer. Litt «junkie» bare på følelser.

Anonymkode: b4942...a78

Ts her.

Ja, jeg har jo det. Men jeg gjør ikke noe for å få han til å gi meg det. Jeg sender ikke masse meldinger, ringer ikke, kommer ikke ned masse spørsmål om hva han tenker/føler. 

Behovet mitt er der men jeg prøver å stå i det fordi jeg IKKE vil ødelegge det vi har. Og det er tøft og vanskelig. Men jeg gjør alt jeg kan for at han ikke skal føle han må validere noe.

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her.

Ja, jeg har jo det. Men jeg gjør ikke noe for å få han til å gi meg det. Jeg sender ikke masse meldinger, ringer ikke, kommer ikke ned masse spørsmål om hva han tenker/føler. 

Behovet mitt er der men jeg prøver å stå i det fordi jeg IKKE vil ødelegge det vi har. Og det er tøft og vanskelig. Men jeg gjør alt jeg kan for at han ikke skal føle han må validere noe.

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Det klarer du ikke. Problemet med at du selv sitter med tankene om behovet skaper uansett forventninger hos deg. De vil aldri kunne innfris 100%. Om du faktisk får fysisk ubehag så burde alarmbjellene gå allerede.

Anonymkode: b4942...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det klarer du ikke. Problemet med at du selv sitter med tankene om behovet skaper uansett forventninger hos deg. De vil aldri kunne innfris 100%. Om du faktisk får fysisk ubehag så burde alarmbjellene gå allerede.

Anonymkode: b4942...a78

Så da burde man bare være singel for resten av livet?

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så da burde man bare være singel for resten av livet?

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Du tolket det dit hen?!

Nei, er du voksen så tar du en god prat med han hvor du forklarer følelsene dine og at du har en jobb å gjøre. Du ringer noen for å få hjelp.

Anonymkode: b4942...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du tolket det dit hen?!

Nei, er du voksen så tar du en god prat med han hvor du forklarer følelsene dine og at du har en jobb å gjøre. Du ringer noen for å få hjelp.

Anonymkode: b4942...a78

Jeg har time hos psykolog til uken. Har ikke fortalt det til han og vet ikke om jeg burde det heller. Vil, som sagt, ikke skremme han bort og tenker at jeg må holde ut med usikkerheten så lenge.

Men du tenker det er lurt å snakke med han om det? Hvordan hadde du reagert om ei du traff hadde kommet med noe slikt?

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

Hei Ts, jeg er akkurat som deg og hadde det akkurat slik for noen år siden. Kunne ha skrevet det selv. Nå har jeg funnet den rette for meg og vi møter hverandres behov. Nøkkelen er kommunikasjon. Jeg tenker også at du har en del traumer, som meg, og det må gjennomarbeides hos terapeut. Gruppeterapi kan anbefales. Drit i de som skriver her som om du bare kan gi opp alt håp, det er mange dumme mennesker på dette forumet som har det vondt meg seg selv og går inn i tråder som dette for å prøve å tråkke andre litt ned, for å komme litt opp selv (men det gjør de jo ikke). De burde selv oppsøke psykolog. Jeg går inn her og leser av nysgjerrighet innimellom, ellers skriver jeg kun innlegg på Babyverden forum (jepp, er gravid med min drømmemann💗) - og der inne er det et helt annet klima enn her. Skjønner ikke at KG eksisterer lenger engang, så fullstendig fordømmende det har blitt… 

Lykke til, ts🌸 heier på deg!

Anonymkode: f6d34...00f

[AnonymBruker]

Før nyttår har du klart å ødelegge mannen og forholdet. 

At slike som deg går inn i nye forhold er for meg totalt uforståelig. 

Det er ikke dine ekser lenger som ødelegger forholdene, det er du. Det er du som er ansvarlig, ingen andre. 

 

Anonymkode: 48e6c...1c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har time hos psykolog til uken. Har ikke fortalt det til han og vet ikke om jeg burde det heller. Vil, som sagt, ikke skremme han bort og tenker at jeg må holde ut med usikkerheten så lenge.

Men du tenker det er lurt å snakke med han om det? Hvordan hadde du reagert om ei du traff hadde kommet med noe slikt?

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Som jeg nevnte tidligere så har jeg to slike forhold bak meg. 
 

Om du hadde fortalt meg det så hadde jeg blitt veldig glad. Du viser at du er emosjonelt intelligent. Du viser meg tillit og at du stoler på meg. Det er vanskelig å være sårbar rundt andre, men flere burde prøve. Personlig ville det styrket min omsorg for deg.

 

Anonymkode: b4942...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Før nyttår har du klart å ødelegge mannen og forholdet. 

At slike som deg går inn i nye forhold er for meg totalt uforståelig. 

Det er ikke dine ekser lenger som ødelegger forholdene, det er du. Det er du som er ansvarlig, ingen andre. 

 

Anonymkode: 48e6c...1c7

Det er helt sjukt av deg å si noe sånt! Jeg var i et godt fungerende forhold i over 20 år og ble suicidal av et forhold med en meget syk mann!

Den mannen har ødelagt flere damer. Han har sittet inne for grov vold i to forhold!

Du burde skamme deg som får deg til å si noe sånt!

Anonymkode: 8fdb8...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er helt sjukt av deg å si noe sånt! Jeg var i et godt fungerende forhold i over 20 år og ble suicidal av et forhold med en meget syk mann!

Den mannen har ødelagt flere damer. Han har sittet inne for grov vold i to forhold!

Du burde skamme deg som får deg til å si noe sånt!

Anonymkode: 8fdb8...2cc

Håper du leste innlegget mitt litt over. Gi beng i slike idioter som dette. 

Anonymkode: f6d34...00f

[AnonymBruker]

Hei! 

Det finnes èn ultimate, stor og overordnet løsning på problemet ditt: du må venne deg til tanken at du kanskje aldri finner en mann. 

Jeg er veldig lik deg. En dårlig barndom, people pleaser, dårlige forhold, utnyttet og avvist og et forhold med psykisk vold. Er også i samme som deg nå, og kjenner usikkerheten river meg i filler plutselig. Eneste jeg vil er å gjøre det slutt, tror jeg.. men det er ikke det jeg vil; jeg vil være den lille jenta som omsider får trøst og kjærlighet. Men jeg er 47 år, så jeg skjønner at ikke kan være "den usikre jenta som ingen er glad i" lengre. 

Når jeg kjenner den lille usikre jenta kommer frem, som vil ha meg til å gråte og helst få ut en kjærlighets-bekreftelse fra han som roer henne, så tar jeg meg sammen. Jeg tenker på alt jeg har, og hvordan livet vil bli selv om jeg skulle bli alene for alltid. Jeg tenker ofte at kanskje er jeg så ødelagt at det aldri er håp, at usikkerheten min bare skinner igjennom og får alle menn til å miste interessen... Men det går også bra. Jeg har sterke grenser nå. Vil aldri finne meg i dårlig behandling mer. Og om jeg aldri skulle finne kjærligheten på ekte, har jeg mange beilere, venner og et helt fint liv uansett. Det gir meg så mye styrke i å tenke sånn, at jeg reiser meg igjen, pusler litt i hagen og humøret kommer tilbake. 

Anonymkode: f485e...628