Når man blir fratatt omsorgsretten…

[AnonymBruker]

Hva skjer når disse barna blir over 18 år? Og de får lyst å oppsøke sin biologiske far eller mor? Da er det plutselig helt ok? Samvær ved 17 års alder uaktuelt, men dagen etter 18 års dagen kan de fritt frem oppsøke? Om de ønsker så klart. Bare lurer. Det er så mange år igjen av livet. Og om man ikke får lov å være far eller mor, om man kan få være besteforeldre en gang i fremtiden? Hvordan blir det for den forelderen som har nektet den andre forelderen samvær i alle år, og plutselig skulle være felles besteforeldre for et lite barn? Eller omgås i et bryllup? 

Anonymkode: 9a3b8...4c4

[AnonymBruker]

Saken er at et barn vokser til og blir myndig, man kan jo ikke ta fra et barn bestemmelsesretten for resten av livet. Og en voksen person kan lettere avgjøre om vedkommende får noe ut av samværet med forelderen.

Så kan det jo også hende at forelderen som har blitt fratatt omsorgsretten har endret seg og fått det bedre med tiden. Og kanskje det voksne barnet selv kan bestemme samvær med forelderen på sine premisser.

Anonymkode: 492d6...1b3

[NakenPanda]

Voksne mennesker bestemmer selv

[AnonymBruker]

Som voksen kan de oppsøke hvem de vil, men da bestemmer de også selv. En voksen har ikke samme makter et annet menneske som en voksen har ovenfor et barn. Imidlertid er min erfaring at barn som fjernes fra foreldrene fordi de utsettes for omsorgssvikt i ulike former, vold og manipulering, ikke ønsker å ha kontakt med biologiske foreldre. Jeg kjenner flere som har vokst opp med fosterbarn, der fosterbarna i mange år før de er myndig uttrykker ønske om å slippe samvær med foreldre, men tvinges til dette av retten. Når de blir gamle nok nekter de samvær, et par har også byttet etternavn til det samme som fosterfamilien, der de gjerne har bodd hos det meste av oppveksten. E t liv er langt, men oppveksten er formende. Du lar ikke en som minshandlet deg som barn leke besteforeldre når du selv får barn.

Anonymkode: 62aa4...274

[AnonymBruker]

Det er jeg helt enig i. Tenker kanskje mer på de som ikke har mishandlet et barn, men der en forelder tar med seg barnet til utlandet, eller der konfliktnivået mellom foreldre er for høyt, ingen samarbeid. Brudd før fødsel osv. 

Anonymkode: 9a3b8...4c4

[AnonymBruker]

Har foreldrene sviktet og mistet omsorgen for barna sine og de har vokst opp utenfor hjemmet så bør en ikke satse på at barna kommer løpende den dagen de blir myndige. 
Her er et svik og en tapt tillit som er vanskelig å håndtere. Desse voksne barna stoler ikke på hvem som helst 

Anonymkode: 0fa55...f3d

[AnonymBruker]

Helt enig i det. Bare lurer på om de foreldrene som nekter den andre forelderen samvær over så mange år har tenkt noe over fremtiden når det gjelder de tingene. Noen barn er vel også ivrig etter å bli kjent med sitt opphav, besteforelde, søskenbarn på den andre siden også. 

Anonymkode: 9a3b8...4c4

[kjærring]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hva skjer når disse barna blir over 18 år? Og de får lyst å oppsøke sin biologiske far eller mor? Da er det plutselig helt ok? Samvær ved 17 års alder uaktuelt, men dagen etter 18 års dagen kan de fritt frem oppsøke? Om de ønsker så klart. Bare lurer. Det er så mange år igjen av livet. Og om man ikke får lov å være far eller mor, om man kan få være besteforeldre en gang i fremtiden? Hvordan blir det for den forelderen som har nektet den andre forelderen samvær i alle år, og plutselig skulle være felles besteforeldre for et lite barn? Eller omgås i et bryllup? 

Anonymkode: 9a3b8...4c4

barna , som da er voksne ved fylte 18 gjør som de vil. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har foreldrene sviktet og mistet omsorgen for barna sine og de har vokst opp utenfor hjemmet så bør en ikke satse på at barna kommer løpende den dagen de blir myndige. 
Her er et svik og en tapt tillit som er vanskelig å håndtere. Desse voksne barna stoler ikke på hvem som helst 

Anonymkode: 0fa55...f3d

Du uttaler deg om ting du ikke har peiling på i dette tilfellet

Anonymkode: 06de5...dbb

[AnonymBruker]

Er faktisk ikke alle omsorgsovertakelser som er til barnas beste. Vi må innse at det er ikke bare engler som jobber i barnevernet og det er ikke alle som burde vært fosterforeldre. Skjønner de barna som ønsker kontakt med foreldre og jeg skjønner de som ikke ønsker det. Ting er ikke alltid som det blir presentert som.

Anonymkode: e1769...afa

[Vera]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du uttaler deg om ting du ikke har peiling på i dette tilfellet

Anonymkode: 06de5...dbb

Overskriften sier omsorgsretten..

Har man mistet omsorgsretten (og det er svært vanskelig å miste i Norge) - har man begått så alvorlig omsorgssvikt at det er lite sannsynlig at det voksne barnet vil utsette barnebarnet for samme traumer. 
Det er ikke den andre forelderen som fratar noen omsorgsretten..det blir avgjort i retten. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til to tilfeller. Begge menn. Ene var ung og umoden (18 år), men prøvde så godt han kunne. Det var ikke rus, vold, psykiatri eller kriminalitet inni bildet. Han tok bare noen feil og umodne valg og mistet dermed omsorgsretten. Barnet kom i fosterhjem fordi mor var alvorlig psykisk syk. Trist historie som jeg håper vil ende godt en dag. At han får en sjanse til å bli pappa i framtiden og at sønnen hans en dag vil ta kontakt. Noe han har et sterkt ønske om selv. 
Andre eksempelet er en mann med kriminelt rulleblad (uten å gå i detalj). Han startet som helgepappa med noe ekstra samvær her og der. Så skjedde noe som gjorde at mor nektet ham samvær. Det ble rettsak og mor vant. Han fikk kun samvær noen dager innimellom med tilsyn. I dag 10 år senere er begge barna myndige. Yngste sønnen kommer på besøk i ny og ne. Men det eldste barnet har han mistet helt kontakten med. Hans versjon er at moren har manipulert barnet til å tro det verste om ham og at barnet ikke ville svikte moren ved å ha kontakt med ham. Det er bare barnet selv (og evt mor) som kjenner til sannheten.

Min konklusjon er altså at det kan gå begge veier når det gjelder hvorvidt barnet tar kontakt når det er myndig. Det kommer nok helt an på hvilken relasjon de har hatt og grunnen til at forelderen mistet omsorgen. Ikke minst om forelderen har skjerpet seg og/eller blitt bedre, frisk, rusfri osv

Anonymkode: 1a113...2ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er faktisk ikke alle omsorgsovertakelser som er til barnas beste. Vi må innse at det er ikke bare engler som jobber i barnevernet og det er ikke alle som burde vært fosterforeldre. Skjønner de barna som ønsker kontakt med foreldre og jeg skjønner de som ikke ønsker det. Ting er ikke alltid som det blir presentert som.

Anonymkode: e1769...afa

Så ærlig og så sant💔

https://fontene.no/nyheter/solfrid-jobbet-40-ar-i-barnevernet-na-har-hun-skrevet-bok-om-det-hun-mener-er-en-grotesk-utvikling-6.47.872621.82c0dab29a

Anonymkode: 1a113...2ea

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv basert på egne erfaringer. Mine foreldre mistet ikke omsorgen, men burde ha gjort det. Helt uegnet som omsorgspersoner. Ikke under noen omstendighet ønsker jeg å ha kontakt med dem. Og jeg vil aldri la mine barn være i nærheten av dem. 

Ikke alle foreldre som mister omsorgen er feil tolket, eller nektet samvær ved en feil. Oftest er det en grunn. Om ikke det er en grunn så blir uansett relasjonen som forelder ikke etablert. Man får en sjangs til å være en forelder til et barn. Det blit aldri det samme uten denne tiden.

Anonymkode: 73a67...464

[AnonymBruker]

Mitt barn har fått muligheten til å både kontakte meg og arrangere egne samvær med meg, og jeg opplever at hun velger meg inn i livet hennes. Jeg har mistet omsorgen, ikke omsorgsretten.

 Jeg vet ikke hvordan dette utvikler seg når hun blir 18. Jeg er ofte syk og deler av lidelsen min passer dårlig med de verdiene som hun er tydelig på at hun ønsker i sitt liv. Jeg er for øyeblikket i en strøm av heller egosentriske følelser rundt det jeg har vært igjennom, da såret over at jeg følte hun trengte meg, men mistet meg, var det som tok plass i lang tid etter omsorgsovertakelsen.

I denne egosentriske delen av meg, blir fantasiene slik: jeg er frisk og har dyktig mye ressurser når hun er blitt 18, og hun kommer og bor hos meg. Så blir konflikter, samarbeid, fellesskap, selvstendighet og andre relasjoner til som (u)sansynelig drama. Familieselskap virker ikke som noe utfordrende for meg i dette.

Fantsiverden og den virkelige verden møtes i der hvor det er et annens liv, valg og egenvilje som utfolder seg og jeg som har og kommer til å ha følelser. For eksempel redsel for at dårlige ting kan skje henne, eller glede over at hun føler seg trygg. Jeg har alltid følt meg utilstrekkelig i alle menneskelige relasjoner, og vil respektere det om hun formidler grenser og ønsker til meg.

For de som lurer på hvorfor det ble omsorgsovertakelse, så velkommen etter. Fra mitt perspektiv så det mest ut som et rent maktovergrep. Alternativene er at det er systematisk forfølgelse av enkelte grupper, korrupsjon eller flere sett med uheldig politikk satt ut i livet. Dette er relevant for svaret mitt, da mishandling, omsorgssvikt og muligheten til at jeg er et gjennomgiftig menneske ville gjøre det mer sannsynlig at kontakten med henne var på et minimum og familieselskap ville bli sett på som de vesentlige «kontaktpunktene».

 

Anonymkode: dfce8...afc