Jeg duger ikke som mamma, kjæreste, venn, datter, kollega, arbeidstaker.

[AnonymBruker]

Ja en trist overskrift, men det er fakta. Noen får sikkert lyst til å skrive jeg er i offerrollen bla, bla. 
Ja, denne natten har jeg det vondt for ingenting ble slik det skulle bli. 
Jeg bærer en høy pris for å sette et barn til verden, for det er det som skjedde. Svangerskapet var så tøft og kroppen har aldri kommet seg. 

Nå ti år senere begynner jeg å innse dette er livet nå, hva er vits med å kjempe mot dette hver dag. Alt handler om å bli friskere. På veien møter jeg bivirkninger, og enormt med utprøving av medisiner, medisiner som plutselig ikke virker lenger. 
Det er et under at jeg har en jobb, har ikke vært 1 år siden 2017  i min jobb uten en sykemelding deler av året. 
Jeg er en mor som ikke kan bli assistent trener, ta kiosk vakter på 10 timer, være i fau, noen ganger klarer jeg ikke engang å delta på middagen samme mine barn. 
Jeg klarer ikke å stille opp for min syke mor, jeg er en elendig kone, ikke gjør jeg noe særlig i huset, ikke orker jeg sex flere ganger i uken, venner hvem orker de?  

Jeg er endelig friskmeldt etter legen fikk meg litt mer stabil nå i sommer,  det var en tøff uke. Måtte dra tidligere hjem den ene dagen, jeg burde se på det slik at jeg klarte å jobbe nesten fullt, isteden ser jeg på den ene dagen der jeg  måtte dra 2 timer før. 
Jeg er generelt ubrukelig på alle arenaer i livet nå. 
Dere som også lever med kronisk sykdom, hvordan håndterer du dette med å ikke klare noe i livet, Klarer du å mestre noe?

I følge legen min burde jeg søke app nå og videre uføre. Det gjør meg så vondt, da har jeg jo virkelig tapt. 

Anonymkode: b3fcd...436

[AnonymBruker]

Huff stakkars deg! Det er jo ikke din skyld at det ble sånn. Tenker du burde bli 100 % ufør så du får mer hodet over vannet. Men viktig å likevel være aktiv og trene. Ikke la kroppen din forfalle uten kamp. Hva skjedde under svangerskapet? Er nervøs for å føde selv 

Anonymkode: caec5...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Huff stakkars deg! Det er jo ikke din skyld at det ble sånn. Tenker du burde bli 100 % ufør så du får mer hodet over vannet. Men viktig å likevel være aktiv og trene. Ikke la kroppen din forfalle uten kamp. Hva skjedde under svangerskapet? Er nervøs for å føde selv 

Anonymkode: caec5...7e6

Har ingenting med fødsel å gjøre, den var fin heldigvis. 
Svangerskapet var veldig tøft, psykisk og fysisk, jeg utviklet da kronisk sykdom som bare har blitt verre. 
Ikke vær nervøs for å føde, husk hvor mange som føder hver dag♥️

Min sykdom kommer av en utslitt kropp gjennom 9 måneder med alvorlig hyperemesis, der hjelpen kom for sent. Jeg har da fått kronisk migrene (ingen dager uten smerter og oppkast), cluster anfall og fatigue. Dette har garantert ligget "latent" i meg, men svangerskapet utløste det. Begynte i svangerskapet med dette. 

Anonymkode: b3fcd...436

[AnonymBruker]

Jeg har mine små seiere, noen ferdige prosjekter og noen behagelige stunder. Jeg gir meg selv ikke lov til å prate meg selv ned. Under aggresjonen ligger stor sorg, mye frustrasjon og et intenst håp om å få helse og produktivitet tilbake.

Anonymkode: a1443...d03

[kommodevaran]

Du taper da ikke ved å bli ufør. Se heller på det slik: om du tar vekk påkjenningen det er å stå i full jobb, vil du sannsynligvis få langt mer overskudd i hverdagen. Du kan være mer sammen med barna, med mannen, med moren din, vennene dine. Du kan ha et liv igjen, i stedet for å bare overleve. Tenk på hvor mye de i livet ditt også vil sette pris på dette. Dessuten er ikke uføretrygd nødvendigvis en sluttstrek. Det går an å komme seg tilbake i jobb om du en gang i fremtiden skulle få bedre helse igjen.

NAV vurderte min arbeidsevne til å være lik 0 da jeg ble ufør som 23-åring, og jeg skal da innrømme at jeg ikke akkurat følte meg som kongen på haugen da jeg fikk høre den vurderingen. Men jeg var utslitt etter mange år med å prøve å leve som et normalt menneske, klarte ikke å jobbe, klarte ikke å ta utdannelse, var deprimert og full av angst, orket ikke å være med venner, orket ikke husarbeid, orket ikke å trene, orket ikke å lage mat, orket ikke å gå tur med hunden så ofte som jeg burde. Så jeg måtte jo innrømme at NAV hadde rett. Så gikk det et par år, og jeg fikk ro til å komme meg i eget tempo. Angst og depresjon smeltet vekk, og ting som tidligere hadde vært umulige ble nå langt lettere. Allerede som 26-åring - altså tre år etter at jeg ble 100% ufør - ble jeg tilbudt en deltidsjobb, og for første gang i mitt liv klarte jeg faktisk å stå i den. Uføretrygd ble faktisk min vei til å klare å jobbe.

Håper dette kan være til en slags oppmuntring. Det er ikke over og ut om du blir ufør, og det høres virkelig ut som uføretrygd er det rette for deg. Det er ikke meningen at jobben skal dominere hele livet ditt.

[AnonymBruker]

Det er noe med det å klare og akseptere situasjonen som den er. Det er ikke lett, men nødvendig for å et så godt liv som mulig. Jeg har hatt kreft for andre gang nå, cellegiften var beintøff, har senvirkninger etter den pluss bivirkninger fra hormon behandling og  er mer sliten enn før.. og ikke minst den psykiske belastningen det medfører , er livredd for å få dritten igjen. Og på toppen av alt har jeg mistet et bryst og håret ( selv om det vokser tilbake igjen da) Så føler at jeg ikke er helt meg selv lenger, men må bare godta at det er sånn det er nå. Livet er brutalt noen ganger, men det hjelper dessverre ikke å være bitter eller synes synd i seg selv for lenge om gangen. 

Anonymkode: a0868...602

[AnonymBruker]

Stopp. Stopp tankestrømmen. Du må få rom til å ta vare på deg selv, og kanskje er det AAP/ufør som da skal til ❤️

Det er ikke lett, jeg vet. Herregud som jeg stressa hele sykemeldingsåret: jobbet 50% og forsøkte hele tiden å øke. Gikk på smell etter smell, følte jeg drukna og følte meg totalt mislykka.

Da sykemeldingsåret var omme tok jeg den vanskelige avgjørelsen og bestemte meg for å «gi opp». Gi opp strevet, gi opp tanken om at jeg må prestere på lik linje med alle andre for å ha verdi. Det var ikke lett i starten, og det tok mange, mange måneder før jeg klarte å hvile og kjenne på noe som lignet indre ro. (Anbefaler å følge Funkmedlivet på Instagram, lege og fysioterapeut som snakker om viktigheten av hvile og egenomsorg).

Nå har jeg vært på AAP i snart to år, og er på et helt annet sted i livet! Jeg har mer overskudd og tålmodighet som mamma. Jeg kjenner på livsglede og mestring. Jeg har jobbet litt som frivillig og møtt noen mennesker som har blitt mine sjelevenner. Jeg har overskudd til å trene. Jeg sover godt igjen. Jeg har funnet tilbake til kreativiteten jeg hadde som barn og koser meg med å tegne/male. 

Jeg har også søkt på en deltidsstilling, for nå kjenner jeg at jeg har nok overskudd til å jobbe litt igjen. 

Så jeg anbefaler på det sterkeste å gi opp jaget, stresset og tanken om at du er et dårlig menneske (for det er du ikke). Begynn heller å skap rom for deg selv - rom du kan hvile i og puste i. Du tjener på det, og dine nærmeste tjener på det. Hvem vet, kanskje blir sykdommen din bedre også, når du reduserer stresset? ❤️

Anonymkode: a95fa...0a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Stopp. Stopp tankestrømmen. Du må få rom til å ta vare på deg selv, og kanskje er det AAP/ufør som da skal til ❤️

Det er ikke lett, jeg vet. Herregud som jeg stressa hele sykemeldingsåret: jobbet 50% og forsøkte hele tiden å øke. Gikk på smell etter smell, følte jeg drukna og følte meg totalt mislykka.

Da sykemeldingsåret var omme tok jeg den vanskelige avgjørelsen og bestemte meg for å «gi opp». Gi opp strevet, gi opp tanken om at jeg må prestere på lik linje med alle andre for å ha verdi. Det var ikke lett i starten, og det tok mange, mange måneder før jeg klarte å hvile og kjenne på noe som lignet indre ro. (Anbefaler å følge Funkmedlivet på Instagram, lege og fysioterapeut som snakker om viktigheten av hvile og egenomsorg).

Nå har jeg vært på AAP i snart to år, og er på et helt annet sted i livet! Jeg har mer overskudd og tålmodighet som mamma. Jeg kjenner på livsglede og mestring. Jeg har jobbet litt som frivillig og møtt noen mennesker som har blitt mine sjelevenner. Jeg har overskudd til å trene. Jeg sover godt igjen. Jeg har funnet tilbake til kreativiteten jeg hadde som barn og koser meg med å tegne/male. 

Jeg har også søkt på en deltidsstilling, for nå kjenner jeg at jeg har nok overskudd til å jobbe litt igjen. 

Så jeg anbefaler på det sterkeste å gi opp jaget, stresset og tanken om at du er et dårlig menneske (for det er du ikke). Begynn heller å skap rom for deg selv - rom du kan hvile i og puste i. Du tjener på det, og dine nærmeste tjener på det. Hvem vet, kanskje blir sykdommen din bedre også, når du reduserer stresset? ❤️

Anonymkode: a95fa...0a2

Kjente meg igjen i hvordan du holdt på med øke, sykemeldt, øke igjen. 
Sånn jeg har holdt på i mange år nå. 
 

Det beste for meg er uten tvil være å søke aap nå, men det sitter så utrolig langt inne. Føler meg som jeg taper alt for mislykkes du i jobb som har du mislykkes helt. 
Akkurat nå mislykkes jeg overalt, jeg får ikke til noe å jeg kjenner det er litt tungt. 
Har alltid prøvd å holde motet oppe, tenke positivt, tenke dette får jeg til. Nå er jeg litt langt nede, så takk for at jeg fikk dele med dere. Takk til dere som kom med gode ord og egne tanker og erfaringer. Det hjelper  

Anonymkode: b3fcd...436

[AnonymBruker]

Jeg har selv migrene og er "heldig" med sjeldne anfall. Hadde jeg hatt anfall daglig eller ukentlig (slik jeg forstår du har det) så hadde jeg også blitt ufør. Det hadde hvemsomhelst, for en slik tilstand lar seg ikke kombinere med så mye annet enn å ligge i fosterstilling med jevnlige turer opp på do for å spy. 

Vær så snill å legg vekk tanken om ufør = mislykkethet. Jeg (og mange andre) betaler gladelig skatt for at de som er syke skal få hjelp. Og dersom hjelp i dette tilfellet betyr permanent eller periodevis ufør, så go for it. Husk bare å ta vare på deg selv med kosthold og aktivitet underveis slik en her klokelig anbefaler. Bruk de kreftene du har på familien din - arbeidslivet klarer seg. 

Kronisk migrene er alvorlig nok i seg selv - vær så snill å kultiver et sunt forhold til dette og deg selv. Du trenger det. 

All støtte ❤️ 

Anonymkode: 39279...d7c

[AnonymBruker]

Jeg har levd med det store deler av livet.

Sånn er det bare. Jeg er den moren jeg får til (ungen har blitt en vellykket voksen), den partneren jeg klarer (er i langvarig og god relasjon), gjør det jeg kan på jobb når jeg kan det (miljøet her er avgjørende). 

Har uføretrygd og jobber deltid. Hva tenker du at jeg nødvendigvis har tapt som du så fint skriver?

Jeg har vunnet ved å være positiv og bidrar positivt til den rundt meg.

Anonymkode: cbfae...fbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har selv migrene og er "heldig" med sjeldne anfall. Hadde jeg hatt anfall daglig eller ukentlig (slik jeg forstår du har det) så hadde jeg også blitt ufør. Det hadde hvemsomhelst, for en slik tilstand lar seg ikke kombinere med så mye annet enn å ligge i fosterstilling med jevnlige turer opp på do for å spy. 

Vær så snill å legg vekk tanken om ufør = mislykkethet. Jeg (og mange andre) betaler gladelig skatt for at de som er syke skal få hjelp. Og dersom hjelp i dette tilfellet betyr permanent eller periodevis ufør, så go for it. Husk bare å ta vare på deg selv med kosthold og aktivitet underveis slik en her klokelig anbefaler. Bruk de kreftene du har på familien din - arbeidslivet klarer seg. 

Kronisk migrene er alvorlig nok i seg selv - vær så snill å kultiver et sunt forhold til dette og deg selv. Du trenger det. 

All støtte ❤️ 

Anonymkode: 39279...d7c

Ja, det er hardt å fungere med slike smerter hver dag. Max ti dager med smertelindring også, så oppturer med medisiner som reduserer med 2/3 så slutter de plutselig å virke igjen. Nå er det snart ikke noe uprøvd. 
Håper du slipper med å få kronisk migrene, synes det er altfor mange av oss. 

Anonymkode: b3fcd...436

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har levd med det store deler av livet.

Sånn er det bare. Jeg er den moren jeg får til (ungen har blitt en vellykket voksen), den partneren jeg klarer (er i langvarig og god relasjon), gjør det jeg kan på jobb når jeg kan det (miljøet her er avgjørende). 

Har uføretrygd og jobber deltid. Hva tenker du at jeg nødvendigvis har tapt som du så fint skriver?

Jeg har vunnet ved å være positiv og bidrar positivt til den rundt meg.

Anonymkode: cbfae...fbd

Så bra du klarer å se det slik.
Når jeg skriver i denne tråden så handler den om meg, om mitt sinn, og om hva som sitter i min ryggrad. 
Jeg ble lært at sykdom er svakhet, man viser ikke svakhet. Jobbe er det man MÅ uansett, min mor dro på jobb svært syk mange ganger, min far tygde smertestillende for å stå i jobb. 
Det å ikke klare det jeg selv forventer av meg betyr at jeg har tapt. 
Jeg derimot er svært omsorgsfull for andre, jeg synes de som har klart å akseptere sin situasjon er tøff, for jeg har virkelig prøvd. 
Så godt du ser verdi i livet, at du er glad og har det bra etter forholdene. Det er jo slik det burde være for alle. 

Anonymkode: b3fcd...436

[Ejliis]

Men hvem «taper» mest nå som du tar deg helt ut? Familien din! Du må forsone deg med at din 100%  er lavere enn det som er 100% i dagens samfunn. 
du kan ikke holde dette rittet du driver med nå, på tide å stoppe opp og lytte til kroppen din. Prisen du betaler er ikke verdt det. Det er ikke et nederlag å kanskje måtte bli ufør, det er akkurat det du trenger nå for å komme deg litt ovenpå igjen. Du må stoppe opp, se på fordeler og ulemper, ta tak i livet ditt og gjør det som gir deg livet tilbake.