Barn med utfordringer og tanken på barnebarn

[AnonymBruker]

Ett av barna mine er høytfungerende autist og har hatt ganske mange utfordringer i livet sitt. Det handler om regulering, sinne, utagering som barn, problemer med sosiale relasjoner senere og jevnt over mye angst, depresjon og selvforrakt. Har mange ganger i oppveksten sagt at han hater livet sitt, vil dø osv. Vi har gjort alt vi kan for han, og som ung voksen fungerer han nå relativt bra, har jobb og et lite nettverk av venner.

Men nå har jeg begynt å tenke på: hva om han får barn? Han er en kjekk og smart mann, tror nok det er sannsynlig at han kan finne seg en partner på et tidspunkt. Dette med autisme går åpenbart i arv på farssiden, hvor både min svigerfar og hans mor igjen har sterke likheter med min sønn, til tross for at de aldri har blitt diagnostisert. Min manns søster er også sannsyligvis autist. Alle har klart seg i livet, men de har også hatt svært vanskelige liv på mange måter, hvor det meste av relasjoner etterhvert har gått i vasken. De har også hatt store problemer med å være gode omsorgspersoner for barna sine, noe som har satt sine spor nedover i generasjonene.

Jeg vil alt det beste for sønnen min, men jeg blir bare så stresset av tanken på at han skal få barn. Hvordan vil det bli for han, for barnet og for den han får barn sammen med? Innerst inne håper jeg han aldri får barn, og jeg skammer meg over det, fordi det nok handler om at jeg ikke ønsker enda et barn å bekymre meg over. Jeg har bekymret meg for sønnen min i over 20 år, og vet jeg kommer til å bekymre meg like mye for et eventuelt barnebarn som han skal ha ansvar for, og som kan komme til å ha de samme utfordringene som han.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men noen som har lignende erfaringer/tanker, kanskje?

Anonymkode: 02820...244

[AnonymBruker]

Det er veldig forståelig. Har du pratet med sønnen din om det å stifte familie?

Jeg går ut ifra at du egentlig vil at sønnen din skal finne seg en partner?

Det jeg tenker er viktig er å være ærlig med en eventuell partner. Om hans diagnose, om arvelighet osv. Ofte finner en seg jo lignende partner også, så det er og en sak. 

Det er nok ikke bare du som innerst inne håper at barna ikke får egne barn.. For slett  ikke alle bør ha barn og noen vokser med oppgaven.

Anonymkode: 90056...317

[AnonymBruker]

Min datter er snart 19 og har diagnoser epilepsi og lett psykisk utviklingshemming. Det er en stor sorg for meg at jeg aldri blir bestemor😢😩 

Da hun var yngre var hun veldig bestemt på at hun ikke ville ha barn, men jeg har vært ærlig med henne å sagt at det blir vanskelig for henne. Hun strever nok med å passe på seg selv. 
I dag virker det som om hun har innsett det selv, men viser at hun liker barn. Ser det på små barn i familien. 

Anonymkode: 02dc6...c9c

[AnonymBruker]

Mannen min har sannsynligvis udiagnostisert autisme og samme med flere i slekta hans. Vi har et barn sammen som har autisme. Jeg skjønner godt bekymringen. Mannen min strever med å være en god pappa. Han er bare snill og god, men har åpenbare mangler i samspillet med barnet og har blitt dårligere fungerende etter vi fikk barn. Han blir fort overveldet og alt ansvar ligger da på meg. Så håper ikke barnet vårt får barn 

Anonymkode: 24260...126

[AnonymBruker]

Ikke autisme, men har en bror som prøver å få barn uten hell, og innerst inne er nok de fleste rundt glad for at det ikke går selv om man ønsker han det beste her i livet (for det gjør man jo selvsagt med familiemedlemmer man er glad i!). Det er jo av samme grunn som hos deg, at man tenker at barna som vokser opp med han som omsorgsperson ikke vil ha noen optimal barndom. 

Anonymkode: 905e0...e07

[AnonymBruker]

Det er ikke ditt valg om det blir noe barn i din sønns liv. Jeg forstår dine bekymringer og at det er naturlig at du har følelser tilknyttet temaet.

 Det jeg tenker er en fin ting er at vi i dag får diagnostisert flere, vet mer og har dypere innsikt i hvordan lidelse og utfordringer som kan følge med enkelte gener. Men arvelighet er ikke en oppskrift på hvordan et liv blir. Jeg vil gjerne utfordre TS på å se nærmere på ressursene til de hun har rundt seg, hva gjør de av bra ting? Hvordan utvikler de seg selv som voksen? Hva er årsakene til at noen av de som trolig har autisme og har et vanskelig liv?

Jeg synes de som ønsker barn kan få barn. Så får en mengde bekymringer gå og legge seg i mørket.

Anonymkode: 7cbf4...7d1

[AnonymBruker]

Har desverre ikke lignende erfaring, men skjønner tankene og bekymringene dine.

Men du blir nødt å legge bort disse bekymringene så godt du kan uansett om det er vanskelig. Det er overhodet ikke sikkert at hans barn blir som han selv.

Vet  ikke om det er sant ,men mange som hvertfall har sakt til meg oppigjennom årene  : 

Mange ganger hopper det over et ledd! Sånn at ikke barnebarnet ditt får det, men barnet til barnebarnet ditt…eller lettere sakt oldebarnet ditt kan få det. 

Min mamma har hatt atopisk eksem, alvorlige allergier og vært et sånnt EKSTREMT eksempel i alle år/ hele hennes liv. Jeg har derfor alltid vært redd for at mine barn skulle få det samme og det er mye fordi jeg selv ikke fikk noen av mine mors plager….og det er der jeg tenker på dette med at det kan ‘’hoppe over et ledd’’ ? At det kan være noe i det. 
Det er også grunnen for at jeg er nesten overbevist om at mine barn får mammas plager nettopp fordi det hoppa over meg.

Kanskje det kan hjelpe å tenke sånn? At siden sønnen din fikk det så får ikke hans sønn/datter det…? Men kanskje neste ledd. 
 

Å uansett er du nødt å love deg selv at hvis et barn kommer så må du ‘’øve på’’ og ikke bekymre deg og klare å balansere det hvor mye du skal blande deg inn i barnebarnet ditt sine plager.
 

Ta en prat med sønnen din nå lenge før han stifter familie og spør han om hans forventninger til deg ? Rollen din osv som bestemor …Kanskje han selv er mer den rette til å hjelpe barnet sitt siden han selv har slitt så mye ? At han har en livs erfaring som gjør at han nå som voksen mann ville taklet en eventuelt diagnose hos sitt barn ,bedre enn du tror ! Og at du ikke trenger å bli mamma på nytt (ikke bokstavelig men du skjønner  )  

Ikke ta disse tankene på forhånd !!? Er du snill ❤️ Ikke sikkert noe av dette blir å skje 

Ønsker deg lykke til ❤️ Krysser fingra🤞

Anonymkode: 2f628...990

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke ditt valg om det blir noe barn i din sønns liv. Jeg forstår dine bekymringer og at det er naturlig at du har følelser tilknyttet temaet.

 Det jeg tenker er en fin ting er at vi i dag får diagnostisert flere, vet mer og har dypere innsikt i hvordan lidelse og utfordringer som kan følge med enkelte gener. Men arvelighet er ikke en oppskrift på hvordan et liv blir. Jeg vil gjerne utfordre TS på å se nærmere på ressursene til de hun har rundt seg, hva gjør de av bra ting? Hvordan utvikler de seg selv som voksen? Hva er årsakene til at noen av de som trolig har autisme og har et vanskelig liv?

Jeg synes de som ønsker barn kan få barn. Så får en mengde bekymringer gå og legge seg i mørket.

Anonymkode: 7cbf4...7d1

Har du fått med deg at det har vært en voldsom økning i spekterdiagnoser? Hva kommer dette av? Og at de som ønsker barn skal få det, vel hvem skal egentlig ta seg av disse ønskede barna av uegnede foreldre?

Skjønner ts kjempegodt

Anonymkode: 90056...317

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har du fått med deg at det har vært en voldsom økning i spekterdiagnoser? Hva kommer dette av? Og at de som ønsker barn skal få det, vel hvem skal egentlig ta seg av disse ønskede barna av uegnede foreldre?

Skjønner ts kjempegodt

Anonymkode: 90056...317

Tror og det har med alderen til en del kvinner når de velger å få barn og. Pluss prøverør pga alder. Tror ikke det er helt bra at mange venter til de er 35 pluss før de får barn

Anonymkode: c4911...9d9

[AnonymBruker]

Ts her, tusen takk for mange svar! Jeg mener så klart ikke at det ikke finnes rom for mennesker med ulike typer utfordringer eller funksjonsnedsettelser i samfunnet, på ingen måte. Min egen sønn er et eksempel på at en person kan både store utfordringer og store styrker, han har mange talenter og evner og mye omsorg i seg. Min bekymring handler om at jeg har sett hvor vanskelig ting likevel kan være for han, og hvordan barna på hans farsside har lidd under omsorgspersoner som har hatt mer enn nok med å håndtere seg selv. 

Jeg er egentlig en ganske ubekymret type av natur, og har alltid hatt en "prøve og se"-tilnærming til livet. Jeg var overhodet ikke stresset over dette når vi fikk våre barn, men hadde tenkt meg mye bedre om om jeg hadde de erfaringene jeg nå har. Det er en stor, vanskelig jobb å ha barn, selv når både barn og foreldre er helt friske. Å ha et nevrodivergent barn når du selv er på spekteret, tenker jeg kan bli i overkant utfordrende for mange. Men det kan selvsagt også gå bra! Likevel er det en tanke som bekymrer meg mye når jeg tenker på min sønns fremtid.

Anonymkode: 02820...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ett av barna mine er høytfungerende autist og har hatt ganske mange utfordringer i livet sitt. Det handler om regulering, sinne, utagering som barn, problemer med sosiale relasjoner senere og jevnt over mye angst, depresjon og selvforrakt. Har mange ganger i oppveksten sagt at han hater livet sitt, vil dø osv. Vi har gjort alt vi kan for han, og som ung voksen fungerer han nå relativt bra, har jobb og et lite nettverk av venner.

Men nå har jeg begynt å tenke på: hva om han får barn? Han er en kjekk og smart mann, tror nok det er sannsynlig at han kan finne seg en partner på et tidspunkt. Dette med autisme går åpenbart i arv på farssiden, hvor både min svigerfar og hans mor igjen har sterke likheter med min sønn, til tross for at de aldri har blitt diagnostisert. Min manns søster er også sannsyligvis autist. Alle har klart seg i livet, men de har også hatt svært vanskelige liv på mange måter, hvor det meste av relasjoner etterhvert har gått i vasken. De har også hatt store problemer med å være gode omsorgspersoner for barna sine, noe som har satt sine spor nedover i generasjonene.

Jeg vil alt det beste for sønnen min, men jeg blir bare så stresset av tanken på at han skal få barn. Hvordan vil det bli for han, for barnet og for den han får barn sammen med? Innerst inne håper jeg han aldri får barn, og jeg skammer meg over det, fordi det nok handler om at jeg ikke ønsker enda et barn å bekymre meg over. Jeg har bekymret meg for sønnen min i over 20 år, og vet jeg kommer til å bekymre meg like mye for et eventuelt barnebarn som han skal ha ansvar for, og som kan komme til å ha de samme utfordringene som han.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men noen som har lignende erfaringer/tanker, kanskje?

Anonymkode: 02820...244

Som du skriver så er han høytfungerende... og noen ganger er egenskaper til høytfungerende autister veldig verdifulle i arbeidslivet... og det betales sykt godt for dem. Mange relasjoner går i vasken uansett.  Jeg tror du bekymrer deg for mye

Anonymkode: 706ef...7a9

[AnonymBruker]

Å få barn er opp til den enkelte. Det er ikke noe foreldre skal blande seg opp i eller har noe med å gjøre. Selvsagt kan man bli lei seg, men dine barn skal ikke måtte leve opp til dine forventninger om barnebarn. Er bare utrolig egoistisk å tenke at barna dine skal få barn fordi du har lyst på barnebarn

Anonymkode: 6f6aa...0d2

[veronica<3]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg, brukerdebatt og svar til dette. 
 

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Å få barn er opp til den enkelte. Det er ikke noe foreldre skal blande seg opp i eller har noe med å gjøre. Selvsagt kan man bli lei seg, men dine barn skal ikke måtte leve opp til dine forventninger om barnebarn. Er bare utrolig egoistisk å tenke at barna dine skal få barn fordi du har lyst på barnebarn

Anonymkode: 6f6aa...0d2

Leste du overhodet innlegget til ts?

Anonymkode: 42efd...fd9

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her, tusen takk for mange svar! Jeg mener så klart ikke at det ikke finnes rom for mennesker med ulike typer utfordringer eller funksjonsnedsettelser i samfunnet, på ingen måte. Min egen sønn er et eksempel på at en person kan både store utfordringer og store styrker, han har mange talenter og evner og mye omsorg i seg. Min bekymring handler om at jeg har sett hvor vanskelig ting likevel kan være for han, og hvordan barna på hans farsside har lidd under omsorgspersoner som har hatt mer enn nok med å håndtere seg selv. 

Jeg er egentlig en ganske ubekymret type av natur, og har alltid hatt en "prøve og se"-tilnærming til livet. Jeg var overhodet ikke stresset over dette når vi fikk våre barn, men hadde tenkt meg mye bedre om om jeg hadde de erfaringene jeg nå har. Det er en stor, vanskelig jobb å ha barn, selv når både barn og foreldre er helt friske. Å ha et nevrodivergent barn når du selv er på spekteret, tenker jeg kan bli i overkant utfordrende for mange. Men det kan selvsagt også gå bra! Likevel er det en tanke som bekymrer meg mye når jeg tenker på min sønns fremtid.

Anonymkode: 02820...244

Fullt forståelig. Du har rett i det du skriver.

Off topic: (Dessuten mener jeg at verden går i feil retning, å sette barn til verden er ingen god ide). 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Jeg har også et slikt barn, og så langt har jeg tenkt at det barnet aldri i verden har kapasitet til å følge opp et barn slik som vi har måttet fulgt opp det. Det har vært intet mindre enn svært krevende.

Anonymkode: 83827...c7f

[AnonymBruker]

Har ingen direkte erfaring selv men har en venninne og to på spekteret og de maskerer så godt at ingen hadde skjønt det.

Selv om jeg ikke jobber direkte med det så har jeg hatt kontakt med en del på spekteret og det som går igjen er at generelt sett så klarer jentene seg bedre enn guttene, det er sikkert fordi de er flinkere til å maskere. 

Så fremt hygienen er god, klærne ser ok ut og han er en grei kar så tviler jeg på at han vil ha store problemer med å få seg dame. Når jeg ser alt disse venninne mine har rotet seg opp i og fått barn med opp gjennom årene så er det håp for alle.

Ellers så har jo disse venninnene mine og klart å spore autismen tilbake et par generasjoner, mest sannsynlig iallfall og de fleste har det fra far. Ellers så har disse damene og fått barn med autisme og det har aldri vært noe problem, det har egentlig vært lettere for de på spekteret å forstå barna på spekteret enn hva det har vært for partner uten diagnose. 

 

Anonymkode: 43e08...ac0

[AnonymBruker]

Han får forhåpentligvis barn med en oppegående kvinne, da. 🤞

Anonymkode: a1ba4...267

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Han får forhåpentligvis barn med en oppegående kvinne, da. 🤞

Anonymkode: a1ba4...267

Ja kanskje det, men i så fall blir det ikke bare bare å være den kvinnen.

Anonymkode: 02820...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2025 den 16.26):

Ett av barna mine er høytfungerende autist og har hatt ganske mange utfordringer i livet sitt. Det handler om regulering, sinne, utagering som barn, problemer med sosiale relasjoner senere og jevnt over mye angst, depresjon og selvforrakt. Har mange ganger i oppveksten sagt at han hater livet sitt, vil dø osv. Vi har gjort alt vi kan for han, og som ung voksen fungerer han nå relativt bra, har jobb og et lite nettverk av venner.

Men nå har jeg begynt å tenke på: hva om han får barn? Han er en kjekk og smart mann, tror nok det er sannsynlig at han kan finne seg en partner på et tidspunkt. Dette med autisme går åpenbart i arv på farssiden, hvor både min svigerfar og hans mor igjen har sterke likheter med min sønn, til tross for at de aldri har blitt diagnostisert. Min manns søster er også sannsyligvis autist. Alle har klart seg i livet, men de har også hatt svært vanskelige liv på mange måter, hvor det meste av relasjoner etterhvert har gått i vasken. De har også hatt store problemer med å være gode omsorgspersoner for barna sine, noe som har satt sine spor nedover i generasjonene.

Jeg vil alt det beste for sønnen min, men jeg blir bare så stresset av tanken på at han skal få barn. Hvordan vil det bli for han, for barnet og for den han får barn sammen med? Innerst inne håper jeg han aldri får barn, og jeg skammer meg over det, fordi det nok handler om at jeg ikke ønsker enda et barn å bekymre meg over. Jeg har bekymret meg for sønnen min i over 20 år, og vet jeg kommer til å bekymre meg like mye for et eventuelt barnebarn som han skal ha ansvar for, og som kan komme til å ha de samme utfordringene som han.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men noen som har lignende erfaringer/tanker, kanskje?

Anonymkode: 02820...244

Du burde så absolutt skamme deg over de holdningene du har ja.. Jeg vet om mange autister med barn og de er alle sammen fantastiske foreldre, bedre enn de aller fleste andre foreldre jeg har vært borti. Ja autister får ofte barn med autisme, og det å ha autistiske barn kommer med ekstra utfordringer. De har altså en vanskeligere jobb som forelder enn andre, men har ennå ikke møtt en autistisk forelder som ikke gjør en god jobb. Så slutt å spre rundt slike skammelige holdninger om at autisme gjør noen til en uegnet forelder. Autister er individer akkurat som alle andre. De største utfordringene som autister jeg møter på har kommer av hvor dårlig de blir behandlet av andre mennesker, når man tar bort denne dårlige behandlingen så får de det mye bedre å fungerer bra. Jeg har aldri møtt en autist som er vanskelig å ha med å gjøre, men derimot så vet jeg at mange av de jeg har møtt har blitt beskrevet som vanskelig av andre. Fordi det er så mange i samfunnet som ikke har empati nok til å forstå eller behandle de godt. Alle de autistene jeg har møtt er også høyt intelligent og har mye høyere empati enn de fleste. Og husk på de fleste autister går også rundt uten diagnose, fordi mange ikke blir diagnotisert nettopp pga at det florerer med dårlige holdninger mot autister og når en autist ikke passer inn i de negative stereotypene som blant annet de du sprer så ender de opp uten diagnose. Som en av de fremste ekspertene på autisme i Norge fortalte meg så har hun merket at foreldre med autisme forstår autistiske barns behov mye bedre enn foreldre uten autisme. Så barn med autisme føler seg ofte mye bedre tatt vare på emosjonelt sett at autistiske foreldre. Mens de uten autistiske foreldre oftere får ekstra belastning av å ha en forelder som ikke klarer å forstå dem og hva de trenger. Dette er også underbygget av studier, som viser at personer uten autisme faktisk har lavere empati på kryss av nevrotype enn autister. Som vil si at personer uten autisme er dårligere på forstå autister og vise de empati og oppfatte hva deres behov er enn motsatt. Og at autister intuitivt forstår andre autister bedre enn en uten autisme klarer.

Anonymkode: 9540f...4e1