Søsken uenige om vi hadde dårlig barndom eller ikke

[AnonymBruker]

Har hele tiden tenkt det er noe feil med meg, at jeg er svak. Siden mine søsken har helt flott kontakt med våre foreldre, mens jeg ikke klarer å ha de for nær. Tar jeg opp tilfeller fra barndommen hvor jeg følte meg dum, redd, lite verdt ovenfor mine søsken får jeg til svar: nei synes ikke det var noe å reagere sånn på, det gjorde ikke meg noe, merket ikke noe til det jeg. Og lignende. Vi er tette i alder alle tre.

Ingebrigtsen rettsaken ga meg litt trøst. Siden der er det åpenlyst at ting har vært tøft, samtidig er det et søsken som er sterkt uenig. Foreldrene er sterkt uenig også. 

Lurer på hvordan dere andre takler uenigheter som dette? Føler meg så alene om å ha er slikt problem. Hvordan er dynamikken mellom dere søsken som har ulikt syn på barndommen? For meg er det ekstremt sårt

Anonymkode: d2b0f...06e

[Daisy-love]

Barndommen er ikke lik, bare fordi en er søsken. Det er forskjell i alder når en får barn, hvor en er i livet, erfaringer, ulike personligheter på både foreldre og barn, og hvordan alt går i sammen i familien. 

Så dine søsken kan ha helt rett i at deres barndom var fin, men det betyr ikke at din barndom var fin. Det er så mange faktorer som spiller inn, og den nevnte saken illustrerer jo veldig godt hvor ulikt en kan oppleve ting. 

🩵

[AnonymBruker]

Jeg opplever noe lignende som du forteller. Men i mitt tilfelle har vi barna kommet i to puljer, dvs. de eldste er en god del eldre enn de yngste, så foreldrene våre var på ulike steder i livet da "kullene" ble født, så jeg skjønner grunnen til at vi har hatt to ulike barndommer.

Og jeg skjønner årsaken til at mine foreldre ble som de ble, det har nok bidratt til at jeg ikke er så bitter som jeg kunne ha blitt. En annen ting er at vi søsknene bor veldig spredt geografisk, det fører til at vi ikke møtes så ofte, og slipper å bli konfrontert med at andre har ulike oppfatninger. For jeg kan tenke meg til at det hadde vært krevende dersom jeg møtte de søsknene som trakk vinnerloddet ofte, og måtte høre på deres oppfatninger om en idyllisk barndom.

Anonymkode: 192f3...d7d

[AnonymBruker]

Vi er også tre tette. Og husker jo ting ulikt. Blant annet synes yngste det er litt rart å aldri ha hørt "elsker deg", men er jo samtidig enig i at det ikke var vanlig på 90-tallet, og at vi ble vist kjærlighet på så uendelig mange andre måter. 

Men at to husker en god og lykkelig barndom, og en husker en dårlig barndom? Nei... da tror jeg man føler for mye på feil ting. Vil du komme med eksempler så er det enklere å bidra i tråden? 

Anonymkode: 6dda1...f4a

[AnonymBruker]

Det kan være at man er mer sensitiv, la merke til stemning i rommet, stemmeleie osv som søsken ikke la merke til. Jeg har det på samme måte. Jeg får med meg alt og har ikke så gode minner fra barndommen, mens søstra har ingen antenner og  er mer en happy go lucky-type, så selvom vi opplevde samme ting har vi vidt forskjellige minner fra det. 

Anonymkode: 038a9...f7d

[AprilLudgate]

Har du konkrete eksempler du tenker på som kan gi litt kontekst?

Hva reagerer du på fra oppveksten? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det kan være at man er mer sensitiv, la merke til stemning i rommet, stemmeleie osv som søsken ikke la merke til. Jeg har det på samme måte. Jeg får med meg alt og har ikke så gode minner fra barndommen, mens søstra har ingen antenner og  er mer en happy go lucky-type, så selvom vi opplevde samme ting har vi vidt forskjellige minner fra det. 

Anonymkode: 038a9...f7d

Tenker også at det kan være at du er mer sensitiv enn dine søsken, TS. 

Sånn er det hos meg og mitt eldre søsken. Jeg synes at min barndom og ungdomstid var helt ålreit, og har et nært forhold til både min mor og far, mens mitt søsken bare har et godt forhold til vår mor. Hen er mer sensitiv enn meg på mange områder. Merker det også på hvordan barna hens er oppdratt. Det er mer "dikke-dikk" der hjemme, og det er vansker med å si fra til barna om ting som ikke er ok. 

Anonymkode: 78179...242

[AnonymBruker]

Om man hadde spurt broren min hadde sikkert han sagt at barndommen var tipptopp mens jeg er svært preget av den.
 

Vi ble utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Min bror og mamma er antageligvis ett el annet sted på spekteret (høyt fungerende Aspergers muligen) men de har aldri vært utredet fordi de fungerer bra på alt praktisk og logistikkmessig,  men mellommenneskelig og følelsesmessig  «helt på trynet». Faren min fungerte greit men var knapt hjemme pga arbeid og at han var full av ADHD så klarte ikke sitte i ro hjemme så han var ingen forbilde.  
 

Jeg er helt motsatt av min mor og bror og slitt veldig under at vi aldri ble møtt på følelser ble sett, trøstet eller lærte oss mellommenneskelige ting. Jeg forstod og lærte meg å vise følelser og empati ved å observere andre utenfor familien. Hjemme måtte jeg undertrykke det for var, underforstått ikke  «lov» å utfolde seg med «tull og tøys» eller uttrykke seg sterkt hjemme. Hadde jeg tatt opp dette med min bror hadde han ikke skjønt hva jeg snakket om. 

Anonymkode: da333...ad6

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte. Har tenkt på ulike grunner:

Foreldrene mine hadde ett yndlingsbarn.

Jeg var sist født og så foreldrene mine hadde kanskje mindre kapasitet til å trygge meg. 

Far var mye sint pga dårlig økonomi. Mine søsken var en del større og taklet det kanskje bedre. 

Vi har ulik personlighet. Jeg er mer introvert enn de andre.

Anonymkode: 76cd0...2c7

[AnonymBruker]

For min del så vet jeg at ingen av oss barna hadde en flott barndom. Ene søsken tok først fullstendig avstand, men kom tilbake til den voldelige forelderen etter hvert. Nå sier hn at det var ok å bli slått, det var det verste som skjedde hn. Samtidig husker hn ikke alt. Yngste av oss har ikke hatt kontakt med forelder siden hn havnet i fosterhjem. 

Mine to yngre havnet i fosterhjem da de var 6 og 13 år, selv var jeg 16 og valgte bortebo for å gå på skole. 

De tingene yngste husker er bare skrapt av overflaten over hvor ille det var, men for hn så er det nok til å ikke ha kontakt mer. 

Så er det meg som husker alt, husker flere typer vold. Jeg ble slått i ansiktet, i ryggen, over hendene, dratt i kinn, dratt i øret, dratt etter håret, knipset i ansiktet. Jeg ble skremt og latterliggjort daglig. Den som hadde trassanfall eller viste sinne ble låst inne, enten den var 3 år eller 13 år.

Så den som da var 13 mener nå at forelder er verdens beste og at vi andre er vrange. Det er ikke bare våre minner, men flere venner av oss har erfart. Naboer har erfart. Det er en grunn til at det tilslutt ble fosterhjem.

Midt i det hele står fremdeles denne forelderen å mener at jeg lyver og er sinnsyk. Gjennom oppveksten fikk jeg høre at jeg var svak, pingle og tåler ingenting. 

Det som ikke føles greit for deg, det er ikke greit. Det er ikke negativt å være et følelsesmenneske heller. Det er veldig menneskelig. 

Anonymkode: dde27...81b

[Trygdefrue]

Jeg er eldst av søsknene i flokken på 6…. Jeg fikk all julingen mor hadde å gi…. Frem til jeg var 15 og tok igjen, da tok yngste bror på 5 over rollen som punching bag…. De 4 i mellom har et godt forhold til mor i dag…. Eldst og yngst snakker ikke med henne…. Så dette kan være individuelt gitt 

[AnonymBruker]

Som særkullsbarn hvor steforelder var enormt ressurssterk og med egne foreldre som drev grov neglect var jeg ofret hele oppvekst og har verken fått hjelp, støtte, omsorg eller lignende. Jeg var gjennom rettssak som vitne mot ene forelderen min for mine yngre søsken som jeg hadde «plikt» til, og skulle liksom klare veldig tunge studier oppå toppen. Det er stor aldersforskjell mellom oss.

 

den dag issg har mellomste som bodde hjemme til han var 30 god jobb inntekt etc.  yngste er erke typisk ung voksen med sterke forelder og bor hjemme og jar jobb og reiser på ferier etc. begge fikk både sertifikat , bil , etc .

jeg sliter med psyken og har fått autoimmun sykdom som periodevis er tøff , eier ingenting, og møter bare kritikk. Jeg har lite med familien å gjøre men er veldig glad i mitt yngste søsken som jeg kunne vært moren til. Jeg har støttet han og den mellomste så langt det kan gå . Studiene mine røk og jeg sitter uten profesjon men med gjelden, og har aldri fått hjelp eller støtte. 
 

så for de er nok deres far som jeg vokste opp med fra 1 årsalderen en fantastiske far mens for meg er han ikke det.

 

Anonymkode: 5ada8...d1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

For min del så vet jeg at ingen av oss barna hadde en flott barndom. Ene søsken tok først fullstendig avstand, men kom tilbake til den voldelige forelderen etter hvert. Nå sier hn at det var ok å bli slått, det var det verste som skjedde hn. Samtidig husker hn ikke alt. Yngste av oss har ikke hatt kontakt med forelder siden hn havnet i fosterhjem. 

Mine to yngre havnet i fosterhjem da de var 6 og 13 år, selv var jeg 16 og valgte bortebo for å gå på skole. 

De tingene yngste husker er bare skrapt av overflaten over hvor ille det var, men for hn så er det nok til å ikke ha kontakt mer. 

Så er det meg som husker alt, husker flere typer vold. Jeg ble slått i ansiktet, i ryggen, over hendene, dratt i kinn, dratt i øret, dratt etter håret, knipset i ansiktet. Jeg ble skremt og latterliggjort daglig. Den som hadde trassanfall eller viste sinne ble låst inne, enten den var 3 år eller 13 år.

Så den som da var 13 mener nå at forelder er verdens beste og at vi andre er vrange. Det er ikke bare våre minner, men flere venner av oss har erfart. Naboer har erfart. Det er en grunn til at det tilslutt ble fosterhjem.

Midt i det hele står fremdeles denne forelderen å mener at jeg lyver og er sinnsyk. Gjennom oppveksten fikk jeg høre at jeg var svak, pingle og tåler ingenting. 

Det som ikke føles greit for deg, det er ikke greit. Det er ikke negativt å være et følelsesmenneske heller. Det er veldig menneskelig. 

Anonymkode: dde27...81b

Jeg vet en del om alt du sier her. Som barn så opplevde jeg så skremmende ting at det ble for mye å bære, så jeg puttet alle minnene over i en annen del av min bevissthet (fortrengte minner). Sånn at det da liksom ikke skjedde med meg. 

Nå har jeg begynt å huske. Blir beskyldt for å dikte opp ting. Har tatt avstand fra de. Jeg vet ikke hva søskene mine husker annet enn fysisk og psykisk vold som de har tatt opp med meg mange ganger at de husker å ha opplevd fra ene forelderen. Men når en jeg fortalte om vold til spurte en av de så løy den personen og sa nei, ingen vold. 

Det går fint an å være uenig med søsken om store ting ang barndommen. Vi lyger til oss selv. Vi fortrenger. Som barn er det viktig å ha greie foreldre så vi forteller ofte oss selv at de er det. At de ikke forstår hva de gjør. Lager unnskyldninger. 

Anonymkode: 80e8a...b58

[AnonymBruker]

Det jeg tenker hver gang jeg ser Ingebrigtsen brødrene er hvor heldig de er som har hverandre. 5 stk ihvertfall. Jeg er helt alene av mine søsken.

Psykologen min sier det er vanlig at sånne familier deles i to. Som oftest mor og far på hver sin side og så søskene delt på på hver sin side med hver sine foreldre.

Anonymkode: 80e8a...b58

[Isambard]

Der kommer kansje an på hvilken fortelling man ønsker å ha?

Man konstruerer til en viss grad* en fortelling om eget liv. Man legger vekt på  det som passer inn og toner med det andre.

*Merk: "Til en viss grad". Er man misbrukt eller fikk skambank så er det ikke alternative tolkninger.

[AnonymBruker]

Opplever også dette, men har innsett at jeg og moren min er totalt kræsj i personlighet. Og hun klarte vel aldri finne «plass» til meg på en måte som matchet, alt var bestandig kræsj mellom oss. Kan ikke huske annet enn at jeg er vokst opp med kjeft, sitter igjen med at alt jeg gjorde var galt. Venner var feil. Oppførsel var feil. Interesser var feil. Men jeg var et energisk barn med mye energi som elsket at det skjedde noe til enhver tid.

mamma og søsknene mine er veldig rolig og bedagelig. De krevde aldri noe og aksepterte alt. Tror det gikk bra med dem pga det.

Anonymkode: c319f...091

[AnonymBruker]

jeg opplevde oppveksten som svært krevende og uforutsigbar. Bodde mye i bagg mellom mine to skilte foreldre. Foreldrene mine giftet seg på nytt og fikk egne familier. Jeg havnet litt på siden av begge. 

Alle mine søsken på begge sider har hatt tilsynelatende gode, trygge, stabile, verdifulle, relativt lette oppvekster, noe de sier selv at de har hatt. Jeg er dritten i midten, eldst av alle, eneste særkullsbarnet, eneste med studentforeldre med dårlig økonomi, eneste som minnet mamma om pappa og pappa om mamma - og deres dårlige forhold til hverandre. Jeg var alltid ett stressmoment; "Familien Olsen skal på 4 ukers ferie, men hva gjør vi med hansen på 16 år som må være hos oss to av annenhver ukene? Jeg ble så godt som aldri med på ferie til noen, og reiste for meg selv fra jeg var 15 år. Ingen brydde seg, på godt og vondt, betalte for det selv.

Men skal innrømme at det nå gjør vondt å se mine yngre søsken rundt 25 år som fremdeles får spandert leilighet i oslo, ferier, lommepenger, mobilabnoment, sko ved behov, klær ved behov, alt ved behov, og  all hjelp de kan tenke seg i forbindelse med flytting/fiksing.  Jeg må fremdeles klare alt selv, og har klart alt selv fra jeg var barn. 

Anonymkode: 50a92...921

[Lava Anne]

Isambard skrev (7 minutter siden):

Der kommer kansje an på hvilken fortelling man ønsker å ha?

Man konstruerer til en viss grad* en fortelling om eget liv. Man legger vekt på  det som passer inn og toner med det andre.

*Merk: "Til en viss grad". Er man misbrukt eller fikk skambank så er det ikke alternative tolkninger.

Ja og jo. Men for mennesker som har vokst opp i vanskelige hjem så er det ofte langt mer tvetydig. Jeg vet om mennesker fra dårlige hjem som oppriktig talt ikke har skjønt det før langt senere. Eller de forstår det bare "formelt sett". Den dag i dag må de fremdeles spørre om de har "rett" til å reagere på disse og disse tingene som kan skje i hverdagen deres. De kan nettopp være redd for at de bare er sensitive, at de "tolker" ting feil, og de kan ha et ganske fucka syn på hva som er normalt og greit. De kan bli både sinna og fornærma for ting, samtidig som de må forsikre seg hos andre om at de hadde rett til å bli det. For de er ikke helt sikre. Følelsene deres er gjerne nedsylta av foreldrene deres sine følelser, fra barndom av. Dette er folk som trenger en ny historie, sin egen - sin opplevelse. Det er opplevelsene deres og følelsene deres som er utsletta. De trenger ikke MER tvil. I hvert fall ikke når de er i ferd med å løsrive seg og bli sin egen person.

[AnonymBruker]

Isambard skrev (5 minutter siden):

Der kommer kansje an på hvilken fortelling man ønsker å ha?

Man konstruerer til en viss grad* en fortelling om eget liv. Man legger vekt på  det som passer inn og toner med det andre.

*Merk: "Til en viss grad". Er man misbrukt eller fikk skambank så er det ikke alternative tolkninger.

Jeg ble misbrukt og fikk skambank. Man lager sin egen historie. Jeg valgte å ikke leve med de minnene og så laget jeg nye. Jeg latet som de var veldig snille.

Men det er riktig at om man husker minnene igjen og begynner å akseptere den virkeligheten at det faktisk skjedde, så er det vanskelig å gå tilbake fra det. Og den dagen jeg så for meg at JEG skulle ha lagt meg selv oppå et barn og gjort det min far gjorde med meg, så forstod jeg at han visste veldig godt ondskapen i det han gjorde.

Det er nok mye mere vanlig enn folk tror å fortrenge traumer fra barndommen, når vi er på vårt mest sårbare og hjelpeløse.

Leste et intervju med en forfatter som fortalte hvor flotte foreldre hun hadde. Spesielt faren var så flott. Så begynte hun å fortelle om grov omsorgssvikt og mye svik. Faren var ikke en grei fyr. Men hun virket ikke å forstå selv hva hun faktisk fortalte.

Anonymkode: 80e8a...b58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har hele tiden tenkt det er noe feil med meg, at jeg er svak. Siden mine søsken har helt flott kontakt med våre foreldre, mens jeg ikke klarer å ha de for nær. Tar jeg opp tilfeller fra barndommen hvor jeg følte meg dum, redd, lite verdt ovenfor mine søsken får jeg til svar: nei synes ikke det var noe å reagere sånn på, det gjorde ikke meg noe, merket ikke noe til det jeg. Og lignende. Vi er tette i alder alle tre.

Ingebrigtsen rettsaken ga meg litt trøst. Siden der er det åpenlyst at ting har vært tøft, samtidig er det et søsken som er sterkt uenig. Foreldrene er sterkt uenig også. 

Lurer på hvordan dere andre takler uenigheter som dette? Føler meg så alene om å ha er slikt problem. Hvordan er dynamikken mellom dere søsken som har ulikt syn på barndommen? For meg er det ekstremt sårt

Anonymkode: d2b0f...06e

Det kan være mange grunner. Det kan være at de husker det og opplevde det anberledes enn deg. Det betyr ikke at det du husker og føler er feil.

Men, det kan også være at det er for tøft for dem å grave i dette nå. At det er vondt å innse at foreldrene deres ikke var gode nok da dere vokste opp. Og kanskje setter de pris på forholdet de har til dem som voksne.

Kanskje det er andre du kan snakke med dette om, en terapeut for eksempel? Jeg tror ikke du kommer noen vei med dine søsken.

Anonymkode: a688f...8d2