Snille foreldre, men klarer ikke tilbringe tid sammen med de

[AnonymBruker]

Har snille foreldre og har hatt en fin barndom. Nå er jeg voksen, men når jeg tilbringer mer enn 2-3 timer med foreldrene mine så begynner jeg å surne til. Jeg føler meg som en irritabel tenåring igjen. Jeg prøver å skjerpe meg. Jeg prøver å skjule det, men noen ganger er det utrolig vanskelig. Jeg er aldri slik med noen andre mennesker i livet mitt i det hele tatt. Jeg vil påstå at jeg har ganske stabilt humør og bra følelsesregulering, men det er noe som skjer når jeg er med foreldrene mine som får nervesystemet mitt til å klikke. 

Anonymkode: 29804...cc5

[Bari]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har snille foreldre og har hatt en fin barndom. Nå er jeg voksen, men når jeg tilbringer mer enn 2-3 timer med foreldrene mine så begynner jeg å surne til. Jeg føler meg som en irritabel tenåring igjen. Jeg prøver å skjerpe meg. Jeg prøver å skjule det, men noen ganger er det utrolig vanskelig. Jeg er aldri slik med noen andre mennesker i livet mitt i det hele tatt. Jeg vil påstå at jeg har ganske stabilt humør og bra følelsesregulering, men det er noe som skjer når jeg er med foreldrene mine som får nervesystemet mitt til å klikke. 

Anonymkode: 29804...cc5

Uforståelig for meg når du sier du har hatt en fin barndom og de er snille. Ta en time til psykolog.

[AnonymBruker]

Du faller inn i barnerollen igjen. Det er ganske vanlig tror jeg.

Anonymkode: c92be...73a

[Mymlen]

Dette er vanlig for de med høy emosjonell intelligens når de er sammen med de som har lav emosjonell intelligens. Kan være det er noe annet enn dette som er gjeldende for din situasjon, men det kan hjelpe å tenke gjennom det. Har du søsken?

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Verdens snilleste foreldre, men de går meg på nervene. Vi bor også langt fra hverandre, så når vi er sammen er det gjerne flere dager i strekk. Det er jo meg det er noe galt med, så om noen har tips - ja takk! 

Anonymkode: 67bf1...5fd

[AnonymBruker]

Mymlen skrev (10 minutter siden):

Dette er vanlig for de med høy emosjonell intelligens når de er sammen med de som har lav emosjonell intelligens. Kan være det er noe annet enn dette som er gjeldende for din situasjon, men det kan hjelpe å tenke gjennom det. Har du søsken?

Nekter å tro at de med høy sosial intelligens oppfører seg som furtne tenåringer. De ville kunne sagt hva som plaget dem på en måte som også anerkjenner følelsene til motparten. 

Anonymkode: 77af8...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nekter å tro at de med høy sosial intelligens oppfører seg som furtne tenåringer. De ville kunne sagt hva som plaget dem på en måte som også anerkjenner følelsene til motparten. 

Anonymkode: 77af8...212

Hun skrev «høy emosjonell intelligens» ikke «høy sosial intelligens». Er du blind? 

Uansett, foreldrene mine er begge nesten helt emosjonelt fraværende og det har de vært hele livet mitt. De tror de kan skape en god relasjon ved kjøpe ting, ikke å oppføre seg som en ordentlig menneske med empati og forståelse. Mamma er eksplosiv og reaktiv, kjefter og smeller og har null evne til å ta tilbakemelding. Pappa gidder ikke forholde seg til følelser i det hele tatt, noe som har ført til utallige mislykkede kjæresteforhold, i tillegg til at jeg selv nesten ikke klarer å forholde meg til ham. 

Skal man skape en sunn, trygg og god relasjon med noen som også inkluderer emosjonell åpenhet, så kan man ikke bare ri på overflaten sammen med dem og forvente at det er nok. Alle mennesker har et behov for å bli sett og tatt på alvor. Konstant ignorering og invalidering av følelser ødelegger relasjoner. Det er mye rar oppførsel man er villig til å utøve mot barna sine som man aldri ville gjort mot venner eller kollegaer. Det er dessverre ikke alle som skjønner dette, og tar seg til rette ved å oppføre seg akkurat slik de vil. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hun skrev «høy emosjonell intelligens» ikke «høy sosial intelligens». Er du blind? 

Uansett, foreldrene mine er begge nesten helt emosjonelt fraværende og det har de vært hele livet mitt. De tror de kan skape en god relasjon ved kjøpe ting, ikke å oppføre seg som en ordentlig menneske med empati og forståelse. Mamma er eksplosiv og reaktiv, kjefter og smeller og har null evne til å ta tilbakemelding. Pappa gidder ikke forholde seg til følelser i det hele tatt, noe som har ført til utallige mislykkede kjæresteforhold, i tillegg til at jeg selv nesten ikke klarer å forholde meg til ham. 

Skal man skape en sunn, trygg og god relasjon med noen som også inkluderer emosjonell åpenhet, så kan man ikke bare ri på overflaten sammen med dem og forvente at det er nok. Alle mennesker har et behov for å bli sett og tatt på alvor. Konstant ignorering og invalidering av følelser ødelegger relasjoner. Det er mye rar oppførsel man er villig til å utøve mot barna sine som man aldri ville gjort mot venner eller kollegaer. Det er dessverre ikke alle som skjønner dette, og tar seg til rette ved å oppføre seg akkurat slik de vil. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

Du har jo svaret ditt her. Hvorfor skrive et innledende innlegg om snille foreldre og god barndom og at du ikke skjønner egen reaksjon når du surner, når alt tydeligvis ikke har vært så supert likevel? 

Anonymkode: 06795...9ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du har jo svaret ditt her. Hvorfor skrive et innledende innlegg om snille foreldre og god barndom og at du ikke skjønner egen reaksjon når du surner, når alt tydeligvis ikke har vært så supert likevel? 

Anonymkode: 06795...9ec

Ville høre om noen kanskje kunne relatere og kanskje åpne for diskusjon om dette temaet. Det er jo gjerne noe som ikke er så enkelt å diskutere «IRL», så et anonymt forum passer bedre.

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hun skrev «høy emosjonell intelligens» ikke «høy sosial intelligens». Er du blind? 

Uansett, foreldrene mine er begge nesten helt emosjonelt fraværende og det har de vært hele livet mitt. De tror de kan skape en god relasjon ved kjøpe ting, ikke å oppføre seg som en ordentlig menneske med empati og forståelse. Mamma er eksplosiv og reaktiv, kjefter og smeller og har null evne til å ta tilbakemelding. Pappa gidder ikke forholde seg til følelser i det hele tatt, noe som har ført til utallige mislykkede kjæresteforhold, i tillegg til at jeg selv nesten ikke klarer å forholde meg til ham. 

Skal man skape en sunn, trygg og god relasjon med noen som også inkluderer emosjonell åpenhet, så kan man ikke bare ri på overflaten sammen med dem og forvente at det er nok. Alle mennesker har et behov for å bli sett og tatt på alvor. Konstant ignorering og invalidering av følelser ødelegger relasjoner. Det er mye rar oppførsel man er villig til å utøve mot barna sine som man aldri ville gjort mot venner eller kollegaer. Det er dessverre ikke alle som skjønner dette, og tar seg til rette ved å oppføre seg akkurat slik de vil. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

Ha ha hæ? Har du to personligheter? En som skrev HI og en som skrev dette. Det er jo helt åpenbart hvorfor du reagerer som du gjør utifra dette svaret. 

Anonymkode: dccc7...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ha ha hæ? Har du to personligheter? En som skrev HI og en som skrev dette. Det er jo helt åpenbart hvorfor du reagerer som du gjør utifra dette svaret. 

Anonymkode: dccc7...e8f

Hva mener du her? «En som skrev HI og en som skrev dette».

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hva mener du her? «En som skrev HI og en som skrev dette».

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

En som skrev hovedinnlegget og en som skrev det svaret. Det er jo to helt forskjellige beskrivelser av foreldrene dine.

Anonymkode: dccc7...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En som skrev hovedinnlegget og en som skrev det svaret. Det er jo to helt forskjellige beskrivelser av foreldrene dine.

Anonymkode: dccc7...e8f

Det er både jeg som skrev hovedinnlegget og det svaret. Bare sjekk anonymkodene. Jeg omtaler foreldrene mine som «snille» fordi de har gitt meg tak over hodet, klær, økonomisk hjelp, tatt med meg på ferier osv., men emosjonelt fraværende fordi de orker ikke forholde seg til mine (eller søsknene mine) sine følelser, noe som har ført til sårende situasjoner, svekket tillit, at de egentlig ikke kjenner oss så godt som de burde osv. To ting kan være sant på samme tid. Jeg kunne kanskje brukt et annet ord en «snill», men tenkte ikke så mye over det i hovedinnlegget. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er både jeg som skrev hovedinnlegget og det svaret. Bare sjekk anonymkodene. Jeg omtaler foreldrene mine som «snille» fordi de har gitt meg tak over hodet, klær, økonomisk hjelp, tatt med meg på ferier osv., men emosjonelt fraværende fordi de orker ikke forholde seg til mine (eller søsknene mine) sine følelser, noe som har ført til sårende situasjoner, svekket tillit, at de egentlig ikke kjenner oss så godt som de burde osv. To ting kan være sant på samme tid. Jeg kunne kanskje brukt et annet ord en «snill», men tenkte ikke så mye over det i hovedinnlegget. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

Ja jeg så at det var samme person som skrev det, derfor jeg lurte på om du hadde to personligheter for det var så utrolig motstridende innlegg. Synes siste innlegget gir svar på det du spør om i første.

Anonymkode: dccc7...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja jeg så at det var samme person som skrev det, derfor jeg lurte på om du hadde to personligheter for det var så utrolig motstridende innlegg. Synes siste innlegget gir svar på det du spør om i første.

Anonymkode: dccc7...e8f

Enig med deg 😂

Anonymkode: 3463a...e30

[AnonymBruker]

Jeg har et til tider vanskelig forhold til min mor. Jeg blir veldig irritert på henne, selv om hun er og har alltid vært snill. Jeg har kommet til at det handler om at når vi treffes, så vil hun behandle meg som hennes 12-14-årige datter. Hun skal lære meg, vise meg, forklare meg ting jeg har kunnet og visst i mange år. Og jeg surner, hver gang. Hun tenker nok hun er hjelpsom og omsorgsfull, men egentlig tenker jeg det handler det om å ville være den som kan ting. Så da vil hun hevde seg overfor meg, uten at hun er bevisst det selv. Så jeg blir tildelt rollen hun halvstore jenta som ikke kan noenting, selv om jeg er 42 og har høy utdannelse, god jobb og eget hjem jeg ivaretar helt fint. 

Anonymkode: b96be...fe8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun skrev «høy emosjonell intelligens» ikke «høy sosial intelligens». Er du blind? 

Uansett, foreldrene mine er begge nesten helt emosjonelt fraværende og det har de vært hele livet mitt. De tror de kan skape en god relasjon ved kjøpe ting, ikke å oppføre seg som en ordentlig menneske med empati og forståelse. Mamma er eksplosiv og reaktiv, kjefter og smeller og har null evne til å ta tilbakemelding. Pappa gidder ikke forholde seg til følelser i det hele tatt, noe som har ført til utallige mislykkede kjæresteforhold, i tillegg til at jeg selv nesten ikke klarer å forholde meg til ham. 

Skal man skape en sunn, trygg og god relasjon med noen som også inkluderer emosjonell åpenhet, så kan man ikke bare ri på overflaten sammen med dem og forvente at det er nok. Alle mennesker har et behov for å bli sett og tatt på alvor. Konstant ignorering og invalidering av følelser ødelegger relasjoner. Det er mye rar oppførsel man er villig til å utøve mot barna sine som man aldri ville gjort mot venner eller kollegaer. Det er dessverre ikke alle som skjønner dette, og tar seg til rette ved å oppføre seg akkurat slik de vil. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

Høres ut som at det kan være k-ptsd innblandet her. Det er vanligere enn man skulle tro. Mulig du blir svært trigget av foreldrene dine, og burde ta avstand. Hvert fall til du har fått hjelp, det kan være tungt å gå med ubehandlet k-ptsd over tid. Om du bare plages av foreldrene dine, og stort sett ingen andre, ville jeg tatt avstand fra dem mest mulig

Anonymkode: 107fc...b70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja jeg så at det var samme person som skrev det, derfor jeg lurte på om du hadde to personligheter for det var så utrolig motstridende innlegg. Synes siste innlegget gir svar på det du spør om i første.

Anonymkode: dccc7...e8f

Du lurte på om jeg hadde dissosiativ idenditetsforstyrrelse? Lol. Håper du er fornøyd nå da. 

- TS

Anonymkode: 29804...cc5

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen ,ts. Og føler ikke jeg kan si det høyt. Foreldrene mine ofret veldig mye for min og mitt søskens fremtid. 
Samtidig har de personligheter og særegenheter som går meg på nervene til de grader. F.eks. min mor. Hun mistet sitt søsken for 35 år siden, og hele mitt liv har mine følelser blitt "downplayed" fra hennes side. Jeg ble utsatt for et voldtektsforsøk - det er ikke et traume. Et ekte traume er å miste et ungt familiemedlem. Jeg ble bedratt av exen. Det er ikke et traume - et ekte traume er å miste et ungt familiemedlem. 

I tillegg kommer de to (mor og far) ikke overens i det hele tatt, og burde vært skilt for 20 år siden. Når jeg er der krangler de høylytt, blant annet om problemene de har i ekteskapssengen... 

Anonymkode: 6f0b8...d9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har et til tider vanskelig forhold til min mor. Jeg blir veldig irritert på henne, selv om hun er og har alltid vært snill. Jeg har kommet til at det handler om at når vi treffes, så vil hun behandle meg som hennes 12-14-årige datter. Hun skal lære meg, vise meg, forklare meg ting jeg har kunnet og visst i mange år. Og jeg surner, hver gang. Hun tenker nok hun er hjelpsom og omsorgsfull, men egentlig tenker jeg det handler det om å ville være den som kan ting. Så da vil hun hevde seg overfor meg, uten at hun er bevisst det selv. Så jeg blir tildelt rollen hun halvstore jenta som ikke kan noenting, selv om jeg er 42 og har høy utdannelse, god jobb og eget hjem jeg ivaretar helt fint. 

Anonymkode: b96be...fe8

Ah, dette kan jeg relatere til! Bare at det er faren min som oppfører seg slik. For eksempel - jeg har drevet med styrketrening i mange år. Pappa drev med styrketrening tidligere i livet sitt. Flere ganger har han forsøkt å vise meg hvilke styrkeøvelser han synes jeg burde gjøre, hva de heter, osv. Jeg skjønner at tanken er god, men han tar meg virkelig for noen som ikke kan noen ting. Han skulle vise meg hva en bicep curl var en gang. Altså, kanskje den mest grunnleggende styrkeøvelsen som finnes. Som om at jeg var for dum og uinformert til å noen gang vite hva det var. 

Ellers har han fått en stor interesse for ernæring i det siste og vil prøve å diktere hva jeg skal og ikke skal spise og drikke. Det meste han sier er selvsagt bare vrøvl, men han driter jo i forskning, så hva kan man forvente. Han sier at jeg aldri skal drikke melk fordi det fører til kreft og benskjørhet, at jeg skal unngå alt av meieri, at korn er fienden, at ingefær alene styrker immunforsvaret nok til at man få autoimmune sykdommer til å forsvinne. Om jeg kommer med et innspill blir jeg avbrutt og ledd av.

Dette var bare noen eksempler. Jeg blir også tildelt rollen av ungen som ikke kan noen ting. Han vil heller aldri lære noe av meg. Kanskje det er en slags ego-greie? Jeg vet ikke helt, men det er slitsomt.

- TS

Anonymkode: 29804...cc5