Å være fattig i Norge

[AnonymBruker]

Min far var rik, men  gjerrig. Så jeg ble fattig.

Vi var 4 søsken, og min far ville så gjerne være husets overhode. Heldigvis  jobbet han mye borte. Fordi han likte også litt kontroll. Og brukte gjerne å klage på at alt var blitt  så dyrt. Og fant ofte på å gi mor mindre  penger. Han nektet henne å jobbe. Så mor jobbet i smug. Av og til ble hun oppdaget,  og da kranglet  de.

Dette var en tid med mindre kvinne rettigheter.  Å dra fra han, ville han beholdt alt, og min mor og oss barna ville hatt ingenting, altså enda fattigere. Vi levde vel på en slags nåde under  han. 

Tidene forandrer  seg og far slutterå bråke for at mor jobber. Men nå er det bare   ett barn igjen i huset. Så bedre råd ble det. absolutt.  Nå kunne jeg få sko et par ganger  i året, nye klær av og til.  Men det var mye dårlig mat. Heldigvis  var mor flink med smak. Men det var ikke god næring  for et barn eller ungdom. 

Når vgs tiden var for tur. Så måtte jeg jobbe for skole penger.  Jeg fikk ikke stipend fordi far var for rik, og jeg fikk ikke penger av far. Siden jeg var så ung fikk jeg 40kr timen. En voksen lønn lå på 105kr timen. Så jeg måtte jobbe mye for å få råd til å gå på skole. Det var ikke lett å få jobb, fordi det var foreldrene til  de som mobbet meg som var sjefer, jeg så de skammet seg når de så meg. Så jeg måtte ta de jobbene jeg fikk. Selv om jeg var veldig dyktig og hadde jobbet siden jeg var 13

Målet var ut av bygda og nytt  sted. Men så ble jeg kronisk syk.  Ble låst fast  på stedet med leger og nav oppfølging.  Jeg hadde ikke råd til mat, så dro hjem til  slektninger  å spiste middag noen dager i mnd. Fant flasker på noen steder jeg visste om. Heldigvis  har jeg adhd og kjenner ikke mye  sult. For det kunne gå både to og 3 dager uten mat. Ofte forsvant alle pengene  ut samme dag de kom inn. Så måtte  altid passe på å kjøpe mat som varte lenge. Saft, ost, og syltetøy.  Var jeg heldig  holdt det i to uker til neste utbetaling.  Prøv å ha det som hovedkost  i 5-6 år. Mulig det er derfor jeg ble syk....?

De ville uføre trygde meg. Jeg nektet, for det ville bety å leve sånn hele  livet. Så de gikk med på omskolering. Det var hardt å være syk, studere å jobbe. Jeg tålte ikke egentlig  å jobbe fullt, men nav friskmeldte arbeidskapasiteten min, selv om jeg var kronisk syk. Uten utprøving.  Men jeg elsket det, å jobbe på et annet sted enn jeg vokste opp. Det ga nye muligheter. Og jeg blomstret.

Men siden jeg ble presset ut i 100% jobb, og ikke 70, som egentlig  var mer reelt, så gikk det som det måtte gå. Jeg gikk på en smell.  Jeg ble så dårlig  at jeg knapt klarte å bevege meg på flere år. Då jeg måtte takke farvel til  god  lønn og gode kollegaer. Jeg ble deprimert.  Jeg hadde da kjempet så mye i 16 år. For så å metaforisk, bli kjørt over av dampveivals.

Jeg rakk  Heldigvis  å kjøpe meg hus. Det har gitt meg rom til  bedre økonomi  da lån er billigere enn leie. Jeg har ikke god råd i dag heller, og lever under fattigdomsgrensa.  Men pga frykt for fattigdommen, klarte jeg på årene i jobb, å skape meg et lavkost liv.

Min arbeidsmoral har alltid  vært  nøysommelig og  skyhøy. I dag er jeg kronisk  syk, og kronisk skadet pga feil hjelp. Og blir kalt lat og trygde snylter. Jeg har fortsatt høy arbeidsmoral, jeg beklager  at dere rundt. Ikke ser at jeg bruker samme kapasitet i dag, men får veldig lite ut av det. I dag har jeg Heldigvis  funnet  igjen humøret. At humøret er bra betyr ikke at jeg er frisk igjen av kronisk  sykdom.

Og jeg skulle ønske nav systemet var litt annerledes laget,  fordi jeg tenker at med litt andre regler, kunne jeg kanskje  ha klart litt mer. Jeg jobber litt nå, som ekstra hjelp, på mine premisser,  og da klarer jeg min 100%.

Så jeg har jobbet hardt  for svært liten avkastning.  Men jeg er stolt, for jeg prøvde, og har fortsatt ikke gitt opp.

Anonymkode: 0b705...d24

[AnonymBruker]

Skal ikke noen snart etter hvert lage programmer om hvordan det er å være middelklasse i Norge

Anonymkode: 35739...758

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min far var rik, men  gjerrig. Så jeg ble fattig.

Vi var 4 søsken, og min far ville så gjerne være husets overhode. Heldigvis  jobbet han mye borte. Fordi han likte også litt kontroll. Og brukte gjerne å klage på at alt var blitt  så dyrt. Og fant ofte på å gi mor mindre  penger. Han nektet henne å jobbe. Så mor jobbet i smug. Av og til ble hun oppdaget,  og da kranglet  de.

Dette var en tid med mindre kvinne rettigheter.  Å dra fra han, ville han beholdt alt, og min mor og oss barna ville hatt ingenting, altså enda fattigere. Vi levde vel på en slags nåde under  han. 

Tidene forandrer  seg og far slutterå bråke for at mor jobber. Men nå er det bare   ett barn igjen i huset. Så bedre råd ble det. absolutt.  Nå kunne jeg få sko et par ganger  i året, nye klær av og til.  Men det var mye dårlig mat. Heldigvis  var mor flink med smak. Men det var ikke god næring  for et barn eller ungdom. 

Når vgs tiden var for tur. Så måtte jeg jobbe for skole penger.  Jeg fikk ikke stipend fordi far var for rik, og jeg fikk ikke penger av far. Siden jeg var så ung fikk jeg 40kr timen. En voksen lønn lå på 105kr timen. Så jeg måtte jobbe mye for å få råd til å gå på skole. Det var ikke lett å få jobb, fordi det var foreldrene til  de som mobbet meg som var sjefer, jeg så de skammet seg når de så meg. Så jeg måtte ta de jobbene jeg fikk. Selv om jeg var veldig dyktig og hadde jobbet siden jeg var 13

Målet var ut av bygda og nytt  sted. Men så ble jeg kronisk syk.  Ble låst fast  på stedet med leger og nav oppfølging.  Jeg hadde ikke råd til mat, så dro hjem til  slektninger  å spiste middag noen dager i mnd. Fant flasker på noen steder jeg visste om. Heldigvis  har jeg adhd og kjenner ikke mye  sult. For det kunne gå både to og 3 dager uten mat. Ofte forsvant alle pengene  ut samme dag de kom inn. Så måtte  altid passe på å kjøpe mat som varte lenge. Saft, ost, og syltetøy.  Var jeg heldig  holdt det i to uker til neste utbetaling.  Prøv å ha det som hovedkost  i 5-6 år. Mulig det er derfor jeg ble syk....?

De ville uføre trygde meg. Jeg nektet, for det ville bety å leve sånn hele  livet. Så de gikk med på omskolering. Det var hardt å være syk, studere å jobbe. Jeg tålte ikke egentlig  å jobbe fullt, men nav friskmeldte arbeidskapasiteten min, selv om jeg var kronisk syk. Uten utprøving.  Men jeg elsket det, å jobbe på et annet sted enn jeg vokste opp. Det ga nye muligheter. Og jeg blomstret.

Men siden jeg ble presset ut i 100% jobb, og ikke 70, som egentlig  var mer reelt, så gikk det som det måtte gå. Jeg gikk på en smell.  Jeg ble så dårlig  at jeg knapt klarte å bevege meg på flere år. Då jeg måtte takke farvel til  god  lønn og gode kollegaer. Jeg ble deprimert.  Jeg hadde da kjempet så mye i 16 år. For så å metaforisk, bli kjørt over av dampveivals.

Jeg rakk  Heldigvis  å kjøpe meg hus. Det har gitt meg rom til  bedre økonomi  da lån er billigere enn leie. Jeg har ikke god råd i dag heller, og lever under fattigdomsgrensa.  Men pga frykt for fattigdommen, klarte jeg på årene i jobb, å skape meg et lavkost liv.

Min arbeidsmoral har alltid  vært  nøysommelig og  skyhøy. I dag er jeg kronisk  syk, og kronisk skadet pga feil hjelp. Og blir kalt lat og trygde snylter. Jeg har fortsatt høy arbeidsmoral, jeg beklager  at dere rundt. Ikke ser at jeg bruker samme kapasitet i dag, men får veldig lite ut av det. I dag har jeg Heldigvis  funnet  igjen humøret. At humøret er bra betyr ikke at jeg er frisk igjen av kronisk  sykdom.

Og jeg skulle ønske nav systemet var litt annerledes laget,  fordi jeg tenker at med litt andre regler, kunne jeg kanskje  ha klart litt mer. Jeg jobber litt nå, som ekstra hjelp, på mine premisser,  og da klarer jeg min 100%.

Så jeg har jobbet hardt  for svært liten avkastning.  Men jeg er stolt, for jeg prøvde, og har fortsatt ikke gitt opp.

Anonymkode: 0b705...d24

Hvis din far er rik så så blir det kanskje noe arv på deg?

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (Akkurat nå):

Hvis din far er rik så så blir det kanskje noe arv på deg?

Hva hjelper det? Hans rikdom er uansett redusert med  årene, og hva hjelper en arv meg  som kommer 30 til 50 år senere?jeg har arvet. Vi er 4 søsken. Og alt skal deles på 4. 

Huset var feks verdt mye. Men han var gjerrig, så han lot huset forfalle, og huset ble solgt til en alt for lav pris.

Hva tenker du arv i fremtiden  skal hjelpe  på når du går 2-3 dager uten mat?

Det som hadde hjulpet var andre regler. Feks at man hadde krav på stipend,  eller at foreldre ble pliktig å betale for barn på vgs. 

Og at det kunne være enkekere å tjene nok til mat på bordet når man er i nav tilrak. 

Når jeg gikk på aap så var jeg kronisk syk. Fikk en alt for lav sum å leve  for. Selv om jeg leide billigste boligen  som var i området  hadde jeg ikke råd  til mat. Jeg fikk tilbud  om å gjøre en liten  jobb, som hadde gitt 100kr dagen før skatt. Altså 2000kr før skatt. Det ville ha gitt meg mat de dagene jeg ikke fikk spist.  Problemet  var at jeg  hade blitt trekt nesten 4000kr på det jeg fikk fra nav, for å tjene 2000kr før skatt.  Så jeg hadde blitt enda fattigere. Dette her er bare ett eksempel  der jeg kunne ha skaffet mat selv på bordet, men alt for rigide regler er til hinder.  Regler som nøir enda værre med frp og høyre igjen.

Jeg hadde det ca ok før de tok over sist.  Men da ble  jeg fattig igjen. Litt bedre med rød regjering. Nå er det snart valg. Så jeg forberder meg på dårligere  råd fra etter jul. For det ser ut til at blå regjering vinner igjen. 

Jeg tenker jo det i dag, at hadde  jeg hatt nok penger til  å ha et ca greit kosthold, og nok penger til behandling  jeg trengte, så kanskje  hadde jeg ikke blitt  kronisk syk,og så syk jeg ble.

Jeg har perioder  av livet  hatt normal inntekt, og det er det som har berget meg. Men det ble aldri varig pga kronisk sykdom, den blir ikke borte. Så jeg er dømt  til  et liv fattig.

Så arven går til å endre boligen min til noe jeg kan bo i som eldre.  Og fikses så jeg kan selge det uten tap. Hvis  jeg må i eldrebolig. Når jeg blir pensjonert  blir det nok igjen 2 til 3 dager uten mat . Og ikke kan fyre da min pensjon  kommer på ca 200.000kr i året. Så nei ser infen lys i tunellen som eldre. Og føler meg låst og kun et liv på oppbevaring. 

Nav holder meg tilbake,  ingen helsehjelp holder  meg tilbake. 16 år gikk det for  å få riktig  diagnose. 16 år med feilbehandling. 

Så arv i fremtiden  er til ingen hjelp på selve situasjonen nei. Hjelp når den kommer ja. Men ikke på et helt liv uten god nok inntekt

Anonymkode: 0b705...d24

[AnonymBruker]

Du må komme deg ut av offerrollen.

Anonymkode: 665df...bed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du må komme deg ut av offerrollen.

Anonymkode: 665df...bed

Enig med dette. Det er leit og kjenner nok veldig urettferdig at du har kronisk sykdom, samtidig gjør dud deg selv ingen tjenester med å dvelle på alle ting du mener har gått deg i mot i livet. Det gjør nok ting bare enda værre. Vi er heldige i dag som har blant annet internett hvor man kan finne utrolige mengder gratis selvhjelp for å snu negative tankemønstre. Bruk dette for alt det er verdt, så kanskje du kan få det litt greiere. 

Anonymkode: 44e25...c60

[AnonymBruker]

Man kan ikke spise på sikt, men det høres ut som du har mat nå heldigvis. Hva med å engasjere deg politisk så andre slipper å havne i din situasjon? Det er jo som du sier, politikerne som bestemmer reglene Nav må forholde seg til. Bruk egne erfaringer til å bidra til å endre systemet!

Anonymkode: c68ac...b5f