Snakker dere om forholdet innimellom? Eller bare venter til det evt blir problemer?

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er så vanskelig fordi samboer tar aldri opp noe om forholdet med meg, annet at han har det bra. Spør aldri meg om jeg har det bra selv om jeg spør ham.

De gangene vi har snakket om noe så er det fordi jeg tar det opp, og det er noe som plager meg veldig. 
Liker ikke at det må bli så stort og vondt før jeg kan ta tak i ting, føler jeg «lager» problemer om jeg tar ting opp….

Hvordan har dere det?

Anonymkode: 9001f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg syntes det er så vanskelig fordi samboer tar aldri opp noe om forholdet med meg, annet at han har det bra. Spør aldri meg om jeg har det bra selv om jeg spør ham.

De gangene vi har snakket om noe så er det fordi jeg tar det opp, og det er noe som plager meg veldig. 
Liker ikke at det må bli så stort og vondt før jeg kan ta tak i ting, føler jeg «lager» problemer om jeg tar ting opp….

Hvordan har dere det?

Anonymkode: 9001f...ff6

Helt likt her.

Anonymkode: cacb4...9e1

[AnonymBruker]

Samme her 

Anonymkode: 44382...770

[Brunello]

Gjennom over 30 år har vi aldri hatt behov for å snakke om forholdet. 
Har tre barn. Det til ca. ti sekunder å snakke om at vi skulle ha hver av de også, og etter nummer tre visste begge at det var stopp.

Endret 9. august av Brunello

[AnonymBruker]

Problemet er vel de par som ikke tar opp ting som oppstår. 

Anonymkode: 6d8af...dd6

[AnonymBruker]

Ja, vi sjekker inn både titt og ofte.

Vi er begge seksuelt nysjerrige og vi kommuniserer mye rundt dette. Da i forkant og etterpå. Vi har tatt den kommunikasjonen med oss inn i resten og er flinke på å ta opp ting med den andre. vi er åpne, nysjerrig og møter den andre med et åpent sinn 😊

Anonymkode: 9e4b5...b7b

[AnonymBruker]

Samme her. Tok opp noe i sted. Fikk høre at jeg var sutrete og han ble helt stresset av det. Han vil ikke prate mer en nødvendig og gjerne avslutte det hele før jeg er ferdig. 

I det siste har det vært litt tøft. Han har vært mye irritert og jeg reagerer med tårer når han øser ut av seg mye dritt. Påstår at det er bare ord og jeg må tåle såpass. Men når det gjentar seg over tid,så er det grenser hvor mye et menneske tåler å ta imot av "harde ord". Og dette har jeg sagt flere ganger, men han mener fortsatt at jeg må tåle det. Egentlig helt umulig å diskutere med karen.

 

Anonymkode: 61778...48d

[AnonymBruker]

Skjønner ikke. Er problemet at han faktisk ikke er interessert i livet ditt? Eller at du vil snakke om vanskelige ting ofte? Hvis han aldri engasjerer seg i livet ditt, er det dødfødt. Det er faktisk ikke alle mennesker som egentlig er interessert i mennesker, heller ikke kjæresten sin, selv om de vil være med dem. Kjæreste er liksom noe de bare har.

Anonymkode: 8c223...be2

[AnonymBruker]

Snakker kun om forholdet hvis ting oppstår.

Såpass trygge i vårt forhold og samkjørte at vi har lite å snakke om. Hverdagene er fylt av nærhet, sex og enighet om hvordan ting er. Krangler aldri, men kan ha en diskusjon i måneden. Som regel da jeg har menstruasjon og er mindre tålmodig.

Hvert sammen i 10 år.

Anonymkode: 12b1e...d17

[AnonymBruker]

Vil si vi snakker mye om forholdet og dynamikk. Jeg er nok ofte den som drar samtalen. Men vel så ofte han som tar initiativ. Føler også innimellom han er mer opptatt av å unnskylde seg enn å lytte. Men vi er flinke til å fortsette å prate til vi har felles forståelse. 

Eksempel er at vi har vært på sommerens siste feriereise nå, og det ble litt småkrangling igjen og igjen (ikke vanlig for oss). Da var det vel han som sa "vi kan ikke ha det slik", og så begynner vi å prate. Og hadde en veldig fin tur videre. 

Så vi tar også de små tingene, som nok gir seg raskt. Og har derfor aldri hatt de store misforståelsene eller konfliktene på 25 år sammen. 

Anonymkode: 2667e...ed6

[AnonymBruker]

Tenker at når man har behov for å snakke om forholdet ofte så er det fordi det er dårlig, ofte da behovet melder seg. Hvis forholdet er bra og man passer sammen, er samtalene gjerne mer samkjørte. Det gjør at problemer eller vanskelige ting er enklere å ta opp, fordi det er tillit. Du blir jo bare avvist så da blir du mer desp. Ikke liv laga da.

Anonymkode: 8c223...be2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tenker at når man har behov for å snakke om forholdet ofte så er det fordi det er dårlig, ofte da behovet melder seg. Hvis forholdet er bra og man passer sammen, er samtalene gjerne mer samkjørte. Det gjør at problemer eller vanskelige ting er enklere å ta opp, fordi det er tillit. Du blir jo bare avvist så da blir du mer desp. Ikke liv laga da.

Anonymkode: 8c223...be2

Men det er jo det man gjør ofte når man har et godt og åpent forhold. Vi tar opp småting, umiddelbart. Og har aldri hatt de store problemene. Når jeg føler han prioriterer jobben for mye så sier jeg fra i det jeg føler på det, jeg går ikke og gnager over uker før det eksploderer. Så har vi en fin samtale, får større forståelse, gjør litt små endringer, og har det helt supert sammen igjen. 

Så dette innlegget synes jeg var selvmotsigende. 

Anonymkode: 2667e...ed6

[SPOCA]

Ja, vi snakker mye sammen, om stort og smått. Vi tar tak i det som måtte være med en gang.

Vi går til og med i terapi, både som par og individuelt. Ikke fordi vi som par har problemer, men fordi det er godt å snakke sammen, og det gjør det enklere å håndtere min manns eks, samt situasjonen rundt hans barn med spesielle behov. I tillegg går vi gjennom prøverør. Det er altså fint å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Vi bærer med oss en del traumer begge to, begge har vært i voldelige forhold tidligere, og ønsker at det ikke skal prege oss inn i forholdet på en negativ måte.

[AnonymBruker]

Vi snakker sammen, men det er teit å problematisere ting som fungerer ok. En god del går greit å bare deale med selv. Men jeg tar opp veldig gjentakende ting som jeg vet at på sikt kan gjøre at jeg resignerer i forholdet, og da lytter han og endrer på det. Hadde jeg tatt opp veldig mye og ofte tror jeg ikke han hadde lyttet så godt til meg.
 

Han virker fornøyd og tar ikke opp ting ved meg, med meg. Greit for meg, det.

Anonymkode: d1b93...dce

[Stacy__]

SPOCA skrev (6 minutter siden):

Ja, vi snakker mye sammen, om stort og smått. Vi tar tak i det som måtte være med en gang.

Vi går til og med i terapi, både som par og individuelt. Ikke fordi vi som par har problemer, men fordi det er godt å snakke sammen, og det gjør det enklere å håndtere min manns eks, samt situasjonen rundt hans barn med spesielle behov. I tillegg går vi gjennom prøverør. Det er altså fint å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Vi bærer med oss en del traumer begge to, begge har vært i voldelige forhold tidligere, og ønsker at det ikke skal prege oss inn i forholdet på en negativ måte.

Så flinke dere er til å ta vare på forholdet og hverandre! Dette burde flere gjøre! 

[Stacy__]

Jeg føler at vi går på autopilot begge to, i hverdagen med unger, to heltidsjobber og den berømte tidsklemma. Det blir dessverre lite tid til å snakke om og reflektere over forholdet vårt. Vet det ikke er bra, men vi er i den verste småbarnsfasen nå. Jeg får høre av de rundt meg at det gjerne er slik når ungene er små, men at det går seg til og det blir kjærestetid når ungene blir eldre.

 

 

[AnonymBruker]

Ja, vi snakker mye. Han spør om jeg har det bra veldig ofte.

Anonymkode: 3704b...549

[SPOCA]

Stacy__ skrev (Akkurat nå):

Så flinke dere er til å ta vare på forholdet og hverandre! Dette burde flere gjøre! 

Takk.

Ja, terapeuten har sagt det samme. Vi er et av veldig få par hun har hatt der hvor forholdet ikke er dårlig. 

For min del handler det litt om å verne om det vi har, som er noe av det flotteste jeg har opplevd, og da vil jeg beskytte det for alt det er verdt. For mannen er det også slik, men siden han er litt mer "lukket" (ikke for meg, men andre rundt), har det vært fint å snakke - å lære seg grensesetting på en god måte (f.eks mot sin eks, som tråkker mye over hans grenser).

Dessuten er det fint å få et perspektiv fra tredjepart. Både mannen og jeg gleder oss til disse samtalene, som jeg opplever preges av ettertenksomhet, glede og noe sorg (ufrivillig barnløshet er ikke bare-bare). Det er ikke slik at man maler opp det gamle, men heller fokuserer på hva vi skal gjøre framover.

F.eks har terapien vært veldig nyttig nå som mannen på nytt må ta eksen til familievernkontoret. Sammen med terapeuten har vi sortert noe av det som er viktig, og hva som ikke er viktig.