For mye å reparere?

[AnonymBruker]

Obs, langt innlegg! Nå er det kaos i hodet og jeg skulle gjerne hørt synspunkter fra noen som ikke er venner eller familie.

Meg og samboer kjøpte bolig sammen ifjor etter at han hadde bodd hos meg i underkant av et år, og hadde avstandsforhold i ca halvannet år før det. Det var kanskje litt tidlig å kjøpe bolig sammen, men vi holdt på å bli sprø av å bo så trangt da jeg har to barn fra før (han har ikke barn). Uansett, gjort er gjort. Etter at vi flyttet sammen er det flere ting som har kommet fram:

* Usunt forhold til alkohol. Drikker fort og mye, endrer fort atferd og blir veldig slitsom. Skal provosere og erter på seg feil folk (inkludert meg, venner og familie). Han klarer ikke gi seg, nesten som at han er på krigsstien. Dagen derpå er det full panikk, angst, skam og tusen unnskyldninger.

* Slitt med alvorlig depresjon siden tenårene og s**cidale tanker. Føler han ikke er verdt noe og hater seg selv.

* Er sjalu, men flørter åpenlyst med andre, til og med foran meg på fest.

* Bruker mye tid på å game og/eller doomscrolle (etter min mening) etter jobb.

* Oppfører seg til tider utrolig umodent foran barna, når han åpenbart burde være den voksne. Da føles det som at jeg har et ekstra barn.

* Han hater ansvar og blir fort overveldet av tanken på at noe må gjøres. I forhold til nesten hva som helst egentlig.

* Har noen ganger brukt coke på fest etter han sa han aldri skulle gjøre det mer, og løy om det.

* Utålmodig i senga, syns forspill tar for lang tid og vil bare rett på sak.

* Det meste av husarbeid faller på meg. Han overser ting jeg syns er viktig. Jeg har faktisk prøvd å se hvor lang tid det tok før han syns at noe var nasty nok, og det var helt jævlig. Han skylder på at han er distre.

Listen kan fortsette, men for all del, han har mange gode kvaliteter, vi kan ha det veldig gøy, og jeg er veldig glad i han. Ungene også. Jeg skjønner at han lider veldig i perioder. Det er vanskelig og tungt å se at han er så selvdestruktiv. Til tider har jeg kjent på at jeg blir kvelt og bombet full av eder og galle. Av og til når jeg har bedt om space, så blir det tolket negativt, eller at jeg gjør situasjonen verre enn den er. Utfordringen er at selv om vi har snakket om disse tingene, og han har sagt at han skal skaffe hjelp så skjer det ikke. Så sier han at det er ikke vits, og at det vil være til mer skade enn hjelp. Og jeg har sagt at jeg skal støtte så godt jeg kan, men jeg kan ikke fikse han. Nå er det en lengre periode der jeg føler vi har glidd fra hverandre. Jeg føler jeg må passe meg for hva jeg sier og hvordan jeg sier det når jeg tar opp ting, for jeg er redd at det vil trigge depresjonen. Jeg føler også at han skjuler den destruktive atferden sin nå i frykt for at jeg skal forlate han. Jeg er utmattet emosjonelt og klarer ikke engasjere meg i ting lengre. Det er vanskelig å se for seg en framtid sammen når det er slik, samtidig som at jeg føler at jeg ikke burde gi opp. Og bare tanken på å selge, igjen, og flytte, igjen, får meg til å grøsse. Men trekker jeg  meg bare mer og mer unna inn i mitt eget skall, mens han klager på at han ikke får nok kyss, kos og klem.

Så. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Familie og venner ser jeg er sliten og at jeg ikke virker som den samme personen lenger. Er dette for mye å reparere? Kan selvdestruktive mennesker endre seg? Bør jeg stille et ultimatum?

 

Anonymkode: bb32e...eb1

[svartkatt]

Hvorfor er du sammen med han? 

[AnonymBruker]

Be han skjerpe seg eller finne seg en annen plass å bo,og for all del ikke la han være alene med barna din! Høres ut som en drittsekk spm bør oppsøke hjelp! Ikke lett å vite sånt på forhånd, men no vet du så gi han klar beskjed!

Anonymkode: 9db30...ed6

[AnonymBruker]

Alt/det meste avdette visste du vel og godtok før dere flyttet sammen, eller valgte du bare å ignorere det?

Anonymkode: b30f9...3b0

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg hadde giddet å stille ultimatum engang, for det hadde innebært TID til å se at han endrer seg. Nok er nok, tenker jeg. Her var det mye.

Anonymkode: 90223...459

[Gidavmeg]

Det er noen ting på den lista som hadde vært helt uaktuelt for meg, jeg hadde ikke giddet. Har du en like lang positiv liste?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er dette for mye å reparere? Kan selvdestruktive mennesker endre seg? Bør jeg stille et ultimatum?

 

Anonymkode: bb32e...eb1

-Ja, helt klart for mye å reparere. 
-Nei, ikke i samme relasjon. 
-Nei, du bør innse at han er psykisk syk og ikke kan ta ansvar for å ta gode valg. Du er derimot ikke (enda), og du har barn. Du er forpliktet som mor til å ivareta dine barn før din kjæreste. Du skal ikke sette noe ultimatum, du skal avslutte før du blir skadet varig. 

Jeg har opplevd lignende. Les om borderline diagnose, personlighetsforstyrrelser, osv. Og kom deg unna. Dette er ikke sunt på noen som helst måte, du trenger ikke liste opp grunner eller forsvare det. 

Anonymkode: 147df...452

[AnonymBruker]

Hvis du anser deg å være en god mor - dra. Helst i går. 

Anonymkode: 8b502...8de

[AnonymBruker]

Mange av punktene på lista er hver for seg grunn nok for meg, til å dumpe når det er barn i huset. Jeg hadde sørget for å få solgt det huset asap! 

Det er helt sikkert mange som kan bli bedre, endre seg. Men jeg er ferdig med å endre menn. Ferdig med å heie på helt basic atferd. Ferdig med å motivere til endring. Jeg har to barn og ingen interesse av å bruke av mamma-energien min på en voksen mann som ikke kommer seg i terapi selv, som ikke klarer å ta tak selv, som ikke ser behovet for endring selv. 

Anonymkode: 1f6a4...1ab

[AnonymBruker]

Herregud, livet er altfor kort til det der. Han hverken kan eller skal du prøve å fikse. Det er bare å gå. 

Anonymkode: 27b2a...f98

[AnonymBruker]

Beklager, men skjønner meg ikke på folk med en sånn historikk som trenger andres syn. Hva tror du selv??

Anonymkode: 232a2...bf1