Syk samboer, mangel på nærhet

[AnonymBruker]

Hei

Vi er et par i tidlig 30-årene. 

Jeg har vært i lag med kjæresten min i tre år og bodd sammen i ett. Vi flyttet sammen for ett år siden og samboeren ble syk kort tid etter vi flyttet sammen. Siden da har han vært sykemeldt, mistet jobben underveis, mens jeg jobber 100%. Sykdommen er sannsynligvis arvelig og han kan bli verre med årene, men får bremsende medisin. 

Kjærlighetsspråket mitt er nærhet og sex, men jeg har aldri hatt så lite sex om jeg har i dette forholdet. Det siste halvåret har vært tungt og jeg har tatt opp gjentatte ganger at jeg i det minste trenger å få en klem eller en fin kommentar ut av det blå, når vi ikke ligger. I tillegg er vi svært sjeldent ute av huset sammen og finner på noe. Han mener det skyldes utmattelse pga sykdommen, men samtidig trener han 5-6 ganger i uken.. 

Jeg har spurt om han kan la vær å trene noen dager så vi kan ha kjærestetid ute av huset, men han sier han må prioritere treningen pga sykdommen. I tillegg gamer han mye, noe jeg også har påpekt for det ender med at vi tilbringer mindre tid sammen i huset også. Han har prøvd å kutte ned gaminga, men det varierer veldig. Han er flink til å lage middag og vaske klær da..

Jeg er sosial og utadvendt av meg og liker å finne på ting. Han er mer introvert og sier selv at han liker best å være hjemme, fordi han sliter så med symptomene. Jeg har spurt gjentatte ganger om han er deprimert og om han trenger å prate med noen, noe han benekter. Etter sist diskusjon sa han at han føler han aldri blir bra nok for meg og at det er slitsomt for han føler han ikke kan slappe av hjemme, for plutselig er det noe nytt som ikke er bra nok for meg. 

Han er den første kjæresten jeg har hatt, som jeg har følt meg trygg med og kan stole på. Men samtidig føler jeg at mine behov ikke blir dekt og at jeg ikke blir sett. Det har gått skikkelig på selvfølelsen min og jeg føler meg så alene i forholdet. Jeg har blitt et skall av meg selv..

Til tross for, så jeg er så redd for å gjøre det slutt fordi jeg er redd jeg aldri finner noen som er like «stødig» som han, men samtidig vet jeg at om vi får barn så er det jeg som må stå for mesteparten av ansvaret og jeg vet at det blir ikke mer sex med tiden, og vil jeg finne på noe så må jeg gjøre det alene. 

Det føles ut som jeg sørger selv om jeg ikke har tatt praten med han og det sitter så langt inne å gjøre det.. Jeg stortrives der vi bor og det å eventuelt miste stedet vi leier er også en sorg i seg selv.. Jeg syns også tanken på at jeg kommer til å såre han ved å gi slipp, og på det som kunne ha vært, er så innmari trist.

Jeg lurer på om det er noen som har noen gode råd eller en kommentar å dele med meg? Eller noen som har vært i nogenlunde samme situasjon?

Anonymkode: b1b3e...a62

[AnonymBruker]

men okei, din kjæreste PRIORITERER trening og gaming istedenfor kjærestetid. 

Det er det du trenger å fokusere på. Syk eller ei, når man har kjæreste, så er det vel en fordel å bruke tid og energi på kjæresten sin? eller er dere kanskje mer bokamerater? 

Anonymkode: 28ad2...999

[AnonymBruker]

Det er flere fisk i havet.
La han svømme

Anonymkode: e8b8f...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

men okei, din kjæreste PRIORITERER trening og gaming istedenfor kjærestetid. 

Det er det du trenger å fokusere på. Syk eller ei, når man har kjæreste, så er det vel en fordel å bruke tid og energi på kjæresten sin? eller er dere kanskje mer bokamerater? 

Anonymkode: 28ad2...999

Det føles ut som vi er bokamerater ja. Vi har jo ikke ligget på snart 3 mnd og jeg føler sex er det som er forskjell på venn og kjæreste..

Anonymkode: b1b3e...a62

[AnonymBruker]

Kort oppsummert:

Dere flyttet inn sammen for cirka 1 år siden. Han ble syk, for syk til intim kontakt, har gått syk siden, mistet jobben, gamer daglig og trener 5-6 ganger i uken. 

Kort konklusjon og veien videre ---> 

Du bryter samboerskapet/gjør det slutt og finner deg en person som ikke holder deg for narr... 

Anonymkode: 2bf19...763

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å poengtere at du lever ett liv. Du lever, her og nå. Du har ikke en garanti for å overleve morgendagen.

Du skriver at du er redd for å gå, fordi tenk om du ikke finner noen andre stødige? Er ikke det litt... trist? Det finnes veldig mange mennesker på denne jordkloden, tror du aldri at du noen gang kommer til å møte en partner som er "like stødig"? 

Anonymkode: 28ad2...999

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg ønsker å poengtere at du lever ett liv. Du lever, her og nå. Du har ikke en garanti for å overleve morgendagen.

Du skriver at du er redd for å gå, fordi tenk om du ikke finner noen andre stødige? Er ikke det litt... trist? Det finnes veldig mange mennesker på denne jordkloden, tror du aldri at du noen gang kommer til å møte en partner som er "like stødig"? 

Anonymkode: 28ad2...999

Jo, det er veldig trist. Har opplevd mye vondt fra tidligere partnere, så dette føles ut som sjelden kost, selv om jeg vet det høres tullete ut utenfra. Er redd for å kaste bort tid på tullinger og ikke rekke å stifte familie pga fruktbarhet.. mitt største ønske er jo å kunne ha en familie.

Anonymkode: b1b3e...a62

[AnonymBruker]

Enig med de andre her. Du bør vurdere forholdet, det er tross alt ganske ferskt og du sier selv at tilstanden hans ikke blir bedre. Det er selvsagt synd på fyren, men det høres faktisk også ut som dere ikke matcher. Dere vil jo forskjellige ting både i og utenfor huset.

Anonymkode: 83e2a...651

[Enmanelskeråhate]

Han virker ikke veldig interessert i deg, sikkert behagelig med en rommate for han 

[AnonymBruker]

Hei kjære deg. 

Jeg er selv mann på 35-40 år med en kronisk sykdom hvor fatigue er et vanlig symptom. (MS)

Få menn tar kontakt med likepersoner. Av egen erfaring, og etter å ha sett mange andre gå denne veien, vet jeg at dette kan være løsningen for å komme seg ut av boblen. Det finnes kanskje en lokalforening dere kunne, eller en nasjonal forening dere kunne kontakte ? Deltatt på noen kurs sammen ? Eventuelt at han fikk delta på et rehabiliteringsopphold for å lære med om sin sykdom, reflektert over parforholdet, møtt andre i samme situasjon og lært av og med dem ?

 

Masse lykke til. Her er det muligheter for endring og bedring 😊

Anonymkode: 0843d...b4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du bryter samboerskapet/gjør det slutt og finner deg en person som ikke holder deg for narr... 

Anonymkode: 2bf19...763

Tror svarene her har vært helt annerledes dersom det var hun som var syk.

Anonymkode: faf62...fa9

[knooters]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

men okei, din kjæreste PRIORITERER trening og gaming istedenfor kjærestetid. 

Det er det du trenger å fokusere på. Syk eller ei, når man har kjæreste, så er det vel en fordel å bruke tid og energi på kjæresten sin? eller er dere kanskje mer bokamerater? 

Anonymkode: 28ad2...999

Ingen nekter TS å trene sammen med fyren. Hvorfor kan ikke treningen være kjærestetiden, egentlig? Eller gaming, om så er.

[AnonymBruker]

Hva er denne sykdommen som gjør at han mister jobben, likevel kan trene seks ganger i uken, men ikke gi deg et kompliment eller klem og ikke kan kommunisere? Syke mennesker kan også bli dårlige kjærester, uten at det nødvendigvis er sykdommen som gjør det. Men sykdom kan også gjøre oss engstelige og periodevis annerledes. Støtter forslaget om å prøve å delta i noen interesser med ham og parterapi. Det har jo også betydning hva slags sykdom det er. Forskjell på Parkinson og leddgikt i startfasen liksom. Kanskje dere kan gå sammen på et kurs for de med den sykdommen eller lignende, eller du kan snakke med noen som pårørende. 

Anonymkode: 7bbee...1a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jo, det er veldig trist. Har opplevd mye vondt fra tidligere partnere, så dette føles ut som sjelden kost, selv om jeg vet det høres tullete ut utenfra. Er redd for å kaste bort tid på tullinger og ikke rekke å stifte familie pga fruktbarhet.. mitt største ønske er jo å kunne ha en familie.

Anonymkode: b1b3e...a62

Men vil han ha barn da? Med tanke på at sykdommen er arvelig, og han kjenner på kroppen hva det gjør mer han? 
 

Det er vanlig at syke mennesker blir selvsentrert, og det virker som at samboeren din er en av dem. Og det er forståelig, særlig når sykdommen tar over livet hans på den måten den har gjort. Det betyr ikke at du skal måtte finne deg i det. Du får se om han er villig til å kjempe for forholdet ved å feks begynne å parterapi. 

Anonymkode: 379a1...424

[Brunello]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hva er denne sykdommen som gjør at han mister jobben, likevel kan trene seks ganger i uken, men ikke gi deg et kompliment eller klem og ikke kan kommunisere? Syke mennesker kan også bli dårlige kjærester, uten at det nødvendigvis er sykdommen som gjør det. Men sykdom kan også gjøre oss engstelige og periodevis annerledes. Støtter forslaget om å prøve å delta i noen interesser med ham og parterapi. Det har jo også betydning hva slags sykdom det er. Forskjell på Parkinson og leddgikt i startfasen liksom. Kanskje dere kan gå sammen på et kurs for de med den sykdommen eller lignende, eller du kan snakke med noen som pårørende. 

Anonymkode: 7bbee...1a2

At han trener er bare bra og noe han må prioriterer. Problemet er gaming fremfor kjæreste.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tror svarene her har vært helt annerledes dersom det var hun som var syk.

Anonymkode: faf62...fa9

Mest sannsynlig. Sikkert blitt hamret inn om en egoistisk mann. Sykdom er krevende for forhold, særlig hvis de kommer tidlig. Har de hund, katt og barn, så kan det være at rådet hadde vært annerledes.

Anonymkode: 83e2a...651

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei kjære deg. 

Jeg er selv mann på 35-40 år med en kronisk sykdom hvor fatigue er et vanlig symptom. (MS)

Få menn tar kontakt med likepersoner. Av egen erfaring, og etter å ha sett mange andre gå denne veien, vet jeg at dette kan være løsningen for å komme seg ut av boblen. Det finnes kanskje en lokalforening dere kunne, eller en nasjonal forening dere kunne kontakte ? Deltatt på noen kurs sammen ? Eventuelt at han fikk delta på et rehabiliteringsopphold for å lære med om sin sykdom, reflektert over parforholdet, møtt andre i samme situasjon og lært av og med dem ?

 

Masse lykke til. Her er det muligheter for endring og bedring 😊

Anonymkode: 0843d...b4b

Takk for svar. Han har fått tilbud om dette noen ganger, men takker nei hver gang legen snakker om det.. Per nå er det ingen andre aktuelle kurs i området. 

Anonymkode: b1b3e...a62

[AnonymBruker]

knooters skrev (7 timer siden):

Ingen nekter TS å trene sammen med fyren. Hvorfor kan ikke treningen være kjærestetiden, egentlig? Eller gaming, om så er.

Jeg trener like mye selv, men pga jobb så er det ikke alltid vi trener samtidig. 
Har også gamet en del med han og vennene, men det er ikke gøy i lengden. Jeg trenger å være fysisk sosial. 

Anonymkode: b1b3e...a62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva er denne sykdommen som gjør at han mister jobben, likevel kan trene seks ganger i uken, men ikke gi deg et kompliment eller klem og ikke kan kommunisere? Syke mennesker kan også bli dårlige kjærester, uten at det nødvendigvis er sykdommen som gjør det. Men sykdom kan også gjøre oss engstelige og periodevis annerledes. Støtter forslaget om å prøve å delta i noen interesser med ham og parterapi. Det har jo også betydning hva slags sykdom det er. Forskjell på Parkinson og leddgikt i startfasen liksom. Kanskje dere kan gå sammen på et kurs for de med den sykdommen eller lignende, eller du kan snakke med noen som pårørende. 

Anonymkode: 7bbee...1a2

Det er nevrologisk sykdom. Jeg har vært med på hver legetime han har hatt, brukt maaange timer på å lese om sykdommen. Én ting er å ha kunnskap om den, men en annen er å oppleve det selv. Jeg kommer aldri til å vite eksakt hvordan den oppleves for han, men det som plager han mest er fatigue og smerter. 
Jeg prøver å ta hensyn til det han lever med, men syns det er synd han ikke kan bytte ut litt trening mot kjærestetid. Og ja, jeg spør om ting som er mindre fysisk krevende for han.

Anonymkode: b1b3e...a62

[Elle Melle]

Dere har ikke vært sammen i 15-20 år og har ikke barn. Sånn sett har dette forholdet vart 'kort" tid.

Er du sikker på at det er verd å gi opp den typen liv du ønsker deg for denne mannen?

Hva gir han som er mer verd enn nærhet og selskap og fellesskap? (Som er det du ønsker deg men ikke får.)

Det er mye lettere å få et godt liv hvis man slår seg sammen med en person som har litt likere behov som det man selv har.

Og du har fremdeles sjansen til å endre dette for framtiden. 

Endret 8. august av Elle Melle