Tvangspreget personlighetsforstyrrelse

[Rogaland]

Noen som er i forhold der dere mistenker partneren har Tvangspreget personlighetsforstyrrelse?
Er samboer med en jeg mistenker har dette. Vi har vært sammen i over 20 år nå og syns han bare blir verre. Tror ikke jeg klarer å leve sammen med han lengre, men redd for å ta det opp med han, men vet jeg må. Vi har aldri kunne diskutere, da han alltid tar ting som kritikk og blir furten. 
slitsomt. 

[AnonymBruker]

Hmm, jeg ser noen kjennetegn med min eks. Jeg kalte henne for planleggeren, førte sirlige lister, men fikk aldri fullført. Det var også hennes måte og ikke så lett å få gjort det på en annen måte. Hun var for øvrig også kronisk forsinket, klarte aldri å anslå hvor lang tid ting tar.

Jeg var den som ofte gjorde oppgavene, jeg visste omtrent hva som skulle gjøres og startet med det viktigste eller det som  burde gjøres først. i en viss rekkefølge.

Hun ble da altså min eks., men hun var nok ikke så ille som beskrevet på nettet. Det var heller ikke dette som rev forholdet fra hverandre, vi klarte å få en rytme ut av det. 

Anonymkode: c3918...2cf

[Rogaland]

Når jeg leste om denne personlighetsforstyrrelsen, var det som å lese en fasit av han. Han klager på alt og alle, som ikke gjør ting slik han ville gjort de. Han følger alle små regler til punkt og prikke. Alt skal gjøres på hans vis. Det finnes ingen andre metoder. Han har mistet alt av venner, men det virker ikke som det betyr noe for han. Mest opptatt av jobben. Men der gir han til gjengjeld 150%. Kan ikke være impulsiv, da blir han super stresset. Trodde ting skulle gå seg til, men ser at det bare blir verre. På tide å bevege seg videre nå. 

[AnonymBruker]

Rogaland skrev (13 timer siden):

Når jeg leste om denne personlighetsforstyrrelsen, var det som å lese en fasit av han. Han klager på alt og alle, som ikke gjør ting slik han ville gjort de. Han følger alle små regler til punkt og prikke. Alt skal gjøres på hans vis. Det finnes ingen andre metoder. Han har mistet alt av venner, men det virker ikke som det betyr noe for han. Mest opptatt av jobben. Men der gir han til gjengjeld 150%. Kan ikke være impulsiv, da blir han super stresset. Trodde ting skulle gå seg til, men ser at det bare blir verre. På tide å bevege seg videre nå. 

Kan vel like godt være at han er på autismespekteret?

Anonymkode: 8aeff...f0d

[Rogaland]

Ja har tenkt tanken! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hmm, jeg ser noen kjennetegn med min eks. Jeg kalte henne for planleggeren, førte sirlige lister, men fikk aldri fullført. Det var også hennes måte og ikke så lett å få gjort det på en annen måte. Hun var for øvrig også kronisk forsinket, klarte aldri å anslå hvor lang tid ting tar.

Jeg var den som ofte gjorde oppgavene, jeg visste omtrent hva som skulle gjøres og startet med det viktigste eller det som  burde gjøres først. i en viss rekkefølge.

Hun ble da altså min eks., men hun var nok ikke så ille som beskrevet på nettet. Det var heller ikke dette som rev forholdet fra hverandre, vi klarte å få en rytme ut av det. 

Anonymkode: c3918...2cf

Dude, det høres ut som hun burde hatt en ADHD-diagnose.

Anonymkode: 4ed67...bc9

[AnonymBruker]

Min eksmann fikk diagnosen tvangspreget personlighetsforstyrrelse.  Han ble utrolig slitsom jo eldre han ble. Alt måtte være etter hans standard. Om jeg satt et vannglass på benken etter at han hadde vasket den, så trodde han oppriktig at jeg gjorde det bevist for å sabotere for han, uansett hvor godt jeg prøvde å forklare han at det var satt der til å brukes flere ganger. Han kontrollerte meg ved å ringe hvis jeg var ett minutt forsinket hjem fra jobb, for han hadde tatt tiden på hvor lang tid det tok å kjøre fra jobben min og hjem. 

Ostehøvelen skulle absolutt legges på høyre side av kjærefjølen med bøyde siden nedover. 

Han talte igjennom hvor mange kopper kaffe jeg hadde kjøpt ila mnd, og trakk det av i mitt lørdagsgodtbudsjett. For han drakk ikke kaffe. Han var ekstremt gjerrig, kjøpte ikke godteri selv, men tok av mitt. Han kunne ikke kjøre ungene til trening i sin bil, for da måtte han kjøre igjennom bommen. Så derfor brukte han bare min bil til familieære ærender, og sin egen bil lot han stå, men vasket den annenhver dag. Vi fikk ikke bruke den, for vi lukket dørene for hardt (altså helt normalt) og da ble bilen ødelagt. Han brukte den sjeldent selv også, for det kostet både kilometer og bensin. 

Pengebruk var svært vanskelig for han. Han er den mest gjerrige personen jeg var møtt noen gang. Ungene ga sitt eget lørdagsgodt i bursdagsgave til venner, for han nekter dem å kjøpe gave, som for han er synonymt med å kaste penger ut av vinduet. Og satt jeg foten ned og tok med ungene for å handle bursdagsgave, så trakk han det fra et eller annet i mitt budsjett. 

Han forventet alltid å få store flotte gaver, og var aldri fornøyd med det han fikk. Han ga aldri noen gaver selv, ikke jul, bursdag, dåpsdag, brullup, ol.  

Han kunne ikke leke med ungene før huset var ryddig, men problemet hans var at det aldri var ryddig nok, for han begynte å detaljerydde i skuffer og skap. En av de store kranglene våre var at han mente at det var helt galt av meg å vente med ryddingen til fordel for å sosialisere barna på lekeplassen. Mens jeg mente at lek, oppdragelse og sosialisering er mye viktigere enn rydding. For vi kan sheine opp huset når ungene er i seng. 

På arbeidsplassen hatet han alle. Til og med sjefen, for de gjorde ting anderledes (og ofte bedre) enn han. 

Jeg gjorde så godt jeg kunne men det var aldri godt nok. Av og til fikk jeg en liten fandenivoldsk i meg, når jeg ikke orket maset om alt som ikke var ferdig eller som måtte gjøres. Da poket jeg han i siden med et flørtende smil og spurte om vi skulle sette oss i sofaen og ha enkel "date night". Men da ble han så stresset siden ikke klesvasken var ferdig bretter, og pilte opp for å brette. Så kunne jeg sette meg ned med et glass vin i ro og mak og sette på en gøy serie. 

Da jeg endelig fikk til å forlate han og skille meg. Så tok det faktisk nesten ett år før jeg klarte å ta i en vaskeklut igjen. Det eneste jeg hørte i hodet mitt var hans stemme som kjeftet meg loddrett ut til enhver tid for hvor dårlig jobb jeg hadde gjort med renholdet. Og det skal sies at jeg har fagbrev som remholdsoperatør. Men i hans hode var aldri noe godt nok. 

Anonymkode: bc960...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Min eksmann fikk diagnosen tvangspreget personlighetsforstyrrelse.  Han ble utrolig slitsom jo eldre han ble. Alt måtte være etter hans standard. Om jeg satt et vannglass på benken etter at han hadde vasket den, så trodde han oppriktig at jeg gjorde det bevist for å sabotere for han, uansett hvor godt jeg prøvde å forklare han at det var satt der til å brukes flere ganger. Han kontrollerte meg ved å ringe hvis jeg var ett minutt forsinket hjem fra jobb, for han hadde tatt tiden på hvor lang tid det tok å kjøre fra jobben min og hjem. 

Ostehøvelen skulle absolutt legges på høyre side av kjærefjølen med bøyde siden nedover. 

Han talte igjennom hvor mange kopper kaffe jeg hadde kjøpt ila mnd, og trakk det av i mitt lørdagsgodtbudsjett. For han drakk ikke kaffe. Han var ekstremt gjerrig, kjøpte ikke godteri selv, men tok av mitt. Han kunne ikke kjøre ungene til trening i sin bil, for da måtte han kjøre igjennom bommen. Så derfor brukte han bare min bil til familieære ærender, og sin egen bil lot han stå, men vasket den annenhver dag. Vi fikk ikke bruke den, for vi lukket dørene for hardt (altså helt normalt) og da ble bilen ødelagt. Han brukte den sjeldent selv også, for det kostet både kilometer og bensin. 

Pengebruk var svært vanskelig for han. Han er den mest gjerrige personen jeg var møtt noen gang. Ungene ga sitt eget lørdagsgodt i bursdagsgave til venner, for han nekter dem å kjøpe gave, som for han er synonymt med å kaste penger ut av vinduet. Og satt jeg foten ned og tok med ungene for å handle bursdagsgave, så trakk han det fra et eller annet i mitt budsjett. 

Han forventet alltid å få store flotte gaver, og var aldri fornøyd med det han fikk. Han ga aldri noen gaver selv, ikke jul, bursdag, dåpsdag, brullup, ol.  

Han kunne ikke leke med ungene før huset var ryddig, men problemet hans var at det aldri var ryddig nok, for han begynte å detaljerydde i skuffer og skap. En av de store kranglene våre var at han mente at det var helt galt av meg å vente med ryddingen til fordel for å sosialisere barna på lekeplassen. Mens jeg mente at lek, oppdragelse og sosialisering er mye viktigere enn rydding. For vi kan sheine opp huset når ungene er i seng. 

På arbeidsplassen hatet han alle. Til og med sjefen, for de gjorde ting anderledes (og ofte bedre) enn han. 

Jeg gjorde så godt jeg kunne men det var aldri godt nok. Av og til fikk jeg en liten fandenivoldsk i meg, når jeg ikke orket maset om alt som ikke var ferdig eller som måtte gjøres. Da poket jeg han i siden med et flørtende smil og spurte om vi skulle sette oss i sofaen og ha enkel "date night". Men da ble han så stresset siden ikke klesvasken var ferdig bretter, og pilte opp for å brette. Så kunne jeg sette meg ned med et glass vin i ro og mak og sette på en gøy serie. 

Da jeg endelig fikk til å forlate han og skille meg. Så tok det faktisk nesten ett år før jeg klarte å ta i en vaskeklut igjen. Det eneste jeg hørte i hodet mitt var hans stemme som kjeftet meg loddrett ut til enhver tid for hvor dårlig jobb jeg hadde gjort med renholdet. Og det skal sies at jeg har fagbrev som remholdsoperatør. Men i hans hode var aldri noe godt nok. 

Anonymkode: bc960...c95

Sinnsykt, dette er psykisk vold.

Forferdelig sykdom, bra dere kom dere vekk ❤

Anonymkode: 49885...5a5

[Rogaland]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Min eksmann fikk diagnosen tvangspreget personlighetsforstyrrelse.  Han ble utrolig slitsom jo eldre han ble. Alt måtte være etter hans standard. Om jeg satt et vannglass på benken etter at han hadde vasket den, så trodde han oppriktig at jeg gjorde det bevist for å sabotere for han, uansett hvor godt jeg prøvde å forklare han at det var satt der til å brukes flere ganger. Han kontrollerte meg ved å ringe hvis jeg var ett minutt forsinket hjem fra jobb, for han hadde tatt tiden på hvor lang tid det tok å kjøre fra jobben min og hjem. 

Ostehøvelen skulle absolutt legges på høyre side av kjærefjølen med bøyde siden nedover. 

Han talte igjennom hvor mange kopper kaffe jeg hadde kjøpt ila mnd, og trakk det av i mitt lørdagsgodtbudsjett. For han drakk ikke kaffe. Han var ekstremt gjerrig, kjøpte ikke godteri selv, men tok av mitt. Han kunne ikke kjøre ungene til trening i sin bil, for da måtte han kjøre igjennom bommen. Så derfor brukte han bare min bil til familieære ærender, og sin egen bil lot han stå, men vasket den annenhver dag. Vi fikk ikke bruke den, for vi lukket dørene for hardt (altså helt normalt) og da ble bilen ødelagt. Han brukte den sjeldent selv også, for det kostet både kilometer og bensin. 

Pengebruk var svært vanskelig for han. Han er den mest gjerrige personen jeg var møtt noen gang. Ungene ga sitt eget lørdagsgodt i bursdagsgave til venner, for han nekter dem å kjøpe gave, som for han er synonymt med å kaste penger ut av vinduet. Og satt jeg foten ned og tok med ungene for å handle bursdagsgave, så trakk han det fra et eller annet i mitt budsjett. 

Han forventet alltid å få store flotte gaver, og var aldri fornøyd med det han fikk. Han ga aldri noen gaver selv, ikke jul, bursdag, dåpsdag, brullup, ol.  

Han kunne ikke leke med ungene før huset var ryddig, men problemet hans var at det aldri var ryddig nok, for han begynte å detaljerydde i skuffer og skap. En av de store kranglene våre var at han mente at det var helt galt av meg å vente med ryddingen til fordel for å sosialisere barna på lekeplassen. Mens jeg mente at lek, oppdragelse og sosialisering er mye viktigere enn rydding. For vi kan sheine opp huset når ungene er i seng. 

På arbeidsplassen hatet han alle. Til og med sjefen, for de gjorde ting anderledes (og ofte bedre) enn han. 

Jeg gjorde så godt jeg kunne men det var aldri godt nok. Av og til fikk jeg en liten fandenivoldsk i meg, når jeg ikke orket maset om alt som ikke var ferdig eller som måtte gjøres. Da poket jeg han i siden med et flørtende smil og spurte om vi skulle sette oss i sofaen og ha enkel "date night". Men da ble han så stresset siden ikke klesvasken var ferdig bretter, og pilte opp for å brette. Så kunne jeg sette meg ned med et glass vin i ro og mak og sette på en gøy serie. 

Da jeg endelig fikk til å forlate han og skille meg. Så tok det faktisk nesten ett år før jeg klarte å ta i en vaskeklut igjen. Det eneste jeg hørte i hodet mitt var hans stemme som kjeftet meg loddrett ut til enhver tid for hvor dårlig jobb jeg hadde gjort med renholdet. Og det skal sies at jeg har fagbrev som remholdsoperatør. Men i hans hode var aldri noe godt nok. 

Anonymkode: bc960...c95

Ohhh han er verre en min. Men jeg kjenner igjen masse av det du skriver 😒 Nei tror dessverre ikke det blir bedre. Jeg føler jeg går på nåler og tar ikke diskusjonen, da jeg vet hvor stresset og sint han blir av konfrontasjoner. Jeg er rett og slett sliten. Det er stort sett «My way or the highway» fra hans side. Godt du kom deg vekk ❤️

Endret 9. august av Rogaland

[AnonymBruker]

Rogaland skrev (På 7.8.2025 den 20.18):

Noen som er i forhold der dere mistenker partneren har Tvangspreget personlighetsforstyrrelse?
Er samboer med en jeg mistenker har dette. Vi har vært sammen i over 20 år nå og syns han bare blir verre. Tror ikke jeg klarer å leve sammen med han lengre, men redd for å ta det opp med han, men vet jeg må. Vi har aldri kunne diskutere, da han alltid tar ting som kritikk og blir furten. 
slitsomt. 

Har en kollega som jeg er sikker på må ha tvangspreget personlighetsforstyrrelse.  Takler ikke å være impulsiv går amok dersom saker ikke gjøres som h*n vil.   Utskjelling av kollega og ledere er vanlig atferd for denne personen og skjer ofte om h*n ikke får det akkurat slik at h*n vil.  Flere har reservert seg mot å jobbe med denne personen. 

En slik person trenger en psykolog/psykiater regelmessig. Faktisk kan flere fungere ganske godt om de får regelmessig psykoterapi/samtale av/med en god psykolog/psykiater. Så det kunne vært en ide at vedkommende oppsøker en psykolog og får hjelp.

 

 

 

 

Anonymkode: 1c6ae...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en kollega som jeg er sikker på må ha tvangspreget personlighetsforstyrrelse.  Takler ikke å være impulsiv går amok dersom saker ikke gjøres som h*n vil.   Utskjelling av kollega og ledere er vanlig atferd for denne personen og skjer ofte om h*n ikke får det akkurat slik at h*n vil.  Flere har reservert seg mot å jobbe med denne personen. 

En slik person trenger en psykolog/psykiater regelmessig. Faktisk kan flere fungere ganske godt om de får regelmessig psykoterapi/samtale av/med en god psykolog/psykiater. Så det kunne vært en ide at vedkommende oppsøker en psykolog og får hjelp.

 

 

 

 

Anonymkode: 1c6ae...9dd

Problemet er, at en person selv må ønske å gå i terapi, og det er svært få som ser at de selv er problemet. 

Min eksmann for eksempel. Han var lagt inn x antall ganger pga alvorlig depresjon, selvmordstanker og psykose. Det var en psykiater som endelig forstod at dette ikke var "vanlig" depresjon og startet utredning for personlighetsforstyrrelse. Slik fikk han diagnosen. Det var ikke fordi han selv så at noe var galt. 

 Men hver gang han kom ut fra psyken, så nektet han terapi. Han måtte jo betale egenandel! Og han var det jo ikke noe galt med, så hvorfor kaste masse penger it av vinduet for ingenting...  

Så er det mange som spør, h orfor gikk du ikke før (var gift i 10 år). Fordi jeg led av kognitiv dissonans. Hver gang jeg prøvde å fortelle andre om problemene våre, så fikk jeg til svar "årh du skal være glad du har en mann som rydder. Min mann løfter ikke en finger hjemme", eller " men det er jo bare til å lukke døren forsiktig da. Verre er det ikke.". Men nivået det var på var ekstremt. Det tok bare laaang tid før jeg ble så psykisk nedbrutt at nok var nok. 

Og nå er jeg verdens verste monster som har tatt fra han hus, bil, barn, jobb, livet osv. Han ser ikke selv at han mistet jobben pga han selv, at barna ikke vil til faren og hans strenge uempatiske regime, at han ikke hadde råd til å ta over huset alene. 

Og ikke la meg begynne på konflikten ang barnebidrag. Han skal ikke betale for barn som ikke han har noe med. Så nå er han 100.000 i gjeld og blir tvangstrukket.. 

 

Anonymkode: bc960...c95