Litt dårlig stemning i forholdet, hvordan snu det ?

[AnonymBruker]

Sammen i 5 år. Dønn forelsket og alt har vært "lett" fram til i vår. Han mistet jobben og har nok gått litt i kjelleren. Vært veldig irritabel, lite lyst å gjøre noe som helst og jeg har gått på tå hev. Kjenner meg sliten og har mistet lysten på være nær han siden han er så irritert. I tillegg avviser han alt jeg foreslår. I sommer har det naturlig nok ikke blitt noe særlig ferie, vi har gått oppå hverandre og rett og slett kjedet oss. Han reiste bort noen dager forrige uke og det var faktisk godt å være alene, men når han kom tilbake var jeg på en måte helt likegyldig. Veldig blandede følelser. Men når vi snakker om andre som går gjennom brudd og leser alle som går fra hverandre etter ferien, så får jeg faktisk panikk. Jeg vil jo ikke miste han. Tror at jeg savner tiden da alt var "lett" , da vi lo sammen og det var gnist. Nå er alt plutselig blitt så alvorlig. Økonomien er blitt veldig usikker og han har ikke fått ny jobb ennå. Kan hende mange ting løser seg når han får jobb og føler seg bedre, men hvor lenge holder jeg ut ? 

Sikkert mange som har vært gjennom lignende, men hvordan håndtere det ? Komme tilbake til slik det var ?

Anonymkode: 3cac9...2fc

[monican94]

hva gjør han for å få ny jobb? 

[AnonymBruker]

Løser seg med ny jobb og bedre økonomi, høres det ut som. Snakk sammen.

Anonymkode: 12fbe...f36

[AnonymBruker]

Slike bølgedaler kommer i et langt forhold. Dynamikken er endret. Min erfaring er at det går fint når man har aksept for at det er en periode - og setter giret i nøytralt, mulig lever mer parallelt en stund. Men samtidig ikke blir stående stille i situasjonen, man må jobbe for, og tro på, at gnisten kommer tilbake. Men ikke presse gjennom noe, hos oss fører det ønske for mye og prøve for hardt til enda flere gnisninger. 

Anonymkode: 88028...19c

[AnonymBruker]

Er du så glad i ham at du orker å stå sammen med ham i de dårlige tidene? 

Forøvrig må han søke jobber, alle jobber! Men jeg vil tippe det har vært et dårlig tidspunkt å starte å søke jobber på, mtp ferieavvikling. 

Anonymkode: 3322f...3b6

[AnonymBruker]

Det går seg sikkert til når han er tilbake i jobb. Jeg ville ikke tatt noen drastisk avgjørelse i en litt tøff periode som har en naturlig forklaring i hvert fall. Du sier jo dere har hatt det fint i fem år

Dersom han får seg jobb og det fortsetter sånn, ville jeg imidlertid ha revurdert ting. 

Anonymkode: 2c7c3...308

[AnonymBruker]

monican94 skrev (18 minutter siden):

hva gjør han for å få ny jobb? 

Han er på og søker, men ikke lett. Det har vært en del konkurser i bransjen han jobber i. Jeg maser ikke og vi begge ser på økonomien og er litt nervøse for hvordan det skal gå om det ikke løser seg. Jeg får ikke jobbe overtid på jobben min heller, det er hele tiden nedskjæringer og omorganiseringer (jobber i kommune) 

Bare redd for at vi begge går på en smell 

Anonymkode: 3cac9...2fc

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å ødelegge forholdet vårt da jeg var deprimert uten å skjønne det selv. Jeg var ganske utrivelig å bo med da, irritabel og avvisende og sur. Heldigvis var kjæresten min tålmodig med meg. Han skjønte at jeg trengte å snakke med noen selv om han ikke klarte å nå gjennom hos meg. Så jeg kom meg til psykolog og fikk snakket ut litt, noe som også gjorde meg i stand til å åpne meg opp for kjæresten igjen, og vi kom ut på andre siden sterkere enn noen gang.

For kjæresten din er det vel klart at å gå flere måneder uten jobb skaper bekymringer for både økonomi og framtiden, i tillegg til at det sikkert går utover selvfølelsen. Snakker dere ordentlig om hvordan han har det? 

Anonymkode: 2b77c...166

[Seff]

Når du sier du får panikk når du hører om andre brudd, får du panikk for å bli singel med alt det innebærer, eller er du redd for å miste ham som person?

For jeg tror det er mange som uten å være klar over det forveksler det å være i et forhold og alt som hører med det med det å være i et forhold med en spesifikk person.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg holdt på å ødelegge forholdet vårt da jeg var deprimert uten å skjønne det selv. Jeg var ganske utrivelig å bo med da, irritabel og avvisende og sur. Heldigvis var kjæresten min tålmodig med meg. Han skjønte at jeg trengte å snakke med noen selv om han ikke klarte å nå gjennom hos meg. Så jeg kom meg til psykolog og fikk snakket ut litt, noe som også gjorde meg i stand til å åpne meg opp for kjæresten igjen, og vi kom ut på andre siden sterkere enn noen gang.

For kjæresten din er det vel klart at å gå flere måneder uten jobb skaper bekymringer for både økonomi og framtiden, i tillegg til at det sikkert går utover selvfølelsen. Snakker dere ordentlig om hvordan han har det? 

Anonymkode: 2b77c...166

Vi snakker mye. Og han innrømmer at det plager han veldig og er irritert. Men det er jeg som får det (irritasjonen) og han ser nok ikke hvordan det påvirker meg. Har sagt det noen ganger, men det vil han liksom ikke høre på/forstå. Men jeg lytter på han og prøver å komme med forslag. Men han kan bli litt krass da, får en følelse av jeg ikke skal "bestemme" hvordan han skal løse dette. Han er veldig løsningsorientert og føler sikkert på at dette må han fikse selv. Så jeg lar han på måte være i fred når han er skikkelig irritert. Når han ser at han har gått over streken får jeg en unnskyldning. Og det er jo bra.

Anonymkode: 3cac9...2fc

[AnonymBruker]

Seff skrev (2 timer siden):

Når du sier du får panikk når du hører om andre brudd, får du panikk for å bli singel med alt det innebærer, eller er du redd for å miste ham som person?

For jeg tror det er mange som uten å være klar over det forveksler det å være i et forhold og alt som hører med det med det å være i et forhold med en spesifikk person.

Ikke panikk for å bli singel,men panikk for å miste han. Kjente også dette veldig da vi ble sammen. Skal jeg virkelig gå inn i et forhold igjen, ta sjansen, oppleve sorg over å kanskje miste noen du er glad i. Nesten som det å få seg en hund, oppskriften på sorg. Glede når hunden lever, men hunden vil garantert dø før deg og det er helt forferdelig. Dette var litt ekkelt å skrive kjenner jeg.

Og ja det kan være vanskelig å skille mellom redsel for å være alene resten av livet eller bli i et forhold fordi du elsker personen. 

Anonymkode: 3cac9...2fc

[AnonymBruker]

Sett dere i sofaen og se en kjekk serie. Sett dere inntil hverandre og bare ha det godt sammen. 

Å pøse på noe godt kan snu ting rette veien selv om det ikke løser hele problemet der og da. 

Anonymkode: 6b11e...0f0

[AnonymBruker]

Min mann var sykmeldt og gikk hjemme i ett år.. det va helt grusomt, han ble deppa og lei. Fikk ny jobb i nytt yrke og ble et nytt menneske. Tålmodighet er mitt tips🖤 og raushet. Og verne litt om deg selv.. 

Anonymkode: 5ccd1...86e

[Carrot]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men når vi snakker om andre som går gjennom brudd og leser alle som går fra hverandre etter ferien, så får jeg faktisk panikk. Jeg vil jo ikke miste han. Tror at jeg savner tiden da alt var "lett" , da vi lo sammen og det var gnist. Nå er alt plutselig blitt så alvorlig.

Anonymkode: 3cac9...2fc

Et livslangt forhold vil ha mange slike ulike perioder der det IKKE er "lett" så spørsmålet du må stille deg selv er ganske enkelt egentlig, er du i stand til å gå sammen med han de periodene også eller ønsker du kun oppturene? 
Det du kan kontrollere er din reaksjon, du sier du går på tå hev, hvorfor? Du skal ikke slutte være deg selv i en slik periode, tvert imot er det å fortsette være den man er den beste veien videre, jeg sier ikke du ikke skal ha forståelse for det er ikke det samme, men å endre den man er og hvordan man oppfører seg som person er en dårlig løsning. Det er heller ikke din jobb eller ditt ansvar å dra han gjennom det, over deg eller hva du enn tenker, din jobb er å lytte hvis han vil prate, tilby samtale, være åpen om at du støtter han i det han går gjennom og er der hvis han ønsker det osv. Og som AB over sier vær raus og tålmodig, hvis du ønsker at dere skal komme styrket ut av dette.

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i mange år, helt siden studietiden. I løpet av den perioden var vi begge vært i samme situasjon som samboeren din. For flere år siden stod mannen plutselig uten jobb og det tok flere måneder før det løste seg. Vi hadde det ganske likt som det du beskriver. Så snart jobben var i boks, så løste det seg.
For et år siden var det min tur å miste jobben. Det ble også en tøff periode for oss. Men vi kom oss gjennom det.

Når man lever sammen lenge så vil det alltid komme dårlige perioder. Mange av oss vil oppleve at foreldre våre blir alvorlig syke, sorg, utfordringer med barn, jobb, helse osv. For å komme gjennom sånne perioder tror jeg det er viktig å huske at det er nettopp det det er - en dårlig periode.

Det er viktig at du er tålmodig med han. Samtidig er det lov å sette litt grenser for seg selv, men da må man være bevisst på måten det gjøres på, og timingen.

Kjenner forresten mange som har mistet jobben de siste par årene. Felles for alle er at de har landet ny jobb innen 6 måneder.

Dette ordner seg ❤️

Anonymkode: 70d8d...484

[AnonymBruker]

Min mann er også ulykkelig når jobbsituasjonen er dårlig. Det går seg til når han får seg ny jobb slik at selvbildet går opp vil jeg tro.

Anonymkode: b8065...55f

[AnonymBruker]

Takk for svar 

Tålmodighet er nok nøkkelen her i tillegg til at jeg må tenke på meg selv oppi det hele. Så lenge jeg har troa, så er det vel håp🤗

Godt å lufte dette 

Ts

Anonymkode: 3cac9...2fc

[AnonymBruker]

Du har en mann som må ta seg sammen! Gi han en verbal ørefik og be han komme seg opp på hesten igjen. Om du ikke vil gjøre det selv, kanskje du kan be om hjelp fra en av hans kompiser? 

Anonymkode: 17ccd...4f8

[Sander33]

Det er i motgang man får testet forholdet. Dere stryker. 

Chill. Kos dere. Lev. Elsk. Le. Opplev ting. 

Ting ordner seg! 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi snakker mye. Og han innrømmer at det plager han veldig og er irritert. Men det er jeg som får det (irritasjonen) og han ser nok ikke hvordan det påvirker meg. Har sagt det noen ganger, men det vil han liksom ikke høre på/forstå. Men jeg lytter på han og prøver å komme med forslag. Men han kan bli litt krass da, får en følelse av jeg ikke skal "bestemme" hvordan han skal løse dette. Han er veldig løsningsorientert og føler sikkert på at dette må han fikse selv. Så jeg lar han på måte være i fred når han er skikkelig irritert. Når han ser at han har gått over streken får jeg en unnskyldning. Og det er jo bra.

Anonymkode: 3cac9...2fc

Det er aldri greit å bruke den andre som "søppelbøtte". Så her må du mulig ty til litt tøff kjærlighet - og heve stemmen tilbake. Det er så lett å bare ta i mot da det er han det er synd på, men det er veldig viktig at du setter ned foten for at det blir slik over tid. "Vi kan snakke om dette, men situasjonen unnskylder ikke at du snakker slik til meg." Å la han være i fred er helt greit, og ofte det beste, men gi gjerne klar beskjed om hvorfor.

Anonymkode: 88028...19c