Far som prøver å sette barna opp mot meg

[AnonymBruker]

Kjenner jeg er så fortvilet nå. Har to barn av starten av tenårene. Har hele året i vært i konflikt med far ang. bidrag og fordeling av utgifter. Far nekter å møte opp på frivillige samtaler hos familievernkontoret og det er alltid et eller annet. Har prøvd å samarbeide men møter bare en vegg. Barna bor mest hos meg men er hos far annenhver torsdag - søndag.

De siste månedene har det vært mye stikk og kommentarer og typ "pappa sier at du ikke var snill mot han når dere var gift" osv. De søker veldig mot far og spør hvorfor jeg ikke lar de få bo mer hos han (det er far som ikke ønsker det) og hvorfor jeg skilte meg fra pappa og ødela familien (han var utro). De kom hjem fra far i går etter å ha vært der på sommerferie i 2 uker. Begge barna viser stor skepsis mot meg og det kommer drypp om ting far har fortalt om meg. Ganske drøye ting, og yngstemann ville ikke en gang gi meg nattaklem i går ved legging. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Far kan være en mestermanipulator så jeg syns det er skummelt å bare skulle "la det gå seg til" tilfelle det kommer til å gjøre uopprettelig skade på den gode relasjonen jeg har / har hatt med barna. Vil ikke synke ned på hans nivå heller og fortelle hvordan han har vært oppgjennom. Hva gjør man i sånne situasjoner? Klarer ikke å sitte stille og bare se på at han snur de mot meg heller. Har noen noen gode råd? 😢😢

Anonymkode: 3252d...931

[AnonymBruker]

Du må jo svare dem ordentlig! De er store nok til at de forstår at det er to sider av en sak.

• "Jeg vil gjerne møte pappa på familievernkontoret, men han møter ikke opp. Jeg og pappa skal håndtere det sammen, men jeg trenger at pappa møter opp som avtalt."
• "Jeg var alltid snill mot pappa da vi var gift. Jeg er overrasket over at han sier noe annet. Det skal jeg si ifra til pappa om. Vi håndterer dette sammen, men jeg liker ikke at han forteller dere at jeg ikke var snill mot ham."
• "Sier pappa at han vil at dere skal bo mest der? Til meg sier han det motsatte. Det er forvirrende. Jeg skal snakke med pappa om det. Men husk at det er to sider av en sak."
• "Sier pappa at jeg skilte meg fra ham? Det er ikke sånn jeg opplevde det. Jeg skal snakke med pappa om det."

Anonymkode: 5d874...f8e

[AnonymBruker]

Din mann juger om deg eller forteller sannheten? 

Du forteller sannheten rundt bruddet, at han ikke ønsker at de skal bo der eller så sier du til barna at de bare kan flytte dit så ser de selv hva slags far han er. 

Du synker ikke ned på hans nivå. Du sier sannheten.

Anonymkode: 7dc3a...e43

[AnonymBruker]

Jeg hadde fortalt dem en tilpasset versjon av sannheten. 
 

Jeg tok det endelige valget om at vi skulle skilles, det stemmer. Men dere må huske at det er flere sider til de fleste historier. Pappa nevnte kanskje ikke hva som skjedde rett før? Han fant seg en ny kjæreste, og det syntes jeg var veldig leit. Jeg ville da ikke være kjæreste og gift med pappa mer. Så teknisk sett er det riktig som han sa at jeg bestemte at vi skulle skilles. Men jeg hadde ikke gjort det hvis ikke han hadde fått seg ny kjæreste. Så er det da riktig å si at mamma brøt opp familien? Jeg opplevde det ikke sånn. Pass på å få hele historien.

Hvis pappa har lyst til at dere skal bo mer hos han, så kan vi godt snakke om det på familievernkontoret hvor vi får hjelp til å diskutere og avtale samarbeid. Jeg har hatt litt problemer med å få ham til å møte meg der, jeg kommer gjerne. Han har heller ikke sagt til meg at dette er noe han ønsker, han  har før ment at han ikke vil ha mer samvær enn han har nå. Men det kan vi voksne fint snakke om. Hvor mye tenker dere hadde vært bra å være hos pappa? Så kunne vi jo prøvd det i en måned eller tre, så dere fikk kjenne litt på det? Men vit at da må pappa følge opp skolearbeid og aktiviteter som en hauk, slik som mamma gjør nå 😉

Sier pappa at jeg ikke var snill til ham? I all verden, hva var det jeg gjorde som ikke var snilt? Jeg prøver å være snill til alle, det håper jeg dere har sett og vet. Det kan selvsagt hende jeg ikke alltid fikk det til, noen ganger blir ting bare feil både for barn og voksne. Men da vil jeg gjerne få vite om det, slik at vi kan snakke om det, og jeg kan be om unnskyldning hvis det er rett. Det er viktig at vi reparerer hvis vi trår feil og sårer andre, ikke sant?

Anonymkode: 5c76b...968

[AnonymBruker]

Forts.

Min erfaring med barn er iallefall at når de kommer med ting som plager dem, så kan det komme i mange former. De kan si harde ord, beskyldninger, avvise deg, nekte klemmer. De klarer ikke alltid starte en ordentlig samtale, det er bare følelser som spruter ut i en eller annen form. Og akkurat da er det vi voksne skal stoppe opp, lytte, og ta den vanskelige samtalen. Forklare og svare med rolig stemme og milde ord, tåle dem i all deres følelser. Ikke kaste stygge beskyldninger tilbake på pappa, men heller ikke være en dørmatte. Forklare på en måte som de forstår og kan akseptere, som er ærlig og riktig. Være ydmyk men også vise dem respekt og omtanke. 

Anonymkode: 5c76b...968

[BobbySocks]

Da hadde jeg begynt å være ærlig. «Jeg var snill, men pappa var utro, så da opplevde han meg nok ganske frustrert.» «jaha, så pappa vil du skal flytte dit, da kan vi jo starte med at dere er der annenhver uke, du får si ifra til pappa at jeg synes det er helt greit. Det var han som nektet på sist møte.»

[AnonymBruker]

Tenker at når barna er blitt tenåringer så kan man fint være relativt ærlig.

Hvorfor ikke ta en prat med både deg, eksen og barna på familievernkontoret, se hvordan han klarer å vri seg ut av det.

Ellers så er det lite å gjøre når man har en gal eks. Har en venninne som ble så lei tenåringens mas om hvor fæl hun var og alt at hun sa det var greit, hvis hun ville flytte til far så skulle hun kjøre henne med en gang. Han gikk som din eks og sa at han aldri fikk treffe henne og han ville hun skulle bo der men mor var så vanskelig. Uansett, dattera holdt ikke ut et halvt år en gang, for med en gang hun var under samme tak så fikk hun se hvem han virkelig var.

Anonymkode: b906f...bec

[AnonymBruker]

Min bror har en sånn far. Da han var tenåring gjorde far alt han kunne for å forgifte relasjonen mellom mor og sønn.

Mamma sa aldri et vondt ord tilbake, sa aldri hvordan ting egentlig sto til. Men hun snakket masse med min bror om at faren holdt på sånn. "Hva føler du når pappa sier slikt om meg? Hva tenker du da, høres det ut som noe jeg kunne ha gjort? Slik pappa beskriver meg, er det sånn du kjenner meg? Hva synes du om at pappa sier sånt til deg, er det noe du mener at en pappa skal si til sine barn? Hvordan er det for deg å stå mellom på denne måten?". Hjelp barna å tenke kritisk selv, ikke server dem hva de "egentlig" skal tenke. De aner jo ikke hvem som faktisk er den urimelige av dere, så hvem skal de tro på? Du må derfor være den oppegående som hjelper dem å selv danne kritiske tanker.

Til opplysning har min bror kuttet ut sin far, på sitt eget initiativ. 

Anonymkode: f069d...108

[AnonymBruker]

Jeg glemte det viktigste spørsmålet du kan stille dine barn: "hvorfor tror du pappa sier sånt om meg? Hva tror du han vil oppnå?". Du skal ikke gi noe svar, det er kun for refleksjon.

Anonymkode: f069d...108