Jeg hater når folk rundt meg uttrykker sinne

[AnonymBruker]

Er det noen andre som kan relatere? Om noen rundt meg er sint eller bare irritert, går rundt å banner, sukker og generelt utblåser der på et eller annet vis, så bare takler jeg det ikke. Jeg føler meg plutselig veldig liten, pluss et slags ubehag i kroppen. Selv om de ikke er sinte på meg, så kjenner jeg fortsatt på disse følelsene. Mamma satt nettopp å snakket om at hun ble så forbannet på noen på jobb i dag, og jeg bare hater å sitte å høre på det. Det er bare så slitsomt. Er dette normalt? 

Anonymkode: b43f5...eb8

[AnonymBruker]

Å ikke tale andres sinne når de ikke en gang er sinte på deg? 
 

Nei, det syns jeg ikke høres normalt ut. 

Anonymkode: 48c2a...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å ikke tale andres sinne når de ikke en gang er sinte på deg? 
 

Nei, det syns jeg ikke høres normalt ut. 

Anonymkode: 48c2a...918

Hvordan burde jeg egentlig reagere? Skal jeg respondere til sinnet deres ved å validere det på et eller annet vis? Eller skal jeg bare opptre helt likegyldig?

- TS

Anonymkode: b43f5...eb8

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke sånn bakgrunnsbanning, klaging og demonstrativ slamring med dører og ting -  generelt at noen oppfører seg som et uvær når jeg ikke har gjort noe for å fortjene å stå oppi det. Skvetter jo av det og det gir meg frynsete nerver, er vanskelig å finne roen der noen holder på sånn. Synes ikke det er særlig god folkeskikk heller, kom heller og snakk om hva som plager deg i stedet for å ta det ut over omgivelsene sånn passiv-aggressivt. Eller gå en tur i skauen og rop.

Anonymkode: b41ac...7de

[AnonymBruker]

Sinne er en av de mest basiske følelsene et menneske kan føle. Det er mye farligere for de som ikke kan få lettet på følelsene sine.
Du kan unngå de som ikke er sinte direkte på deg.

Anonymkode: ff898...feb

[AnonymBruker]

Da er det nok du som kan ha reguleringsvansker med sinne selv, og noe du eventuelt kan vurdere å forholde deg til hvis du får barn. Sinne er en grunnfølelse, og vi kan få noen vansker i relasjoner og i forholdet til oss selv hvis sinne er noe vi legger lokk på eller ikke greier å forholde oss til. Kanskje du som liten ble redd av at en voksen ble veldig sint?

Anonymkode: 749e1...b7c

[AnonymBruker]

For meg er det omvendt. Det er helt naturlig å føle sinne, men hvis man ikke uttrykker det? Rart, synes jeg. Det er usunt. 

Anonymkode: 395e5...0dd

[AnonymBruker]

Jeg har det likedan. Kjenner på det samme om noen er nedfor, lei seg eller sliter med noe. Jeg synes det er svært ubehagelig og føler at det er min oppgave å rydde opp i det som plager folk. Når folk diskuterer på jobb også og det blir litt høy temperatur, får lyst til å komme meg vekk samtidig som jeg kjenner på skyld som om jeg tror det er min feil at de er sinna. Er utrolig slitsomt å kjenne på dette. Har ingen råd.

Anonymkode: b97fa...6cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.8.2025 den 16.54):

Er det noen andre som kan relatere? Om noen rundt meg er sint eller bare irritert, går rundt å banner, sukker og generelt utblåser der på et eller annet vis, så bare takler jeg det ikke. Jeg føler meg plutselig veldig liten, pluss et slags ubehag i kroppen. Selv om de ikke er sinte på meg, så kjenner jeg fortsatt på disse følelsene. Mamma satt nettopp å snakket om at hun ble så forbannet på noen på jobb i dag, og jeg bare hater å sitte å høre på det. Det er bare så slitsomt. Er dette normalt? 

Anonymkode: b43f5...eb8

Jeg liker det ikke heller.  Folk som driver med sinne-utbrudd kan gjerne gjøre det, men jeg blir faktisk utrolig irritert på dem etterpå om de krever at jeg skal bry meg om følelsene deres. Altså hvis noen skal være sint og synes det er helt greit å utsette andre for det. Hvis jeg klikker så føler jeg meg dum etterpå og jeg skjønner jo at folk ikke er så jævla imponert.. Selv om de rundt meg ikke gir meg tilbakemeldinger på at det er ubehagelig, så må jeg jo anta at det er ubehagelig. Har lagt merke til at enkelte tror at hvis man ikke informerer dem om at de klikket, så har det ikke skjedd.. lol, men hallo, det blir for dumt at man skal måtte fortelle andre hva de gjør. Han/hun vet jo selv at de klikket. Altså, jeg mener at med enkelte folk så må man gi dem litt dårlig samvittighet og fortelle dem om hva de gjør galt, ellers tror de at man ikke skjønner eller ser noe, og oppfører seg som om de ikke har noen svin på skogen..  faktisk så misliker jeg sterkt slike personer. Som om jeg synes det er gøy å holde regnskap med andres drit… 

Anonymkode: 235a1...1e4

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Men jeg er oppvokst i et hjem der vi måtte gå på nåler da pappa kunne eksplodere for det minste. 

Anonymkode: 6d63a...df1

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er naturlig å bry seg om andre og sliter man om det har man lite å klage over andre for, du er selv skyld.

Anonymkode: fe137...63d

[AnonymBruker]

Om sinne ikke er rettet mot deg på noe som helst vis så syns jeg det høres litt uvanlig ut å føle seg liten. Det høres veldig slitsomt ut ja. Har du noen tanker om hvor dette kanskje stammer fra? Noe du har opplevd i barndommen eller noe lignende? 

Anonymkode: a920c...7eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.8.2025 den 16.54):

Er det noen andre som kan relatere? Om noen rundt meg er sint eller bare irritert, går rundt å banner, sukker og generelt utblåser der på et eller annet vis, så bare takler jeg det ikke. Jeg føler meg plutselig veldig liten, pluss et slags ubehag i kroppen. Selv om de ikke er sinte på meg, så kjenner jeg fortsatt på disse følelsene. Mamma satt nettopp å snakket om at hun ble så forbannet på noen på jobb i dag, og jeg bare hater å sitte å høre på det. Det er bare så slitsomt. Er dette normalt? 

Anonymkode: b43f5...eb8

Viktigste er hvordan en håndterer tilstanden sinne; sinne kan også være en positiv ting, i relasjoner, hvis vedkommende evner å bearbeider emosjonene som kommer på riktig måte (at en tenker konstruktivt gjennom ting, fremfor hysteriske anfall),Det som er negativt, og uakseptabelt og  som du nevner, er å være utagerende. At personen har en rutine på å bearbeide emosjoner (som typisk skjer når en er sint) tror jeg bare er bra, slik at en ikke begynner å hente ubehandlete emosjoner fra 10-50 år tilbake når en er sint.

Anonymkode: a4212...10e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.8.2025 den 16.54):

Er det noen andre som kan relatere? Om noen rundt meg er sint eller bare irritert, går rundt å banner, sukker og generelt utblåser der på et eller annet vis, så bare takler jeg det ikke. Jeg føler meg plutselig veldig liten, pluss et slags ubehag i kroppen. Selv om de ikke er sinte på meg, så kjenner jeg fortsatt på disse følelsene. Mamma satt nettopp å snakket om at hun ble så forbannet på noen på jobb i dag, og jeg bare hater å sitte å høre på det. Det er bare så slitsomt. Er dette normalt? 

Anonymkode: b43f5...eb8

 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg liker heller ikke sånn bakgrunnsbanning, klaging og demonstrativ slamring med dører og ting -  generelt at noen oppfører seg som et uvær når jeg ikke har gjort noe for å fortjene å stå oppi det. Skvetter jo av det og det gir meg frynsete nerver, er vanskelig å finne roen der noen holder på sånn. Synes ikke det er særlig god folkeskikk heller, kom heller og snakk om hva som plager deg i stedet for å ta det ut over omgivelsene sånn passiv-aggressivt. Eller gå en tur i skauen og rop.

Anonymkode: b41ac...7de

 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har det likedan. Kjenner på det samme om noen er nedfor, lei seg eller sliter med noe. Jeg synes det er svært ubehagelig og føler at det er min oppgave å rydde opp i det som plager folk. Når folk diskuterer på jobb også og det blir litt høy temperatur, får lyst til å komme meg vekk samtidig som jeg kjenner på skyld som om jeg tror det er min feil at de er sinna. Er utrolig slitsomt å kjenne på dette. Har ingen råd.

Anonymkode: b97fa...6cc

 

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg liker det ikke heller.  Folk som driver med sinne-utbrudd kan gjerne gjøre det, men jeg blir faktisk utrolig irritert på dem etterpå om de krever at jeg skal bry meg om følelsene deres. Altså hvis noen skal være sint og synes det er helt greit å utsette andre for det. Hvis jeg klikker så føler jeg meg dum etterpå og jeg skjønner jo at folk ikke er så jævla imponert.. Selv om de rundt meg ikke gir meg tilbakemeldinger på at det er ubehagelig, så må jeg jo anta at det er ubehagelig. Har lagt merke til at enkelte tror at hvis man ikke informerer dem om at de klikket, så har det ikke skjedd.. lol, men hallo, det blir for dumt at man skal måtte fortelle andre hva de gjør. Han/hun vet jo selv at de klikket. Altså, jeg mener at med enkelte folk så må man gi dem litt dårlig samvittighet og fortelle dem om hva de gjør galt, ellers tror de at man ikke skjønner eller ser noe, og oppfører seg som om de ikke har noen svin på skogen..  faktisk så misliker jeg sterkt slike personer. Som om jeg synes det er gøy å holde regnskap med andres drit… 

Anonymkode: 235a1...1e4

Anbefaler dere denne boka. Sensitivitet er også en stor styrke. 

https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/the-highly-sensitive-person-9780806540573

Anonymkode: 53cb0...154

[Daria]

Jeg har aldri taklet sinne, at det ikke er rettet mot meg har ingenting å si - sinte stemmer trigger redsel. Som liten gråt jeg når søsteren min fikk kjeft, som voksen kan det å høre fremmede krangle på gata være nok til å vekke ubehag og behov for å komme meg unna. Eget sinne er også et ganske skremmende (og sjeldent) konsept...

Generelt er sinne en følelse mange sliter med, på en eller annen måte (mvh psykologen min, som pirker i mitt forhold til det innimellom).

[AnonymBruker]

Sinne kan være konstruktivt. Jeg er ikke en person som sjeldent har uttrykket sinne, og blir bare lei meg eller redd i situasjoner som er ugreie. 

Men vi hadde nylig en sak på jobben med en mannlig mellomleder. Skal ikke gå inn på hele saken, men en kollega som jeg tidligere har irritert meg over fordi hun er litt lettantennelig tok tak i det. "Dette finner vi oss ikke i!" "Her må vi få til en endring!"

Hun tok støyten, uredd i møte med han det gjelder og bedret kulturen. Nå tåler jeg at hun av og til kan hisse seg opp, fordi den egenskapen kom godt med når det brant litt. Hun tar det alltid direkte. 

Men dersom man faktisk ikke tar tak og er forbanna over situasjonen i ettertid og tar det ut over folk rundt seg (som din mamma), det er bare patetisk. 

Anonymkode: fe8d6...5f6

[AnonymBruker]

Jeg blir også urolig av mennesker som viser at de ikke kan regulere seg selv, det er en uhygge som sitter i margen og sprer seg i kroppen men som voksen vet jeg at det ikke er MEG det er noe galt med liksom men ubehaget klarer jeg ikke kontrollere før jeg kjenner på det, erkjenner det og regulerer i meg selv om det gir mening. Ofte velger jeg å plassere meg utenfor situasjonen, og kan jeg ikke jatter jeg med eller endrer tema - ikke for å være unnvikende eller konfliktsky for jeg har ikke problemer med å så i en konflikt osv, men rett og slett fordi det ofte er slitsomt å skulle regulere andre mennesker liksom. 

Anonymkode: b8fee...b65

[AnonymBruker]

For min del er det verre når du SER på folk at det er rett før begeret tipper over, men at de ikke gidder å si noe til den det gjelder fordi de er «konfliktsky». Ting blir ikke bedre av å ikke lufte det med den det gjelder.

Anonymkode: 0c066...a62