Jeg har venninner, men føler meg ensom allikevel

[AnonymBruker]

Jeg er en person som alltid stiller opp for andre. En av mine venninner stod midt i det da ene forelderen lå for døden. Jeg lot både barn og hund være her en hel uke og jeg stod å pratet med henne midt på natten selvom jeg skulle på jobb dagen etter.
Da en annen venninne aborterte mens jeg var nyoperert ble jeg med henne på sykehuset for at hun skulle være alene, da hun skulle føde ble hun lagt inn flere dager før. Jeg tok fri fra jobb og sov med henne på sykehuset. 
Jeg er alltid tilgjengelig uansett tid på døgnet og har flere ganger blitt vekket på natten av ei venninne som har måtte prate, selvom jeg skal på jobb dagen etter. 

Jeg har aldri bedt om noe i retur, men jeg føler nå at jeg bare er en de bruker når de ikke har noen andre. Ser på Facebook ved fødselsdager (ja, jeg vet det er teit) hvor de legger ut lange gratulasjoner og bilder av ting de har funnet på, mens jeg får "gratulerer med dagen, håper dagen blir super". 
For et år siden døde svigerfar. Han var min svigerfar i 15 år og jeg møtte han 3-4 ganger i uken så han var mer som en far. Han døde relativt brått og var kun i 60-årene. 
Jeg hørte ikke fra noen av venninnene mine. De sendte melding til mannen min og håpet det gikk bra med han, mens jeg hørte ikke noe. Det er sikkert kjempe egoistisk å tenke slik for det var selvfølgelig mye verre for mannen min, men jeg ble helt glemt oppi det hele. Egentlig, av både venner og familie var det kun svigermor som spurte hvordan det gikk med meg. Ellers var det kun mannen min og barnet vårt.

Føler dette ble en egoistisk sutretråd, og det er såklart ikke noe jeg tenker mye på, men i dag falt det inn i hodet og jeg har følt litt på det merker jeg. 

Anonymkode: 95e1f...7d9

[AnonymBruker]

Høres trist ut. Kanskje det er vanskelig for vennene dine å være nær mot deg når du aldri ber om noe? Vis svakhet, vis at du trenger litt trøst og en god klem av og til. Vær ærlig i de situasjonene du trenger støtte. 

Anonymkode: 01687...5d0

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer mest på er hvor mye du strekker egne grenser for å hjelpe andre. 
Det er faktisk ikke normalt å være SÅ på givergleden at du utsletter deg selv. 
Og ofte blir man jo da bare en klagemur og ikke en likeverdig venn. 
Skjønner at det føles fryktelig vondt, men jeg tenker at du her må rette ryggen og faktisk bli tydeligere i din grensesetting

Anonymkode: 368c4...a9c

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du strekker deg alt for langt for disse venninnene. De fleste prioriteringer de aller nærmeste, og har da ikke krefter til mer enn det. Du prioriterer en venninne over barn og hund,  i en hel uke? I retrospekt,  var det rett prioritering?

 

Selvfølgelig burde venninner gi like mye tilbake som de får, men sånn funker det ikke. Folk er forskjellige. Og helt ærlig? Jeg tror dine "venninner" har funnet ut at du er en de kan bruke og bruke, uten å gi noe tilbake. 

Du kan ikke endre andre. Du kan bare endre deg selv. Start med å skru av lyden på mobilen din om natta. Og du, voksne folk trenger ikke at du bor med dem på sykehuset over natta. Det er selvfølgelig utrolig snilt av deg å gjøre det, men da må det være fordi du har lyst og overskudd til det. De færreste voksne hadde gjort det samme tilbake for deg.

Du virker utrolig snill, og det er vondt å lese at folk utnytter det, men sånn er dessverre verden. Du kan velge å fortsette å gi mer enn du får, eller sette ned foten. 

Anonymkode: 12020...2b8

[Stacy__]

Her må du begynne å sette litt grenser på vegne av deg selv. Det er ikke normalt å strekke seg så langt for venninner, som f.eks da du sov med en venninne på sykehuset, hvor i alle dager var hennes mann, foreldre eller andre omsorgspersoner? Og du ser gang på gang at du ikke blir prioritert like høyt av dem. Nå er det på tide at du begynner å behandle dem slik de behandler deg. Og som flere påpeker, vis litt sårhet du også, be om hjelp, for å se om de stiller opp for deg på samme måte. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei slik veninne, som stadig tilbydde seg, som alltid stilte opp, selv om ingen forventet det eller til og med egentlig behøvde det. 

Jeg sa til stadighet att dette greier jeg, fikser dette, det går bra, men neida ho stilte opp med ett eller anna uansett. 

Og det ble faktisk littegrann invaderende, en begynte å føle att en ikke ble tatt helt på alvor, "nei, du trenger ikke bake kake til bursdagen" - da kom ho med to, "nei, du trenger ikke vaske huset mitt fordi jeg har influensa, jeg er jo sikkert bedre neste uke" - da kom ho og vasket på steder jeg slett ikke ville folk skulle vaske, selv lå meg med 40 i feber og ville helst ha fred. "nei, du trenger ikke ta poden med på telttur i helgen kun fordi din hadde så lyst, vi skal på..." åå nei, var ikke spørsmål om, selvfølgelig måtte han vere med på telttur, så fikk vi litt fri. "nei, du trenger ikke vere med på den sykehustimen, jeg må jo overnatte på hotell for å rekke den og det blir da dyrt", og da kastet hun alt hun hadde i hendene, bestilte hotell og det endte opp med att ho kjørte også, enda jeg hadde alt bestilt bussbilletter.  "nei, har ikke råd nå" - da vippset ho penger jeg ikke ba om og ble sur når jeg vippset i retur. 

Slik var det hele tiden, til slutt kunne en ikke nevne ett eneste lite problem eller situasjon, før ho kom durende og skulle ordne. Jeg begynte å snakke om vær og vind og intet anna, måtte passe på hva jeg sa og snakka om. 

Et nei ble jo aldri tatt på alvor. 

Så gikk det litt opp for meg att ho forventet, eller ikke forventet akkurat, men kanskje håpet, å få akkurat det samme i retur, - ho ga jo og ga, og ingen gjorde det samme for ho, for egentlig var det veldig få som direkte ba ho om hjelp, og tidvis ble det litt mye oppi alt.  Og jeg hadde litt mye med meg selv på den tiden, men det viste ho jo ikke fordi jeg kunne jo ikke snakke om det! 

Tror det ligger ett inderlig stort hjerte bak alt dette, og omsorg, som er fin og vel og bra, - om en er mamma og ikke venninne, det er ikke meining att venninner skal utslette seg selv for å vere bra nok, eller att alt skal handle om å stille opp, uansett!

Og så må en ha troa på att folk rundt deg faktisk greier å be om hjelp om det kniper, og att de faktisk fikser ting selv, for det ligger ett enormt stort kontrollbehov over slik oppførsel føler jeg. - att bare DU kan fikse ting, att bare DU stiller opp, og stt bare DU kan gjøre ting bra og fine og skikkelig.. 

Slapp av litt, ikke tilby deg i øst og vest, senk skuldrene og vurder litt strengere om folk behøver deg. Og ikke bli mammaen i venninnegjengen, - kanskje de ikke trenger ei ny mamma. Og skal vedde på att du får det roligere med deg selv om du innser att du ikke kan redde alt og alle rundt deg. Fokuser på deg og ditt uten å bli så bitter på att ikke alt går din vei fordi du stiller opp for alle andre. 

Jeg mistet mi veninnen, fordi det ble så anstrengt, og det var så mye jeg ikke fikk fortalt om grunnen til att jeg ikke fikk stilt opp når ho trengte det som mest, og ho ble fryktelig lei seg, og det skjønner jeg. 

Og telefon går fint ann å sette på lydløs, nattesøvn er viktig 

 

Anonymkode: fe751...163