Uenigheter om oppdragelse, voldt osv mellom egne barn og stebarn. Hjelp!

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg er sammen med en mann som har et barn ifra før, jeg selv har 3 barn og vi venter nå ett nytt barn sammen.

Jeg har ikke sett han så mye i foreldrerollen da barnet hans bor langt borte og kun er hos far i ferier. Så jeg har nettopp bemerket meg realiteten i situasjonen vår. Vi har heller ikke vært sammen kjempe lenge, og graviditeten har ikke vært planlagt. Han er utrolig flink med barna mine som jeg deler med far 50% av tiden, men jeg er jo den som irettesetter dem og står for alt av ansvar ovenfor dem selvsagt.
Nå har vi nettopp hatt barnet hans i 3 uker, og det har rett og slett vært et mareritt. Det er det lengste vi har tilbrakt tid sammen (vi er ikke samboere så vi har tidligere hatt pauser, men denne gang har vi alle vært sammen hele 3 uker) 
Jeg ser nå veldig tydelig forskjell på hvordan vi oppdrar barna våres, og jeg vet ikke om jeg klarer å tenke på en framtid sammen med han lengre pga dette. Han skjemmer barnet totalt bort, barnet får alt hen peker på, gråter for alt og slipper unna med hver eneste minste ting. Barnet er også direkte stygg med mine barn, slår, dytter, sparker og skal hele tiden skremme og plage spesielt mitt yngste barn. Sier de stopp eller nei så bare ler barnet og blir enda verre, Jeg blir da den store slemme ulven som kjefter og sier ifra, jeg får da samme respons. Hele greiene her er bare skikkelig slitsomt. Jeg har pratet med partneren min om dette, men han ser ikke problemet tydeligvis for barnet hans er jo bare et gull som ikke kan gjøre noe galt. Føler meg skikkelig rotten å kjip som skriver alt dette, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg er bare helt matt.

Så nå sitter jeg her da, Jeg er bekymret for sikkerheten til barna mine, spesielt det yngste med all den fysiske volden. Ikke vil jeg heller at barnet skal oppleve noe vonde følelser fra meg å bli trist og bære noe nag til meg. Jeg har ikke lyst å være alene med snart 4 barn, men jeg kan ikke se noen annen løsning enn å gå fra partneren min? Altså alle råd her taes imot med stor takk for jeg sliter skikkelig her.

Anonymkode: b9318...ba5

[AnonymBruker]

Så lenge han ikke ser problematikken og snakker det bort, så bør du i det minste aldri bli samboer med han.

Du får foreldrerett alene når dere ikke bor sammen når barnet blir født og jeg hadde nok enten krevd terapi eller gått fra han.

Vært i en lignende situasjon som deg og jeg tror hans barn egentlig bare var veldig sjalu og slett følelsesmessig med at far fikk ny partner og nytt barn.

Far satt dog ingen grenser og bortforklarte, som i din situasjon, ting eskalerte til det punktet at det ble umulig å fortsette ett samliv.

Anonymkode: 30f5d...366

[Biloba]

Han må være på, ta ansvar, grensesette barnet sitt og beskytte de andre barna. Ellers hadde jeg nektet å være i samme hus mens han har samvær. Dere kan ha deler av ferien separat f.eks. 

Barnet sliter kanskje med mye følelser over å ikke ha far i hverdagen og så den store overgangen til feriefar, deling med stefamilie osv. Det kan være mye å hente på å investere i barnet, forberede samvær, ha gode samtaler og trygge barnet før samvær, hvordan dere legger opp dagene for å gi rom for regulering og at han får møtt behovene sine, gode aktiviteter som kan gi godt samspill med barna osv. Men da må far se at det er et stort voksenarbeid som må legges ned her. Håper han også har et godt samarbeid med eks og at hun også kan bidra med det barnet sliter med. 

[AnonymBruker]

Barnet er sikkert sjalu, for det er ikke usannsynlig at barnet føler at hen har mistet faren sin til dine barn som har han mye mer i hverdagen. Det må være en helt forferdelig følelse for et barn, og akkurat det bør du vise forståelse for. 
 

Far har sannsynligvis også dårlig samvittighet over å kun se barnet i ferier.

Anonymkode: 7f48c...243

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg er sammen med en mann som har et barn ifra før

barnet hans bor langt borte og kun er hos far i ferier.

Vi har heller ikke vært sammen kjempe lenge

Nå har vi nettopp hatt barnet hans i 3 uker

vi er ikke samboere så vi har tidligere hatt pauser, men denne gang har vi alle vært sammen hele 3 uker) 
 

Anonymkode: b9318...ba5

Altså, barnet hans er vant med å komme på ferie/samvær hos faren, og plutselig er det en fremmed kvinne og ørten andre unger, som barnet må tvangssosialisere med i tre uker!? 

Ja, what could go wrong, likesom. 

 

Anonymkode: b8755...33b

[AnonymBruker]

Han oppdrar ikke barna. Han er tivolipappa. Han har for lite samvær til å kunne være deltagende i noen oppdragelse. Det barnet du beskriver. Det kunne vært meg. Jeg hadde sport i å gjøre livet til et helvete for eventuelle partnere og deres barn. Hvorfor - fordi hverdagen ble så uforutsigbar med alle de nye menneskene jeg måtte forholde meg til. Alle de nye spillereglene som dukket opp når det kom nye partnere inn i mitt hjem. Jeg ble utrygg av hvordan foreldrene mine endret seg i takt med nye partnere og regarte der etter. 

Anonymkode: 18e53...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Altså, barnet hans er vant med å komme på ferie/samvær hos faren, og plutselig er det en fremmed kvinne og ørten andre unger, som barnet må tvangssosialisere med i tre uker!? 

Ja, what could go wrong, likesom. 

 

Anonymkode: b8755...33b

Her så fikk mine 2 barn vite at pappa hadde fått seg kjæreste, og samboer 2 uker før de skulle på 3 uker ferie til far. Hun hadde og 3 barn. Og mine barn så sin far kun i ferier. Men mine barn oppførte seg da veldig bra, og det gjorde hennes barn og. Her så har alle barna fått god oppdragelse, så da oppfører de seg. Og 3 av de har diagnoser og.

Til TS. Jeg hadde aldri flyttet sammen med denne mannen. Tenk når babyen kommer og. Da må du jo passe på som en hauk. Barnet kommer jo ikke til å endre seg noe, når far ikke ser problemet.

Anonymkode: 24d8f...df2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. 
Jeg skal ha en samtale med partneren min om dette ikveld igjen. Det er uaktuelt å flytte sammen slik situasjonen er nå. Vi har tilbrakt tid sammen flere ganger før, så vi er heller ikke ‘nye’ for barnet. Har forståelse for sjalusi osv kan oppstå, selv om vi bodde sammen i 3 uker så var vi mange dager ute å gjorde aktiviteter med våre egne barn for å få alenetid og gi de oppmerksomheten de trenger fra oss foreldre alene. 

Jeg lener mest mot brudd nå, følelser for partneren min har endret seg, jeg klarer ikke å se eller prate med han på samme måte etter dette. Jeg er også bekymret for den lille babyen som skal inn i denne situasjonen, jeg vil alltid sette sikkerhet til barna foran alt. Og jeg føler meg ikke trygg med barnet i huset. Så for barnets del og for mine egne barns del så føler jeg det beste er bare å gå, uansett om jeg ønsker å finne utav dette for jeg elsker virkelig partneren min, men barna kommer først.

Anonymkode: b9318...ba5

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde roet meg litt ned. Dette er et barn som han ikke egentlig har oppdratt, han sikkert har mye dårlig samvittighet for, og som gjerne reagerer veldig på at du og dine barn plutselig har kommet inn i bildet. Mannen har skylappene på, og hvis du setter deg i hans situasjon, så hadde du også villet glatte over ...

Det blir jo ikke det samme med et felles barn, i et hus med de andre barna. Og kanskje blir mannen tryggere, og ser forskjellen på det barnet han allerede har. Samtidig blir kanskje dette barnet noe tryggere. Det går jo også an at far bruker litt mer tid alene med dette barnet når det er på besøk.'

Anonymkode: ecbd9...085

[AnonymBruker]

For mange år siden var jeg i et veldig likt forhold. Det var utrolig vond og tøff tid. Jeg mistet ungen jeg gikk med. Men jeg valgte barnet mitt jeg hadde fra før. Enn den mannen .

Anonymkode: 7e915...416

[Snublefot62]

Høres jo ut som om ting har gått litt vel fort i svingene her.

Om han ikke ser utfordringene så må du ta en vurdering på om du skal drive med voksenopplæring eller om du skal konsentrere deg om dine barn fra før og det nye barnet. Han har allerede vist at han ikke har selvinnsikt og at hans erfaring som forelder kun strekker seg til å være tivilipappa som skjemmer bort barna. Ovenfor dine barn har han jo heller ikke noen oppdragerrolle eller foreldreansvar så vidt jeg leser.

Blir du så må du være forberedt på å oppdrag han også, og sette grenser for han.

[AnonymBruker]

Det er helt utrolig at du setter et barn til i den situasjonen dere er i. 

Dårlig  dømmekraft.

Anonymkode: 7ee3b...961

[AnonymBruker]

Beg tenker at barnet hans ikke har det så lett. Far bor langt unna i hverdagen. I tillegg har han ny kjæresye med 3 barn og en felles på vei. Føler seg nok utenfor.

Det kan gi reaksjoner som slår uheldig ut. Og far vil gi sikkert skjemme barnet bort siden han ser det så sjeldent.

Synes synd i barnet hans.

Skjønner heller ikke helt hva voksne folk tenker når de bringer inn et nytt felles barn etter så kort tid.

Anonymkode: f4a14...a9b

[AnonymBruker]

Hvordan tror du det blir med deres felles barn når han skal ha samvær alene da? Du har jo funnet ut hvordan han er i foreldrerollen.. Her må dere rett å slett jobbe sammen, kanskje dere kan ta noen samtaler med parterapeut, og melde dere på kurs (begge to, sånn at han ikke føler det bare er han som er elendig i rollen sin, så får dere også mulighetene til å finne ut av ting sammen). 
 

Kanskje ikke en god idé å være 3 uker sammen når barnet ikke er vant til å være med pappaen sin. Barnet hans må venne seg til dere, det er jo en prosess det også. 

Anonymkode: 60203...b37

[AnonymBruker]

Han har et barn fra før og du har tre. Hva er det med de som alltid må ha et kjærlighetsbarn i tillegg til fotballaget dere har fra før? Ikke kjenner du han godt og du ble ufrivillig gravid. Steriliser deg eller bruk prevensjon. Slutt å få barn med alle menn du dater. 

Anonymkode: 4c94e...004

[AnonymBruker]

Jeg tror du må roe ned og ta et skritt tilbake. Barnets oppførsel er ikke et resultat av fars oppdragelse like mye som det er en kombinasjon av alder, modenhet, annerledes-tid (det er ferie), mange andre barn tilstede (øker sjanse for konflikt), og hele stemor/stesøsken-dynamikken. Å legge all skyld på far som "tivoli pappa" som han beskrives her i tråden synes jeg blir feil. Det er nok bare vanskelig å være "ferie-forelderen" som kun ser barnet i ny og ne. Skal du bruke den lille tiden på å kjefte og lage dårlig stemning, eller prøve å skape noen gode minner å se tilbake på? Jeg tror nok han synes situasjonen er like vanskelig som deg, samtidig som han har et ekstra ansvar: det er nemlig han som har satt eget barn i denne situasjonen med stemor/stesøsken. Og det kommer mer skyldfølelse med det ansvaret, og dermed mer "tivoli-pappa" for å kompensere.

Jeg forstår at de tre siste ukene har vært tøffe, men sommeren er ved veis ende og herifra kommer hverdagen. Og det er flest hverdager i et år. Hvis dette barnet kun kommer i ferier, kommer det ikke nødvendigvis å hjelpe å bryte opp forholdet. Da får vel far samvær i ferier med deres felles barn, og da må babyen være med dette andre barnet - uten deg. Jeg tror det, på et kynisk plan, er best at du har kontroll på familien og ikke blir bundet av samværsregler. 

I tillegg til det er du gravid (?), eller i alle fall mor til et lite barn. Alle barna her høres ut som de er under 10 år. Altså er dere i "småbarnsfasen" som er kjent å være ekstra tøff og ekstra krevende. Å slå opp nå føles fint på kort sikt, men på lang sikt er det bedre å holde sammen. Det blir bare lettere herifra.

Snakk med partneren din om følelsene dine, ikke om hva han gjorde feil. At du følte deg redd for hva barnet hans kunne finne på mot deres felles barn, spesielt den yngste. Og at du trenger at han passer på og får både deg og barna dine til å føle dere trygge. Prøv å se etter løsninger, hør hans perspektiv, ikke bare slå opp.

 

Anonymkode: face6...7f2

[AnonymBruker]

Om det var tidlig nok hadde jeg vurdert abort i samme situasjon.

Om ikke så hadde jeg i hvert fall ikke flyttet sammen med mannen nå. 

Skulle jeg fortsatt forholdet som særboere ville jeg uansett ha krevd at vi både gikk i parterapi sammen og tok Cos-kurs sammen, og jeg hadde foretrukket at han i tillegg søkte terapi selv for å kunne diskutere uforstyrret med andre hvordan han kan takle situasjonene når hans første barn er hos ham - og resten av året... - slik at han greier å få dette barnet til å føle seg elsket og sett av far hele tiden. Og slik kanskje få forståelse for at han ikke gjør barnet noen som helst tjeneste om han skjemmer bort barnet og ikke setter grenser for det - tvert imot, det å ikke sette gode grenser for barnet, det å ikke lære barnet impulskontroll, det å ikke bidra til å lære barnet å bli trygg på seg selv og ikke gi barnet følelsen av å være nok verdt i fars øyne, det er en form for omsorgssvikt.

Om mannen skylder på barnets mor, så tenker jeg de er dessto større grunn til at far skal ha mer samvær med sitt første barn, slik at han kan bidra mer for barnet i dets oppvekst. Men det krever jo at far selv er en stødig far (han virker jo å ha noe potensiale i måten han omgås dine barn, ts, selv om han heller ikke der setter grenser).

Anonymkode: 33500...63c

[AnonymBruker]

Takk igjen for alle svar. 

Først og fremst så vil jeg bare si at alle barna jeg har er med samme mann som jeg var gift med i 13 år, så jeg får ikke barn med alle jeg dater, for en idiotisk kommentar.

Jeg skal prøve å ta meg en pust her og prøve å prate skikkelig med partneren min etter barna er i seng. Jeg elsker han jo så jeg ønsker jo selvfølgelig å finne ut av dette, så jeg håper det blir bedre mottat av han når jeg tar opp tråden igjen. Muligens jeg har vært litt kjapp i slå opp tanken istedenfor å tenke løsninger. Jeg er som alle andre foreldre utrolig beskyttende ovenfor barna mine, de kommer først uansett. Men vi får se hva som kommer ut av samtalen, håper vi begge kan være åpne for hverandres synspunkter å håndtere dette på en ålreit måte.

Anonymkode: b9318...ba5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk igjen for alle svar. 

Først og fremst så vil jeg bare si at alle barna jeg har er med samme mann som jeg var gift med i 13 år, så jeg får ikke barn med alle jeg dater, for en idiotisk kommentar.

Jeg skal prøve å ta meg en pust her og prøve å prate skikkelig med partneren min etter barna er i seng. Jeg elsker han jo så jeg ønsker jo selvfølgelig å finne ut av dette, så jeg håper det blir bedre mottat av han når jeg tar opp tråden igjen. Muligens jeg har vært litt kjapp i slå opp tanken istedenfor å tenke løsninger. Jeg er som alle andre foreldre utrolig beskyttende ovenfor barna mine, de kommer først uansett. Men vi får se hva som kommer ut av samtalen, håper vi begge kan være åpne for hverandres synspunkter å håndtere dette på en ålreit måte.

Anonymkode: b9318...ba5

Du må vite at han lett kan snakke deg etter munnen nå, for så å vise sitt sanne jeg igjen når ungen er født... 

Anonymkode: 7bbd1...71a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg tror jeg hadde roet meg litt ned. Dette er et barn som han ikke egentlig har oppdratt, han sikkert har mye dårlig samvittighet for, og som gjerne reagerer veldig på at du og dine barn plutselig har kommet inn i bildet. Mannen har skylappene på, og hvis du setter deg i hans situasjon, så hadde du også villet glatte over ...

Det blir jo ikke det samme med et felles barn, i et hus med de andre barna. Og kanskje blir mannen tryggere, og ser forskjellen på det barnet han allerede har. Samtidig blir kanskje dette barnet noe tryggere. Det går jo også an at far bruker litt mer tid alene med dette barnet når det er på besøk.'

Anonymkode: ecbd9...085

Jeg som har svart i tråden tidligere om at jeg var i en lignende situasjon.

Her ble det bare verre etter at fellesbarnet kom.

Far isolerte seg nærmest når bonus barnet kom hver ferie og skapte en atmosfære av han og barnet mot oss andre.

De hadde masse alenetid men barnet hadde svært vanskelige følelser som far ikke tok tak i og det ble etterhvert så vanskelig at ett samliv ble umulig og utrygt for de andre.

Anonymkode: 30f5d...366