Dere som har søsken som overtok barndomshjemmet: føles det helt greit om vedkommende gjør om på alt?

[AnonymBruker]

Kort fortalt, vi er tre søsken, hvorav en overtok barndomshjemmet på Nordstrand. Stort hus og hage. Fem år siden mor døde. Som eide det og bodde der til sin død. 

Ja, jeg vet det er teit, men fremdeles tenker jeg på det som mors hjem.  Den som overtok, var ikke opptatt av å bevare noe som helst, ville gjøre det til sitt. 

Er det flere som føler en sorg over dette? Og vil det gå over noen gang?

Inne i meg er jeg sint de gangene jeg er innom på besøk. Og jeg et det er mange der ute som ikke er sentimentale, og som ikke skjønner disse følelsene. 

Det er jo ingens feil. Det er bare trist og vondt å se hvor lite familiehistorie betyr for enkelte (aka søskenet mitt). Jeg trenger visst en klem 😔

Anonymkode: 76b4a...99c

[AnonymBruker]

Det skulle så klart stå "jeg vet det er mange der ute..."

Ts

Anonymkode: 76b4a...99c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Inne i meg er jeg sint de gangene jeg er innom på besøk.

Anonymkode: 76b4a...99c

Kan skjønne følelsene men du har egentlig ikke noe med det. Så hold følelsene for deg selv.

Anonymkode: 1baca...b7f

[AnonymBruker]

Du er fullstendig urimelig. Antar at du selv ikke har et hus med samme interiør som foreldrene dine hadde?

 

Anonymkode: 07821...280

[AnonymBruker]

Slik er livet selv om det er kjipt med forandringer.

Hvorfor overtok ikke du?

Anonymkode: c1e5a...4b5

[AnonymBruker]

Broren min har overtatt barndomshjemmet vårt. Han har pusset opp, bygd på huset så det er større, totalt endret hagen med gravemaskiner og flere lastebiler med masse så det ligner ikke hagen vi vokste opp med i det hele tatt. Jeg har ingen negative eller såre følelser knyttet til det. Jeg synes det er kjempebra at han og familien gjør det til sitt og ikke lever i et museum. Et hjem er for å leve i. Alle minnene tar du med deg. Du trenger ikke at huset er likt som da dere var små for å holde minnene i live. 

Anonymkode: d819c...4ad

[AnonymBruker]

Solgte barndomshjemmet mitt i vinter, etter mor døde. Rart å se noen andre der, jeg bor nært. Men mest godt å se at huset har fått nytt liv 🙂.

Du må huske at barndomshjemmet ditt ikke er et museum 🙂. Tenk heller at det er godt at noen bor der, tar vare på det og er glad i det. Litt mye å forvente at en generasjon yngre enn din mor vil ha det likt som henne 🙂

Anonymkode: 16081...07c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan skjønne følelsene men du har egentlig ikke noe med det. Så hold følelsene for deg selv.

Anonymkode: 1baca...b7f

Dette. Nye eiere gjør som de vil, om de er fremmede eller nær familie, det er deres hus nå.

Anonymkode: 68c3b...14e

[AnonymBruker]

Skal de la huset forfalle da? Jeg har odel og har tatt over, min søster ropte «så annerledes det er her! Så trist» og jeg tenkte bare, jaha? Skal jeg beholde interiør fra 70-90 tallet fordi du vil komme «hjem» til barndomshjemmet? 
Hun har ikke nevnt det siden og har sagt at vi har fått det fint. 
Min andre søster går alltid fra rom til rom for å beundre hva jeg har endret.

Anonymkode: 9660d...74e

[AnonymBruker]

Barndomshjemmet mitt var endret mye allerede da mamma og pappa flyttet ut. De sluttet ikke å pusse opp og endre huset selv om jeg og søsknene mine hadde flyttet. Uansett var det ikke lengre mitt hjem, så jeg ville sett det som positivt at den som overtar pusser opp og endrer. Alternativet blir jo at det forfaller gradvis fordi alt skal være som det var. 

Anonymkode: 06932...996

[AnonymBruker]

Du hadde valget om å ta over huset du og 

Anonymkode: 99a83...f4d

[AnonymBruker]

Du har vel blitt kjøpt ut med gode penger. En enebolig på Nordstrand med hage, er ikke gratis. Så la søsteren din få gjøre boligen til sin, tipper hun har høyt lån på det nå.

Anonymkode: 2c647...693

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her kan to ting være sant samtidig. Det er vanskelig å se endringene fordi et kapittel på et vis lukker seg. Samtidig kan du ikke forvente at ditt søsken beholder det gamle. Moter endrer seg, behov endrer seg og smak er forskjellig. Tror absolutt jeg ville følt det litt vemodig om min bror hadde endret vårt barndomshjem totalt (mine foreldre lever enda, så ikke en aktuell problemstilling nå), men jeg ser jo at huset er totalt upraktisk og umoderne for en moderne barnefamilie. Minnene har du uansett, og det er jo lov å ha motstridende følelser. 

Anonymkode: c4eee...214

[FrkSolsikke]

Skjønner at det er rart, men sånn er faktisk verden.
Hvis andre hadde tatt over, hadde de garantert gjort om på mye de også. så uansett hvem som hadde kjøpt huset eller om det nå ble din søster som overtok, så hadde det blitt endringer. Det må bli endringer for at nye familier skal kunne leve sitt liv der. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, TS. Har tilsvarende situasjon her. Bror overtok huset hjemme, som har vært i vår familie nå i tre generasjoner.

Han har pusset opp, endret og modernisert mye. Det gjør vondt å se barndomshjemmet "forsvinne" og bli så endret.

Samtidig trengte det modernisering og vedlikehold. Og når han først har kjøpt huset, så har han rett til å gjøre hva han vil med det. Og huset er jo pent, bare ikke helt min stil. Så jeg sier ingenting, selvsagt. Jeg er bare glad huset forblir i familien.

Anonymkode: 5bf28...fab

[AnonymBruker]

Du får håpe at du har anonymisert detaljene her, så ikke noen som kjenner dere ser dette, for det var, ehm.. Veldig gjenkjenbart... 

Det er selvsagt helt rimelig at de endrer huset slik de ønsker. Du har all rett til å føle på sorgen over huset, men dette ville du måtte føle på uansett hvem som kjøpte det. Hvis du ønsket å behomde det, måtte du jo nesten ha kjøpt det selv. Vurderte du selv å kjøpe det? Er du misfornøyd med summen du fikk når du ble kjøpt ut?

Anonymkode: 5598e...a5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Kan skjønne følelsene men du har egentlig ikke noe med det. Så hold følelsene for deg selv.

Anonymkode: 1baca...b7f

Hadde ingen klem å gi ut du i alle fall, fnis. 

Ts: Ene er at bansdomshjemmet blir endret, tenk deg om det ble solgt til fremmede, som er de flestes skjebne. Klem, til tross litt for mye stakkars meg. 

Anonymkode: b105b...88b

[AnonymBruker]

Takk til alle som har svart 🙂

Jeg kommer ikke noensinne til å si dette til søsknene mine, nei. 

Men det var godt å få sagt det til noen = dere som leser 🥰

Ts

Anonymkode: 76b4a...99c

[Trolltunge]

Mitt barndomshjem ble solgt, så jeg tror jeg hadde foretrukket at det ble endret istedenfor å aldri se det igjen. 

Jeg kan imidlertid kjenne meg igjen angående familiehytta. Jeg vokste opp med at min fars barndomshjem var hytte, og jeg elsket det gamle huset. Alt ved det. Upraktisk var slik jeg anså det sjarmerende. Så kom min far gledestålende og fortalte at han skulle rive hele huset, og bygge det opp på nytt. Jeg fikk knapt frem et ord. Jeg ville skrike, men det var jo ikke noe jeg kunne bestemme. Mine foreldre eier hytta, og min far var så ivrig at jeg ikke tror han oppdaget hvordan jeg reagerte engang. 

Vi har nå en flott, stor og moderne familiehytte, som utvendig heldigvis er ganske likt det opprinnelige huset, men inne er... et helt ordinært moderne hus uten noe av sjarmen jeg elsket. Det er veldig praktisk, og istedenfor store (trekkfulle) familierom er det soverom til alle, istedenfor kaggedo skikkelige bad, istedenfor å vaske opp for hånd er det oppvaskmaskin. Skikkelig vaskerom er det også. Å våkne opp til iskaldt hus og krølle seg godt sammen under dyna til det sprakte godt i peisen, og likevel måtte trekke på seg tøfler før man trippet over kalde gulv, alt dette er nå bare minner. 

Kjære minner! For min del er det en slags evig sorg over det som ikke finnes mer. Jeg ser og opplever selvfølgelig hytta som betydelig mer praktisk å leve i, men... ja jeg er dessverre ikke blitt glad i den nye. 

Likevel, jeg forstår mine foreldre, og jeg forstår din søster. Mine foreldre er der store deler av året, og det er nok ikke veldig sjarmerende å leve med upraktiske løsninger og gammelt så ofte/mye. Din søster skal bo der, og både det å skape eget hjem og å få mer moderne løsninger kan da være nødvendig. Sjarmen og dype følelser rundt å beholde ting som de var er nok noe mennesker som er på besøk kan unne seg mer enn dem som må bo i det hele tiden/ofte. 

Men jeg skjønner deg, og sender deg klemmen du trenger. ❤️ Jeg tror imidlertid ikke at familiefølelse og historie betyr mindre for dem som beslutter å endre veldig på ting, jeg tror at når man bor i det blir det andre ting som kommer til å veie tyngre. Å ikke bo i et "hellig museum", hvor man blir begrenset i hvordan man kan skape seg et eget hjem, og ikke egentlig bo kontinuerlig i noen andres hjem, hvor andre føler et eierskap til mye (for eksempel "sine" rom), og mener noe om absolutt alt man endrer på. Behov for oppgraderinger, for å leve praktisk og komfortabelt. 

Det er godt mulig du hadde endt opp med å gjøre det samme om du bodde der. Ikke minst av hensyn til eventuell partner, for det er nok virkelig ikke enkelt å være partner som eventuelt må bo i familiens "museum ", som alle føler eierskap til. Kanskje mer enn noen som kommer utenfra. I forhold til partner er det antagelig lurt å endre så mye at han/hun faktisk kan føle det som hjem, og ikke som om man nærmest låner noe. Antagelig trenger man det selv også etterhvert. 

Så følelsene dine er forståelige for meg, men det er nok nødvendig at de endrer ting. Enklere å besøke, og synes ting er nostalgisk og sjarmerende som det er, enn å bo i slik nostalgi. 

Så er du heldig angående at eiendommen befinner seg i familien fremdeles iallefall. Jeg har kjørt forbi mitt barndomshjem en del ganger, og skulle så gjerne gått inn. Hilst på det liksom. Om så bare sitte i hagen og se utover landskapet der jeg kikket utover som ung jente, og drømte om et liv jeg nå vet litt mer om fasiten på. 😅 🥰

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal de som nå eier huset, få gjøre nøyaktig som de vil med huset. 

Det har jeg ingenting med. 

Bare glad det blei i familien og att dei ikke malte alt beige. 

Anonymkode: 00b7c...ed8