Å føle på et enorm dårlig samvittighet for barna

[AnonymBruker]

Hver kveld så tenker jeg på barna mine, og  ber de stille om unnskyldning, jeg har så dårlig samvittighet for oppveksten de fikk pga av deres far, jeg føle meg skyldig , jeg drukner av dette. Når jeg ser det ene barnet mitt lage seg mat, eller bare står der, eller går forbi så knuses jeg innvendig. 
Jeg gjorde så mye feil, jeg ble for lenge i forholdet, jeg feilet som mamma, jeg klarte ikke å beskytte barna mine. Dette går igjen og igjen hver dag, jeg klarer ikke å tilgi meg selv . 
Hjelper ikke med psykolog eller slikt, dette slipper ikke taket, jeg ønsker å prate med sønnen min men jeg vil vente til han er 25 år og voksen, jeg vil be han så inderlig om unnskyldning , legge meg flat. 
Hvordan holde ut denne smerten? Når jeg ser han så ser jeg en liten redd gutt, ikke denne voksne gutten han har blitt. 
Far var voldelig mot meg og min sønn, min datter fikk en annen behandling som var grei. 
Far mistet omsorgen til slutt etter lang kamp. 
Jeg føler det samme ovenfor min datter, jeg er ikke noe forbilde. 

Anonymkode: ddf36...c5e

[AnonymBruker]

Du bør gå til psykolog. Det er ikke sikkert det er mulig å tilgi deg selv. 

Anonymkode: 53560...cbf

[AnonymBruker]

Det å surre i fortiden hjelper INGEN.

Du trenger å få hjelp til å se FREMOVER, og ikke BAKOVER.

 

Jeg har en mor som snakket kun om fortiden, hvor jævlig det var, hvor godt hun prøvde, hvor mislykka hun følte seg... Vi sitter to voksene barn som er oppegående og friske... mens vår mor sitter fast i fortiden. Vi har kuttet ut vår mor, da hun aldri klarte å se FREMOVER. 

Anonymkode: 6c93a...9f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det å surre i fortiden hjelper INGEN.

Du trenger å få hjelp til å se FREMOVER, og ikke BAKOVER.

 

Jeg har en mor som snakket kun om fortiden, hvor jævlig det var, hvor godt hun prøvde, hvor mislykka hun følte seg... Vi sitter to voksene barn som er oppegående og friske... mens vår mor sitter fast i fortiden. Vi har kuttet ut vår mor, da hun aldri klarte å se FREMOVER. 

Anonymkode: 6c93a...9f6

Samme her. Men jeg bebreider henne for alt hun lot skje og gjorde mot oss også. Kuttet henne ut i 30 årene, det gjorde mitt søsken også.

Anonymkode: 53560...cbf

[Anonym6789]

Hvor gammel er sønnen din? Kanskje han tåler en unnskyldning tilpasset alderen, visst det kan få deg til å føle deg bedre?

At far har utøvd vold vil aldri bli din feil ❤️

[AnonymBruker]

Vet du, et unnskyld vil være utrolig godt for dine barn å få. Forklar dem at du lider i dag pga valgene du tok. Og tilgi deg selv også. Jeg tror ikke barna dine ønsker deg noe vondt. Men, det å høre deg si at du er lei deg for at det ble som det ble vil være viktig for dem når de etterhvert skal bearbeide barndommen sin. 

Anonymkode: c7e31...b27

[AnonymBruker]

Jeg tror som de andre her at en skikkelig god prat , og et ektefølt unnskyld hadde vært godt for barna dine. 
 

Så får du ikke gjort mer.

Det du har vært i , er det skrevet masse litteratur, laget masse filmer om ; det er et fenomen. At kvinner blir mishandlet og slått gjør noe med dem, psykologisk, og det er desverre ikke alltid så lett som det kan virke. 

Anonymkode: eff98...a12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det å surre i fortiden hjelper INGEN.

Du trenger å få hjelp til å se FREMOVER, og ikke BAKOVER.

 

Jeg har en mor som snakket kun om fortiden, hvor jævlig det var, hvor godt hun prøvde, hvor mislykka hun følte seg... Vi sitter to voksene barn som er oppegående og friske... mens vår mor sitter fast i fortiden. Vi har kuttet ut vår mor, da hun aldri klarte å se FREMOVER. 

Anonymkode: 6c93a...9f6

Skjønner godt at dere kuttet hun ut. 

Anonymkode: dfaf3...a5f

[AnonymBruker]

Jeg bruker all min tid på å rette opp i det  som skjedde, jeg passer på å være en tilstedeværende mamma, en sterk mamma og gi dem all den kjærligheten dem trenger. Jeg prøver og streber  etter å gjøre det godt igjen helle tiden. 
Jeg er der alltid når dem trenger meg, jeg lar dem ha de følelsene de har uten å bli sint, jeg forklarer og lytter i stedet, jeg hever aldri stemmen min, jeg virkelig prøver å gjøre alt godt. Jeg har gjort dette i snart 7 år, men allikevel føler jeg at det ikke er nok, redd de ska kutte meg ut og gi meg skylden for alt, noe jeg føler er berettiget også. Jeg ønsker at de skal få et så godt liv som mulig, ønsker ikke at de første årene i livet til dem skal ødelegge voksen livet. 

Anonymkode: ddf36...c5e

[AnonymBruker]

Du kan få hjelp av psykolog til å se dette litt mer fra utsiden enn du klarer på egen hånd. Å forstå mer av egne handlinger på den tiden, og ikke bare i etterpåklokskapens lys. Du gjorde det du trodde var best, men nå har du svarene og mer informasjon. Du kan ikke skru tiden tilbake, men du kan velge hvordan du skal ta med deg dette videre. Du har livserfaring! Og ja, snakk med barna, kanskje de ikke er for unge til det nå heller.

Anonymkode: 7eefe...1c6

[AnonymBruker]

Klem til deg.

Har du forsøkt psykolog, og evt mer enn en? Har du prøvd å snakke med krisesenter om disse følelsene og spurt om de har erfaring for gode ressurser for å hjelpe med senfølgene?

Jeg får inntrykk av at du har gått på en kortslutning og at du har noen tanketroll som ødelegger for tilhelingen. Du angrer på at du ikke klarte å ta skrittene for å løsrive dere tidligere. Det er naturlig, men etter 7 år bør ikke disse tankene dominere livet lengre. Du kan egentlig ikke hjelpe dem med å grave deg ned i skyldfølelse, men kanskje finnes det indre stemmer som forteller deg at det er en måte å gjøre bot på, at deres lidelser fortjener hvordan du holder på med deg selv?

Dere er trygge. Dere har handlingsrom. Dere kan velge fokus i livet. Egentlig, men det et ikke enkelt å virkelig innse det. Dere har lenge vært i frykt og hjelpeløshet. Det er krevende å switche fra overlevelsesmodus og ta sjanser på å utfolde seg og fokusere på vekst og trivsel. 

Du kan faktisk ikke være så sterk og samtidig bryte deg selv ned i det stille. Du kan  vise støtte og oppofrelse, men ikke vise ekte trygghet og gjøre dem trygge på at de også kan gå videre og gi slipp på å være i alarmberedskap. Barna din sliter kanskje med skyldfølelse over å ikke ha vært store, sterke og modige nok til å beskytte deg fysisk mot far. Kanskje har de behov for at du viser rom for blandede følelser, at det er lov å elske en mor og føle på at ens rett til beskyttelse ikke ble ivaretatt. Skam kan låse mange til fortiden, men du kan vise at følelser og tanker ikke er tabu ved å dele litt av ditt sterke ønske om å kunne forandre fortiden og stoppet den vonde perioden tidligere. Det er kjempeviktig at de vet at det ikke er fordi de ikke var viktige nok, og at ingenting var deres feil. 

Anonymkode: db86e...978

[AnonymBruker]

Act terapi hjalp meg. Vanlig terapi gjorde meg bare verre. Finnes ulike typer terapi, så ikke avfei slikt. Du kan ødelegge fremtiden også ved å henge fast. 

Anonymkode: 329dc...56e

[AnonymBruker]

Sjå framover 💛

Anonymkode: 68c26...2fa

[AnonymBruker]

1. Du fikk de unna han. Sent ja, men sånn er det i voldelige forhold. De fleste kommer seg ikke unna. Det gjorde du. Utrolig bra jobba!!!!!
 

2. anbefaler emdr traumebehandling. Har fått det selv for samme greia. Det hjalp etter få ganger faktisk. 
 

3. Husk at din historie ikke er lik som deres. De får med seg mye men ikke alt. Jeg har feks sett lite på bilder fra ungene var små. Orker ikke. Får bare så vondt i meg, dårlig samvittighet og dårlige minner om frykt og uro. Men fant et bilde fra da gutten min var liten. I en av de verste periodene ( for meg). Sendte han bilde på snap og fikk svar «good times❤️». De har mange gode minner fra oppveksten også. Men for oss som voksne som har vært redde for ungene være så overskygger frykten minnene. Sånn er det ikke for de. Barnehjernen går inn og av ting og de fyller på med det som er bra. 
 

Stor klem til deg

Anonymkode: c72c2...ba9

[AnonymBruker]

Du kommer ikke til å tilgi deg selv før du har fått tilgivelse fra dine barn, og før du vet at de har klart seg og har det godt. Ingen "terapi" kan fikse deg eller gi deg det du trenger.

Ja, du har sviktet din sønn. Du er hans mamma, han var hjelpeløs og du burde ha beskyttet han, men du lot det skje. Own it. Denne smerten klarer du ikke å løpe fra, aksepter og lær deg å leve med den.

Snakk med dem. Nå, ikke vent til sårene til din sønn får feste seg permanent og prege han resten av livet. Han trenger å få høre at du vet du har sviktet, at det ikke burde ha skjedd, og at du angrer deg veldig. Og si "unnskyld", be om tilgivelse. Han trenger å få høre deg si "unnskyld" for å kunne få fred i sjelen sin. Dere trenger enslags katarsis som vil frigjøre spenning og la dere endelig legge det vonde bak dere. Først da vil alt det gode fra deg gi noe mening.

Det du gjør nå blir bare avledningsmanøvere som hjelper verken deg eller barna dine. Snakk med dem og si "unnskyld". Det vil gjøre veldig vondt men du kommer ikke utenom hvis din sønn skal ha det godt med seg selv og ikke søke trygghet på selvdestruktive måter. Jeg vet hva jeg snakker om, har ventet hele livet på å få høre "unnskyld" og nå er det for sent.

 

 

 

Anonymkode: b75d3...f3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.8.2025 den 2.16):

Du kommer ikke til å tilgi deg selv før du har fått tilgivelse fra dine barn, og før du vet at de har klart seg og har det godt. Ingen "terapi" kan fikse deg eller gi deg det du trenger.

Ja, du har sviktet din sønn. Du er hans mamma, han var hjelpeløs og du burde ha beskyttet han, men du lot det skje. Own it. Denne smerten klarer du ikke å løpe fra, aksepter og lær deg å leve med den.

Snakk med dem. Nå, ikke vent til sårene til din sønn får feste seg permanent og prege han resten av livet. Han trenger å få høre at du vet du har sviktet, at det ikke burde ha skjedd, og at du angrer deg veldig. Og si "unnskyld", be om tilgivelse. Han trenger å få høre deg si "unnskyld" for å kunne få fred i sjelen sin. Dere trenger enslags katarsis som vil frigjøre spenning og la dere endelig legge det vonde bak dere. Først da vil alt det gode fra deg gi noe mening.

Det du gjør nå blir bare avledningsmanøvere som hjelper verken deg eller barna dine. Snakk med dem og si "unnskyld". Det vil gjøre veldig vondt men du kommer ikke utenom hvis din sønn skal ha det godt med seg selv og ikke søke trygghet på selvdestruktive måter. Jeg vet hva jeg snakker om, har ventet hele livet på å få høre "unnskyld" og nå er det for sent.

 

 

 

Anonymkode: b75d3...f3c

Jeg har bedt om unnskyldning mange ganger, sagt at dette burde jeg beskyttet han fra, men jeg føler ikke den unnskyldningen var nok. Faren klarte å lure systemet og hadde han alene i to år, det er her jeg føler jeg sviktet, jeg ble maktesløs og såg han bare annenhver helg, jeg burde gjort mer her, kjempet hardere, rettssaken tok over 1 og halv år og det tok 6 mnder før den i det hele tatt kom opp, det er så mye svik her, både BV , politiet og alt. 
Nå vant jeg både i rettssaken og BV såg tilslutt hvordan alt var, men så mye skade som har skjedd, og alt bare fordi jeg valgte feil mann, det er så vanskelig. Ts

 

Anonymkode: ddf36...c5e

[AnonymBruker]

Dere er blitt traumatisert. Når systemet svikter, blir det veldig vanskelig, om ikke umulig å få gjort noe. Du har gjort alt du kunne med det du hadde til rådighet. Hva mer kunne du ha gjort annet enn å kidnappe han og rømme landet?

Bra du har snakket med han og bedt om unnskyldning. Da er det ikke nødvendig å terpe på det noe mer. Han kan slå seg til ro med det i noen år framover. Så kommer han til å analysere deg på nytt når han får egne barn, og først da vil han avgjøre hvor/om du har sviktet, om du ble for lenge med far og om du kjempet hardt nok.

I mellomtiden har du 365 dager hvert år til å skape gode, varme og trygge minner som kan oppveie de vonde minnene. Bruk denne muligheten, ikke la deg selv drukne i selvbebreidelsen. Vis han med eget eksempel hva det vil si å være sterk og trygg på seg selv og ha respekt for seg selv og andre. Ikke for at han skal tilgi deg, men for at han skal bli rustet som voksen mann med så mye indre trygghet og selvtillit som mulig. La dette bli ditt fokus nå framover. Det er vondt, ok, men gjør det likevel. Smerten klarer du å leve med. Slutt å analysere, kvinn deg opp og gi deg selv lov til å være glad i barna dine. Ikke velt deg i fortiden, du finner ikke svar der, bare elendighet. Sørg for at de får en god framtid. 

Har du søkt om voldsoffererstatning fra staten til din sønn og deg selv? Du kan søke om gratis bistandsadvokat som kan hjelpe med erstatningen. Ikke for pengenes skyld for det er i grunn ganske latterlige beløp i forhold til skaden, men som en erkjennelse fra systemet.

Anonymkode: b75d3...f3c

[Irja]

Håper ikke du sier unnskyld så barna hører det hver kveld? Hvor lenge har du forsøkt psykolog? Kanskje du har gitt opp for fort? Å lulle seg inn i fortiden hjelper ikke, men vet vet du jo. Du trenger heller ikke vente med å ta en samtale med barna til de er 25 år!