Norske kvinner -allergisk mot arbeid?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Takk, nøyaktig dette. Det er mye snakk om at de som "bare jobber på kontor og sitter foran pc-en hele dagen" ikke kan klage (jf. diverse sykefraværsdebatter), uten at man forstår at det er stor variasjon i kontorjobber. Sentralbanksjefen og statsministeren jobber også på kontor, uten at jeg tenker at det er enkle jobber å ha. Jeg har hatt enklere kontorjobber tidligere, med mindre ansvar. Da opplevde jeg ikke omsorgstrøtthet og utbrenthet. Opplevde heller ikke det samme krysspresset, forventninger og regelrett sjikane fra de som har urealistiske forventninger til hva vi kan bistå med. 

Jeg (som deg, vil jeg tro) følger opp mennesker i tunge livssituasjoner, og det er utmattende å ha ansvar for livene til folk. I motsetning til mange som jobber innen helse, er det ingen som overtar jobben min hvis jeg er syk, tar ferie eller må være borte fra jobb av andre årsaker. Jeg må altså jobbe mer enten før eller etter jeg er borte fra jobb. Med andre ord jobber jeg langt mer enn det jeg skal i løpet av en uke. Opplever samme problem med at det er mildt sagt utfordrende å få tatt ut fleksitid (og når man et visst antall fleksitimer på en gitt dato, blir timene strøket (!)). Vi blir også stadig pålagt nye oppgaver, fra flere hold. De som har jobbet hos oss i 30-40 år, er tydelige på at jobben bare blir mer og mer krevende. Det er mye turnover hos oss, som følge av at folk undervurderer hvor tøff jobben faktisk er (mange av disse kommer fra jobber innen skole eller helse).

---

Ja, jeg har absolutt planer om å bytte jobb, og kommer til å gjøre det så snart sjansen byr seg. Har dessverre ikke anledning til å gå tilbake til den fysisk krevende jobben jeg hadde tidligere, som følge av helseutfordringer. Mange av oss som "bare jobber på kontor", har jo valgt den type arbeid nettopp fordi vi har helseutfordringer, og kanskje hadde stått utenfor arbeidslivet ellers.

Ellers vil jeg ikke si at jeg er allergisk mot arbeid, all den tid jeg har vokst opp på gård og har jobbet siden jeg var ganske ung. Tenker ellers det må være lov å klage anonymt på internett, på samme måte som at andre klager over barn, ektefelle og naboer  (og hvis man tror at mennesker i andre land ikke klager på jobben sin, har man for øvrig ikke tilbragt mye tid på Reddit). Utenom internett har jeg både en ektefelle og venner å klage til (flere av vennene mine jobber tilfeldigvis i samme organisasjon og vet hvor tøft det er). De ser hvordan jobben forverrer de kroniske helseutfordringene mine, og ødelegger livskvaliteten min.

Anonymkode: 7df78...d42

Alt ettersom hvilken kontorjobb kan det være med slitsomt enn feks å jobbe i butikk som mange her inne har klaget over er så slitsomt . Det er mer stress med en kontorjobb (feks ingeniør) med stort press angående produksjon og der det også kan få en del konsekvenser om man gjør noe galt. Tror folk undervurderer psykisk stress sånn sett. Å jobbe i bokhandel, blomsterbutikken, Plantasjen eller lignende er nok mindre stressende. Men her inne klager jo folk over de jobbene og 

Anonymkode: 432e1...6e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vil ikke ha flere trygda men flere folk må over i arbeid som er egnet for dem .Få penger til feks omskolering . For man kan ikke tilrettelegge for at alle skal jobbe dagtid i et turnusyrke eller at folk ikke skal stelle på et sykehjem. Det går faktisk ikke ann (med unntak av sykehjem med sykepleiere som jobber kun med spl oppgaver, men går ikke for feks en helsefagarbeider og ikke jobbe med stell). De det gjelder burde fått mer hjelp av Nav for å finne seg egnet arbeid (pengestøtte en begrenset periode er bedre enn uføretrygd over lengre tid). 

Anonymkode: 432e1...6e9

Nav kan ikke trylle fram små stillingsbrøk er ,der er det arbeidsgiver som må trå til. Hvordan tenker du at Nav skal hjelpe de som kan jobbe bare når de er friske nok f.eks? 

Anonymkode: a082c...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva får du ut av å klage? Gjør det arbeidsdagen din bedre?

Mulig jeg er både dum og naiv, men jeg mener at det å klage på ting man ikke kan eller vil gjøre noe for å endre kun medfører at det blir enda mer negativt. Gir man det negative rom, vokser det seg større. Leter man etter ting å klage på finner man alltid det. De positive tingene finnes også, men krever ofte litt mer å lete fram.

Anonymkode: 5022d...69c

Mulig at du er litt naiv, ja. 
Du gjør deg ikke noen tanker om at i enkelte yrker så må man si ifra, eller «klage», for at ting skal komme frem i lyset? Nei? 
Løsningen din om at det er «bare å bytte jobb» hvis man er «misfornøyd blir vel da som å pisse i buksa for å holde varmen. Å ha høy turnover gjør jo en dårlig arbeidsplass ENDA dårligere. 

Vet ikke om du har hørt om kommunehelsetjenesten? Kanskje ikke? Da kan jeg informere deg om hva jeg har hørt fra en liten fugl som kvitra meg følgende i øret; I den kommunale hjemmetjenesten har bemanningstallet stått bom stille de siste 30 årene, mens tjenestemottakere er mer enn fordoblet. For 30 år siden var de som mottok tjenester i hjemmet tannløse gamlinger som skulle ha smurt ei skive med sirup og dryppa øynene sine, nå skal de ha avansert hjemmesykehus med sentrale intravenøse infusjoner og pumper og slanger overalt på kroppen. Andre er alvorlig demente og ektefelle sitter og gråter mens den syke hyler og skriker og de små fuglene må lure i han medisiner og få bytta den stappfulle bleia med lirking og lemping. Fordi kommunen ikke har noe ACT/FACT-team er alt av tung psykiatri plassert i sin bopel og skal ha «tilsyn» av hjemmesykepleien. Har vedkommende rasert leiligheten eller blir du truet på livet i dag? Andre har alvorlige nevrologiske sykdommer og veier 150 kg, men «vil ikke» på sykehjem, kommunen slår stiften av glede, men det er de små fuglene sine rygger og hender som får svi når pasienten har diaré langt opp etter ryggen og tilfredsstillende personløfter ikke kan brukes i det huset. Og, ikke å forglemme, alle de tjue andre som har sine vedtak på å ta av støttestrømper, hjelp til legging osv. En gråter, en har en begynnende blodforgiftning på gang. Og så har en og en tre-fire trygghetsalarmer å besvare, alt fra «kom borti» til et hjerteinfarkt. Alt dette i løpet av en kveldsvakt, så skal en hjem å krampesove noen små timer før helvete er i gang igjen med dagvakt dagen etter. 
Alt dette for 600 K i året, inkludert null juleferie og påskeferie, sånt som alle andre KOSER seg med. 
Vet ikke jeg, er det slitsomt for deg når småfuglene KLAGER på at de med fordel kunne hatt flere på jobb? Huff, stakkars, vondt når det blir så slitsomt da, føler med deg 😢 Heldigvis kan jeg trøste deg med at de flinkeste og mest ærekjære småfuglene har omskolert seg eller tatt videreutdanning, og jobber nå i HELT andre jobber 🥳 Du fikk det som du ville ts! For nå rakner alt, fagligheten er helt på bånn, det tas inn folk fra gata. Men hey, hva gjør vel det, så lenge ingen KLAAHAAAGER 😭

Anonymkode: fdae7...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jobber ikke der lengre av den grunnen at det var ufattelig mye sutring. De hadde forsøkt å gjøre noe med det i årevis men vanskelig å snu innstillingen til folk som har holdt på sånn i årtier.

Anonymkode: 432e1...6e9

Så du har jobbet på én arbeidsplass med sutrete kvinner, og konkluderer med at det er typisk kvinner å sutre? Det er litt tynt. Man må ikke anta at egne erfaringer gjelder generelt for en hel gruppe mennesker.

Arbeidslivet har endret seg på mange måter de siste tiårene. Blant annet har det vært en kultur, spesielt i offentlig sektor, å kutte mest mulig ned på ansatte for å spare penger, samtidig som man forventer å få like mye arbeid gjort. I mange tilfeller faktisk mer, da stort sett alle jobber får mer og mer papirarbeide å forholde seg til. Alt skal måles og dokumenteres, og mesteparten av dette blir pålagt de ansatte. Når man kutter i ansatte og ressurser, og samtidig forventer å få utført samme mengde arbeid som før, sier det seg selv at ansatte blir både mer sutrete, sliten og utbrente.
Jeg har for eksempel en venninne som er sykepleier på sykehjem i kommunen. Selv om hun til tider har en fysisk slitsom jobb med både mye løping mellom avdelinger og pasienter og tunge løft (selv forholdsvis tynne mennesker veier mye når de ikke vil eller evner å hjelpe til når de skal flyttes/løftes), og i tillegg en del psykiske påkjenninger grunnet syke og døde mennesker og deres pårørende, så er det ikke dette hun "sutrer" om. Hun sutrer heller ikke om å jobbe turnus. Dette er ting hun visste om da hun utdannet seg og valgte å jobbe på sykehjem. Det hun "sutrer" om, er alle endringene som skjer i kommunen der mellomledere skal spare inn penger ved å kutte i antall ansatte og lage nye turnuser som driver rovdrift på ansatte og setter pasientene i direkte fare. Det er nesten tragikomisk når mellomlederen kommer svinsende inn døra i kjole og med blomster til pauserommet, og nesten blir meid ned av en stresset sykepleier som er på full fart ut døra sammen med en lege, med en dødssyk pasient på båre, mens flere andre pasienter ligger pleietrengende og roper om hjelp på rommene sine. Det er ingen andre sykepleiere på jobb, og assistentene er i stor grad nyansatte ufaglærte som ikke vet helt hva de skal gjøre, eller til og med snakker så dårlig norsk at de ikke aner hva som foregår. Det hjelper lite med blomster til pauserommet når én sykepleier har ansvaret for en eller to hele avdelinger pluss et par assistenter som må ha opplæring i hver minste ting.

Alle, både menn og kvinner, sutrer med rette når de får flere og flere arbeidsoppgaver men forventes å gjøre dem innen samme tidsfrist som før. Spesielt når de jobber med mennesker og må kjenne på samvittigheten som gnager når ikke alle som trenger hjelp får hjelp.
 

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Folk gjør for mye. Alt dette dugnadtullet er unødvendig all den tid skoler og barnehager hadde hatt personale til å gjøre den jobben, ikke mitt problem at de ikke har ansatt vaktmester til ting som å ta ned lekestativ osv. Ikke min jobb, ikke noen foreldre sin jobb. Vi må få slutt på det . Er alt for mange møter som kunne vært en epost og ser ærlig talt ikke nytten med foreldremøter en gang per semester. Folk må lære seg å si nei til alt dette ekstra greiene. Fritidsaktiviteter kan barna ordne seg med selv når de er gamle nok (i min ungdom syklet jeg, tok buss og gikk til slikt). Vanskelig om man bor midt på bygda såklart. 

Anonymkode: 432e1...6e9

Og dette henger sammen med alle de nye forventningene i jobbene som faktisk ikke ble brukt tid på før. Lærere blir pålagt mye mer foreldrekontakt, oppfølging (også ut over skoledagen), kveldsarrangementer, dugnader, måling og dokumentasjon enn før. Dette kombinert med at politikerne skjærer ned eller bort vaktmesterstilling, spesialpedagoger, miljøterapeuter, renholdere osv, gjør at lærerne bruker minimalt med tid til å undervise og følge opp elevene faglig, men masse tid til andre ting som tidligere ble dekket av andre spesialutdannede ansatte. Det samme gjelder i mange andre yrker. 

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du er nok ikke det nei.  Snakker om de som blir stressa av at det er mange kunder i butikken  og tror at det å slutte klokka 18 er ubekvem arbeidstid eller tror norsk arbeidsliv er slaveri 

Anonymkode: 432e1...6e9

Og det gjelder en svært liten gruppe. Så liten at jeg ikke skjønner hva du egentlig mener er problemet?

Anonymkode: 48577...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så du har jobbet på én arbeidsplass med sutrete kvinner, og konkluderer med at det er typisk kvinner å sutre? Det er litt tynt. Man må ikke anta at egne erfaringer gjelder generelt for en hel gruppe mennesker.

Arbeidslivet har endret seg på mange måter de siste tiårene. Blant annet har det vært en kultur, spesielt i offentlig sektor, å kutte mest mulig ned på ansatte for å spare penger, samtidig som man forventer å få like mye arbeid gjort. I mange tilfeller faktisk mer, da stort sett alle jobber får mer og mer papirarbeide å forholde seg til. Alt skal måles og dokumenteres, og mesteparten av dette blir pålagt de ansatte. Når man kutter i ansatte og ressurser, og samtidig forventer å få utført samme mengde arbeid som før, sier det seg selv at ansatte blir både mer sutrete, sliten og utbrente.
Jeg har for eksempel en venninne som er sykepleier på sykehjem i kommunen. Selv om hun til tider har en fysisk slitsom jobb med både mye løping mellom avdelinger og pasienter og tunge løft (selv forholdsvis tynne mennesker veier mye når de ikke vil eller evner å hjelpe til når de skal flyttes/løftes), og i tillegg en del psykiske påkjenninger grunnet syke og døde mennesker og deres pårørende, så er det ikke dette hun "sutrer" om. Hun sutrer heller ikke om å jobbe turnus. Dette er ting hun visste om da hun utdannet seg og valgte å jobbe på sykehjem. Det hun "sutrer" om, er alle endringene som skjer i kommunen der mellomledere skal spare inn penger ved å kutte i antall ansatte og lage nye turnuser som driver rovdrift på ansatte og setter pasientene i direkte fare. Det er nesten tragikomisk når mellomlederen kommer svinsende inn døra i kjole og med blomster til pauserommet, og nesten blir meid ned av en stresset sykepleier som er på full fart ut døra sammen med en lege, med en dødssyk pasient på båre, mens flere andre pasienter ligger pleietrengende og roper om hjelp på rommene sine. Det er ingen andre sykepleiere på jobb, og assistentene er i stor grad nyansatte ufaglærte som ikke vet helt hva de skal gjøre, eller til og med snakker så dårlig norsk at de ikke aner hva som foregår. Det hjelper lite med blomster til pauserommet når én sykepleier har ansvaret for en eller to hele avdelinger pluss et par assistenter som må ha opplæring i hver minste ting.

Alle, både menn og kvinner, sutrer med rette når de får flere og flere arbeidsoppgaver men forventes å gjøre dem innen samme tidsfrist som før. Spesielt når de jobber med mennesker og må kjenne på samvittigheten som gnager når ikke alle som trenger hjelp får hjelp.
 

Og dette henger sammen med alle de nye forventningene i jobbene som faktisk ikke ble brukt tid på før. Lærere blir pålagt mye mer foreldrekontakt, oppfølging (også ut over skoledagen), kveldsarrangementer, dugnader, måling og dokumentasjon enn før. Dette kombinert med at politikerne skjærer ned eller bort vaktmesterstilling, spesialpedagoger, miljøterapeuter, renholdere osv, gjør at lærerne bruker minimalt med tid til å undervise og følge opp elevene faglig, men masse tid til andre ting som tidligere ble dekket av andre spesialutdannede ansatte. Det samme gjelder i mange andre yrker. 

Og det gjelder en svært liten gruppe. Så liten at jeg ikke skjønner hva du egentlig mener er problemet?

Anonymkode: 48577...2d8

AMEN! Og så kommer den utidige kg-hersketeknikken; «DE SUTRER!» når noen sier ifra at nei, jeg løper allerede og kan faktisk ikke løpe fortere! 

Anonymkode: fdae7...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Nav kan ikke trylle fram små stillingsbrøk er ,der er det arbeidsgiver som må trå til. Hvordan tenker du at Nav skal hjelpe de som kan jobbe bare når de er friske nok f.eks? 

Anonymkode: a082c...6bd

NAV har da ikke noe med dette å gjøre, småstillinger er det staten som må opprette. Og det var jo hele poenget med uførereformen i 2015; at det skulle tilrettelegges for restarbeidsevne, uansett hvor liten den måtte være. Viste seg at et slikt prosjekt i praksis ville bli uendelig mye dyrere enn å bare kaste 100% uføretrygd etter folk.

Anonymkode: 5428f...ba8

[Gaia]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det står klart og tydelig i innlegget du skrev at du kunne fått uføretrygd hvis du ville. Siden du vet det må du nødvendigvis enten ha satt igang og kommet ganske så langt i søknadsprosessen eller bare finne på noe for å score et billig poeng. Og nå vet vi at det var det siste. 

Anonymkode: 7a49a...490

Kjære vene. Du vet visst alt om meg du?! Tenker du så mye i svart/ hvitt til vanlig også? At alt er bare enten eller?

Jeg har ikke søkt om uføre, men jeg har så klart snakket med legen min opp gjennom tiden, og hun skulle vel ønske at jeg hadde sagt ja til å bli ufør for å kunne ha litt mer livskvalitet, som hun sier. Men for meg er det veldig mye livskvalitet i det å jobbe, og når jeg er på jobb, så fokuserer jeg ikke på hvor vondt jeg har; noe som blir mer fremtredende når jeg ikke jobber. 

Jeg finner ikke på dette for å score et billig poeng, men la meg tippe: du har ikke så mye utdanning du?

 

Mayamus skrev (3 timer siden):

Nå er ikke jeg den som skrev det innlegget men.. Jeg og kunne vært ufør om jeg ønsket. Det finnes endel sykdommer og diagnoser som kvalifiserer til å ta den runddansen med NAV om man ønsker. Legen min har foreslått det for meg flere ganger at det bør vurderes. Men jeg nektet å starte den prosessen, nekter å falle utforbi arbeidslivet. Jeg er bare 41 år, og mentalt har jeg mye å gi enda. At jeg ødelegger meg selv ved å ikke ta de hensynene jeg burde ta får bare være. Å jobbe går på bekostning av andre ting. Så det å ha den motivasjonen og moralen i bunn bidrar til at man står i jobb. Hadde den vært borte hadde det vært enklere å starte den runden med nav. Det handler mye om hva man har lyst til, og jeg har lyst til å jobbe! Håper jeg kan stå i jobben til jeg er 72 år, selv om jeg vet at sjansen er liten. 

 
Akkurat sånn er det for meg også, men Anonym 490 vet visst mye bedre enn oss som står midt oppe i det hvordan ting fungerer for oss. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jaja, alle har angst, alle har problemer, alle har det hardt, mange vil ha tilpasset oppgaver... Sett en ekstrem utvikling siste 30 årene på jobb...Har familiemedlem som er leder i helsevesenet og er helt sjokkert av damene som de tar inn... Ikke arbeidsdyktige..

Anonymkode: 3c937...7a0

Jobber selv i helsevesenet. Turnus, psykisk og fysisk tungt, men også givende. Det er mye menn i helsevesenet nå, sammenlignet med for få år siden. Ca 50/ 50 der jeg jobber. Og det er minst like mange " rare" menn som kvinner der. Vil påstå mennene klager mer, både på tunge løft, utagerende pasienter og lønnen. Er ellers enig i at man kan bli sjokkert over hva ledelsen velger å ansette. Lurer av og til på om de henter inn tilfeldige forbipasserende folk fra gaten.

Anonymkode: 227c5...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mulig at du er litt naiv, ja. 
Du gjør deg ikke noen tanker om at i enkelte yrker så må man si ifra, eller «klage», for at ting skal komme frem i lyset? Nei? 
Løsningen din om at det er «bare å bytte jobb» hvis man er «misfornøyd blir vel da som å pisse i buksa for å holde varmen. Å ha høy turnover gjør jo en dårlig arbeidsplass ENDA dårligere

Er så ufattelig enig! Man får ikke løst et eneste problem om man bare rømmer fra det. Noen MÅ stå opp og få fokus på problemet ellers skjer det ingenting. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke om du har hørt om kommunehelsetjenesten? Kanskje ikke? Da kan jeg informere deg om hva jeg har hørt fra en liten fugl som kvitra meg følgende i øret; I den kommunale hjemmetjenesten har bemanningstallet stått bom stille de siste 30 årene, mens tjenestemottakere er mer enn fordoblet. For 30 år siden var de som mottok tjenester i hjemmet tannløse gamlinger som skulle ha smurt ei skive med sirup og dryppa øynene sine, nå skal de ha avansert hjemmesykehus med sentrale intravenøse infusjoner og pumper og slanger overalt på kroppen. Andre er alvorlig demente og ektefelle sitter og gråter mens den syke hyler og skriker og de små fuglene må lure i han medisiner og få bytta den stappfulle bleia med lirking og lemping. Fordi kommunen ikke har noe ACT/FACT-team er alt av tung psykiatri plassert i sin bopel og skal ha «tilsyn» av hjemmesykepleien. Har vedkommende rasert leiligheten eller blir du truet på livet i dag? Andre har alvorlige nevrologiske sykdommer og veier 150 kg, men «vil ikke» på sykehjem, kommunen slår stiften av glede, men det er de små fuglene sine rygger og hender som får svi når pasienten har diaré langt opp etter ryggen og tilfredsstillende personløfter ikke kan brukes i det huset. Og, ikke å forglemme, alle de tjue andre som har sine vedtak på å ta av støttestrømper, hjelp til legging osv. En gråter, en har en begynnende blodforgiftning på gang. Og så har en og en tre-fire trygghetsalarmer å besvare, alt fra «kom borti» til et hjerteinfarkt. Alt dette i løpet av en kveldsvakt, så skal en hjem å krampesove noen små timer før helvete er i gang igjen med dagvakt dagen etter. 
Alt dette for 600 K i året, inkludert null juleferie og påskeferie, sånt som alle andre KOSER seg med. 
Vet ikke jeg, er det slitsomt for deg når småfuglene KLAGER på at de med fordel kunne hatt flere på jobb? Huff, stakkars, vondt når det blir så slitsomt da, føler med deg 😢 Heldigvis kan jeg trøste deg med at de flinkeste og mest ærekjære småfuglene har omskolert seg eller tatt videreutdanning, og jobber nå i HELT andre jobber 🥳 Du fikk det som du ville ts! For nå rakner alt, fagligheten er helt på bånn, det tas inn folk fra gata. Men hey, hva gjør vel det, så lenge ingen KLAAHAAAGER 😭

Anonymkode: fdae7...690

 

Anonymkode: a082c...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

NAV har da ikke noe med dette å gjøre, småstillinger er det staten som må opprette. Og det var jo hele poenget med uførereformen i 2015; at det skulle tilrettelegges for restarbeidsevne, uansett hvor liten den måtte være. Viste seg at et slikt prosjekt i praksis ville bli uendelig mye dyrere enn å bare kaste 100% uføretrygd etter folk.

Anonymkode: 5428f...ba8

Var ikke jeg som foreslo NAV. Se den jeg svarer . 

Anonymkode: a082c...6bd

[Mayamus]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Med mindre du er psykisk utviklingshemmet (og selv da kan det være en kamp) er det ingen diagnoser som garanterer deg noen uføretrygd. Det går på arbeidskapasitet, ikke diagnose. Og det er ikke legen din som på noen måte kan bestemme om du får trygd eller ikke. 

Og å tro at moral, motivasjon og lyst er det som bestemmer om folk er for syke til å jobbe eller ikke fordi du faktisk er frisk nok til det og synes jobb er lystbetont er utrolig selvsentrert.  

Anonymkode: 7a49a...490

Legen kan anbefale det på bakgrunn av at legen faktisk ser hele bildet. Legen ser mengden medisiner som må til, Legen ser hvordan resten av hverdagen er. Og sier seg selv at om jeg ikke hadde hatt den viljen til å jobbe så hadde det vært lett å høre på Legen. En lang prosess er det såklart, det vet alle. 90% av de med min diagnose er helt eller delvis ufør før de er 40. Og så kan man spørre seg selv om noen velger å ikke bruke kampviljen sin på jobb eller på å kjempe med nav.  Jeg kan ikke uttale meg om andre, men jeg har mine inntrykk av noen som er ufør samtidig så er det mange som må kjempe en lang kamp for å bli det som burde slippe å kjempe.  Og jeg vet at for meg personlig så er det viljen og lysten som driver meg til å stå i det. Og ingen andre kan fortelle at slik er det ikke for meg for det er det ingen her inne som har kjennskap til. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nav kan ikke trylle fram små stillingsbrøk er ,der er det arbeidsgiver som må trå til. Hvordan tenker du at Nav skal hjelpe de som kan jobbe bare når de er friske nok f.eks? 

Anonymkode: a082c...6bd

Hvor har jeg snakket om at Nav skal trylle fram små stillingsbrøker? Snakker om omskolering for å dra til en ANNEN arbeidsgiver. Man kan ikke tilrettelegge for 0 turnus i turnusyrke, man kan ikke tilrettelegge for 0 stell på et sykehjem (med mindre det er snakk om en spl sagt, evt helsefag som får ekstra konferanse på noe vis). Men en kommune med skral økonomi kan ikke bare betale for å sette en ansatt på topp av bemanning eller erstatte en person som går i turnus , tar stell osv med en som ikke gjør det... Sier seg selv 

Anonymkode: 432e1...6e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Var ikke jeg som foreslo NAV. Se den jeg svarer . 

Anonymkode: a082c...6bd

Jeg foreslo kortvarig støtte for å omskolere seg fra Nav ikke det tullet du kom med om at Nav skal trylle fram stillinger. 

Anonymkode: 432e1...6e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

AMEN! Og så kommer den utidige kg-hersketeknikken; «DE SUTRER!» når noen sier ifra at nei, jeg løper allerede og kan faktisk ikke løpe fortere! 

Anonymkode: fdae7...690

Dette er ikke hersketeknikk, har tydelig sagt at det er naturlig å klage til en viss grad. Men å tro at en butikkjobb er verdens mest slitsomme eller at norsk arbeidsliv er slaveri , klage over husarbeid i en assistentjobb eller er jobben ikke er givende nok når det er FLUST av givende jobber der ute ER sutring. Å melde avvik om feks manglende personale innen helse er ikke sutring . Men å konstant si st alt er så fælt og forferdelig dag inn og dag ut er sutring. 

Anonymkode: 432e1...6e9

[Gaia]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vil tro personen tror de kvalifiserer men de innser ikke at det er en ganske lang prosess for å faktisk få. Man får ikke trygd om man klarer å jobbe 100%

Anonymkode: 432e1...6e9

Jo det gjør man, hvis man egentlig burde lagt inn årene, men kjemper videre med nebb og klør, går på en fin cocktail med medisiner, og ikke har omsorg for noen hjemme. Såpass at man bare KAN dumpe ned på sofaen og sove to timer etter jobb for å kunne greie å være våken til kl. 22 for så å gå og legge seg og begynne en ny arbeidsdag. 

Husarbeid er det bare å glemme før det blir lørdag eller søndag. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Med mindre du er psykisk utviklingshemmet (og selv da kan det være en kamp) er det ingen diagnoser som garanterer deg noen uføretrygd. Det går på arbeidskapasitet, ikke diagnose. Og det er ikke legen din som på noen måte kan bestemme om du får trygd eller ikke. 

Og å tro at moral, motivasjon og lyst er det som bestemmer om folk er for syke til å jobbe eller ikke fordi du faktisk er frisk nok til det og synes jobb er lystbetont er utrolig selvsentrert.  

Anonymkode: 7a49a...490

Hører du egentlig på hva du selv sier? 

Jeg kjenner flere som jobber med dette i NAV og de sier det samme. Har man nok diagnoser, og kommer til et punkt der man kjenner at det blir for tøft, så kan man ganske greit få uføretrygd. De aller fleste med en av mine diagnoser i min aldersgruppe er allerede uføre og har vært det lenge. Jeg har en jobb der jeg kan variere mellom å gå, stå og sitte. Jeg har tilgang på rullestol hvis jeg trenger det, og kan rulle meg dit jeg skal på dårlige dager. 
 

Mayamus skrev (3 minutter siden):

Legen kan anbefale det på bakgrunn av at legen faktisk ser hele bildet. Legen ser mengden medisiner som må til, Legen ser hvordan resten av hverdagen er. Og sier seg selv at om jeg ikke hadde hatt den viljen til å jobbe så hadde det vært lett å høre på Legen. En lang prosess er det såklart, det vet alle. 90% av de med min diagnose er helt eller delvis ufør før de er 40. Og så kan man spørre seg selv om noen velger å ikke bruke kampviljen sin på jobb eller på å kjempe med nav.  Jeg kan ikke uttale meg om andre, men jeg har mine inntrykk av noen som er ufør samtidig så er det mange som må kjempe en lang kamp for å bli det som burde slippe å kjempe.  Og jeg vet at for meg personlig så er det viljen og lysten som driver meg til å stå i det. Og ingen andre kan fortelle at slik er det ikke for meg for det er det ingen her inne som har kjennskap til. 

Nemlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så du har jobbet på én arbeidsplass med sutrete kvinner, og konkluderer med at det er typisk kvinner å sutre? Det er litt tynt. Man må ikke anta at egne erfaringer gjelder generelt for en hel gruppe mennesker.

Arbeidslivet har endret seg på mange måter de siste tiårene. Blant annet har det vært en kultur, spesielt i offentlig sektor, å kutte mest mulig ned på ansatte for å spare penger, samtidig som man forventer å få like mye arbeid gjort. I mange tilfeller faktisk mer, da stort sett alle jobber får mer og mer papirarbeide å forholde seg til. Alt skal måles og dokumenteres, og mesteparten av dette blir pålagt de ansatte. Når man kutter i ansatte og ressurser, og samtidig forventer å få utført samme mengde arbeid som før, sier det seg selv at ansatte blir både mer sutrete, sliten og utbrente.
Jeg har for eksempel en venninne som er sykepleier på sykehjem i kommunen. Selv om hun til tider har en fysisk slitsom jobb med både mye løping mellom avdelinger og pasienter og tunge løft (selv forholdsvis tynne mennesker veier mye når de ikke vil eller evner å hjelpe til når de skal flyttes/løftes), og i tillegg en del psykiske påkjenninger grunnet syke og døde mennesker og deres pårørende, så er det ikke dette hun "sutrer" om. Hun sutrer heller ikke om å jobbe turnus. Dette er ting hun visste om da hun utdannet seg og valgte å jobbe på sykehjem. Det hun "sutrer" om, er alle endringene som skjer i kommunen der mellomledere skal spare inn penger ved å kutte i antall ansatte og lage nye turnuser som driver rovdrift på ansatte og setter pasientene i direkte fare. Det er nesten tragikomisk når mellomlederen kommer svinsende inn døra i kjole og med blomster til pauserommet, og nesten blir meid ned av en stresset sykepleier som er på full fart ut døra sammen med en lege, med en dødssyk pasient på båre, mens flere andre pasienter ligger pleietrengende og roper om hjelp på rommene sine. Det er ingen andre sykepleiere på jobb, og assistentene er i stor grad nyansatte ufaglærte som ikke vet helt hva de skal gjøre, eller til og med snakker så dårlig norsk at de ikke aner hva som foregår. Det hjelper lite med blomster til pauserommet når én sykepleier har ansvaret for en eller to hele avdelinger pluss et par assistenter som må ha opplæring i hver minste ting.

Alle, både menn og kvinner, sutrer med rette når de får flere og flere arbeidsoppgaver men forventes å gjøre dem innen samme tidsfrist som før. Spesielt når de jobber med mennesker og må kjenne på samvittigheten som gnager når ikke alle som trenger hjelp får hjelp.
 

Og dette henger sammen med alle de nye forventningene i jobbene som faktisk ikke ble brukt tid på før. Lærere blir pålagt mye mer foreldrekontakt, oppfølging (også ut over skoledagen), kveldsarrangementer, dugnader, måling og dokumentasjon enn før. Dette kombinert med at politikerne skjærer ned eller bort vaktmesterstilling, spesialpedagoger, miljøterapeuter, renholdere osv, gjør at lærerne bruker minimalt med tid til å undervise og følge opp elevene faglig, men masse tid til andre ting som tidligere ble dekket av andre spesialutdannede ansatte. Det samme gjelder i mange andre yrker. 

Og det gjelder en svært liten gruppe. Så liten at jeg ikke skjønner hva du egentlig mener er problemet?

Anonymkode: 48577...2d8

Svært mange butikkansatte sutrer over jobben sin til tross for det er en av de minst stressende jobbene som finnes. I det hele tatt, de som har MINST stressende jobber klager mest. De mest MEST stressende jobber klager minst. Tenkt type lege, kirurg, pilot med mer. Klager knapt 

Anonymkode: 432e1...6e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så du har jobbet på én arbeidsplass med sutrete kvinner, og konkluderer med at det er typisk kvinner å sutre? Det er litt tynt. Man må ikke anta at egne erfaringer gjelder generelt for en hel gruppe mennesker.

Arbeidslivet har endret seg på mange måter de siste tiårene. Blant annet har det vært en kultur, spesielt i offentlig sektor, å kutte mest mulig ned på ansatte for å spare penger, samtidig som man forventer å få like mye arbeid gjort. I mange tilfeller faktisk mer, da stort sett alle jobber får mer og mer papirarbeide å forholde seg til. Alt skal måles og dokumenteres, og mesteparten av dette blir pålagt de ansatte. Når man kutter i ansatte og ressurser, og samtidig forventer å få utført samme mengde arbeid som før, sier det seg selv at ansatte blir både mer sutrete, sliten og utbrente.
Jeg har for eksempel en venninne som er sykepleier på sykehjem i kommunen. Selv om hun til tider har en fysisk slitsom jobb med både mye løping mellom avdelinger og pasienter og tunge løft (selv forholdsvis tynne mennesker veier mye når de ikke vil eller evner å hjelpe til når de skal flyttes/løftes), og i tillegg en del psykiske påkjenninger grunnet syke og døde mennesker og deres pårørende, så er det ikke dette hun "sutrer" om. Hun sutrer heller ikke om å jobbe turnus. Dette er ting hun visste om da hun utdannet seg og valgte å jobbe på sykehjem. Det hun "sutrer" om, er alle endringene som skjer i kommunen der mellomledere skal spare inn penger ved å kutte i antall ansatte og lage nye turnuser som driver rovdrift på ansatte og setter pasientene i direkte fare. Det er nesten tragikomisk når mellomlederen kommer svinsende inn døra i kjole og med blomster til pauserommet, og nesten blir meid ned av en stresset sykepleier som er på full fart ut døra sammen med en lege, med en dødssyk pasient på båre, mens flere andre pasienter ligger pleietrengende og roper om hjelp på rommene sine. Det er ingen andre sykepleiere på jobb, og assistentene er i stor grad nyansatte ufaglærte som ikke vet helt hva de skal gjøre, eller til og med snakker så dårlig norsk at de ikke aner hva som foregår. Det hjelper lite med blomster til pauserommet når én sykepleier har ansvaret for en eller to hele avdelinger pluss et par assistenter som må ha opplæring i hver minste ting.

Alle, både menn og kvinner, sutrer med rette når de får flere og flere arbeidsoppgaver men forventes å gjøre dem innen samme tidsfrist som før. Spesielt når de jobber med mennesker og må kjenne på samvittigheten som gnager når ikke alle som trenger hjelp får hjelp.
 

Og dette henger sammen med alle de nye forventningene i jobbene som faktisk ikke ble brukt tid på før. Lærere blir pålagt mye mer foreldrekontakt, oppfølging (også ut over skoledagen), kveldsarrangementer, dugnader, måling og dokumentasjon enn før. Dette kombinert med at politikerne skjærer ned eller bort vaktmesterstilling, spesialpedagoger, miljøterapeuter, renholdere osv, gjør at lærerne bruker minimalt med tid til å undervise og følge opp elevene faglig, men masse tid til andre ting som tidligere ble dekket av andre spesialutdannede ansatte. Det samme gjelder i mange andre yrker. 

Og det gjelder en svært liten gruppe. Så liten at jeg ikke skjønner hva du egentlig mener er problemet?

Anonymkode: 48577...2d8

Jeg har jobbet på flere arbeidsplasser dette har bare et eksempel... hvorfor tror du det bare er en eneste arbeidsplass jeg har jobbet på? Jeg jobbet forsåvidt på samme arbeidsplass uten å sutre like mye. Nå snakker jeg om sutring over småting, ikke ressursmangel osv. Det er greit å si fra om. Men når det liksom er et problem med ALT av nye rutiner. Fordi de skal endre på sånn det "alltid" er gjort og så blir det noe stor ståhei og drama ut av det. Eller de er misfornøyd med hvilken liste de står på den dagen osvosv. Er det jeg mener med sutring.

Anonymkode: 432e1...6e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mulig at du er litt naiv, ja. 
Du gjør deg ikke noen tanker om at i enkelte yrker så må man si ifra, eller «klage», for at ting skal komme frem i lyset? Nei? 
Løsningen din om at det er «bare å bytte jobb» hvis man er «misfornøyd blir vel da som å pisse i buksa for å holde varmen. Å ha høy turnover gjør jo en dårlig arbeidsplass ENDA dårligere. 

Vet ikke om du har hørt om kommunehelsetjenesten? Kanskje ikke? Da kan jeg informere deg om hva jeg har hørt fra en liten fugl som kvitra meg følgende i øret; I den kommunale hjemmetjenesten har bemanningstallet stått bom stille de siste 30 årene, mens tjenestemottakere er mer enn fordoblet. For 30 år siden var de som mottok tjenester i hjemmet tannløse gamlinger som skulle ha smurt ei skive med sirup og dryppa øynene sine, nå skal de ha avansert hjemmesykehus med sentrale intravenøse infusjoner og pumper og slanger overalt på kroppen. Andre er alvorlig demente og ektefelle sitter og gråter mens den syke hyler og skriker og de små fuglene må lure i han medisiner og få bytta den stappfulle bleia med lirking og lemping. Fordi kommunen ikke har noe ACT/FACT-team er alt av tung psykiatri plassert i sin bopel og skal ha «tilsyn» av hjemmesykepleien. Har vedkommende rasert leiligheten eller blir du truet på livet i dag? Andre har alvorlige nevrologiske sykdommer og veier 150 kg, men «vil ikke» på sykehjem, kommunen slår stiften av glede, men det er de små fuglene sine rygger og hender som får svi når pasienten har diaré langt opp etter ryggen og tilfredsstillende personløfter ikke kan brukes i det huset. Og, ikke å forglemme, alle de tjue andre som har sine vedtak på å ta av støttestrømper, hjelp til legging osv. En gråter, en har en begynnende blodforgiftning på gang. Og så har en og en tre-fire trygghetsalarmer å besvare, alt fra «kom borti» til et hjerteinfarkt. Alt dette i løpet av en kveldsvakt, så skal en hjem å krampesove noen små timer før helvete er i gang igjen med dagvakt dagen etter. 
Alt dette for 600 K i året, inkludert null juleferie og påskeferie, sånt som alle andre KOSER seg med. 
Vet ikke jeg, er det slitsomt for deg når småfuglene KLAGER på at de med fordel kunne hatt flere på jobb? Huff, stakkars, vondt når det blir så slitsomt da, føler med deg 😢 Heldigvis kan jeg trøste deg med at de flinkeste og mest ærekjære småfuglene har omskolert seg eller tatt videreutdanning, og jobber nå i HELT andre jobber 🥳 Du fikk det som du ville ts! For nå rakner alt, fagligheten er helt på bånn, det tas inn folk fra gata. Men hey, hva gjør vel det, så lenge ingen KLAAHAAAGER 😭

Anonymkode: fdae7...690

Har  selv jobbet i kommunehelsetjenesten og når jeg snakker om sutring i denne tråden mener jeg ikke å klage over arbeidsbelastning eller få ressurser eller prøve å skrive avvik på dette. Men med sånn tulleting "jeg er på skyllerom igjen" , "sykepleier hjelper ikke nok på kjøkkenet"(mens spl har ekstra oppgaver de ikke skjønner seg på), "de har endret på rutine x ". Osv . Å ha masse sånn negativitet I TILLEGG til den tøffe jobben man gjør er ikke særlig bra for arbeidsmiljøet 

Anonymkode: 432e1...6e9

[Flintis]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jobbet på Rema 1000 selv og har 3 barn. Utrolig kjedelig jobb men ikke utpreget slitsom. Midt på treet.  Ingen dør hvis du gjør feil, sure kunder er verste med jobben men kundene er mye verre i land som USA enn i Norge .Og er ikke bare i Norge kvinner jobber og har ting på hjemmebane. Når til og med helsesykepleier klager da er det noe galt med mentaliteten. For de har jo noe av de mest gunstige arbeidstidene og roligste jobbene i helsevesenet i alle fall .

Anonymkode: 432e1...6e9

Hvordan fikk du jobb på REMA 1000 ?

[Flintis]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jaja, alle har angst, alle har problemer, alle har det hardt, mange vil ha tilpasset oppgaver... Sett en ekstrem utvikling siste 30 årene på jobb...Har familiemedlem som er leder i helsevesenet og er helt sjokkert av damene som de tar inn... Ikke arbeidsdyktige..

Anonymkode: 3c937...7a0

Burde de da være arbeidsuføre?