Føler meg mislykket som mor

[AnonymBruker]

Hei 

skriver her i håp om at noen har hatt en lik babytid som meg. Jeg har et barn som er 9 måneder, og verdens fineste skatt jeg aldri ville vært foruten. Men, babytiden har opplevdes enormt krevende for samboer og meg. Vi hadde først kolikk, og så tror jeg at vi har et ganske sensitivt barn. Hun er svært aktiv, tar inn mange inntrykk, blir fort overstimulert, trenger mye støtte og endringer medfører ofte utfordringer. Vi strever en del med mating både av melk og fast føde, hun er ofte utilpass gjennom dagen og trenger både variasjon, men ikke for mye stimuli (hårfin balansegang). Alt er sjekket ut mtp smerter etc og alt er ok. Nettene varierer også veldig mtp søvn. 
 

Jeg føler meg dog mislykket fordi vi så vidt har gjort noen ting av reiser, sosiale ting hver for oss osv på snart et år. Samboer og jeg synes det er mer enn nok å komme gjennom dagene og vi legger oss tidlig siden nettene varierer. Vi har venner med babyer som gjør så mye mer. Reiser, er sosiale etc. når vi er sammen med de ser jeg jo at vår jente er mer sensitiv, aktiv og krever mer enn de vi kjenner på samme alder. Likevel synes jeg de fleste sier «sånn er det for alle», bare at de får til mye mer enn vi gjør.
 

er det noen andre som hadde nok med å overleve første år og ikke fikk til så mye, eller er vi bare for sarte? 

Anonymkode: e6b31...50e

[AnonymBruker]

Dere er ikke for sarte. Vi hadde det likedan med et barn langt mer krevende enn gjennomsnittet. Dere er ikke mislykket ❤️ Gjør det som funker for dere. En baby driter i reiser, trenger bare mamma og pappa. 

Anonymkode: 62047...ac7

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk ♥️ Setter stor pris det! Godt å vite at flere levde litt sånn. 

Anonymkode: e6b31...50e

[velociraptor]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei 

skriver her i håp om at noen har hatt en lik babytid som meg. Jeg har et barn som er 9 måneder, og verdens fineste skatt jeg aldri ville vært foruten. Men, babytiden har opplevdes enormt krevende for samboer og meg. Vi hadde først kolikk, og så tror jeg at vi har et ganske sensitivt barn. Hun er svært aktiv, tar inn mange inntrykk, blir fort overstimulert, trenger mye støtte og endringer medfører ofte utfordringer. Vi strever en del med mating både av melk og fast føde, hun er ofte utilpass gjennom dagen og trenger både variasjon, men ikke for mye stimuli (hårfin balansegang). Alt er sjekket ut mtp smerter etc og alt er ok. Nettene varierer også veldig mtp søvn. 
 

Jeg føler meg dog mislykket fordi vi så vidt har gjort noen ting av reiser, sosiale ting hver for oss osv på snart et år. Samboer og jeg synes det er mer enn nok å komme gjennom dagene og vi legger oss tidlig siden nettene varierer. Vi har venner med babyer som gjør så mye mer. Reiser, er sosiale etc. når vi er sammen med de ser jeg jo at vår jente er mer sensitiv, aktiv og krever mer enn de vi kjenner på samme alder. Likevel synes jeg de fleste sier «sånn er det for alle», bare at de får til mye mer enn vi gjør.
 

er det noen andre som hadde nok med å overleve første år og ikke fikk til så mye, eller er vi bare for sarte? 

Anonymkode: e6b31...50e

Hæ? Du føler deg mislykket som mor fordi du tar deg av barnet ditt og ikke reiser og er sosiale uten baby? Det er jo nettopp det som er å være en god mor...

[AnonymBruker]

Det er en nymotens tanke at når man blir foreldre skal man leve som før. Man skal reise, feste, møte venner, trene, spise fine middager ute, dra på konserter osv.

Glem det! Dere har opplevd verdens største mirakel! Nyt hver dag! Dere får aldri denne tiden igjen! Årene går så fort, alt det andre kan vente.

Anonymkode: 702b4...689

[AnonymBruker]

Jeg tenker de som er «fattige» og går glipp av ting er de som prioriterer alt annet foran å være med barna sine. Men 

Anonymkode: 702b4...689

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei 

skriver her i håp om at noen har hatt en lik babytid som meg. Jeg har et barn som er 9 måneder, og verdens fineste skatt jeg aldri ville vært foruten. Men, babytiden har opplevdes enormt krevende for samboer og meg. Vi hadde først kolikk, og så tror jeg at vi har et ganske sensitivt barn. Hun er svært aktiv, tar inn mange inntrykk, blir fort overstimulert, trenger mye støtte og endringer medfører ofte utfordringer. Vi strever en del med mating både av melk og fast føde, hun er ofte utilpass gjennom dagen og trenger både variasjon, men ikke for mye stimuli (hårfin balansegang). Alt er sjekket ut mtp smerter etc og alt er ok. Nettene varierer også veldig mtp søvn. 
 

Jeg føler meg dog mislykket fordi vi så vidt har gjort noen ting av reiser, sosiale ting hver for oss osv på snart et år. Samboer og jeg synes det er mer enn nok å komme gjennom dagene og vi legger oss tidlig siden nettene varierer. Vi har venner med babyer som gjør så mye mer. Reiser, er sosiale etc. når vi er sammen med de ser jeg jo at vår jente er mer sensitiv, aktiv og krever mer enn de vi kjenner på samme alder. Likevel synes jeg de fleste sier «sånn er det for alle», bare at de får til mye mer enn vi gjør.
 

er det noen andre som hadde nok med å overleve første år og ikke fikk til så mye, eller er vi bare for sarte? 

Anonymkode: e6b31...50e

Du gjør jo de riktige valgene. Prioriterer barnet og familien. Vær trygg i det. 

Anonymkode: d7034...ccb

[AnonymBruker]

Hva legger du i at din datter er sensitiv?

Anonymkode: 84f70...bef

[AnonymBruker]

Vi opplevde mye av det samme dere har gått gjennom. Nå er barnet to år, tåler mye mer, sover mindre, spiser bedre, kommuniserer mer hva som er galt hvis noe blir for mye. Men nå som hun er to og jeg sammenligner med andre virker det som at hun har vokst av seg mye av det «sensitive» aspektet ved seg og blitt som alle andre to åringer. Nå venter vi et til barn. Vi har heller ikke reist noe de siste to årene. Dratt på resturang en gang, cafe et par ganger og burger king en håndfull. Man kan bare glemme å spise ute med mindre det er tilrettelagt for barn. Uansett, 9 måneders alderen skjer det mange motoriske sprang. Når jeg ser tilbake slet barnet vårt mye med frustrasjon fordi hun var så gira på å komme seg opp og frem og gjøre seg forstått. Men det er lettere å se når den fasen er over. 
 

jeg har ei venninne som også beskriver sin ettåring som veldig sensitiv og tåler ikke så mye, men når jeg observerer han ser jeg bare et barn som går gjennom utviklingssprang for å lære seg å gå, gå i trapper etc. såklart blir et barn som går gjennom store motoriske utviklingsstadier mer «overstimulert», hjernen jobber på høygir og nesten «smelter» for at barnet skal komme seg gjennom disse fasene. Også har jeg innsett at man kan ikke sammenligne et barn på 9 måneder med en på 12 måneder, for barn under 3 år utvikler seg så i ulikt tempo. 

Anonymkode: e7809...185

[Kll]

Hei !

Flest og fremst - det høres ut som du gjør en kjempebra jobb! Det er utrolig slitsomt å ha en baby på den mer krevende/sensitive siden. Jeg kjenner meg igjen i masse av det du skriver, og er det en ting jeg har skjønt så er det at jeg ikke kan sammenligne livet/barseltiden min med andre som har mer chille babyer. Det er virkelig forskjell på barn og mye henger sammen med babyens temperament og reguleringsevne. For min del har det vært utrolig deilig å snakke med en i venninnegjengen som også hadde et «krevende» barn (hvertfall over gjennomsnittet) Vi har ofte snakket om hvordan ting som andre gjør både av venninner og folk på sosiale medier, som f.eks. reiser , kafébesøk , osv osv har vært heeelt glemmesak for oss. Her har det endelig løsnet litt de siste månedene men jenten vår er en håndfull fortsatt . Mannen min prøver å legge henne nå mens hun hyyyyyyyyler , flere av mine venninners babyer har de bare lagt i sengen og strøket /sunget for også sovner de tilslutt. Ikke sånn her for å si det sånn 😂 har sikkert tatt 1 million knebøy siden hun ble født. Uansett , mitt poeng er - ikke sammenligne ! Det er utrolig forskjell på babyer !  Noen får babyer for nybegynnere og noen får babyer for viderekomne. Det høres ut som du er i siste kategori. 
Det blir nok bedre og bedre også tenker jeg at man må gjøre det som funker for sin familie!:) Stå på videre ! 

[AnonymBruker]

Har du allerede selv gitt barnet ditt sensitivdiagnose? 

Anonymkode: 70f1f...2e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du allerede selv gitt barnet ditt sensitivdiagnose? 

Anonymkode: 70f1f...2e8

Som for øvrig ikke er en diagnose...

Anonymkode: 70f1f...2e8

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Tusen, tusen takk for at dere tar dere tid til å skrive, og ikke minst deler erfaringer om det samme. Det hjelper så vanvittig mye og jeg blir nesten litt rørt ♥️ Fortsetter å gi masse omsorg og kjærlighet, og aksepterer at nærområdene er best for oss en god stund til ☺️

Anonymkode: e6b31...50e

[AnonymBruker]

Vår gutt var likedan, når han ble 2 år ble ting mye enklere og han er ikke lenger noe særlig sensitiv. Ikke ha noe dårlig samvittighet, jenta deres trenger kun dere nå. Reiser og annet er ikke noe som helst viktig, det kommer en dag der alt det kommer og barnet får mer ut av det ❤️ Hold ut, det blir bedre ❤️

Anonymkode: afe50...5f6

[AnonymBruker]

Tusen takk 🥰🥰

Anonymkode: e6b31...50e

[Vext]

KJenner meg igjen. Vi hadde også store planer etter at babyen var født, men det første halvåret handlet bare om å komme seg gjennom dagen (og natten, hadde også kolikkbaby). Det tok lang tid før jeg innså at å reise med barn var noe vi kan gjøre i fremtiden, men jeg har det ikke i meg å drasse en høysensitiv baby ut på eventyr for min egen del når jeg vet at det ikke kommer til å bli som glansbildene man ser i sosiale medier. Tror det beste du kan gjøre er å omprioritere og finne ut din nye identitet som mor. Mislykket er du bare om du ikke er lydhør overfor barnet behov og insisterer på å "leve som før", hvilket er rent umulig. Barn sakker ned alt, absolutt alt, og det er faktisk meningen. Ikke noe jetset-liv nå, tid for å finne roen. Så kommer du sterkere tilbake til ditt gamle liv senere ❤️ 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 3.8.2025 den 12.59):

Hei 

skriver her i håp om at noen har hatt en lik babytid som meg. Jeg har et barn som er 9 måneder, og verdens fineste skatt jeg aldri ville vært foruten. Men, babytiden har opplevdes enormt krevende for samboer og meg. Vi hadde først kolikk, og så tror jeg at vi har et ganske sensitivt barn. Hun er svært aktiv, tar inn mange inntrykk, blir fort overstimulert, trenger mye støtte og endringer medfører ofte utfordringer. Vi strever en del med mating både av melk og fast føde, hun er ofte utilpass gjennom dagen og trenger både variasjon, men ikke for mye stimuli (hårfin balansegang). Alt er sjekket ut mtp smerter etc og alt er ok. Nettene varierer også veldig mtp søvn. 
 

Jeg føler meg dog mislykket fordi vi så vidt har gjort noen ting av reiser, sosiale ting hver for oss osv på snart et år. Samboer og jeg synes det er mer enn nok å komme gjennom dagene og vi legger oss tidlig siden nettene varierer. Vi har venner med babyer som gjør så mye mer. Reiser, er sosiale etc. når vi er sammen med de ser jeg jo at vår jente er mer sensitiv, aktiv og krever mer enn de vi kjenner på samme alder. Likevel synes jeg de fleste sier «sånn er det for alle», bare at de får til mye mer enn vi gjør.
 

er det noen andre som hadde nok med å overleve første år og ikke fikk til så mye, eller er vi bare for sarte? 

Anonymkode: e6b31...50e

Må nå si at første året med en baby er unntakstilstand. Syns man har mer enn nok med den om man ikke skal strebe etter å leve akkurat som før man fikk barn med å reise masse og være super sosial med andre folk. Og om ungen blir lett overstimulert ser jeg ikke noen fordel med å dra ungen med på masse besøk og reiser, osv

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Tusen takk for alle fine svar. Det betyr mye!♥️

Anonymkode: e6b31...50e

[AnonymBruker]

Det er spesielt med kolikk-baby. Dem har hatt masse gråt, og dere blir på tuppa automatisk. Første jeg hadde var en sovebaby. Jeg kunne dra på cafe og på reise til familien min på andre siden av landet, og så kom nummer to som gråt og gråt. Det var ferie når hun sluttet å gråte, men hun var alltid tidligere våken, vanskeligere å få til å sove osv. Så unger er ulike. Klapp deg på skulderen på at du gjør en god jobb. Ikke forvent for mye av dagene eller ferie. Bare det å ikke gråte, og trille en liten tur, se på en fulg eller en katt, og hjem igjen -det kan være godt nok. 

Så ja, jeg kjenner meg igjen. Senk skuldre, stress ned og noe av det reduserte stresset vil nok smitte over på baby. 

Anonymkode: 7007e...074

[AnonymBruker]

Minner veldig om min jente når hun var baby, bare at vi da også hadde en storebror. Vanskelig tid! Hun er fremdeles veldig aktiv nå som hun er større, og med store følelser. Søvnen tok lang tid å få på plass. Jeg følte også at vi ikke fikk til noe, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg at det ikke var så rart. Noen babyer krever alt av foreldrene, og da bør man bare legge andre ting vekk en stund. Lykke til, synes det høres ut som du gjør en god jobb!

Anonymkode: df7a8...d5a