Kolikk og tilknytning til baby

[AnonymBruker]

Vi har vært svært uheldige med starten på minis liv. Hun har vært smertepåvirket, og grått mye fra fødselen 🥹 Det har vært problemer med ammingen: overproduksjon, mye gulping, dårlig sugetak, stort sugebehov og dårlig vektoppgang. Fikk ned produksjonen, men baby la likevel ikke på seg og måtte begynne å gi MME. Tok dette som et stort nederlag, og opplevde "ammesorg". Baby begynte å legge mer på seg, men slet og sliter fortsatt med mye magevondt.

I tillegg har vi vært gjennkm kveldsuro/kolikk som holdt på i 6 timer hver kveld. Kun kolikkgrepet og puppen hjalp. Kunne heller ikke legge baby fra meg på dagtid: sov kun i vogna i fart, og noen ganger bilstolen på kjøretur. Sov omtrent ikke på dagtid, og veldig oppstykket på natten. Forsøkte bæresjal, vippestol, moonboon, white noise, byssing, mørkt rom, sang, knebøy osv. Ingenting hjalp. Har forsøkt kiropraktor, og dette hjalp litt. Baby hadde endel låsninger i kroppen som har bedret seg. Likevel ga ikke kolikken seg. Viste seg at baby hadde lyskebrokk, og har nå blitt operert for dette. I tillegg har vi fått vite at hun har laryngomalasi.

Baby kan sove lenger strekk på dagen nå, og sover bedre på natten, men får fortsatt "tak" der hun gråter utrøstelig. Hadde et gråtetokt på to timer i går, og jeg endte opp med å gå rundt å gråte til slutt for ingenting annet enn gående byssing hjalp. Har hele veien vært nøye med å rape, heve hodeleie, slow feeding, bruke smokk, massere magen, sykle med beina, gi semperdråper, prøvd melkefritt, Dr. Brown flasker, maltekstrakt, D vitamin dråper fra metode, ingen D-vitamin dråper, sukkervann etc. Har googlet opp og ned i mente for å prøve å finne løsninger om kan hjelpe lille. Telte at vi har vært på ca 30 legetimer, helsestasjonskonsultasjoner, vektkontroller, kiropratortimer og fysiotimer til sammen siden hun ble født. Baby er over 3 måneder nå.  Føler jeg har tatt mastergrad i kolikkbaby😮‍💨

I tillegg har jeg opplevd at far ikke forstår hvor slitsomt dette er og har vært. Han har blitt bedre til å avlaste etter at vi kuttet ut ammingen (ca ved 7 uker), men forstår ikke at jeg følte meg alene i alt i de 7 ukene før han kom på banen. Kort fortalt da jeg prøvde å fortelle ham om hvordan jeg opplevde situasjonen, f.eks. at det at jeg ikke hadde sovet mer enn 3 timer sammenhengende på 6 uker var slitsomt fikk jeg ikke mye forståelse for det. Forsøkte å fortelle hvordan jeg opplevde baby også. Han sa han var "uenig" fordi han ikke opplevde det slik, og mente vi kunne vente og se an i stedetfor å prøve å "stresse med" å finne løsninger. I tillegg hadde han ikke hatt barn før, så han kunne ikke vite hva som var normalt og ikke og brukte det som forklaring på hvorfor han var så avslappet. Endte opp med at jeg følte meg veldig alene i slitet, spesielt mens jeg fullammet. Det var jo jeg som satt med baby 24/7, og han fikk pause ved å dra på jobb. Far har innsett nå at han reagerte feil i starten, og har unnskyldt seg. Vi er mer på samme bølgelende nå. Likevel fryktelig slitsomt å måtte kjempe mot far i tillegg til å navigere en kolikkbaby.

Baby har det glimtvis bedre og har begynt å smile og pludre, men kolikken er likevel ikke over. Og jeg kjenner jeg er helt utslitt. Jeg blir så trigget hver gang hun gråter at jeg bare vil gråte selv. Har følt meg mislykket som mor, og at ingenting av det jeg gjør har funket. Jeg føler både forholdet mitt til far og baby ikke er der der skal være. Jeg bekymrer meg mest over at jeg ikke føler de "riktige" følelsene for babyen. Jeg føler et enormt ansvar og beskyttelsesbehov, men ikke denne store eksploderende kjærligheten som alle snakker om. Jeg har tenkt flere ganger på at jeg angrer på at jeg fikk barn, og i tillegg at jeg fikk barn med mannen min. Tenker det mest sannsynlig er fordi det har vært en så krevende start. Er det noen som har hatt kokikkbabyer som har kjent på det samme som jeg kjenner på der der har blitt bedre? Har disse følelsene for babyen kommet ved senere tid, og ble forholdet med far bedre? Synes det er ganske kjipt akkurat nå.

Anonymkode: c3b7e...2d9

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet nå? Vår baby hadde kolikk frem til litt over 3 mnd alder. Nå er hun snart 5 mnd, og det har roet seg veldig. Hun våkner fremdeles etter 2 timer og skal ha mat, da. Sover ofte 3t i strekk, men det er det meste jeg får av sammenhengende søvn. Hun er også fremdeles noe krevende på dag, men hun skriker hvertfall ikke hele kvelden lenger... At så små babyer er krevende er dessverre helt normalt, men det går over. Husk at du er i en unntakstilstand nå. Du skal bare ta alt helt med ro, sove når du kan og spise ferdigmat til middag. Huset skal være rotete og du trenger ikke dusje hver dag. 

Nå har vi en baby som smiler og pludrer og er nysgjerrig på verden rundt seg. Du kommer dit du og og da vil du bli mer forelska Skjønner godt hvor kjipt det er med en unge som BARE skriker og ikke noe annet. Det gir deg ingenting, det bare tapper for energi. 

Anonymkode: a44fa...708

[AnonymBruker]

♥️♥️

 

Det er drittøft å ha kolikkbaby. Min baby er nå 8 måneder og fikk kolikk da han var 1 måned gammel (har melkeproteinallergi, men det fant vi ut allerede før kolikken kom) og det slapp først taket for ca 1 måned siden og vi har nå litt gråting for magesmerter så sjeldent som ca hver 3. dag. Her har far vært superdeltakende, men likevel har det vært sinnsykt slitsomt og jeg har ikke sovet noe mer enn en 3 timer sammenhengende på 8,5 mnd nå, men har fått sovet et par-tre timer på dagtid i sommerferien til mannen så derfor lever jeg fortsatt. Jeg har mange ganger vært så sliten og trøtt at proporsjonene i kroppen kjennes helt sinnsyke ut når jeg legger meg, som om at hendene og føttene mine er 100 ganger større enn de egentlig er osv. Periodevis har jeg også flere ganger kjent på avsky når babyen min har grått når det har vært intenst i veldig mange døgn i strekk, og da har mannen tatt over, men det verste jeg har gjort mot baby er å si (på en rolig måte) "kan du ikke bare sove?" og "nå må du roe deg ned". Og JA, jeg vet hvor DUMT det er å be en baby om å roe seg ned altså, men 🙈🙈 En gang fikk jeg et innfall om at hjernen min bare ville svinge av veien og kræsje i grøfta når babyen min HYLSKREK i bilen hele veien hjem fra helsestasjonen og jeg ikke hadde sovet noe særlig på x antall døgn. Jeg gjorde selvsagt ikke det, men ble skremt av innfallet. Ellers har jeg også en gang lagt fra meg baby i sengen sin og gått på badet i 4 minutter etter å ha bysset han gråtende i 3 timer. 

Tenkte bare å skrive dette for å vise deg at du ikke er alene med å sitte med vanskelige følelser med en kolikkbaby! 

Man får også naturligvis problemer med følelser når man har hatt mye søvnmangel over tid. De kjærlighetsfølelsene du snakker om kommer når du får slappet mer av! Og da tenker jeg at det kan være lurt at du får sykemelding slik at mannen din kan ta over permisjonen i noen uker. 

Anonymkode: cc347...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært svært uheldige med starten på minis liv. Hun har vært smertepåvirket, og grått mye fra fødselen 🥹 Det har vært problemer med ammingen: overproduksjon, mye gulping, dårlig sugetak, stort sugebehov og dårlig vektoppgang. Fikk ned produksjonen, men baby la likevel ikke på seg og måtte begynne å gi MME. Tok dette som et stort nederlag, og opplevde "ammesorg". Baby begynte å legge mer på seg, men slet og sliter fortsatt med mye magevondt.

I tillegg har vi vært gjennkm kveldsuro/kolikk som holdt på i 6 timer hver kveld. Kun kolikkgrepet og puppen hjalp. Kunne heller ikke legge baby fra meg på dagtid: sov kun i vogna i fart, og noen ganger bilstolen på kjøretur. Sov omtrent ikke på dagtid, og veldig oppstykket på natten. Forsøkte bæresjal, vippestol, moonboon, white noise, byssing, mørkt rom, sang, knebøy osv. Ingenting hjalp. Har forsøkt kiropraktor, og dette hjalp litt. Baby hadde endel låsninger i kroppen som har bedret seg. Likevel ga ikke kolikken seg. Viste seg at baby hadde lyskebrokk, og har nå blitt operert for dette. I tillegg har vi fått vite at hun har laryngomalasi.

Baby kan sove lenger strekk på dagen nå, og sover bedre på natten, men får fortsatt "tak" der hun gråter utrøstelig. Hadde et gråtetokt på to timer i går, og jeg endte opp med å gå rundt å gråte til slutt for ingenting annet enn gående byssing hjalp. Har hele veien vært nøye med å rape, heve hodeleie, slow feeding, bruke smokk, massere magen, sykle med beina, gi semperdråper, prøvd melkefritt, Dr. Brown flasker, maltekstrakt, D vitamin dråper fra metode, ingen D-vitamin dråper, sukkervann etc. Har googlet opp og ned i mente for å prøve å finne løsninger om kan hjelpe lille. Telte at vi har vært på ca 30 legetimer, helsestasjonskonsultasjoner, vektkontroller, kiropratortimer og fysiotimer til sammen siden hun ble født. Baby er over 3 måneder nå.  Føler jeg har tatt mastergrad i kolikkbaby😮‍💨

I tillegg har jeg opplevd at far ikke forstår hvor slitsomt dette er og har vært. Han har blitt bedre til å avlaste etter at vi kuttet ut ammingen (ca ved 7 uker), men forstår ikke at jeg følte meg alene i alt i de 7 ukene før han kom på banen. Kort fortalt da jeg prøvde å fortelle ham om hvordan jeg opplevde situasjonen, f.eks. at det at jeg ikke hadde sovet mer enn 3 timer sammenhengende på 6 uker var slitsomt fikk jeg ikke mye forståelse for det. Forsøkte å fortelle hvordan jeg opplevde baby også. Han sa han var "uenig" fordi han ikke opplevde det slik, og mente vi kunne vente og se an i stedetfor å prøve å "stresse med" å finne løsninger. I tillegg hadde han ikke hatt barn før, så han kunne ikke vite hva som var normalt og ikke og brukte det som forklaring på hvorfor han var så avslappet. Endte opp med at jeg følte meg veldig alene i slitet, spesielt mens jeg fullammet. Det var jo jeg som satt med baby 24/7, og han fikk pause ved å dra på jobb. Far har innsett nå at han reagerte feil i starten, og har unnskyldt seg. Vi er mer på samme bølgelende nå. Likevel fryktelig slitsomt å måtte kjempe mot far i tillegg til å navigere en kolikkbaby.

Baby har det glimtvis bedre og har begynt å smile og pludre, men kolikken er likevel ikke over. Og jeg kjenner jeg er helt utslitt. Jeg blir så trigget hver gang hun gråter at jeg bare vil gråte selv. Har følt meg mislykket som mor, og at ingenting av det jeg gjør har funket. Jeg føler både forholdet mitt til far og baby ikke er der der skal være. Jeg bekymrer meg mest over at jeg ikke føler de "riktige" følelsene for babyen. Jeg føler et enormt ansvar og beskyttelsesbehov, men ikke denne store eksploderende kjærligheten som alle snakker om. Jeg har tenkt flere ganger på at jeg angrer på at jeg fikk barn, og i tillegg at jeg fikk barn med mannen min. Tenker det mest sannsynlig er fordi det har vært en så krevende start. Er det noen som har hatt kokikkbabyer som har kjent på det samme som jeg kjenner på der der har blitt bedre? Har disse følelsene for babyen kommet ved senere tid, og ble forholdet med far bedre? Synes det er ganske kjipt akkurat nå.

Anonymkode: c3b7e...2d9

Kjenner meg godt igjen. Her måtte jeg sykemeldes og mannen inn å ta over permisjonen, vi var begge utslitt, jeg fikk depresjon og holdt på å gå på veggen totalt. 

Viste seg at baby hadde melkeproteinallergi. Symptomer på mpa kan være gulping/refluks, dårlig vektoppgang, magevondt, løs avføring, hyppig avføring, forstoppelse, blodig avføring, slimete, luftveissymptomer, eksem, urolig nattesøvn og hyppige oppvåkninger, etterspør melk ofte (for å døyve magesmerter). 

Har dere fått sjekket dette? Det er ikke uvanlig at babyer som får mme utvikler allergi når de blir introdusert for mme. Jeg hadde ikke bare slått meg til ro med kolikk.. Kolikk er ikke en diagnose heller sånn sett🙄

Hadde prøvd melkefritt noen uker. Men da er det viktig at du kutter alt av melkeprotein selv så lenge du ammer. Og gjør dette i samråd med barnelege! Melkefri mme er ganske kostbart, så viktig at du får ordnet med resept og vedtak fra Helfo om det er allergi. De fleste vokser av seg melkeallergien ganske tidlig, tror barnelegen sa at de aller fleste blir bra etter et års tid på melkefritt! 

Anonymkode: aa203...07f

[Kll]

Hei! Kjenner meg veldig igjen - vår jente var urolig døgnet rundt i flere måneder. Såå mye gråt. Som du skriver klarte jeg ikke å bli ordentlig glad i henne når hun var så krevende. Etter 4,5 måneder ble det betydelig bedre og jeg kjente endelig på de positive følelsene. I dag er hun 8 mnd og er seriøst verdens blideste solstråle og jeg er kjempeglad i henne ! Vet det er vanskelig å tro på men det blir bedre !! Hold ut - du gjør en utrolig jobb !! 

[AnonymBruker]

Har to barn. Hadde helt sykt mye kolikk med første barnet. Kunne gråte fra 19-04, i strekk. Det var heeeeeelt grusomt. Sov aldri heller, og sov lite. Og krevde mye når hun var våken. Hadde i tillegg fødselsdepresjon. Mye av depresjonen handlet om at jeg ikke følte meg verdig mor fordi jeg ikke kjente på den enorme kjærligheten alle kjente på. Jeg kjente jo også på beskyttelse, og passet på og hadde helt ekstreme instingter. Men ikke slik kjærlighet. Den kom mer og mer med tiden, og først når hun bikket et år og ble mer «menneske» vokste den enormt raskt. Så raskt at fra hun var 12 mnd og frem til hun var 18 mnd var vi så ekstremt forelsket at vi bestemte oss for å få en til. OG det er her jeg innså at det ikke var noe galt med meg: neste baby (som enda er baby, 6 mnd nå) sover heeeele tiden, og når hun er våken er hun bare blid. Hun er MAX våken 1,5 time, og sover natten gjennom, fra 19-08… men til tross for dette, for at det er en million ganger lettere baby, kjenner jeg ikke på et gram mer kjærlighet enn det jeg gjorde med første barnet på denne tiden. Og det var en veldig god trøst jeg virkelig ikke skjønte jeg trengte, men jeg innser at det er jo ikke noe galt med meg. Jeg EEEEELSKER 2,5åringen min, og DET er enorm kjærlighet. Så er jeg glad i babyen min, og har sterke og gode morsinstinkter, men det er liksom det. Men det går fint, fordi jeg vet at kjærligheten vokser og at jeg bare trenger tid. Og dette jobbet HS mye med meg med første barnet, og sa hvor NORMALT dette er, når jeg følte meg fæl som kjente på det. 🩷

Anonymkode: 2f69e...150

[AnonymBruker]

Uff føler så med deg! Første barnet vårt hadde kolikk til 4 måneder, men barnet opplevdes veldig sensitiv frem til 1 år. Jeg slet derfor med tilknytningen til rundt da. Men det løsnet når barnet var rundt året. Nå er barnet 2 år og tilknytningen ble bare bedre og bedre 😊 det er helt vanlig å bli utkjørt etter så mange måneder med kolikk. Barn utvikler tilknytningen de første tre årene så om noe av tiden gikk skeis er det ikke for sent å jobbe for trygg tilknytning ❤️

Anonymkode: cc5ac...83d

[Alika]

.

Endret 4. august av Alika
Feil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2025 den 21.03):

♥️♥️

 

Det er drittøft å ha kolikkbaby. Min baby er nå 8 måneder og fikk kolikk da han var 1 måned gammel (har melkeproteinallergi, men det fant vi ut allerede før kolikken kom) og det slapp først taket for ca 1 måned siden og vi har nå litt gråting for magesmerter så sjeldent som ca hver 3. dag. Her har far vært superdeltakende, men likevel har det vært sinnsykt slitsomt og jeg har ikke sovet noe mer enn en 3 timer sammenhengende på 8,5 mnd nå, men har fått sovet et par-tre timer på dagtid i sommerferien til mannen så derfor lever jeg fortsatt. Jeg har mange ganger vært så sliten og trøtt at proporsjonene i kroppen kjennes helt sinnsyke ut når jeg legger meg, som om at hendene og føttene mine er 100 ganger større enn de egentlig er osv. Periodevis har jeg også flere ganger kjent på avsky når babyen min har grått når det har vært intenst i veldig mange døgn i strekk, og da har mannen tatt over, men det verste jeg har gjort mot baby er å si (på en rolig måte) "kan du ikke bare sove?" og "nå må du roe deg ned". Og JA, jeg vet hvor DUMT det er å be en baby om å roe seg ned altså, men 🙈🙈 En gang fikk jeg et innfall om at hjernen min bare ville svinge av veien og kræsje i grøfta når babyen min HYLSKREK i bilen hele veien hjem fra helsestasjonen og jeg ikke hadde sovet noe særlig på x antall døgn. Jeg gjorde selvsagt ikke det, men ble skremt av innfallet. Ellers har jeg også en gang lagt fra meg baby i sengen sin og gått på badet i 4 minutter etter å ha bysset han gråtende i 3 timer. 

Tenkte bare å skrive dette for å vise deg at du ikke er alene med å sitte med vanskelige følelser med en kolikkbaby! 

Man får også naturligvis problemer med følelser når man har hatt mye søvnmangel over tid. De kjærlighetsfølelsene du snakker om kommer når du får slappet mer av! Og da tenker jeg at det kan være lurt at du får sykemelding slik at mannen din kan ta over permisjonen i noen uker. 

Anonymkode: cc347...39f

Men hjalp det ikke for dere å kutte melkefritt? Var det da noe annet som forårsaket uroen? Er ellers enig med det noen andre skriver her, at kolikk er et symptom og ikke en egen diagnose. Jeg har også hatt to babyer som hadde kolikkgråt hver ettermiddag/kveld de første 3-5 ukene av livet sitt, hvor førstnevnte fikk det betydelig bedre når vi gikk over til melkefritt (det tok litt tid før vi fant ut at det var dette, nettopp fordi vi fikk beskjed av helsestasjon at "noen barn bare gråter mer, hold ut") mens nr 2 trengte å legge seg tidligere fordi hun var svært sensitiv til omgivelsene. For hun som hadde allergi ga de verste smertene seg innen en uke mens nr 2 fikk et nytt liv etter vi endret rutinene. Misforstå meg rett, jeg sier IKKE at det er enkelt "så lenge du bare gjør det". Men jeg nekter å tro at barn bare gråter så intenst uten grunn og at det virkelig ikke er noe vi kan gjøre for å gjøre det enklere for de. 

Anonymkode: 2498e...9a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men hjalp det ikke for dere å kutte melkefritt? Var det da noe annet som forårsaket uroen? Er ellers enig med det noen andre skriver her, at kolikk er et symptom og ikke en egen diagnose. Jeg har også hatt to babyer som hadde kolikkgråt hver ettermiddag/kveld de første 3-5 ukene av livet sitt, hvor førstnevnte fikk det betydelig bedre når vi gikk over til melkefritt (det tok litt tid før vi fant ut at det var dette, nettopp fordi vi fikk beskjed av helsestasjon at "noen barn bare gråter mer, hold ut") mens nr 2 trengte å legge seg tidligere fordi hun var svært sensitiv til omgivelsene. For hun som hadde allergi ga de verste smertene seg innen en uke mens nr 2 fikk et nytt liv etter vi endret rutinene. Misforstå meg rett, jeg sier IKKE at det er enkelt "så lenge du bare gjør det". Men jeg nekter å tro at barn bare gråter så intenst uten grunn og at det virkelig ikke er noe vi kan gjøre for å gjøre det enklere for de. 

Anonymkode: 2498e...9a9

Ja, jeg spiste allerede melkefritt da baby fikk kolikk. Det var ikke melkeallergien som gav magesmertene. Vår er sen prematur og konklusjonen var at det skyldtes umoden tarm som gjorde at lukkemuskelen ikke fungerte som den skulle. Det er ingenting man kan gjøre med dette annet enn å vente til barnet blir større (men brukt avføringsmiddel for å sørge for at barnet ikke blir forstoppet). Nå er barnet blitt større og tarmen ikke så umoden lengre.

Anonymkode: cc347...39f