Litt glad for at jeg er skilt…

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp blitt skilt, gått fra å være gift til å bli singel. Brått brudd, men jeg har greid meg bra, synes jeg. Fikk solgt huset og kjøpt meg et rekkehus innen kort tid. Nå er ting falt på plass i ny bolig, jeg stortrives, hvis det er lov å si. Barna er hos meg 50% av tiden og jeg er så glad. Jeg føler ingen sorg, ingen stress og ingenting  egentlig. Er dette normalt? De rundt meg er så opptatt av å ta vare på meg, men jeg synes ikke de trenger det. Har egentlig ikke hatt det så bra på lenge. Min eksmann var hverken voldelig, alkoholiker, rusmisbruker eller noe sånt. Han er en helt vanlig mann, og det er ikke mer komplisert enn at vi ikke greide å holde sammen mer. Vi ble for ulike og ekteskapet var helt dødt. 
 

Jeg skal feire jul alene i år, og jeg… GLEDER MEG. Men føler jeg må late som om jeg er trist og lei meg. Innerst inne jubler jeg over dette, slippe stresset og styret. Jeg har faktisk tenkt å takke nei til invitasjon fra mine foreldre og søster. Jeg vil feire helt alene, muligens reise vekk og bare kose meg. 
 

Er dette unormalt? Bør jeg søke hjelp? Er dette en forbigående fase?  Jeg aner ikke hva det er, men jeg er faktisk ganske fornøyd med livet nå…

Anonymkode: 436c1...830

[AnonymBruker]

Det er noe veldig galt i samfunnet vårt når folk tror de må søke hjelp fordi de har det bra.

Nyt friheten.

Anonymkode: d5e45...63d

[AnonymBruker]

Det er vel ikke noe galt ved å føle det? Det er nok mange som nyter å kunne ha litt tid hvor ikke ALT handler om ungene hele tiden. Jeg er ikke skilt selv, men av og til føles det som jeg ikke får til å puste. 

Anonymkode: 5d716...c51

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med deg! Det at du opplever det hele positivt og har funnet deg raskt til rette, indikerer jo tvert imot at denne skilsmissen var riktig for deg.

Så håper jeg at de andre involverte også har positiv erfaring rundt dette.

Anonymkode: 20051...60e

[AnonymBruker]

Hehe… jeg er lik deg. Nyter hver dag jeg er alene. Var alene i jula, helt fantastisk. Det er berre for andre enn deg selv har jeg skjønt😉

Anonymkode: 8dc74...4ef

[AnonymBruker]

Blir separert om noen uker - etter 10 år med psykisk.vold.

Gleder meg masse. Og tenåringene mine ( gutt og jente) hvisker at de gleder seg til å være hos meg  i " mine uker"( hadde forventet  sinne og utbrudd fra de men de tok det veldig  fint!)

De som er sure er ex og hans svigers - samt noen i min familie  som er snurt at de ikke blir lenger  invitert  til det store huset  jeg alltid  inviterte  til jul andre høytider. 

Jeg ønsker også å være solo på juleaften- reise bort å finne på noe gøy. ( Er ingen fare for kan  jo ta igjen familietid  i romjula tenker jeg - julaften e ofte kjas )

Nei da er jeg også snål og "ego."

Anonymkode: 14e15...e0c

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg har nettopp blitt skilt, gått fra å være gift til å bli singel. Brått brudd, men jeg har greid meg bra, synes jeg. Fikk solgt huset og kjøpt meg et rekkehus innen kort tid. Nå er ting falt på plass i ny bolig, jeg stortrives, hvis det er lov å si. Barna er hos meg 50% av tiden og jeg er så glad. Jeg føler ingen sorg, ingen stress og ingenting  egentlig. Er dette normalt? De rundt meg er så opptatt av å ta vare på meg, men jeg synes ikke de trenger det. Har egentlig ikke hatt det så bra på lenge. Min eksmann var hverken voldelig, alkoholiker, rusmisbruker eller noe sånt. Han er en helt vanlig mann, og det er ikke mer komplisert enn at vi ikke greide å holde sammen mer. Vi ble for ulike og ekteskapet var helt dødt. 
 

Jeg skal feire jul alene i år, og jeg… GLEDER MEG. Men føler jeg må late som om jeg er trist og lei meg. Innerst inne jubler jeg over dette, slippe stresset og styret. Jeg har faktisk tenkt å takke nei til invitasjon fra mine foreldre og søster. Jeg vil feire helt alene, muligens reise vekk og bare kose meg. 
 

Er dette unormalt? Bør jeg søke hjelp? Er dette en forbigående fase?  Jeg aner ikke hva det er, men jeg er faktisk ganske fornøyd med livet nå…

Anonymkode: 436c1...830

Dette er jo bare beviset på at det var rett for dere å skilles - ingen følelser igjen, ergo ingen sorg eller annet stress ved å flytte til et nytt sted. 

Det finnes faktisk lykkelige skilsmisser, jeg er selv barn av et 🙂 

[Stacy__]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Blir separert om noen uker - etter 10 år med psykisk.vold.

Gleder meg masse. Og tenåringene mine ( gutt og jente) hvisker at de gleder seg til å være hos meg  i " mine uker"( hadde forventet  sinne og utbrudd fra de men de tok det veldig  fint!)

De som er sure er ex og hans svigers - samt noen i min familie  som er snurt at de ikke blir lenger  invitert  til det store huset  jeg alltid  inviterte  til jul andre høytider. 

Jeg ønsker også å være solo på juleaften- reise bort å finne på noe gøy. ( Er ingen fare for kan  jo ta igjen familietid  i romjula tenker jeg - julaften e ofte kjas )

Nei da er jeg også snål og "ego."

Anonymkode: 14e15...e0c

.

Endret lørdag kl 19:21 av Stacy__

[AnonymBruker]

Jeg har også stortrivdes alene. Nytt fritiden når ungene er hos faren. Nå er de tenåringer, så greit å få en liten pause fra hormoner. Liker å styre i huset som jeg vil. Har kjæreste nå, men kjenner det er veldig riktig for min del å vær særboer. Nyt tiden og ditt nye liv ❤️

Anonymkode: 46c20...143

[AnonymBruker]

Er egentlig overrasket over at det ikke er mye mer vanlig å være glad for at et forhold som man ikke ønsker, er over fordi man brøt det.

Skulle ønske mine ekser hadde blitt litt mer glade fordi de gikk fra meg, da hadde det ihvertfall føltes som at bruddet ga dem noe. 

Anonymkode: 7d56a...9f4

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan skje slik du sier hvis du mentalt allerede var ganske ferdig med forholdet. Du har kanskje fått bearbeidet nok allerede.

Eller så kan det være du er i sjokk og har noe som fortsatt må løses opp. Jeg anbefaler egentlig å dra til psykolog eller snakke med en god venninne om du føler det er noe under overflaten! Veldig vanlig å operere på autopilot i sjokk situasjon men så roer det seg en gang. ikke sikkert dette gjelder deg da! 

Anonymkode: 54ba1...76f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har nettopp blitt skilt, gått fra å være gift til å bli singel. Brått brudd, men jeg har greid meg bra, synes jeg. Fikk solgt huset og kjøpt meg et rekkehus innen kort tid. Nå er ting falt på plass i ny bolig, jeg stortrives, hvis det er lov å si. Barna er hos meg 50% av tiden og jeg er så glad. Jeg føler ingen sorg, ingen stress og ingenting  egentlig. Er dette normalt? De rundt meg er så opptatt av å ta vare på meg, men jeg synes ikke de trenger det. Har egentlig ikke hatt det så bra på lenge. Min eksmann var hverken voldelig, alkoholiker, rusmisbruker eller noe sånt. Han er en helt vanlig mann, og det er ikke mer komplisert enn at vi ikke greide å holde sammen mer. Vi ble for ulike og ekteskapet var helt dødt. 
 

Jeg skal feire jul alene i år, og jeg… GLEDER MEG. Men føler jeg må late som om jeg er trist og lei meg. Innerst inne jubler jeg over dette, slippe stresset og styret. Jeg har faktisk tenkt å takke nei til invitasjon fra mine foreldre og søster. Jeg vil feire helt alene, muligens reise vekk og bare kose meg. 
 

Er dette unormalt? Bør jeg søke hjelp? Er dette en forbigående fase?  Jeg aner ikke hva det er, men jeg er faktisk ganske fornøyd med livet nå…

Anonymkode: 436c1...830

Hvor skal barna i jula om du tenker å reise bort hele julen? Må innrømme at jeg synes det er litt rart å ikke ville dele noen timer med de i høytiden (du nevner ingenting om det, derfor jeg spør) Forstår at far sikkert skal ha de noen dager men juleferien er jo ca 14 dager for barna.

Anonymkode: c6bed...17f

[AnonymBruker]

Med unntak av savn/sorg over barna, så opplever jeg alle venninner slik i det de blir single. Jeg tror perioden før har vært så utrolig tøff, krevende, med mange tanker. Både rundt å splitte familien, økonomi, barna... Så når beslutningen er tatt føler man bare en enorm lettelse og glede. Og da ser man også tingene som er litt vonde (jul uten barna) med rosa briller. 

Vær forberedt på at det kan svinge litt. Men det er lov å kjenne på gleden akkurat nå. 

Anonymkode: 8d576...fd6

[AnonymBruker]

Enig med alle som skriver at dette er normalt - og fint. Det virker som du har gjort det som var rett for deg. ❤️ Jeg har heller aldri kjent på sorgen over at det ble slutt med min eks-mann (av samme grunn som dere - vi var bare «ferdige» med hverandre), kun lettelse for å slippe unna, men jeg kjente på mye sorg og frykt for barna det første året. Det viser seg med fasiten i hånd ti år senere, at det har gått helt fint med dem også. Vi er i dag en velfungerende stjernefamilie 🌟.

Lykke til videre med ditt nye liv. 🫶🏼

Anonymkode: e4b2f...c99

[AnonymBruker]

Når alt er så nytt så er det viktig at du gjør det som føles riktig og bra for deg. Ikke overtenk så mye-nyt livet ditt, gjør det som føles bra og gjør ting som gir mening for deg. Jeg er på andre året mitt alene og jeg trives så utrolig godt alene. Det eneste som er vondt er at jeg ikke har barna mer enn 50% av tiden og føler jeg går glipp av så utrolig mye. Eksmannen har jeg ikke savnet i det heletatt, så det bruddet var helt på sin rette plass. 

Anonymkode: d367c...874

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har nettopp blitt skilt, gått fra å være gift til å bli singel. Brått brudd, men jeg har greid meg bra, synes jeg. Fikk solgt huset og kjøpt meg et rekkehus innen kort tid. Nå er ting falt på plass i ny bolig, jeg stortrives, hvis det er lov å si. Barna er hos meg 50% av tiden og jeg er så glad. Jeg føler ingen sorg, ingen stress og ingenting  egentlig. Er dette normalt? De rundt meg er så opptatt av å ta vare på meg, men jeg synes ikke de trenger det. Har egentlig ikke hatt det så bra på lenge. Min eksmann var hverken voldelig, alkoholiker, rusmisbruker eller noe sånt. Han er en helt vanlig mann, og det er ikke mer komplisert enn at vi ikke greide å holde sammen mer. Vi ble for ulike og ekteskapet var helt dødt. 
 

Jeg skal feire jul alene i år, og jeg… GLEDER MEG. Men føler jeg må late som om jeg er trist og lei meg. Innerst inne jubler jeg over dette, slippe stresset og styret. Jeg har faktisk tenkt å takke nei til invitasjon fra mine foreldre og søster. Jeg vil feire helt alene, muligens reise vekk og bare kose meg. 
 

Er dette unormalt? Bør jeg søke hjelp? Er dette en forbigående fase?  Jeg aner ikke hva det er, men jeg er faktisk ganske fornøyd med livet nå…

Anonymkode: 436c1...830

Hvor lenge har du bodd alene? 

Anonymkode: 57fc1...93b

[AnonymBruker]

Hadde akkurat den samme følelsen etter et forhold ble slutt. Elsket følelsen å finne meg en bolig å kjøpe og dra rundt å handle inn nye møbler og interiør og bare være for meg selv i den nye tilværelsen.

Eksen var snill som dagen var lang, men jeg fikk aldri noe bekreftelser fra han og han delte aldri følelser med meg. Jeg var så utsultet på kjærlighet at jeg trodde ikke jeg var verdt noen ting til slutt. 

Husker rett etter jeg hadde flyttet så så jeg noe morsomt på telefonen som jeg begynte å le av og det endte opp med at jeg begynte å gråte fordi jeg var så lykkelig. Høres kanskje rart ut, men jeg følte meg bare så lettet og glad. 

Anonymkode: 713b5...29b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hadde akkurat den samme følelsen etter et forhold ble slutt. Elsket følelsen å finne meg en bolig å kjøpe og dra rundt å handle inn nye møbler og interiør og bare være for meg selv i den nye tilværelsen.

Eksen var snill som dagen var lang, men jeg fikk aldri noe bekreftelser fra han og han delte aldri følelser med meg. Jeg var så utsultet på kjærlighet at jeg trodde ikke jeg var verdt noen ting til slutt. 

Husker rett etter jeg hadde flyttet så så jeg noe morsomt på telefonen som jeg begynte å le av og det endte opp med at jeg begynte å gråte fordi jeg var så lykkelig. Høres kanskje rart ut, men jeg følte meg bare så lettet og glad. 

Anonymkode: 713b5...29b

Samme her. Jeg oppdaget etter bruddet at jeg faktisk kunne le. Høyt. Det hadde jeg glemt at jeg kunne. Det var som om det forsvant 1000 kg fra skuldrene mine den dagen vi flyttet fra hverandre og det var en lettelse å være alene. Fordi det var det jeg skulle, være alene. Jeg blomstret alene. Venner og bekjente var bekymret og sa beklager, og ble overrasket når jeg sa at jeg hadde det bedre enn på lenge fordi det forventes at man skal være knust etter et brudd.

Det sies at kvinner takler brudd i stor grad bedre enn menn. Mye fordi det tar i snitt 7 år fra en kvinne begynner å tenke på brudd til det faktisk skjer. Man rekker å prosessere mye på 7 år, og jeg var helt ferdig etter de 15 årene jeg brukte. Menn derimot, dytter alt unna og vil hverken snakke om det eller forholde seg til det, og opplever gjerne derfor at bruddet kom helt ut av det blå. Som min eks, selv om han til og med hadde sett etter leilighet for å flytte ut bak min rygg. Så sterk kan effekten av fornektelse være. 

 

Anonymkode: 9733b...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har nettopp blitt skilt, gått fra å være gift til å bli singel. Brått brudd, men jeg har greid meg bra, synes jeg. Fikk solgt huset og kjøpt meg et rekkehus innen kort tid. Nå er ting falt på plass i ny bolig, jeg stortrives, hvis det er lov å si. Barna er hos meg 50% av tiden og jeg er så glad. Jeg føler ingen sorg, ingen stress og ingenting  egentlig. Er dette normalt? De rundt meg er så opptatt av å ta vare på meg, men jeg synes ikke de trenger det. Har egentlig ikke hatt det så bra på lenge. Min eksmann var hverken voldelig, alkoholiker, rusmisbruker eller noe sånt. Han er en helt vanlig mann, og det er ikke mer komplisert enn at vi ikke greide å holde sammen mer. Vi ble for ulike og ekteskapet var helt dødt. 
 

Jeg skal feire jul alene i år, og jeg… GLEDER MEG. Men føler jeg må late som om jeg er trist og lei meg. Innerst inne jubler jeg over dette, slippe stresset og styret. Jeg har faktisk tenkt å takke nei til invitasjon fra mine foreldre og søster. Jeg vil feire helt alene, muligens reise vekk og bare kose meg. 
 

Er dette unormalt? Bør jeg søke hjelp? Er dette en forbigående fase?  Jeg aner ikke hva det er, men jeg er faktisk ganske fornøyd med livet nå…

Anonymkode: 436c1...830

Tror ikke det er unormalt 

Jeg var strålende fornøyd av å bli skilt. Koste meg i leiligheten, følte meg fri.

Alle sa at jeg nesten glødet og de syntes det var så kjekt å se at jeg hadde det bra.

Noen telefoner ble det fra min nærmeste familie, de ville sjekke at jeg hadde det bra, men de skjønte at det var ingen vits i, når de hørte hvor godt jeg endelig hadde det 

Anonymkode: 090b3...07a

[AnonymBruker]

Er det normalt å være så usikker på seg selv, spør heller jeg…

Anonymkode: 190b4...0a7