Jeg føler meg tom og frakoblet

[AnonymBruker]

Jeg suser gjennom hverdagen uten å føle noe særlig mening eller tilknytning til noe eller noen som helst. Jeg har hatt en fin barndom, men jeg har aldri fått sjansen til å være emosjonelt tilkoblet til noen. Verken mor, far eller søsteren min møtte meg på følelsene mine. Hver gang jeg skulle uttrykke et eller annet emosjonelt negativt jeg følte på, så var det aldri rom for det. De ville ikke høre det. Enten ignorerte/avfeide de det, eller så overkjørte de meg totalt med deres egne følelser angående mine følelser. Jeg hadde litt sosiale vansker som barn, så jeg kunne virkelig trengt støtten. Senere som tenåring utviklet jeg OCD (diagnostisert for et år siden). Jeg dro åpenbart ikke til dem med tankene og følelsene mine fordi jeg visste hvor vondt og sårbart det var å skulle eksponere følelseslivet mitt til dem. Dermed slet jeg i isolasjon, uten å vite at jeg i det hele tatt hadde OCD før 13 år senere. Jeg hadde venner, men det var ikke de type vennene man kunne snakke om ting til. Det var heller bare de type vennene man tullet og lo med, men aldri kunne slippe inn i ens følelsesliv fordi de visste ikke hvordan de skulle reagere, eller bare rett og slett brydde seg ikke. Jeg hadde egentlig ikke de beste vennene opp i gjennom oppveksten. Jeg har alltid hatt lav selvtillit, spesielt som barn, så jeg har godtatt mye dårlig oppførsel fra andre fordi jeg oppriktig trodde jeg fortjente det. 

Jeg fungerer i hverdagen, men jeg trives ikke. Jeg bare gjør fordi jeg må. Jeg går på jobb fordi jeg må, jeg studerer fordi jeg må, jeg trener fordi jeg må og jeg drar på ferie med familien min fordi jeg må. Jeg har lyst til å kobles på følelsene mine og føle mer mening og glede. Vær så snill, ikke si "terapi". Jeg er fullt klar over det, men ventelistene er utrolig lange og jeg har heller ikke råd til å gå privat. Hvis det er noen som har noen andre type tips så setter jeg stor pris på det. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt ved å leve i denne tilstanden.

Anonymkode: 84270...d7d

[AnonymBruker]

Jeg leste innlegget ditt allerede i går men ventet litt med å svare. I natt tenkte jeg plutselig på deg og at jeg måtte huske å svare på innlegget ditt.

Beklager at du opplever dette. Det er er ikke fint. Alle trenger noen å snakke med. Det er viktig å få hjelp og støtte fra nettverket sitt. Og ja, du trenger hjelp. Det er synd at ventelistene er så lange

Kanskje kan du søke litt på internett. Det finnes mange andre former for hjelp, som kurs, coaching osv. Kanskje finner du noe som er interessant og som passer ditt budsjett.

F.eks her. Det er per time og kanskje litt rimeligere pris, så du kan ta en time når du har penger til det. Og lære praktisk å snakke om følelsene dine, sette grenser trenger du også, vennskap er noe du nevner, være deg selv, slik at du ikke gjør fordi du må, men gjør fordi du vil. 

Du kan sende dem epost og snakke litt med dem og ta en time for å se om det er noe.

Det er viktig at du får hjelp og får det bra. Du kan sette deg på venteliste for terapi, men gjøre noe annet til du får time der.

Anonymkode: 86923...05c