Har blitt dårlig til fått sperre mht. dansing. Blir kleint og dumt.

[AnonymBruker]

Jeg var i utgangspunktet ei tenåring som var glad i å danse og hadde god rytme i kroppen. Gikk på dans og danserelatert sport. 

Når jeg ble sammen med min første langtids kjæreste varjeg veldig ung. 

Han viste seg å være en kontrollerende drittsekk. Men han ødela dans for meg også totalt. Han syntes dans var teit ( bortsett fra lapdance på soverommet ville han ha). 

Jeg spurte flere ganger om vi kunne ta del i  dansekurs, men han kommenterte alt som hadde med dans å gjøre som dumt og teit, idiotisk etc. 

Danset jeg litt hjemme så hånet han meg. Og ville jeg være med på forestilling så var det bare for horer og sånn idioti måtte jeg ikke finne på.

Altså, jeg trodde jo aldri på noe av det han sa, men likevel påvirket det meg sånn at jeg sluttet å danse, for resten av livet og blir bare flau og føler meg dum hvis jeg prøver. 

Nå har jeg datet to menn (ikke samtidig). Som begge var sånn som liker dans (forskjellige typer), men dans og selv om eg skulle hatt så lyst til å danse og bevege meg til musikken, så får jeg det ikke til. Jeg blir bare ekstremt flau og klein, og senere trist fordi jeg føler ar denne delen av meg er ødelagt. Klarer ikke å føle bie velbehag med dans, og jeg vet hvem som har ødelagt dette inni meg. 

Hvordan bli bedre? Det har gått mange mange år...

Anonymkode: 73bb0...a5f

[AnonymBruker]

Det høres ut som du trenger terapi fra fagfolk, altså psykolog.

Egentlig er det bare å si til deg selv at dans er flott og fint og danse i vei. Om du ikke klarer det så har du fått en negativ assosiasjon som du ikke klarer å overstyre. 

Og hvis du ikke klarer å overstyre den selv, trenger du nok profesjonell hjelp.

Anonymkode: e7a01...e14

[Moens]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg var i utgangspunktet ei tenåring som var glad i å danse og hadde god rytme i kroppen. Gikk på dans og danserelatert sport. 

Når jeg ble sammen med min første langtids kjæreste varjeg veldig ung. 

Han viste seg å være en kontrollerende drittsekk. Men han ødela dans for meg også totalt. Han syntes dans var teit ( bortsett fra lapdance på soverommet ville han ha). 

Jeg spurte flere ganger om vi kunne ta del i  dansekurs, men han kommenterte alt som hadde med dans å gjøre som dumt og teit, idiotisk etc. 

Danset jeg litt hjemme så hånet han meg. Og ville jeg være med på forestilling så var det bare for horer og sånn idioti måtte jeg ikke finne på.

Altså, jeg trodde jo aldri på noe av det han sa, men likevel påvirket det meg sånn at jeg sluttet å danse, for resten av livet og blir bare flau og føler meg dum hvis jeg prøver. 

Nå har jeg datet to menn (ikke samtidig). Som begge var sånn som liker dans (forskjellige typer), men dans og selv om eg skulle hatt så lyst til å danse og bevege meg til musikken, så får jeg det ikke til. Jeg blir bare ekstremt flau og klein, og senere trist fordi jeg føler ar denne delen av meg er ødelagt. Klarer ikke å føle bie velbehag med dans, og jeg vet hvem som har ødelagt dette inni meg. 

Hvordan bli bedre? Det har gått mange mange år...

Anonymkode: 73bb0...a5f

Du er ikke svak. Du ble lært at dans er  skam via gjentatt kritikk og latterliggjøring. Du lærte å sensurere deg selv, for å unngå hån og avvisning 

Kroppen din husker..

Kanskje du kan starte med dans alene, for deg selv uten noen form for forventning om at det skal se bra ut, kun for å kjenne på musikken og hva den gjør med kroppen din.

Jeg har funnet terapi i å skrive. Ikke noe som skal deles men for å få det ut, få det sagt. Kanskje du kan skrive til din yngre deg? Den som elsket å danse? Fortell henne at hun ikke er glemt og at hun hadde rett og at det kommer til å bli bra igjen. 

Eller til eksen. Få ut det du har måttet holde inne. Høres kanskje ut som en klisjé, men det funker. Alle tanker og følelser ukritisk rett på papiret.

Eller kanskje du kan finne et dansekurs som handler om glede og bevegelse fremfor å se bra ut? Det finnes nok sentre som har traumebevisste klasser med fokus på frihet, ikke teknikk.

Og husk at det ikke finnes en tidsfrist på heling. Det at du skriver dette nå, betyr at du er klar for å ta første steg❤️ Du er modig. Selv om det føles ødelagt, så lever lysten fortsatt og det betyr at den delen av deg aldri forsvant helt.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med en psykolog som jobber kroppsorientert eventuelt en psykomotorisk fysioterapeut ❤️

Anonymkode: c4ef9...8fb

[AnonymBruker]

Nå skal jeg skrive noe som først høres veldig merkelig ut...

Jeg blir rent glad for å lese innlegget ditt, ts!

For jeg er helt overbevist om at du kan få tilbake dansegleden!

Hadde jeg vært deg ville jeg meldt meg på et dansekurs, gjerne en dansetype du ikke har danset særlig av før. Og så melde deg på et nybegynnerkurs i det. 

Du er jo ingen nybegynner så mye som du har danset, men her tenker jeg det er viktig at du går mange skritt tilbake, og begynner på nybegynnernivå på kurs. Hensikten med det er at du skal kjenne på mestringsfølelse igjen med dansen. Og den tror jeg du vil finne raskt på et slikt kurs. Med mestringsfølelse - og det å dele det med helt nye folk - vil du finne tilbake til gleden med dansen igjen! Og DET gjør meg glad å se for meg - for jeg kan se for meg at du innen et år eller to vil danse av ren glede, du vil ha tatt tilbake din egen danseglede som ligger inni deg et sted, for den er der inni deg, og ingen kan fjerne den helt, for den er en del av deg.

(Og den dagen du føler på den dansegleden (kommer gjerne som et lite blaff bare første gangene) igjen så vil du også kunne føle deg fri fra den drittsekken du tidligere var sammen med. Men dette skal heller ikke være fokuset ditt med et dansekurs, fokuset ditt skal kun være å finne tilbake til din egen danseglede!)

Men jeg tror at det er viktig at du går på et slikt dansekurs nå UTEN en ny date eller kjæreste, for det viktige nå er at du finner tilbake til din egen danseglede - helt uavhengig av noen mann. Og så kan du heller ta det som ekstra positivt om du så finner en kjæreste i fremtiden som også liker å danse med deg. 

Anonymkode: 7fbf1...33b

[AnonymBruker]

Å stå i den følelsen og la den gå over er ofte læringen i terapi. Føler jeg, ta det med en klype salt og ikke bruk det på hva som helst.

Men når det er snakk om dans, tror jeg det skal gå bra. Hva om du prøver å danse alene? Fortsett å beveg deg når skamfølelsen kommer, prøv å nå punktet hvor det føles gøy.

Han er bare en person som syns det er kleint, å aldri danse er en større pris den dagen du ikke lenger kan, enn at noen ganger lo andre av deg når du gjorde noe du elsket. Skal du la noen som det stoppe deg? Du har dansen i dag, så dans 💃

Du kan sikkert gjøre det med andre også. Har du fortalt om det til noen andre enn oss? Noen som kan danse med deg?

Anonymkode: bbfb8...d7c