Åpenhetstyrrani

[AnonymBruker]

Mener ikke om partner eller nære venner. Da er det naturlig å dele mye og prate uredigert. Noen ganger har jeg også behov for å tømme meg og dele. 

Det jeg reagerer på er nye bekjentskaper og kollegaer man ikke omgås ellers som legger ut om diagnoser eller inngående detaljer i ekteskapet og sexlivet eller barndom eller traumer i noe som skal være en kaffepause med lett prat. "Hvordan var ferien din?" spurte jeg en kollega i dag og fikk en 30 min avhandling om sønnen som sliter med en del psykiske helseutfordringer "men han ønsker ikke å prate om det, og holder alt for seg selv". Men DU syns at det er greit å legge ut til en random kollega om sønnen din sine indre demoner når han selv ikke ønsker det???

Får også servert historier om sex-livet, "hva jeg sa til psykologen", alt mulig som jeg selv kun deler med samboer. 

Dette er ikke en "jeg blir sliten av å høre på alt dette" eller at det tapper meg mentalt.  Jeg tåler det fint, og er et empatisk i møte med sånne hudløse folk. Syns bare det er så rart at vi er der nå at typ politikk er blitt noe vi må være var på å diskutere på jobb men det er allment akseptert å legge ut om veldig private kroker av livet. 

Det hele føles litt....påtrengende? Performativt?

Anonymkode: c56a4...d6f

[AnonymBruker]

Kommer an på hva en vet den andre, og hva den andre "samtykker" til å gidde å høre om. Årsaken til at en skal være forsiktig å snakke om enkelte temaer til ukjente, er fordi en ikke vet hvordan personen vil reagere. Enkelte misoppfatter det hele som et rituale, og at en kun kan snakke med folk som er fullstendig venner, og at en kun kan "åpne seg" for folk en virkelig kjenner  - det er misforstått, det handler om hva en forstår opp mot den andre personen i lys av interesser og fungering.

Anonymkode: 052e5...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mener ikke om partner eller nære venner. Da er det naturlig å dele mye og prate uredigert. Noen ganger har jeg også behov for å tømme meg og dele. 

Det jeg reagerer på er nye bekjentskaper og kollegaer man ikke omgås ellers som legger ut om diagnoser eller inngående detaljer i ekteskapet og sexlivet eller barndom eller traumer i noe som skal være en kaffepause med lett prat. "Hvordan var ferien din?" spurte jeg en kollega i dag og fikk en 30 min avhandling om sønnen som sliter med en del psykiske helseutfordringer "men han ønsker ikke å prate om det, og holder alt for seg selv". Men DU syns at det er greit å legge ut til en random kollega om sønnen din sine indre demoner når han selv ikke ønsker det???

Får også servert historier om sex-livet, "hva jeg sa til psykologen", alt mulig som jeg selv kun deler med samboer. 

Dette er ikke en "jeg blir sliten av å høre på alt dette" eller at det tapper meg mentalt.  Jeg tåler det fint, og er et empatisk i møte med sånne hudløse folk. Syns bare det er så rart at vi er der nå at typ politikk er blitt noe vi må være var på å diskutere på jobb men det er allment akseptert å legge ut om veldig private kroker av livet. 

Det hele føles litt....påtrengende? Performativt?

Anonymkode: c56a4...d6f

Det er mindre tabubelagt med temaene, kan være derfor.

Politikk blir det fort konflikt av, og mange vil helst ikke tenke så mye på at det går dårlig med noen andre enn det nære. De har nok med sitt. 

Anonymkode: 654ff...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er mindre tabubelagt med temaene, kan være derfor.

Politikk blir det fort konflikt av, og mange vil helst ikke tenke så mye på at det går dårlig med noen andre enn det nære. De har nok med sitt. 

Anonymkode: 654ff...158

Jeg og spesielt de mannlige kollegaene føler ikke at det blir konflikt av å ha friske politiske diskusjoner. Nettopp fordi det ikke er privat. Vi er enige om å kunne være uenige. Spesielt i et valgår er det naturlig å kunne diskutere politikk. 

Men det å legge ut om disse svært private delene av livet føles helt oppriktig som om du ikke er så sosialt kompetent. Ja, jeg er kanskje fordømmende, men du viser dårlige sosiale skills og du fremstår som litt enkel. 

F.eks om kollegaen min somla ut om sønnen som sliter psykisk. Ta gjerne praten om hvordan det er et større stigma hos menn knyttet til psykisk helse, om den høyere selvmordsraten blant menn og at man er for å bryte tabuer der, og så "dette kjenner jeg personlig til fordi jeg har en sønn som sliter"

Det handler om å konteksualisere OG være avgrenset privat. Det er først da man skaper gode relasjoner. Ikke når random kollegaer står der med kaffekoppen og blir overveldet av svært inngående detaljer om meg, meg, og mine og "han har problemer med å åpne seg for meg, men jeg prater med deg om det likevel"

Anonymkode: c56a4...d6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg og spesielt de mannlige kollegaene føler ikke at det blir konflikt av å ha friske politiske diskusjoner. Nettopp fordi det ikke er privat. Vi er enige om å kunne være uenige. Spesielt i et valgår er det naturlig å kunne diskutere politikk. 

Men det å legge ut om disse svært private delene av livet føles helt oppriktig som om du ikke er så sosialt kompetent. Ja, jeg er kanskje fordømmende, men du viser dårlige sosiale skills og du fremstår som litt enkel. 

F.eks om kollegaen min somla ut om sønnen som sliter psykisk. Ta gjerne praten om hvordan det er et større stigma hos menn knyttet til psykisk helse, om den høyere selvmordsraten blant menn og at man er for å bryte tabuer der, og så "dette kjenner jeg personlig til fordi jeg har en sønn som sliter"

Det handler om å konteksualisere OG være avgrenset privat. Det er først da man skaper gode relasjoner. Ikke når random kollegaer står der med kaffekoppen og blir overveldet av svært inngående detaljer om meg, meg, og mine og "han har problemer med å åpne seg for meg, men jeg prater med deg om det likevel"

Anonymkode: c56a4...d6f

Siden politikk influiserer liv og nåværende politikk i verden direkte tar dem, så vil det skape konflikt for dem med empatiske evner. Dere skjønner det ikke, som er en del av problemet at vi står i denne klypa atter en gang og aldri blir kvitt et eneste problem her i verden. Politikk er liv. 

Sosialt kompentent er å bry seg om dem rundt seg og da er man der for den med en sønn som sliter og trenger å lufte problemet.

Problemet med men og mental helse er ironisn nok direkte linket til deres manglende evne til å prate om personlige ting. Du bryr deg om gruppe, ikke nok til å ta noe emosjonellt innover deg, men sånn til å ha noe å prate om, men ikke om denne gutten som sliter og hva om han er i fare for å gjøre seg noe da? Du skal ikke hjelpe han, men du kan hjelpe noen som gjør ved å være et lyttende, støttende øre.

Tabuet er til for at vi skal kunne dele, ikke bare for å prate generelt, da er er jo tabuet der. Jeg vet jeg nettop sa politikk kan være vanskelig, å memer ikke det skal være tabu heller sånn egentlig, men jeg er personlig lei av å høre nok en person som støtter at noen er i fare for å dø av mangøende helsehjelp fordi medesinene deres er for dyre nå. Å etter samtalen tro at dette bare er prat, uten å forstå at verden er mer enn en samtale, vi former våre sinn, og de former verden. Noen har mye inflytelse, andre lite. Men vi har alle en stemme og de samtalene beveger hvor de går.

Anonymkode: 654ff...158

[AnonymBruker]

Jeg er ganske enig. Og disse damene på jobb som driver med sosial kartlegging av alle sine kolleger og mener det er en menneskerett å vite alt de lurer på, det er til å bli gal av. Jeg er åpen om noe, men slettes ikke alt. Vi er ikke venninnegjeng. Så får de bare synes jeg er mystisk. 

Anonymkode: f04fe...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2025 den 1.54):

Mener ikke om partner eller nære venner. Da er det naturlig å dele mye og prate uredigert. Noen ganger har jeg også behov for å tømme meg og dele. 

Det jeg reagerer på er nye bekjentskaper og kollegaer man ikke omgås ellers som legger ut om diagnoser eller inngående detaljer i ekteskapet og sexlivet eller barndom eller traumer i noe som skal være en kaffepause med lett prat. "Hvordan var ferien din?" spurte jeg en kollega i dag og fikk en 30 min avhandling om sønnen som sliter med en del psykiske helseutfordringer "men han ønsker ikke å prate om det, og holder alt for seg selv". Men DU syns at det er greit å legge ut til en random kollega om sønnen din sine indre demoner når han selv ikke ønsker det???

Får også servert historier om sex-livet, "hva jeg sa til psykologen", alt mulig som jeg selv kun deler med samboer. 

Dette er ikke en "jeg blir sliten av å høre på alt dette" eller at det tapper meg mentalt.  Jeg tåler det fint, og er et empatisk i møte med sånne hudløse folk. Syns bare det er så rart at vi er der nå at typ politikk er blitt noe vi må være var på å diskutere på jobb men det er allment akseptert å legge ut om veldig private kroker av livet. 

Det hele føles litt....påtrengende? Performativt?

Anonymkode: c56a4...d6f

«Hudløs» har nok en annen betydning enn det du tror. Det betyr å være ekstremt sårbar. 
 

Ellers er det da ikke allment akseptert å legge ut slik du beskriver, hvorfor tror du det? Det skjer med noen mennesker, men det er ikke det vanligste.

Anonymkode: 47d2c...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2025 den 2.36):

Jeg og spesielt de mannlige kollegaene føler ikke at det blir konflikt av å ha friske politiske diskusjoner. Nettopp fordi det ikke er privat. Vi er enige om å kunne være uenige. Spesielt i et valgår er det naturlig å kunne diskutere politikk. 

Men det å legge ut om disse svært private delene av livet føles helt oppriktig som om du ikke er så sosialt kompetent. Ja, jeg er kanskje fordømmende, men du viser dårlige sosiale skills og du fremstår som litt enkel. 

F.eks om kollegaen min somla ut om sønnen som sliter psykisk. Ta gjerne praten om hvordan det er et større stigma hos menn knyttet til psykisk helse, om den høyere selvmordsraten blant menn og at man er for å bryte tabuer der, og så "dette kjenner jeg personlig til fordi jeg har en sønn som sliter"

Det handler om å konteksualisere OG være avgrenset privat. Det er først da man skaper gode relasjoner. Ikke når random kollegaer står der med kaffekoppen og blir overveldet av svært inngående detaljer om meg, meg, og mine og "han har problemer med å åpne seg for meg, men jeg prater med deg om det likevel"

Anonymkode: c56a4...d6f

….derimot er det ikke uvanlig å diskutere politikk, selv ikke for *gisp!* kvinner! Noen mener det er noe man ikke bør gjøre, og det kan kanskje unngås der man vet at folk hisser seg opp eller blir slitsomme rundt temaet. Men veldig mye samfunnstemaer ER politikk, selv om det ikke er direkte partipolitikk. 

Anonymkode: 47d2c...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2025 den 1.54):

Mener ikke om partner eller nære venner. Da er det naturlig å dele mye og prate uredigert. Noen ganger har jeg også behov for å tømme meg og dele. 

Det jeg reagerer på er nye bekjentskaper og kollegaer man ikke omgås ellers som legger ut om diagnoser eller inngående detaljer i ekteskapet og sexlivet eller barndom eller traumer i noe som skal være en kaffepause med lett prat. "Hvordan var ferien din?" spurte jeg en kollega i dag og fikk en 30 min avhandling om sønnen som sliter med en del psykiske helseutfordringer "men han ønsker ikke å prate om det, og holder alt for seg selv". Men DU syns at det er greit å legge ut til en random kollega om sønnen din sine indre demoner når han selv ikke ønsker det???

Får også servert historier om sex-livet, "hva jeg sa til psykologen", alt mulig som jeg selv kun deler med samboer. 

Dette er ikke en "jeg blir sliten av å høre på alt dette" eller at det tapper meg mentalt.  Jeg tåler det fint, og er et empatisk i møte med sånne hudløse folk. Syns bare det er så rart at vi er der nå at typ politikk er blitt noe vi må være var på å diskutere på jobb men det er allment akseptert å legge ut om veldig private kroker av livet. 

Det hele føles litt....påtrengende? Performativt?

Anonymkode: c56a4...d6f

Noen har det gjerne tøft hjemme og har kanskje ikke så mange å lufte seg til. I slike situasjoner kan det være godt å lufte seg til noen man stoler på.

Andre har god kontakt med sine følelser og ikke har noen problem med å snakke om vanskelige ting.

Noen har gjerne litt vanskeligere for å snakke om slike ting fordi det ansees som tabu.

Andre tåler gjerne ikke slike temaer fordi de ikke kan relatere seg, eller ikke har kontakt med den siden av seg selv og for noen er problemet at de ikke er en del av samtalen med en sidelytter.

En ting som er helt sikkert er at slike åpne spørsmål gjerne utløser en samtale om det som opptar personen mest der og da. For denne kollegaen som har en sønn som sliter så er det naturlig at dette preger hverdagen mer enn politikk eller andre saker som du gjerne er opptatt av.

Jeg synes du i stedet for å klage på denne kollegaen heller kan klappe deg selv på skulderen for å ha hjulpet vedkommende med å I det minste late som du bryr deg. For denne kollegaen var samtalen viktigere enn du tror og hjelper på å tømme hodet for å kunne fokusere på arbeidet igjen.

Og du... aldri spør slike spørsmål hvis du ikke er parat til å tåle samtalen som følger.

 

Anonymkode: 9540f...ab2

[AnonymBruker]

Er helt enig i at dette oppleves påtrengende. Den relasjonen jeg hadde til de som gjorde dette var at vi så vidt kjente hverandre. Har hendt at det har vært kolleger, spesielt mannlige kolleger. 
Jeg tror det kan handle om mange faktorer, at mottakeren kan virke som en person man kan si det til - forståelsesfull, omsorgsfull etc. Kan også være at de ikke har så mange å snakke med det om og større åpenhet om slikt i samfunnet. 
Men det er ikke normalt, vil jeg ikke si. Jeg syns føles invaderende og blir mentalt utslitt. Har lært meg å sette grenser og si at det er trist (kommer an på situasjonen), men råder de å snakke med noen som kan hjelpe de med det (psykolog, fastlege osv). Det er jo begrenset hva en kan si og gjøre, men man må i noen tilfeller beskytte seg selv. Noen er jo energityver og de må man sette grenser for.

Anonymkode: b14ef...7f2

[AnonymBruker]

Jeg for min del har vært i denne situasjonen der tankene rundt privatlivet har blitt alt for store. Ingen å lufte meg til, ingen å støtte meg på og ingen psykolog siden min situasjon ikke var alvorlig nok (les. omsorgstretthet og ikke suicidal).

Du aner ikke hvor godt det har vært for meg å ha en støttende kollega som har sett dette og har selv valgt å følge meg opp på dette over en kaffe hver eneste morgen. Det har gjort at jeg har klart å stå i jobb mens det har pågått. 10 minutter med tømming over kaffe = full dag med jobbfokus.

Nå er situasjonen en annen. Nå er ting i balanse. Selvsagt så kan man sette grenser om man ikke klarer å ta på seg den rollen. Det gjøres enten ved å ikke stille disse åpne spørsmålene om man ikke ønsker en samtale. Eller ved å si fra på en respektfull måte.

 

 

Anonymkode: 9540f...ab2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg for min del har vært i denne situasjonen der tankene rundt privatlivet har blitt alt for store. Ingen å lufte meg til, ingen å støtte meg på og ingen psykolog siden min situasjon ikke var alvorlig nok (les. omsorgstretthet og ikke suicidal).

Du aner ikke hvor godt det har vært for meg å ha en støttende kollega som har sett dette og har selv valgt å følge meg opp på dette over en kaffe hver eneste morgen. Det har gjort at jeg har klart å stå i jobb mens det har pågått. 10 minutter med tømming over kaffe = full dag med jobbfokus.

Nå er situasjonen en annen. Nå er ting i balanse. Selvsagt så kan man sette grenser om man ikke klarer å ta på seg den rollen. Det gjøres enten ved å ikke stille disse åpne spørsmålene om man ikke ønsker en samtale. Eller ved å si fra på en respektfull måte.

 

 

Anonymkode: 9540f...ab2

Skjønner veldig godt at det kan være bra for alle å «tømme» seg, men det er ikke alle som har spurt om å ta i mot det du serverer. Det er ganske egoistisk å bare kaste slikt i fanget på en kollega. Her tenker du kun på ditt behov og lite refleksjon rundt hvordan din kollega vil motta dette. Det er også den som tømmer seg sitt ansvar å spørre om de har kapasitet til å høre på. Fordi alle har et liv med stressorer som de ikke sier til hvem som helst for man vet hvilken effekt det kan ha. 

Anonymkode: b14ef...7f2