Åpenhetstyrrani

[AnonymBruker]

Mener ikke om partner eller nære venner. Da er det naturlig å dele mye og prate uredigert. Noen ganger har jeg også behov for å tømme meg og dele. 

Det jeg reagerer på er nye bekjentskaper og kollegaer man ikke omgås ellers som legger ut om diagnoser eller inngående detaljer i ekteskapet og sexlivet eller barndom eller traumer i noe som skal være en kaffepause med lett prat. "Hvordan var ferien din?" spurte jeg en kollega i dag og fikk en 30 min avhandling om sønnen som sliter med en del psykiske helseutfordringer "men han ønsker ikke å prate om det, og holder alt for seg selv". Men DU syns at det er greit å legge ut til en random kollega om sønnen din sine indre demoner når han selv ikke ønsker det???

Får også servert historier om sex-livet, "hva jeg sa til psykologen", alt mulig som jeg selv kun deler med samboer. 

Dette er ikke en "jeg blir sliten av å høre på alt dette" eller at det tapper meg mentalt.  Jeg tåler det fint, og er et empatisk i møte med sånne hudløse folk. Syns bare det er så rart at vi er der nå at typ politikk er blitt noe vi må være var på å diskutere på jobb men det er allment akseptert å legge ut om veldig private kroker av livet. 

Det hele føles litt....påtrengende? Performativt?

Anonymkode: c56a4...d6f

[AnonymBruker]

Kommer an på hva en vet den andre, og hva den andre "samtykker" til å gidde å høre om. Årsaken til at en skal være forsiktig å snakke om enkelte temaer til ukjente, er fordi en ikke vet hvordan personen vil reagere. Enkelte misoppfatter det hele som et rituale, og at en kun kan snakke med folk som er fullstendig venner, og at en kun kan "åpne seg" for folk en virkelig kjenner  - det er misforstått, det handler om hva en forstår opp mot den andre personen i lys av interesser og fungering.

Anonymkode: 052e5...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mener ikke om partner eller nære venner. Da er det naturlig å dele mye og prate uredigert. Noen ganger har jeg også behov for å tømme meg og dele. 

Det jeg reagerer på er nye bekjentskaper og kollegaer man ikke omgås ellers som legger ut om diagnoser eller inngående detaljer i ekteskapet og sexlivet eller barndom eller traumer i noe som skal være en kaffepause med lett prat. "Hvordan var ferien din?" spurte jeg en kollega i dag og fikk en 30 min avhandling om sønnen som sliter med en del psykiske helseutfordringer "men han ønsker ikke å prate om det, og holder alt for seg selv". Men DU syns at det er greit å legge ut til en random kollega om sønnen din sine indre demoner når han selv ikke ønsker det???

Får også servert historier om sex-livet, "hva jeg sa til psykologen", alt mulig som jeg selv kun deler med samboer. 

Dette er ikke en "jeg blir sliten av å høre på alt dette" eller at det tapper meg mentalt.  Jeg tåler det fint, og er et empatisk i møte med sånne hudløse folk. Syns bare det er så rart at vi er der nå at typ politikk er blitt noe vi må være var på å diskutere på jobb men det er allment akseptert å legge ut om veldig private kroker av livet. 

Det hele føles litt....påtrengende? Performativt?

Anonymkode: c56a4...d6f

Det er mindre tabubelagt med temaene, kan være derfor.

Politikk blir det fort konflikt av, og mange vil helst ikke tenke så mye på at det går dårlig med noen andre enn det nære. De har nok med sitt. 

Anonymkode: 654ff...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er mindre tabubelagt med temaene, kan være derfor.

Politikk blir det fort konflikt av, og mange vil helst ikke tenke så mye på at det går dårlig med noen andre enn det nære. De har nok med sitt. 

Anonymkode: 654ff...158

Jeg og spesielt de mannlige kollegaene føler ikke at det blir konflikt av å ha friske politiske diskusjoner. Nettopp fordi det ikke er privat. Vi er enige om å kunne være uenige. Spesielt i et valgår er det naturlig å kunne diskutere politikk. 

Men det å legge ut om disse svært private delene av livet føles helt oppriktig som om du ikke er så sosialt kompetent. Ja, jeg er kanskje fordømmende, men du viser dårlige sosiale skills og du fremstår som litt enkel. 

F.eks om kollegaen min somla ut om sønnen som sliter psykisk. Ta gjerne praten om hvordan det er et større stigma hos menn knyttet til psykisk helse, om den høyere selvmordsraten blant menn og at man er for å bryte tabuer der, og så "dette kjenner jeg personlig til fordi jeg har en sønn som sliter"

Det handler om å konteksualisere OG være avgrenset privat. Det er først da man skaper gode relasjoner. Ikke når random kollegaer står der med kaffekoppen og blir overveldet av svært inngående detaljer om meg, meg, og mine og "han har problemer med å åpne seg for meg, men jeg prater med deg om det likevel"

Anonymkode: c56a4...d6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg og spesielt de mannlige kollegaene føler ikke at det blir konflikt av å ha friske politiske diskusjoner. Nettopp fordi det ikke er privat. Vi er enige om å kunne være uenige. Spesielt i et valgår er det naturlig å kunne diskutere politikk. 

Men det å legge ut om disse svært private delene av livet føles helt oppriktig som om du ikke er så sosialt kompetent. Ja, jeg er kanskje fordømmende, men du viser dårlige sosiale skills og du fremstår som litt enkel. 

F.eks om kollegaen min somla ut om sønnen som sliter psykisk. Ta gjerne praten om hvordan det er et større stigma hos menn knyttet til psykisk helse, om den høyere selvmordsraten blant menn og at man er for å bryte tabuer der, og så "dette kjenner jeg personlig til fordi jeg har en sønn som sliter"

Det handler om å konteksualisere OG være avgrenset privat. Det er først da man skaper gode relasjoner. Ikke når random kollegaer står der med kaffekoppen og blir overveldet av svært inngående detaljer om meg, meg, og mine og "han har problemer med å åpne seg for meg, men jeg prater med deg om det likevel"

Anonymkode: c56a4...d6f

Siden politikk influiserer liv og nåværende politikk i verden direkte tar dem, så vil det skape konflikt for dem med empatiske evner. Dere skjønner det ikke, som er en del av problemet at vi står i denne klypa atter en gang og aldri blir kvitt et eneste problem her i verden. Politikk er liv. 

Sosialt kompentent er å bry seg om dem rundt seg og da er man der for den med en sønn som sliter og trenger å lufte problemet.

Problemet med men og mental helse er ironisn nok direkte linket til deres manglende evne til å prate om personlige ting. Du bryr deg om gruppe, ikke nok til å ta noe emosjonellt innover deg, men sånn til å ha noe å prate om, men ikke om denne gutten som sliter og hva om han er i fare for å gjøre seg noe da? Du skal ikke hjelpe han, men du kan hjelpe noen som gjør ved å være et lyttende, støttende øre.

Tabuet er til for at vi skal kunne dele, ikke bare for å prate generelt, da er er jo tabuet der. Jeg vet jeg nettop sa politikk kan være vanskelig, å memer ikke det skal være tabu heller sånn egentlig, men jeg er personlig lei av å høre nok en person som støtter at noen er i fare for å dø av mangøende helsehjelp fordi medesinene deres er for dyre nå. Å etter samtalen tro at dette bare er prat, uten å forstå at verden er mer enn en samtale, vi former våre sinn, og de former verden. Noen har mye inflytelse, andre lite. Men vi har alle en stemme og de samtalene beveger hvor de går.

Anonymkode: 654ff...158