17-åring med angst, vil ikke ha hjelp

[AnonymBruker]

Har en 17-åring som helt klart sliter med angst, men som motsetter seg hjelp for dette.
Kontaktet fastlege i fjor høst, da det gjennom sommerferien ble klart at han hadde utfordringer som var verre enn vi trodde. Han spiste lite/gikk ned i vekt, ville ikke ut av huset, ville kun være på hotellrommet på ferie osv. (Mat har alltid vært utfordrende, og han er svært kresen, og han har over tid blitt nervøs av å måtte spise med andre) Han utviklet også en tendens til å hoste i situasjoner som han syntes var ubehagelige (f.eks. å dra til legen, gjøre nye ting, aktiviteter som ikke er planlagt osv.). Fastlegen tok en del prøver og henviste til noen lungeundersøkelser for å utelukke fysisk sykdom. På oppfølgingssamtale ble det ikke henvist videre til BUP el.l., da fastlege mente det ikke var så alvorlig (virket nesten som han mente vi overdrev problemet), men vi ble oppfordret til å ta kontakt med kommunens lavterskeltilbud. Vi gjorde så, etter at gutten godtok at han trengte litt hjelp med utfordringene, og han fikk komme inn der hos psykolog. Han virket fornøyd med de samtalene. Men utpå senhøsten be han tydeligvis klar over at han som 16-åring kunne bestemme selv om han ville dra, så han avsluttet samtalene hos psykologen, og var bestemt på at han ikke ville fortsette. Det gikk for så vidt greit resten av skoleåret - han har aldri hatt skolevegring, og virket veldig fornøyd med skolevalget sitt.

Vi merket oss likevel at det var noe mer hosting enn før, og at han ble mer avvisende til å gjøre ting som å prøvekjøre, dra ut for å spise osv. Butikker misliker han også sterkt, og må forberedes på at han skal dit. Matbutikker blir han uvel av, og drar dit kun hvis han må kjøpe noe helt nødvendig. Han holder kontakten med sine gamle venner, men de treffes kun online, og han er aldri med ut på noe lenger. Vi mistenker sterkt at han avslår å bli med på ting, selv om han avviser at det er tilfelle.

Han ble noe motvillig med på ferie til familie i sommer, og han var litt sosial når vi ba ham vise seg. Han gledet seg bare til å komme hjem, men straks vi kom hjem, begynte han å hoste den nervøse hosten mer enn vanlig. Nå har han hostet og hostet i en uke, og det blir verre straks jeg prøver å ta det opp. Han spiser også veldig lite. Kommende skolestart er sikkert en utløsende årsak - han ser fram til at skolen begynner, men samtidig er det nok en del spenning knyttet til det å starte på ny skole osv. som ubevisst preget ham. Det var jo litt det samme i fjor. Det er imidlertid verre enn i fjor - nå har det blitt sånn at bare jeg ber ham gjøre noe helt normalt (som å skifte på senga, hjelpe til med en liten ting i garasjen etc.), så føler han seg uvel, og begynner med hostingen. Det er sjelden lange pauser i den, så det blir jo mange host per dag. Hvis jeg prøver å snakke med ham om han er litt stressa for noe, så greier han ikke å sette ord på det, rister på hodet osv og vil ikke snakke. Men han hoster. (Virker som det er nok å se snurten av meg, så blir det hosting.)

Han er veldig tydelig på at han ikke vil til fastlegen, han ønsker ikke noe utredning for noe. Vi har mistenkt i flere år at han kan være på spekteret innen autisme og add, men verken fastlege eller ungdomsskole har vært enig med oss i at det er nødvendig med utredning (sannsynligvis fordi han har fungert så godt på skolen, og virker svært fornuftig), og gutten selv avviser totalt at det er noe "galt" i den retning. Jeg har imidlertid fått ut av ham at han mener det vil bli bedre for ham straks skolen begynner igjen, men vi foreldre begynner jo å bli redde for at han nå ikke skal være i stand til å komme seg dit, fordi han føler seg så uvel av angsten, og han erkjenner jo ikke helt at det er det som er problemet (men han er muligens litt på gli her).
Vi er usikre på hvordan vi skal gå videre - han må jo tilbake til psykolog, men han er så gammel at det må være en erkjennelse hos ham selv også, før vi får ham inn til samtaler.
Har noen råd å komme med, for hvordan vi går fram videre overfor gutten?

Anonymkode: 534f8...f5e

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at autisme kan være sannsynlig, Denne nervøse hosten tenker jeg kan være tics? Hva sier fastlegen om det? 

Kan dere hjelpe gutten ved at dere tilrettelegger forsiktig som om han hadde autisme? Veldig forutsigbare dager for eksempel, faste rutiner? Minsker angsten da?

Jeg tenker at det ikke hjelper verken dere eller gutten at dere skal ta sorgene på forskudd. Det blir lettere å få hjelp av lege til f.eks. utredning og lettere å få gutten til lege selv også dersom det faktisk viser seg at han ikke greier å dra tilbake på skolen. Frem til det så ville jeg forsøkt å ikke bekymre meg for retur til skolen.

Anonymkode: d6f27...bb0