Følelser etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra partneren  min etter 25 år sammen. Det var jeg som ønsket bruddet da jeg ikke lenger vet hva jeg føler. Sex har vært fraværende de siste 10 årene, fra begges side. Vi har hatt det mye bra sammen, men jeg har vært frem og tilbake i flere år vedr brudd. Nå har jeg tatt steget, men var ikke forberedt på hvor vondt det er. Føler meg tom, gråter og som om jeg har mistet en del av meg selv. Jeg begynner å tvile på avgjørelsen, men det må sies at bruddet er veldig ferskt. 

Hvilke erfaring har dere andre som har gått? Hadde dere det også slik i starten? Gikk det over? 🥺

Anonymkode: 727f6...198

[AnonymBruker]

Ja visst er det fryktelig vondt i starten. Og ja visst avtar smerten etter hvert, men det er sikkert individuelt hvor lang tid det tar. Jeg gråt masse det første året, men for min del var nok sorgen aller størst med tanke på barna. Og ellers var vi enige om bruddet og samarbeidet godt. Det hjalp mye. Er dere begge enige om at dere vil dette, og er det barn involvert?

Anonymkode: c7326...df0

[AnonymBruker]

Ts her. Voksne barn som tar det helt fint. Vi samarbeider veldig godt. Jeg som ville skilles, ikke partner. Jeg er «redd» jeg vil ha partner tilbake fordi det er så vondt nå. 

Anonymkode: 727f6...198

[AnonymBruker]

Samme som svarte deg tidligere her: Det høres ut som dere har et godt utgangspunkt, men forståelig at du har det vondt nå. 25 år er lenge. Hvem er du uten ham... mye tanker og frykt vil jeg tro.  Jeg kan selvsagt bare svare ut fra egen erfaring, men jeg og min eks har et godt vennskap i dag fordi vi skiltes på en fin og respektfull måte. Det var krevende for oss begge å bo sammen og dele seng når all tiltrekning og intimitet var borte. Det føltes som et skuespill. Jeg har aldri angret og har det bedre i dag (selv om jeg ikke har funnet meg ny partner - han har). Men det er min historie, og det kan jo hende deres bånd er sterkere. Da finner dere nok tilbake til hverandre. 🫶🏼 

Anonymkode: c7326...df0

[AnonymBruker]

Det første året er det verste! Halve det året bodde jeg sammen med eksamannen og var ganske utav meg selv den perioden. Da vi endelig flyttet fra hverandre var det fullt fokus på meg selv og ungene. Og la meg si, det har vært en berg og dalbane! Men, når jeg endelig kom meg over den kneika så har livet vært så utrolig bra! Ungene har det fint og jeg stortrives. Har eget hus, fyller dagene med jobb, venner, turer og selvsagt barna halvparten av tiden. Singel og stortrives. Jeg har måtte jobbe aktivt med å lære hvem jeg er alene og hvordan jeg vil ha det. Vi gikk ifra hverandre på noe av det samme grunnlaget som du beskriver. 

Kanskje det er det riktige valget, kanskje ikke-det er ikke alltid godt å si før man har fått ting litt på avstand. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 7bc6c...cd2

[AnonymBruker]

Nettopp. Det hun skriver 👆🏼. Det var sånn for meg også (jeg er den første som svarte). Tok nok et drøyt år før jeg var ute av tyngste sorgprosessen, men da var det som sagt mye pga ungene. Tror det ville gått raskere å «lande» hvis ungene var voksne og viste forståelse (slik som dine). 

Anonymkode: c7326...df0

[AnonymBruker]

Her har det gått 1,5 år nå - og det er som folk skriver. Det første året er verst, så blir det gradvis bedre. Jeg har trua på at livet kan bli bra også, det hadde jeg ikke for et år siden for å si det sånn….

Tror mange er uforberedt på hvor forferdelig vanskelig en skilsmisse er, for alle parter. Det er vondt for alle som har en relasjon til paret, også for storfamilien og venner. 

Anonymkode: bff34...771

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Jeg har trua på at livet kan bli bra også, det hadde jeg ikke for et år siden for å si det sånn….

Tror mange er uforberedt på hvor forferdelig vanskelig en skilsmisse er, for alle parter. Det er vondt for alle som har en relasjon til paret, også for storfamilien og venner. 

Anonymkode: bff34...771

Det er dette som hindrer meg i å bryte ut av mitt ulykkelige ekteskap. For jeg vet hvor ufattelig vondt et samlivsbrudd vil være, spesielt for det ene barnet vårt som b la sliter med angst.

Anonymkode: 0e0fe...f02

[AnonymBruker]

Det er ufattelig vondt å bryte, særlig i et så langt forhold - det er jo en vegg i livet som bare faller ut. 

Selvfølgelig vil man føle sorg, savn, anger.. jeg tror det bare er noe du må kjempe deg gjennom, si til deg selv at du vet jo dette er riktig avgjørelse "rasjonelt" sett, selv om det er skikkelig berg- og dalbane emosjonelt sett. Det kan nok ta år før man er helt på andre siden av en skilsmisse, og begge parter har det fint. Man må sørge først, og sorgen kan ha forskjellige faser hvor man er innom hele spekteret av følelser. 

Du som var den som ville skilles har i min mening nesten litt ekstra ansvar for å ikke falle tilbake - den som dumper kan av og til bruke den som er dumpet som en trøsteklut, eller bruke han for å komme over han på en måte. Så ender man egentlig bare opp med å dra ut skilsmisse og smerte over lengre tid.

Anonymkode: 68254...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er dette som hindrer meg i å bryte ut av mitt ulykkelige ekteskap. For jeg vet hvor ufattelig vondt et samlivsbrudd vil være, spesielt for det ene barnet vårt som b la sliter med angst.

Anonymkode: 0e0fe...f02

Er der ikke bedre å ha «kortvarig» smerte enn å leve med smerten i årevis?

Anonymkode: 58ab7...7fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er der ikke bedre å ha «kortvarig» smerte enn å leve med smerten i årevis?

Anonymkode: 58ab7...7fc

Skulle til å skrive det samme, helt til jeg så hun skrev om barnet med angst. Da hadde nok jeg også nølt

Anonymkode: 994c5...bc2

[Stor pike]

I fjor brøt vi opp etter 25 år sammen (gift i 23) Jeg har ikke savnet mannen er minutt eller felt en tåre. Dette bruddet var noen år på overtid. Det jeg periodevis har savnet, er å være familie. Vi har hatt naturlig deling på jul og 17. mai og sånn. Mannen har vært hos familien i an annen del av landet og hatt med seg vår voksne sønn. Jeg fikk umiddelbart flytte inn i en hybel hvor jeg trives godt. Det har såklart spilt en rolle. Også har jeg en ny kjæreste ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2025 den 18.54):

Jeg har gått fra partneren  min etter 25 år sammen. Det var jeg som ønsket bruddet da jeg ikke lenger vet hva jeg føler. Sex har vært fraværende de siste 10 årene, fra begges side. Vi har hatt det mye bra sammen, men jeg har vært frem og tilbake i flere år vedr brudd. Nå har jeg tatt steget, men var ikke forberedt på hvor vondt det er. Føler meg tom, gråter og som om jeg har mistet en del av meg selv. Jeg begynner å tvile på avgjørelsen, men det må sies at bruddet er veldig ferskt. 

Hvilke erfaring har dere andre som har gått? Hadde dere det også slik i starten? Gikk det over? 🥺

Anonymkode: 727f6...198

Jeg brukte over 10 år fra jeg ville ut av ekteskapet til det ble faktum. Tidvis hadde vi gode stunder, men det var sextørke, ingen respekt for hverandre og siste 2 årene kjente jeg bare på forakt. Det var en ufattelig lettelse da jeg endelig kunne gå ut døra og vite at jeg aldri skulle sette mine ben igjen i det huset og hos han. Han fikk alt, huset, bil, båt og hytte. Jeg bare tok med meg klær, sko og noen småting. Vi hadde vært gift i 26 år,men ville ikke ha noen minner med meg. Jeg var ferdig. Gråt ikke, det hadde jeg gjort nok i ekteskapet. Jeg koste meg med ny leilighet, innredet akkurat slik jeg vil. Kan endelig spise og drikke det jeg vil, gjøre akkurat det jeg vil når jeg vil. 

Første julen var bare helt herlig (4 mnd etter bruddet). Ingen mas eller sutring fra en mann som aldri var fornøyd.

Eneste sorgen er at tenåringsbarna sa at de savnet meg når de var hos faren og i barndomshjemmet sitt. De sa at noe manglet i huset, nemlig meg. Og det var rart at jeg ikke bodde der lenger. Men når de er hos meg, har vi det veldig koselig og avslappet. Hos faren er det veldig anstrengt og ikke så god stemning. Han godtok ikke bruddet og har fortsatt ikke gjort det 5 år senere.

Anonymkode: f7c3f...b3f

[AnonymBruker]

Jeg var den som valgte å gå, og har aldri angret så mye på noe i mitt liv.😭 Jeg ødela livet mitt fullstendig den dagen jeg tok det valget. Mange år etter, og jeg har det fortsatt like grusomt. Mistet absolutt alt det som var viktigst for meg, og klarer fortsatt ikke å kjenne på skikkelig lykke. 

Anonymkode: 4691e...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var den som valgte å gå, og har aldri angret så mye på noe i mitt liv.😭 Jeg ødela livet mitt fullstendig den dagen jeg tok det valget. Mange år etter, og jeg har det fortsatt like grusomt. Mistet absolutt alt det som var viktigst for meg, og klarer fortsatt ikke å kjenne på skikkelig lykke. 

Anonymkode: 4691e...846

Uff da❤️

Her tror jeg du må jobbe med deg selv.  Handler ikke om en mann.  Det handler om deg💖  og hva du føler om deg selv.

Jobb for å komme deg opp og ut 😊

Livet er ikke enkelt.  Man er selv ansvarlig for egen lykke.

Lykken er der, på tide å finne den💜

Anonymkode: ff15d...915

[AnonymBruker]

En gedigen lettelse og ny livsgnist! Nesten to tiår med en veldig syk person. Ble mye bedre for barna etter bruddet også. Tror nok hun aldri vil innse hvor selvdestruktiv hun er som menneske og har allerede et brudd til bak seg siden da. Jeg sitter dog med en vond samvittighet at jeg ikke gikk mye tidligere.

Anonymkode: 0772b...9cd

[AnonymBruker]

Stor pike skrev (17 timer siden):

I fjor brøt vi opp etter 25 år sammen (gift i 23) Jeg har ikke savnet mannen er minutt eller felt en tåre. Dette bruddet var noen år på overtid. Det jeg periodevis har savnet, er å være familie. Vi har hatt naturlig deling på jul og 17. mai og sånn. Mannen har vært hos familien i an annen del av landet og hatt med seg vår voksne sønn. Jeg fikk umiddelbart flytte inn i en hybel hvor jeg trives godt. Det har såklart spilt en rolle. Også har jeg en ny kjæreste ❤️

Ble du kjent med den nye kjæresten før bruddet?

Anonymkode: 727f6...198

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter sorgen etter et samlivsbrudd på lik linje med å bli enke. Alle felles minner, felles planer, felles familie og venner, pluss at man må starte på scratch alene etter å ha vært to i mange år. 

Anonymkode: d9bb0...f3d

[AnonymBruker]

Et år og noen måneder her. Det var jeg som gikk og jeg tenkte jeg var ganske ferdigprosessert, men det har vært tungt. Hele prosessen, alt som går tapt. Det verste har vært å omstille meg til å være single og alene i livet. Det er jeg ikke vant til og det har vært mer ensomt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har masse venner og hobbyer, men det å ikke ha den nærmeste som alltid bryr seg om deg og vil ha deg, har vært et savn for meg. Mye mer enn eksmannen, det er bare den pilaren i livet som jeg gjerne skulle hatt. Har måttet gå mange runder med meg selv og lært veldig mye. Har vært mye mer emosjonelt slitsomt enn jeg hadde trodd, men jeg angrer ikke og tror nok jeg til slutt vil ha det langt bedre. Men det ble ikke så festlig og befriende som jeg hadde forestilt meg.

Anonymkode: af369...6bf

[AnonymBruker]

Mitt brudd etter over 20 år var mange år på overtid, vært fra hverandre 1 år nå.  sorgen er ferdig prosessert for lenge siden, vi har levd adskilte liv og gjort mye hver for oss, så overgangen er ikke så sto, heller ikke for barna (vi er nå greie venner og samarbeider tett og fleksibelt). Jeg har ikke sett meg tilbake, kan noen ganger se på han  og prøve å forestille meg at vi er kjærester, og det kjenner jeg at jeg virkelig ikke ønsker. Jeg har ny kjæreste som bare er min (altså eks og barn vet om han, men ingen skal involveres på lenge enda, kjenner ingen behov for det). Dette er så fint. Et menneske som ønsker å være med deg og bare deg, som man kan være voksen sammen med og ikke minst sexen. Myten om kvinner i 40-årene stemte visst for meg også 🤭 (nå har noe av problemene i mitt samliv vært distanse, ingen kommunikasjon, ulike ønsker og behov i tillegg til mangel på tillit (ikke som forelder, men som kjæreste) etter hendelser for mange år siden). Vet ikke om eks er med noen, tror han hadde en liten greie, jeg skulle ønske han hadde det. Vi fungerer mye bedre som venner, fordi da slipper jeg å vasse og kverne om det som ikke fungerer mellom oss og savne det jeg trenger i et voksent samliv, men heller samarbeide om barna som vi alltid har samarbeidet godt om. Jeg ser meg i alle fall ikke tilbake. 

Anonymkode: 49195...344