Det sa helt stopp.. utbrent eller omsorgstrøtt kanskje?

[AnonymBruker]

Jeg har ingen aning om hvor dette hører under. Og jeg er redd det blir et litt langt innlegg. Men det handler jo om helse, tror jeg. Samtidig om relasjoner. Og kjærlighet. 
 

Jeg vet heller ikke hva jeg lurer på. Men jeg har kanskje et håp om at noen skal gi meg et litt hardt klaps, fortelle meg at jeg bare sutrer. At det bare er å stå i det. At sånn er livet. 
 

Jeg er sykepleier. Og leder. Har jobba i helsesektoren i 30 år og som sykepleier i 20. Jeg har alltid ivaretatt pasientene mine, og mine ansatte. Jeg hjelper, jeg ordner, jeg lytter, jeg tilrettelegger, jeg leder, jeg pleier. 
 

Jeg er fostermor. Har vært det i 5 år. Jeg er alenemor, mine egne barn er voksne og fosterbarnet også snart. Jeg har aldri fått tilbud om avlastning, frikjøp eller annen hjelp og jeg har aldri krevd det heller. Jeg ordner, hjelper, lytter, tilrettelegger og gir av min omsorg uansett hvor tøffe tak det har vært. 
 

Jeg er kjæreste. Min kjære har egne barn, og ivaretar de på en god måte når han har de. Men han sliter litt, og jeg hjelper, jeg kjører langt for å besøke, ordner, handler, fikser og gir av min kjærlighet. 
 

Jeg har gamle og syke foreldre som fortsatt bor hjemme. Jeg kjører og ordner, steller og handler, fikser og yter av min omsorg for de som gjorde det for meg da jeg vokste opp. 
 

Alt nevnt ovenfor gjør jeg med glede, og en selvfølge. Det har aldri vært et alternativ, slik jeg tenker det. 
 

Det er mange år siden jeg sluttet å gjøre det samme for mine venner, og med det har jeg ikke sett noe til de. Jeg hadde ikke tid og ressurser igjen. Og det viste seg uansett at det var på mitt initiativ at vi så hverandre. 
 

Jeg har alltid tenkt at jeg er skapt for å vie mitt liv til andre. At gleden over andres glede gjør det verdt alt. Og jeg tenker jo fortsatt det. Men på mandagsmorgen sa det stopp. 🛑 Jeg kom meg ikke opp av senga. Ryggen var helt vond. Hodet mitt var helt tungt. Hjertet mitt hamra av en følelse av stress i kropp og sinn jeg aldri har kjent maken til. Feber i kroppen. Og tunge dystre tanker. Jeg ville ikke mer!! Jeg orket faktisk ikke. 

Oppi alt dette som jeg har gjort i alle år så er jeg selv glemt. Det er ingen som takker meg. Og det er ingen som spør hvordan jeg har det. I dag spurte jeg for første gang om en tjeneste, å bli henta for å komme meg på butikken og gjøre noen ærender. Men jeg fikk nei. For jeg er jo den ressurssterke som tar vare på alt og alle rundt meg. Oppi alt så har jeg masse regninger som hoper seg opp pga flere hvitevarer og bil som har tatt kveld og koster skjorta. Helsa mi skranter, har prolaps og flere kroniske lidelser som tærer på, samt en gips etter brudd. Jeg har fatigue, og mer jeg ikke vil utdype. Jeg går ut fra at kroppen har gått på sparebluss lenge. For på mandagen kom jeg meg ikke opp av senga. Jeg klarte ikke. Og jeg ville ikke mer. I dag, torsdag, har jeg tatt meg sammen og fått i meg mat. Men jeg er så trett. Så trett. Og det er ikke den slags tretthet jeg kan sove bort. Orker ikke fungere eller tenke. Følelsen av fortvilelse er hele tiden under overflaten. For første gang synes jeg faktisk litt synd i meg sjøl og det er en vanskelig tanke. 

Som sagt, langt innlegg. Og takk dersom du fortsatt orker lese. Kan noen bare nå gi meg noen gloser om hvor utakknemlig og egoistisk jeg er sånn at jeg får omsorgen og livslysta tilbake i meg? 
 

På forhånd takk! ❤️

Anonymkode: e4997...45b

[AnonymBruker]

Klart man både kan bli utbrent og sliten av å gi av seg selv, får du overgangsalder og hormonelle problemer oppå der så møter mange veggen. På tide med litt egenkjærlighet og ta helsa på alvor❤️ 

Anonymkode: 4c6dd...f5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ingen aning om hvor dette hører under. Og jeg er redd det blir et litt langt innlegg. Men det handler jo om helse, tror jeg. Samtidig om relasjoner. Og kjærlighet. 
 

Jeg vet heller ikke hva jeg lurer på. Men jeg har kanskje et håp om at noen skal gi meg et litt hardt klaps, fortelle meg at jeg bare sutrer. At det bare er å stå i det. At sånn er livet. 
 

Jeg er sykepleier. Og leder. Har jobba i helsesektoren i 30 år og som sykepleier i 20. Jeg har alltid ivaretatt pasientene mine, og mine ansatte. Jeg hjelper, jeg ordner, jeg lytter, jeg tilrettelegger, jeg leder, jeg pleier. 
 

Jeg er fostermor. Har vært det i 5 år. Jeg er alenemor, mine egne barn er voksne og fosterbarnet også snart. Jeg har aldri fått tilbud om avlastning, frikjøp eller annen hjelp og jeg har aldri krevd det heller. Jeg ordner, hjelper, lytter, tilrettelegger og gir av min omsorg uansett hvor tøffe tak det har vært. 
 

Jeg er kjæreste. Min kjære har egne barn, og ivaretar de på en god måte når han har de. Men han sliter litt, og jeg hjelper, jeg kjører langt for å besøke, ordner, handler, fikser og gir av min kjærlighet. 
 

Jeg har gamle og syke foreldre som fortsatt bor hjemme. Jeg kjører og ordner, steller og handler, fikser og yter av min omsorg for de som gjorde det for meg da jeg vokste opp. 
 

Alt nevnt ovenfor gjør jeg med glede, og en selvfølge. Det har aldri vært et alternativ, slik jeg tenker det. 
 

Det er mange år siden jeg sluttet å gjøre det samme for mine venner, og med det har jeg ikke sett noe til de. Jeg hadde ikke tid og ressurser igjen. Og det viste seg uansett at det var på mitt initiativ at vi så hverandre. 
 

Jeg har alltid tenkt at jeg er skapt for å vie mitt liv til andre. At gleden over andres glede gjør det verdt alt. Og jeg tenker jo fortsatt det. Men på mandagsmorgen sa det stopp. 🛑 Jeg kom meg ikke opp av senga. Ryggen var helt vond. Hodet mitt var helt tungt. Hjertet mitt hamra av en følelse av stress i kropp og sinn jeg aldri har kjent maken til. Feber i kroppen. Og tunge dystre tanker. Jeg ville ikke mer!! Jeg orket faktisk ikke. 

Oppi alt dette som jeg har gjort i alle år så er jeg selv glemt. Det er ingen som takker meg. Og det er ingen som spør hvordan jeg har det. I dag spurte jeg for første gang om en tjeneste, å bli henta for å komme meg på butikken og gjøre noen ærender. Men jeg fikk nei. For jeg er jo den ressurssterke som tar vare på alt og alle rundt meg. Oppi alt så har jeg masse regninger som hoper seg opp pga flere hvitevarer og bil som har tatt kveld og koster skjorta. Helsa mi skranter, har prolaps og flere kroniske lidelser som tærer på, samt en gips etter brudd. Jeg har fatigue, og mer jeg ikke vil utdype. Jeg går ut fra at kroppen har gått på sparebluss lenge. For på mandagen kom jeg meg ikke opp av senga. Jeg klarte ikke. Og jeg ville ikke mer. I dag, torsdag, har jeg tatt meg sammen og fått i meg mat. Men jeg er så trett. Så trett. Og det er ikke den slags tretthet jeg kan sove bort. Orker ikke fungere eller tenke. Følelsen av fortvilelse er hele tiden under overflaten. For første gang synes jeg faktisk litt synd i meg sjøl og det er en vanskelig tanke. 

Som sagt, langt innlegg. Og takk dersom du fortsatt orker lese. Kan noen bare nå gi meg noen gloser om hvor utakknemlig og egoistisk jeg er sånn at jeg får omsorgen og livslysta tilbake i meg? 
 

På forhånd takk! ❤️

Anonymkode: e4997...45b

Starter med å gi deg en klem om du vil ha❤️

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, men vet ikke om jeg har konkrete råd å komme med egentlig. Jeg har også møtt veggen. Er fortsatt klistret til den og usikker på om jeg kommer meg vekk fra den noensinne.
Har jobbet i omsorgsyrke i en mannsalder, har to barn jeg omtrent er aleneforelder for siden mannen min er ufør og også trenger mye hjelp. Sånn har det vært i mange år nå. Også mine foreldre trenger stadig mer hjelp, selv om jeg deler på det ansvaret med min bror.

For et par år siden møtte jeg den berømte veggen og jeg har vært tappet for krefter siden. På jobb klarer jeg ikke å gi alt det småbarna på avdelingen jeg leder behøver. Det blir stortsett et skuespill for å klare å gå på jobb, og tårer når jeg kommer hjem. 
Det eneste som har vært til hjelp for meg er å finne meg en «hemmelig» venn som ingen i omgangskretsen min kjenner. Møtene med ham betyr enormt mye, og jeg kjenner at jeg kan være bare meg uten at jeg står i en rolle der jeg skal yte for andre.

Håper du finner noen halmstrå som kan gi deg glede og overskudd, og så oppfordrer jeg alle yngre kvinner til ikke å starte familie - den dagen de gjør det kan løpet være kjørt…

K50

 

Anonymkode: 417f5...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Klart man både kan bli utbrent og sliten av å gi av seg selv, får du overgangsalder og hormonelle problemer oppå der så møter mange veggen. På tide med litt egenkjærlighet og ta helsa på alvor❤️ 

Anonymkode: 4c6dd...f5a

Jo, er i alle fall i starten med overgangsalder så kan nok hende. 
Har vært egenmeldt hele uka. Helt uvanlig for meg, men kanskje desto viktigere. Har også bestilt legetime så forhåpentligvis får jeg noe godt ut av det. Takk ❤️

Anonymkode: e4997...45b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Starter med å gi deg en klem om du vil ha❤️

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, men vet ikke om jeg har konkrete råd å komme med egentlig. Jeg har også møtt veggen. Er fortsatt klistret til den og usikker på om jeg kommer meg vekk fra den noensinne.
Har jobbet i omsorgsyrke i en mannsalder, har to barn jeg omtrent er aleneforelder for siden mannen min er ufør og også trenger mye hjelp. Sånn har det vært i mange år nå. Også mine foreldre trenger stadig mer hjelp, selv om jeg deler på det ansvaret med min bror.

For et par år siden møtte jeg den berømte veggen og jeg har vært tappet for krefter siden. På jobb klarer jeg ikke å gi alt det småbarna på avdelingen jeg leder behøver. Det blir stortsett et skuespill for å klare å gå på jobb, og tårer når jeg kommer hjem. 
Det eneste som har vært til hjelp for meg er å finne meg en «hemmelig» venn som ingen i omgangskretsen min kjenner. Møtene med ham betyr enormt mye, og jeg kjenner at jeg kan være bare meg uten at jeg står i en rolle der jeg skal yte for andre.

Håper du finner noen halmstrå som kan gi deg glede og overskudd, og så oppfordrer jeg alle yngre kvinner til ikke å starte familie - den dagen de gjør det kan løpet være kjørt…

K50

 

Anonymkode: 417f5...34a

Takk ❤️ Synes ikke noe om at noen som helst har de samme utfordringene, men det er kanskje en slags trøst at det likevel er flere som kjenner på noe av det samme. Kjæresten min er også ufør. Så selv om han gir meg alt han klarer og jeg ikke forventer mer enn det, så er det mye jeg aldri kan be han om hjelp til. Trodde et øyeblikk jeg kunne be om denne tjenesten for å få handla denne uka, men også der ble det veldig vanskelig. Å finne en annen,  er ikke for meg, det ville bare utløst mer slit og kaos i hodet mitt, da er jeg heller uten noen,  men det er fint at du får et pusterom. 

TS
 

 

Anonymkode: e4997...45b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk ❤️ Synes ikke noe om at noen som helst har de samme utfordringene, men det er kanskje en slags trøst at det likevel er flere som kjenner på noe av det samme. Kjæresten min er også ufør. Så selv om han gir meg alt han klarer og jeg ikke forventer mer enn det, så er det mye jeg aldri kan be han om hjelp til. Trodde et øyeblikk jeg kunne be om denne tjenesten for å få handla denne uka, men også der ble det veldig vanskelig. Å finne en annen,  er ikke for meg, det ville bare utløst mer slit og kaos i hodet mitt, da er jeg heller uten noen,  men det er fint at du får et pusterom. 

TS
 

 

Anonymkode: e4997...45b

❤️

Anonymkode: 417f5...34a

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn. Altså omsorgsyrke hvor man gir hele tiden, selv om det ikke er helserelatert. Er mellomleder, så har personalansvar. Er straks 52, så mulig overgangsalder selvfølgelig. Har vært syk selv i vinter og hatt en operasjon. Hadde en far som var syk i 3,5 år før han døde nå i vår, har fortsatt mor som er over 80, hun klarer seg fint selv, men trenger jo en del hjelp både praktisk og bare å være tilstede etter at hun ble enke. Jeg har nok ikke helt fått bearbeidet disse årene med syk forelder eller hans død, dessverre. Fortsetter bare i samme løpet som tidligere, og merker at alt knyter seg, har fysiske symptomer som at det knyter seg i brystet, hjertebank, svimmelhet og muskel/leddsmerter, samt mye hodepine. Føler meg tom og utmattet, tyr lett til tårene i smug (ingen vet det, har blitt en mester til å ta meg sammemn). Har barn, kun én i slutten av tenårene som bor hjemme fortsatt. Gjør det meste hjemme fordi min mann har kroniske smerter. 

Jeg tror det snart ikke går lenger her heller nå. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal løse det.

Mente ikke å lempe ting over på deg, altså - men det var et forsøk på å si at jeg skjønner litt av hva du sier selv om jeg selvfølgelig ikke har det på akkurat samme måte. Masse lykke til til deg!

Anonymkode: 3d758...30b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er sliten, og du må da fortelle det til de rundt deg, og be dem avlaste deg. Be dine voksne barn bidra, som å besøke og hjelpe sine besteforeldre.  Be fosterdatteren ta større ansvar hjemme. Be kjæresten om støtte. Be foreldrene dine om hjelp, har de f.eks mulighet til å gi deg litt økonomisk støtte. 

Det er lov å fortelle de rundt deg at akkurat nå er det litt mye, og be dem om hjelp. Vær så konkret du kan.

Lykke til!

Anonymkode: 07f83...1ee

[AnonymBruker]

Har du vurdert om dette er sant, ts? 

For det du velger å beskrive som «gleden av å hjelpe» kan også beskrives slik: du har (trolig i barndom fra nevnte foreldre) lært at din verdi ligger i hva du kan gjøre for andre. Og ikke i hvem du er, som menneske. Du har lært at du skal være nyttig og at det i relasjoner skal være behov for deg. Og dermed har du endt opp med relasjoner som handler om behov. Men en ekte relasjon, ts, handler om ønske. En likeverdig relasjon er en der du ikke behøver din venn (eller partner, eller myndige slektning) men dere er sammen bare fordi dere finner glede i det. Null behov - kun (og kun bare) ønske.

Du «mistet» ikke venner når du sluttet gjøre nytte for deg, ts. Dere var aldri venner. Du var bare nyttig. 

Pust dypt inn. Og så slutter du å være nyttig for alle over 18 år. De klarer seg helt fint selv. La dem. Stol på at de klarer seg selv. Stå trygt i den vissheten. Ikke be folk avlaste deg. Dette er ikke oppgaver som tilhører deg (eller andre). Bare legg dem fra deg. La dem være ugjort. Og se at det går veldig, veldig fint.

Anonymkode: 2b36c...9e9

[AnonymBruker]

Først og fremst, jeg føler med deg ❤️ Det er helt grusomt å være sånn på felgen! 
Syns, ut i fra det du beskriver, at det ikke er rart i det hele tatt om du har blitt utbrent. Du har tenkt på alt og alle i mange år. Selv om man gjør ting med glede og som en selvfølge, betyr det ikke at det ikke tærer på energien. Alle har en energitank og du har trolig ikke fått mulighet til å fylle den opp med ting som gir DEG energi! Hva trenger DU for å ha det bra? 
Jeg har vært alvorlig utbrent selv, etter maaaange år med å ta vare på andre- både på jobb og privat. Jeg forsøkte i tillegg å ta vare på meg selv med trening og andre aktiviteter, men det hjalp ikke. Tanken var tom og den forble tom i lang tid. I ettertid er jeg glad for at det åpnet øynene mine og jeg begynte å sette grenser for meg selv. Det var jævlige år da det stod på som verst og det ligger som et traume i kroppen min, men fy så mye bedre jeg har fått det etterpå. 
Håper du tar dette kraftige signalet til deg og tar vare på deg selv fremover❤️ God bedring! 

Anonymkode: b8106...6b4

[AnonymBruker]

Det er bare kroppen din som sier i fra om at du må begynne å ta vare på deg selv oppi alt dette ❤️

Bruk tida godt - ikke prøv å karre deg på beina for å fortsette akkurat som før. Da smeller det igjen.

Finn ut hva som har tappet deg for krefter. Men også hva som gir deg glede og energi. Kanskje må du tenke en stund på den siste, for det aner meg at du ikke har prioritert akkurat det.

 

 

Anonymkode: 91a98...148

[AnonymBruker]

Jeg kjenner smerten og utmattelsen din helt hit ts, og kjenner meg dessverre veldig godt igjen. 

Er også sykepleier, og for meg smalt det etter 20 år i jobb og som alenemor. 

Du skal absolutt ikke bare ta deg sammen. Det gjorde jeg, og endte med en så alvorlig sykdom at jeg nesten døde. 

Nå er jeg pga det blitt ufør, og i retrospektiv takker jeg min skaper for at det ble sånn. 

For det er nå gått 8 år, og jeg merker fortsatt hvor lite jeg tåler og hvor fort symptomene på stress kommer tilbake. 

Å drive rovdrift på deg selv er det absolutt ingen som takker deg for. 

Egentlig er jo kroppen din en fantastisk organisme som har ropt til deg i flere år. Når du stenger ropene ute må den slå hardere for at du skal lytte. 

Så det eneste området du skal ta deg sammen på er ved å begynne å lytte til DEG. 

Last ned ODA appen og få varer levert på døren. 

Så får du en laaaaang sykemelding. Du trenger trolig 6-18 mnd for å komme deg på beina igjen. 

Kjæresten  din er ufør sier du, men han er neppe 4 år eller multihandikappet, så dermed har du absolutt INGEN omsorgsoppgaver overfor ham. Fosterbarnet får du ta en alvorsprat med og forklare at du nå trenger mer hjelp og at h*n må bli mer selvstendig i form av å ta buss og lage mat. 

Pust med magen. Dette er ikke verdens undergang. Kanskje det heller er en velsignelse i forkledning som gjør at du selv kan få litt omsorg! 

God klem og lykke til 

Anonymkode: a8fd7...830

[AnonymBruker]

"OKU -omsorgsoverbelastningsforårsaket kronisk utmattelse"! Takk til den som anbefalte meg den her på KaG. Håper du får hjelp til avlastning

Anonymkode: fbf3a...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

"OKU -omsorgsoverbelastningsforårsaket kronisk utmattelse"! Takk til den som anbefalte meg den her på KaG. Håper du får hjelp til avlastning

Anonymkode: fbf3a...ea1

Hei. 
Dette var svært interessant og informativt. Takk for det! Virkelig ❤️ TS

Anonymkode: e4997...45b

[AnonymBruker]

Du er utakknemlig og egoistisk ja, men overfor DEG SELV.

Du er verdt å prioritere, å ta vare på. Du eksisterer ikke bare for andre. Du har verdi i deg selv.

Nå har du brent lyset i begge ender så lenge at det bare er stumper igjen. Begynn med å snakke med fastlegen, du trenger en sykemelding. Du må dra kraftig i håndbrekket for å komme deg ut av dette. Fortsetter du, blir smellen større. Så bruk tiden til å lære om utbrenthet. Vanskelig å vite om du er litt eller mye utbrent, men uansett viktig å stoppe i tide.
Man kan bli utbrent av store omsorgsoppgaver. Les om Caretaker fatigue. 

Anonymkode: 9dfff...23b

[AnonymBruker]

Oi, du har strukket deg meget langt. Jeg mener det er utbrenthet du beskriver, et overforbruk av visse sider av deg, mens andre sider ligger gjemt.

Jeg har selv et omsorgsyrke og særlig det siste året har jeg måttet ta grep for å ta vare på meg selv. Bare det å gå til lege for å ta nødvendige prøver er noe jeg har utsatt i årevis, fordi jeg har klienter som trenger meg, jeg tar ikke fri. Jeg jobber selvstendig og har aldri vært sykmeldt, er nå 50 år. Jeg gråt etterpå da jeg endelig hadde satt opp time til lege, og jeg skjønte da hvor vanskelig det var for meg å ta vare på MEG.

Jeg har begynt så smått å endre disse vanene, og det er vanskelig og tungt, men helt nødvendig. Jeg har ikke like vanskelig for å si nei som deg, men jeg har heller ikke så mange å stille opp for, har veldig lite familie. Men jeg har veldig mye behandlingsansvar i jobben min. Så møt deg selv nå fremover, og begynn endringsprosessen. Det er vanskelig, men nødvendig.

Anonymkode: 74d8b...0e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2025 den 13.15):

Hei. 
Dette var svært interessant og informativt. Takk for det! Virkelig ❤️ TS

Anonymkode: e4997...45b

Jeg er ikke den du siterte naturlig nok, men jeg har anbefalt denne boka/tilnærmingen mange ganger her på KG de siste månedene. Fordi det var første gang (etter å ha vært ute av spill i flere år) at jeg fant noe som forklarte alt som skjedde i meg og hvorfor jeg aldri ble god selv om jeg fulgte alle gode råd.

Om du kjenner deg igjen i beskrivelsen såpass at du tenker det er tilfelle for deg, så anbefaler jeg virkelig å prøve ❤️ noen få uker i fullstendig ansvarsfrihet og sosial isolasjon fikk meg ut av utmattelsen. Helt. Og jeg er på vei inn i arbeidslivet igjen!

Anonymkode: cd65c...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.8.2025 den 18.37):

Har du vurdert om dette er sant, ts? 

For det du velger å beskrive som «gleden av å hjelpe» kan også beskrives slik: du har (trolig i barndom fra nevnte foreldre) lært at din verdi ligger i hva du kan gjøre for andre. Og ikke i hvem du er, som menneske. Du har lært at du skal være nyttig og at det i relasjoner skal være behov for deg. Og dermed har du endt opp med relasjoner som handler om behov. Men en ekte relasjon, ts, handler om ønske. En likeverdig relasjon er en der du ikke behøver din venn (eller partner, eller myndige slektning) men dere er sammen bare fordi dere finner glede i det. Null behov - kun (og kun bare) ønske.

Du «mistet» ikke venner når du sluttet gjøre nytte for deg, ts. Dere var aldri venner. Du var bare nyttig. 

Pust dypt inn. Og så slutter du å være nyttig for alle over 18 år. De klarer seg helt fint selv. La dem. Stol på at de klarer seg selv. Stå trygt i den vissheten. Ikke be folk avlaste deg. Dette er ikke oppgaver som tilhører deg (eller andre). Bare legg dem fra deg. La dem være ugjort. Og se at det går veldig, veldig fint.

Anonymkode: 2b36c...9e9

Bingo!
Håpar du les dette innlegget ein gong til, TS. ❤️ 

Anonymkode: e9b58...345

[AnonymBruker]

Dersom du opplever at kroppen (og hjernen) din er i heilspenn, men likevel heilt utkjørt så vil eg veldig gjerne anbefale denne videoen. Den både roar og gir styrke. Den er delt mange gonger her inne på KG og kvinnene her har udelt positiv erfaring med den. Så set på deg headphones, legg deg på sofaen og lukk augene:

 

Anonymkode: e9b58...345

[AnonymBruker]

Klassisk kvinne. Sliter seg ut på hjemmebane fordi gubben ikke gidder, og sykemelder seg fra jobb. 

Anonymkode: 291f1...491