Mister jeg meg selv i dette forholdet…?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart 3 år. Før jeg traff han var jeg i et forhold preget av utroskap og uærligheten. Jeg klarte etter 13 år og komme meg ut av det, men det har satt sine spor. Jeg sliter med å stole på folk og trenger en del trygghet. Min nåværende kjæreste vet hele historien og det har føltes fint å være åpne med han om det. 
 

I starten av forholdet følte jeg meg så heldig, han var så snill, omtenksom, imøtekommende og virket så lojal. Vet at jeg var nyforelsket og alt det der, men jeg husker jeg tenkte at nå hadde jeg funnet en mann jeg kunne leve resten av livet mitt med…

Vi har begge barn fra tidligere forhold, han har en sønn og jeg har en sønn og datter. Min sønn har adhd, angst og er mye engstelig. Han har store reguleringsvansker og trenger trygge og tydelige rammer. Han kan ha dårlig dager og da er alt vanskelig. Dette har begynt å påvirke kjæresten min sitt humør. Han sa i sommer at han syns det er vanskelig å gjøre med sønnen min for alt er bare negativ. Jeg svarte at det er vi voksne som må veilede barna og romme de inn når ting blir vanskelig. Da ble kjæresten sur og følte jeg kritiserte han og aldri var fornøyd.

Når jeg stiller spørsmål om hvordan vi skal løse hverdagen når ting blir vanskelig klarer han ikke gi meg et svar, han sier at hodet hans bare klarer det ikke, jeg svarer at jeg er ikke ute etter en fasit eller riktig svar, jeg trenger bare at vi reflekterer over fremtiden sammen så ikke det blir dårlig stemning mellom oss når ting blir vanskelig. 
 

Jeg sitter mye alene da han har en hobby med å skru motorsykler. Jeg syns det er fint at han holder på med noe, men jeg blir ofte sittende med barna, huset, hjem og det praktiske. Når jeg tar opp med han at det hadde vært fint å delt litt på det, er han helt enig at jeg gjør mest og at han skal hjelpe ting. Problemet er bare at det blir ikke endringer, og når jeg sier det så igjen blir han sur og sier jeg kritiserer han.

Det blir en evig ond sirkel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre… Jeg er så glad i han og vil så gjerne får dette til å funke, men hvordan ser dette ut utenfra? Mister jeg meg selv?
 

 

Anonymkode: d1bd1...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart 3 år. Før jeg traff han var jeg i et forhold preget av utroskap og uærligheten. Jeg klarte etter 13 år og komme meg ut av det, men det har satt sine spor. Jeg sliter med å stole på folk og trenger en del trygghet. Min nåværende kjæreste vet hele historien og det har føltes fint å være åpne med han om det. 
 

I starten av forholdet følte jeg meg så heldig, han var så snill, omtenksom, imøtekommende og virket så lojal. Vet at jeg var nyforelsket og alt det der, men jeg husker jeg tenkte at nå hadde jeg funnet en mann jeg kunne leve resten av livet mitt med…

Vi har begge barn fra tidligere forhold, han har en sønn og jeg har en sønn og datter. Min sønn har adhd, angst og er mye engstelig. Han har store reguleringsvansker og trenger trygge og tydelige rammer. Han kan ha dårlig dager og da er alt vanskelig. Dette har begynt å påvirke kjæresten min sitt humør. Han sa i sommer at han syns det er vanskelig å gjøre med sønnen min for alt er bare negativ. Jeg svarte at det er vi voksne som må veilede barna og romme de inn når ting blir vanskelig. Da ble kjæresten sur og følte jeg kritiserte han og aldri var fornøyd.

Når jeg stiller spørsmål om hvordan vi skal løse hverdagen når ting blir vanskelig klarer han ikke gi meg et svar, han sier at hodet hans bare klarer det ikke, jeg svarer at jeg er ikke ute etter en fasit eller riktig svar, jeg trenger bare at vi reflekterer over fremtiden sammen så ikke det blir dårlig stemning mellom oss når ting blir vanskelig. 
 

Jeg sitter mye alene da han har en hobby med å skru motorsykler. Jeg syns det er fint at han holder på med noe, men jeg blir ofte sittende med barna, huset, hjem og det praktiske. Når jeg tar opp med han at det hadde vært fint å delt litt på det, er han helt enig at jeg gjør mest og at han skal hjelpe ting. Problemet er bare at det blir ikke endringer, og når jeg sier det så igjen blir han sur og sier jeg kritiserer han.

Det blir en evig ond sirkel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre… Jeg er så glad i han og vil så gjerne får dette til å funke, men hvordan ser dette ut utenfra? Mister jeg meg selv?
 

 

Anonymkode: d1bd1...421

Noen ganger blir bare ting for vanskelig med mine, dine og eventuelle våre barn. Spesielt når ''dine'' barn har store reguleringsvansker. Ofte kan man plusse på at man ikke kommer i posisjon som mammas nye kjæreste. Ofte blir ''damn if you do, damn if you don't''. Tar man ansvar og involverer seg, så får man beskjed om at man ikke er forelder, og holde seg unna. Sier man minst mulig og bare forsøker å være en ansvarlig voksen, men ikke går inn i problemområder, ja, så er det også galt. 

Blir det slik, så er å være særboere eneste mulighet, men det er ikke alle som passer å være det heller.

Anonymkode: 5ef0d...f75

[AnonymBruker]

Hva er det med dere single mødre som ikke klarer å bo alene og være selvstendig, men må flytte inn med en ny og leke familie? Ta hensyn til barna, vær særboere. 

Anonymkode: 42e8a...a43

[AnonymBruker]

Du skal selvsagt ikke flytte inn med han, som du spør om i et annet innlegg. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det blir en evig ond sirkel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre… Jeg er så glad i han og vil så gjerne får dette til å funke, men hvordan ser dette ut utenfra? Mister jeg meg selv?

Han lever i verden hvor dere må tilpasse dere han, han er ikke villig til å gjøre noe som helst. Han vil ikke engang prøve å ha en ordentlig relasjon til sønnen din, og muligens også dattera. Du virker til å gjøre alt for å tilfredstille han, så ja, du mister deg selv. Du ønsker en trygghet han ikke kan gi. Han tar alle tilbakemeldinger som kritikk og er en umoden mann. 

Dette er ikke mannen for deg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når jeg stiller spørsmål om hvordan vi skal løse hverdagen når ting blir vanskelig klarer han ikke gi meg et svar, han sier at hodet hans bare klarer det ikke, jeg svarer at jeg er ikke ute etter en fasit eller riktig svar, jeg trenger bare at vi reflekterer over fremtiden sammen så ikke det blir dårlig stemning mellom oss når ting blir vanskelig. 

Han takler jo ikke dere som dere er nå, hvordan tror du han vil takle å ha dere under samme tak hele tiden? 

Anonymkode: 10de9...fa9

[AnonymBruker]

Stakkars barn.. 

Anonymkode: 2febe...248

[AnonymBruker]

Barnet ditt har spesielle behov som kjæresten din ikke har forståelse for. Da kan han ikke være en oppdragerperson for gutten din. Bo hver for dere, og besøk hverandre når dere/du har barnefri. Setter han seg helt på bakbena og krever å få være stefar og samboer, så har han gjerne ikke den personligheten du trodde han hadde.

Anonymkode: fe9ab...1ad