Angst for å gå..

[AnonymBruker]

Har tenkt på å gå fra mannen min i flere år nå. Vi har prøvd så mange ganger å få forholdet på rett kjøl men det fungerer bare ikke. Jeg er så lei av tankene mine som surrer hele tiden ang hvor dårlig dette forholdet er. Vi har vært sammen siden jeg var 21 år og jeg er nå 45. Han er min store trygghet og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare livet uten han. Vi har alltid gjort alt sammen og jeg får regelrett angst av å tenke på et brudd. Likevel fungerer vi ikke sammen lengre. Vi er kun «venner» og nesten all fysisk kontakt er borte. I tillegg er det barna selvfølgelig. De har begge spesielle behov og er ganske skjøre. Skal jeg ødelegge livene dems med å bryte opp familien? Kommer det til å bli bedre å være aleine? Eller blir det bare andre bekymringer da? Jeg kommer til å få dårlig råd og stå aleine om alt. 
 

Kan noen dele erfaringer fra et brudd hvor angsten og usikkerheten var stor for å gå? Mannen min er ingen drittsekk. Vi har bare veldig forskjellige behov og har vokst fra hverandre. Er det bedre å bite tennene sammen og vente til barna er voksne? 

Anonymkode: 967d1...dd0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i historien din ts. Skilte meg for 10 år siden av samme grunn som deg, og hadde barn i barneskolealder. Vil gjerne gi deg et par råd: 

- Ikke vær alene om grublingen. Det er utrolig utmattende å ha det sånn du har det nå. Du trenger å ventilere. Det beste er å snakke med noen som har vært i lignende situasjon. Det var jeg så heldig å ha.

- Snakk med mannen din om det. Det er SÅ mye lettere hvis dere kan spille på lag. Prøv å ikke være bitre og sinte på hverandre, men møt hverandre med respekt og takknemlighet for det dere har skapt sammen. Les teksten til «when all is said and done» med Abba. Jeg trengte min eks’ mannlige handlekraft for å klare gjennomføre skilsmissen. Er sjukt imponert over de som bryter ut helt på egen hånd, og hvis den andre ikke vil. Vi har klart å bevare et vennskap fordi vi sto i prosessen sammen og ville hverandre vel - ikke minst barna. Er dere venner etter bruddet vil ungene takle det bra; slik jeg ser det.

- Jeg vil ikke anbefale noen å bite tenna sammen. Ungene værer hvordan du har det og jeg tror oppriktig på at man er best som forelder hvis man selv har det bra. Jeg mistet meg selv i ekteskapet, og fant igjen meg selv igjen etter skilsmissen. Stolt over å være en autentisk og glad mamma for barna mine, som nå er nesten voksne og har det bare bra.

Jeg ønsker deg alt godt og føler med deg. Det du står i er beintøft, og kun den som har vært gjennom det vet hvordan det er. Jeg har aldri angret på at vi ble skilt (ikke min eks heller 😉), og jeg håper dere føler det samme om noen år. Lykke til. ❤️

Anonymkode: 16415...af2

[AnonymBruker]

Hvorfor tenker du at du må skille deg da? Jeg så ikke å se annet problem enn at dere ikke funker sammen lengre, men hva betyr det? Endeløse og vonde krangler? Eller det at dere er mer venner enn kjærester mtp sex, spenning, flørting osv? 

Ikke gå i fella av å tro at alt må være helt perfekt alltid. 

Anonymkode: fc264...6c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har tenkt på å gå fra mannen min i flere år nå. Vi har prøvd så mange ganger å få forholdet på rett kjøl men det fungerer bare ikke. Jeg er så lei av tankene mine som surrer hele tiden ang hvor dårlig dette forholdet er. Vi har vært sammen siden jeg var 21 år og jeg er nå 45. Han er min store trygghet og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare livet uten han. Vi har alltid gjort alt sammen og jeg får regelrett angst av å tenke på et brudd. Likevel fungerer vi ikke sammen lengre. Vi er kun «venner» og nesten all fysisk kontakt er borte. I tillegg er det barna selvfølgelig. De har begge spesielle behov og er ganske skjøre. Skal jeg ødelegge livene dems med å bryte opp familien? Kommer det til å bli bedre å være aleine? Eller blir det bare andre bekymringer da? Jeg kommer til å få dårlig råd og stå aleine om alt. 
 

Kan noen dele erfaringer fra et brudd hvor angsten og usikkerheten var stor for å gå? Mannen min er ingen drittsekk. Vi har bare veldig forskjellige behov og har vokst fra hverandre. Er det bedre å bite tennene sammen og vente til barna er voksne? 

Anonymkode: 967d1...dd0

Kan åpent forhold fungere?

Anonymkode: 50b76...cd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2025 den 22.40):

Har tenkt på å gå fra mannen min i flere år nå. Vi har prøvd så mange ganger å få forholdet på rett kjøl men det fungerer bare ikke. Jeg er så lei av tankene mine som surrer hele tiden ang hvor dårlig dette forholdet er. Vi har vært sammen siden jeg var 21 år og jeg er nå 45. Han er min store trygghet og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare livet uten han. Vi har alltid gjort alt sammen og jeg får regelrett angst av å tenke på et brudd. Likevel fungerer vi ikke sammen lengre. Vi er kun «venner» og nesten all fysisk kontakt er borte. I tillegg er det barna selvfølgelig. De har begge spesielle behov og er ganske skjøre. Skal jeg ødelegge livene dems med å bryte opp familien? Kommer det til å bli bedre å være aleine? Eller blir det bare andre bekymringer da? Jeg kommer til å få dårlig råd og stå aleine om alt. 
 

Kan noen dele erfaringer fra et brudd hvor angsten og usikkerheten var stor for å gå? Mannen min er ingen drittsekk. Vi har bare veldig forskjellige behov og har vokst fra hverandre. Er det bedre å bite tennene sammen og vente til barna er voksne? 

Anonymkode: 967d1...dd0

Ikke gjør det slutt i samme rom ihvertfall!!! Tenk sikkerhet!!!

Anonymkode: 4f866...068

[AnonymBruker]

Jeg har nylig gått fra mannen min etter over 20 år sammen. Det er noen uker siden han flyttet ut og jeg kjenner på skikkelig angst, men regner med at det er normalt.. 🥺 Vi har samarbeidet godt og har voksne barn. Men det føles så tomt og ensomt, som å miste en del av seg selv. Jævlig vondt selv om det var jeg som ville skilles. Jeg hadde også tenkt på det i flere år, grublet.. Frem og tilbake. Men allikevel er det beintøft. 😔

Anonymkode: 89aac...49a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har nylig gått fra mannen min etter over 20 år sammen. Det er noen uker siden han flyttet ut og jeg kjenner på skikkelig angst, men regner med at det er normalt.. 🥺 Vi har samarbeidet godt og har voksne barn. Men det føles så tomt og ensomt, som å miste en del av seg selv. Jævlig vondt selv om det var jeg som ville skilles. Jeg hadde også tenkt på det i flere år, grublet.. Frem og tilbake. Men allikevel er det beintøft. 😔

Anonymkode: 89aac...49a

Ikke TS, men sender en klem! Det viser hvor vanskelig det er for den som ønsker det også. 

Er i en knipe selv, jeg føler meg mentalt ferdig med forholdet men angsten for å dra er så stor. Jeg hater tanken på å splitte oss opp fordi vi har så mange minner sammen og felles økonomi. Vet ikke hvordan livskvaliteten blir om jeg går, men jeg vil han virkelig det beste og vet ikke om jeg er den rette for han. Det føles feil å «holde på han»… Selv om jeg vet at han elsker meg og aldri vil splittes opp.

Anonymkode: bbc3f...f4d

[AnonymBruker]

Jeg er i lignende situasjon. Ett dårlig forhold. Vi har vært sammen i over 20år. Tror begge får det bedre alene, men klarer bare ikke ta steget. Han vil heller ikke og de få gangene jeg har prøvd å snakke om ett brudd blir det en stor krangel og han vil at jeg skal gå der og da, og nektes meg å ta med ting eller se barna, så det går jo ikke. Økonomien spiller og en stor rolle opp i dette. Vi har for mange barn, og det koster å leie.. 

Anonymkode: 11ded...3ab