Flytte langt hjemmefra, når man har trengt mye hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg har strevd mye opp igjennom både med ADHD og psykiske plager. Hadde aldri greid meg så bra om ikke foreldrene mine hadde hjulpet meg mye. Jeg har bodd hjemme frem til nå (24 år) og er ferdig studert nå og skal søke meg jobb. 
 

Jeg lurer litt på å søke jobb langt unna hjembyen min. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen jeg har fått.  Min far har omentrent tatt utdannelsen min sammen med meg, men det har også blitt veldig tett.  Jeg føler for å få litt avstand til de som voksen, men er så redd for å knekke sammen igjen. Jeg er redd for å være langt unna om jeg trenger hjelp. Foreldrene mine syntes det er en dårlig idé og vil helst at jeg kjøper meg noe og blir i nærheten. 
 

what to do? 

Anonymkode: db05f...773

[AnonymBruker]

Er du plaget av depresjoner eller angst? Er du sosial, eller isolerer du deg om du får mulighet?

om depresjoner, angst og selvisolasjon er noe du sliter med, så tenker jeg at du kanskje ikke burde flytte så langt unna. 
 

om det du sliter med er selvdisiplin, organisering, igangsetting, planlegging osv, så tenker jeg at en gang må du uansett forøke å klare seg selv. Bedre sent enn aldri. Er du reflektert og bevisst utfordringene dine, så kan du også jobbe med de. Du lærer på veien. Kanskje det er nettopp det å flytte et stykke unna som gjør det motivert og i stand til å klare deg selv.

når det er sagt er jeg også mor til en jente med adhd som sliter med det ene og det andre og trenger bistand med mye i dagliglivet. Mye andre foreldre til voksne barn tar for gitt. Om hun skulle flyttet langt unna, ville jeg bekymret med veldig for hvordan hun ville klart seg, og jeg ville forsøkt å overtale henne til å heller flytte i nærheten. Jeg har også et annet barn med adhd som jeg ikke er i nærheten av like bekymret for. mye av grunnen er fordi det første barnet sliter med angst og depresjon, mens det andre barnet ikke har det. 

Anonymkode: 8c4d1...d41

[AnonymBruker]

Ser ønsket om å være mer selvstendig, men det kan du fint få til selv om du bor i nærheten. På den måten kan du få tryggheten det er å ha hjelpere så nærme om du skulle bli dårligere, men samtidig har du ditt eget sted, setter egne regler og grenser og bestemmer helt selv.

Kan høres ut som en fornuftig tilnærming uten å ta noen større sjanser.

Anonymkode: d9bfb...5d1

[AnonymBruker]

Ta deg et vikariat i en ny by da? Jobber kan alltids sies opp og du behøver jo ikke kjøpe deg leilighet med det første?  Prøv en annen by, du kommer alltid til å angre på det om du velger å ta det trygge valget mor og far vil. Hilsen hu som ville være utveksling student på New Zealand og valgte å høre på sin nevrotiske mor om at " Det ikke var noe å trakte etter". Angrer fortsatt 30 år etter på 

Anonymkode: 9e4e7...160

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er du plaget av depresjoner eller angst? Er du sosial, eller isolerer du deg om du får mulighet?

om depresjoner, angst og selvisolasjon er noe du sliter med, så tenker jeg at du kanskje ikke burde flytte så langt unna. 
 

om det du sliter med er selvdisiplin, organisering, igangsetting, planlegging osv, så tenker jeg at en gang må du uansett forøke å klare seg selv. Bedre sent enn aldri. Er du reflektert og bevisst utfordringene dine, så kan du også jobbe med de. Du lærer på veien. Kanskje det er nettopp det å flytte et stykke unna som gjør det motivert og i stand til å klare deg selv.

når det er sagt er jeg også mor til en jente med adhd som sliter med det ene og det andre og trenger bistand med mye i dagliglivet. Mye andre foreldre til voksne barn tar for gitt. Om hun skulle flyttet langt unna, ville jeg bekymret med veldig for hvordan hun ville klart seg, og jeg ville forsøkt å overtale henne til å heller flytte i nærheten. Jeg har også et annet barn med adhd som jeg ikke er i nærheten av like bekymret for. mye av grunnen er fordi det første barnet sliter med angst og depresjon, mens det andre barnet ikke har det. 

Anonymkode: 8c4d1...d41

Det er vel litt all of the above. 
 

min mor bekymrer seg også mye, og hun hjelper nesten i overkant. Hun mener det utrolig godt (og jeg ER takknemlig) men jeg føler meg også noe overkjørt og at jeg ikke helt for muligheten til å greie meg selv når hun henger over meg. 
 

ts

Anonymkode: db05f...773

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ser ønsket om å være mer selvstendig, men det kan du fint få til selv om du bor i nærheten. På den måten kan du få tryggheten det er å ha hjelpere så nærme om du skulle bli dårligere, men samtidig har du ditt eget sted, setter egne regler og grenser og bestemmer helt selv.

Kan høres ut som en fornuftig tilnærming uten å ta noen større sjanser.

Anonymkode: d9bfb...5d1

Det er det som er vanskelig min mor kommer til å styre og ordne mye om jeg bor for nærme…

 

ts

Anonymkode: db05f...773

[AnonymBruker]

Det er jo faktisk ikke verre enn å prøve. 

Blir det helt krise, finnes det jo returmuligheter.

Det er ganske utbredt at vi nevroavvikende er litt senere modne som unge voksne, men 24 bør være en fin alder for å prøve deg på egen hånd. 

Anonymkode: 427a9...285

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD selv og her høres det helt ærlig ut som foreldrene dine hjelper for mye. Det samme skjedde meg og jeg ble ikke ordentlig voksen før jeg flyttet langt vekk og måtte klare meg selv. Er nå 35 år. Med noen tommelfingerregler som å aldri ta opp kredittlån / bruke Mastercard etc, alltid komme seg opp av senga til avtalt tid med seg selv, alltid gjøre det beste man kan, aldri sluntre unna osv. så fikk jeg det til. Og jeg har 100% tro på at det gjør du også! Foreldre kan faktisk ubevisst bidra til å «institusjonalisere» barna sine, ved at de blir avhengige av en. Ved ADHD trenger man å lære seg selvstendighetsferdigheter og struktur! Og ikke at andre gjør ting for en. Det gjorde meg veldig mye dårligere og det snudde ikke før jeg tok ansvar selv, selvom det var hardt og tungt. Psykolog var også et totalt must og jeg slår et slag for ADHD-grupper!!
Lykke til✨

Anonymkode: 3ba16...138

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har strevd mye opp igjennom både med ADHD og psykiske plager. Hadde aldri greid meg så bra om ikke foreldrene mine hadde hjulpet meg mye. Jeg har bodd hjemme frem til nå (24 år) og er ferdig studert nå og skal søke meg jobb. 
 

Jeg lurer litt på å søke jobb langt unna hjembyen min. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen jeg har fått.  Min far har omentrent tatt utdannelsen min sammen med meg, men det har også blitt veldig tett.  Jeg føler for å få litt avstand til de som voksen, men er så redd for å knekke sammen igjen. Jeg er redd for å være langt unna om jeg trenger hjelp. Foreldrene mine syntes det er en dårlig idé og vil helst at jeg kjøper meg noe og blir i nærheten. 
 

what to do? 

Anonymkode: db05f...773

Gjør det som magefølelsen din sier deg, jeg forstår din mor, hun elsker deg og er redd for at du ikke skal få det fint når du flytter. Men det er viktig at du hopper i det og flytter, kanskje det er lurt å ikke flytte så veldig langt unna, sånn til å begynne med? At du tar det steg for steg? 

Anonymkode: bbccc...665

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det er det som er vanskelig min mor kommer til å styre og ordne mye om jeg bor for nærme…

 

ts

Anonymkode: db05f...773

Bo en time unna. Da er det for langt unna til at noen renner ned dørene daglig, men kort nok til at man kan få hjelp. Om det ender sånn at du sliter så klarer du I en periode å bo hjemme hos foreldre samtidig som du kan pendle til jobb. 

Anonymkode: 6e48d...7b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har strevd mye opp igjennom både med ADHD og psykiske plager. Hadde aldri greid meg så bra om ikke foreldrene mine hadde hjulpet meg mye. Jeg har bodd hjemme frem til nå (24 år) og er ferdig studert nå og skal søke meg jobb. 
 

Jeg lurer litt på å søke jobb langt unna hjembyen min. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen jeg har fått.  Min far har omentrent tatt utdannelsen min sammen med meg, men det har også blitt veldig tett.  Jeg føler for å få litt avstand til de som voksen, men er så redd for å knekke sammen igjen. Jeg er redd for å være langt unna om jeg trenger hjelp. Foreldrene mine syntes det er en dårlig idé og vil helst at jeg kjøper meg noe og blir i nærheten. 
 

what to do? 

Anonymkode: db05f...773

Syns du skal prøve deg, jeg!

Men ikke alt for langt. 1-2 timer unna, kanskje. Sånn at det er mulig å hjelpe deg på kort varsel dersom du skal ha behov? 

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. Hadde en runde med min sønn for noen år tilbake når han skulle begynne å studere. Han ville til Bodø. Jeg sa nei, på grunn av hans hjelpebehov. Vi ble enige om Sogndal - 3.5 time fra oss. For langt til at noen av oss bare kunne stikke innom. Men kort nok, dersom det virkelig var krise. Han bodde der i ett år. Kom tilbake og studerer nå i nabobyen. Bor i underkant av 3 km fra oss, men reglene er det samme. Vi snakkes på telefonen. Stort sett han som ringer. Ingen av oss stikker innom hverandre uten avtale. Det har vært godt for oss begge å kutte navlestrengen. 

Anonymkode: cea49...c5a

[fru Alving]

Du, flytt og forsøk deg litt alene. Du trenger vel ikke å bestemme noe for resten av livet nå, men gi det et forsøk.

Alle trenger litt avstand til de nærmeste og skulle du finne ut at du vil "hjem" ja så flytter du bare tilbake igjen.

Foreldrene dine vil deg bare vel, men for dem vil du alltid være barnet deres.