Forskjellig tilnærming til barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Jeg tror på en mellomting.

Jeg er streng og konsekvent. Jeg er åpen for å lytte til barna og inngå kompromisser der det lar seg gjøre. Jeg ser på dem som små mennesker med helt like følelser som oss voksne, men selvsagt mye mer umoden og at de fremdeles jobber med å regulere følelsene sine.

Men innimellom så "kjefter" jeg. Jeg har nulltoleranse for sutring og "stakkars meg" holdning. Jeg har 3 guttebarn mellom 7 og 10. Yngste sliter med regulering av følelser og utagering, mellomste er ego og til tider narsissist og eldste har barneautisme.

Jeg er opptatt av kommunikasjon og bruke ord for å kommunisere. De to yngste har en tendens til å virkelig irritere hverandre og flere ganger har det blitt fysisk.

Å gi samme beskjed 1 million ganger er hverdagen da de til tider er helt totalt fjern! 

Det jeg ser er at tross at jeg hever stemmen og setter foten ned og øyeblikkelig gir dem konsekvenser av uønsket atferd(som å fjerne telefon/YouTube/gaming eller annet de liker) har en effekt. Men de er ikke utrygge og jeg skaper ikke frykt, tross at jeg innimellom kan heve stemmen heftig, og ja, innimellom banne. 

Barna føler seg ikke truet eller redd. De skjønner at strikken er strukket for langt. De føler seg alltid sett og hørt og de forstår at de har gått for langt når jeg kommer til punktet der jeg virkelig hever stemmen og sier "Nok er nok!"

Når kjefting føles som noe utrygt og at barna føler på frykt, skam og redsel er det noe fryktelig galt.

Jeg og far er helt enig i hvordan vi ønsker å oppdra barna. 

Vi er to familier som har blitt til én der eldste med autisme er min biologiske og de to yngste er hans biologiske.

Det er meg de alle søker mest. Far er utrolig flink pappa og partner. Men selv om jeg er den "strengeste" så er de alle veldig trygg på meg og det er meg de i 99% av tilfellene spør om ting og oppmerksomhet.

Så "kjefting" er ikke ensbetydende med å være dårligere foreldre. Det handler om hvordan en bruker "kjeftingen".

Det skal være klart og konsekvent. Ikke føles som en trussel, skambelagt eller utrygt.

Jeg har flere ganger hevet stemmen i det offentlige rom og satt de på plass når ting eskalerer og kun bli møtt med smil og anerkjennende blikk fra fremmede.

Alt for mange foreldre i dag er livredde for å sette ungene på plass og skaper en "snowflake" og skaper en generasjon av utrygge og sutrende barn som ikke setter pris på hvor godt de faktisk har det.

 

Anonymkode: a2544...295

[Camlon]

MizzVic skrev (52 minutter siden):

Hvorfor skal vi akseptere en oppførsel mot barn som er tankeløse og forsvarsløse, en oppførsel vi ikke tolererer mot voksne?

Kjeft er absolutt noe vi også gir til voksne. Hvis en kvinne sier til mannen sin: "Hvorfor lot du barnet gå alene? Han kunne ha blitt påkjørt!"  så hever hun stemmen, bruker tydelig kroppsspråk og skarp tone. Det er akkurat dette Utdanningsforskning definerer som kjeft.

Kjeft gis fordi man bryr seg og vil at den andre skal lære. Det bør brukes i små doser og balanseres med mye varme og kjærlighet, men det er en naturlig del av et sunt forhold for å markere hvor grensene går.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke sett den forskningen om at strenge foreldre ikke er bra. Autoriativ oppdragelse skal være bra. Streng er for meg klare grenser, kanskje flere grenser/regler enn mange andre, og er ikke knyttet til kjefting og avstraffelse.

Anonymkode: 149b3...9be

Jeg skal ikke påstå at ingen barn trenger en autorativ oppdragelse, men den er helt klart den minst heldige oppdragerstilen. Du får barn som oppfører seg av frykt for kjeft, ikke fordi de forstår hvorfor en regel er satt og hvorfor de skal følge den (i tillegg er reglene ofte for strenge og rigide).

Jeg har to barn (tenåring her nå), har så godt som aldri trengt å kjefte på dem, og vi har få regler, de vi setter overholdes. Jeg har f.eks. aldri forstått hysteriet med å være hjemme på klokkeslaget. Vi kommuniserer og blir enige om å komme hjem etter filmen, når de har gjort ferdig et prosjekt, eller når vennene drar. 

De er ingen engler og har selvfølgelig gjort feil, men da snakker vi om det og finner ut hvordan de unngår samme feil en annen gang. Faren tyr mye lettere til kjeft, med det resultat at det er meg de går til, meg de vil følges av og meg de betror seg til. De kan få konsekvenser, men den er logisk og står i stil med udåden, og jeg er rolig og trygg. Kjefting er kun for at foreldrene skal få utløp for frustrasjon, den gjør ikke noe godt for relasjonen eller gjør barnet til et bedre menneske. 

Anonymkode: b5fed...56d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg skal ikke påstå at ingen barn trenger en autorativ oppdragelse, men den er helt klart den minst heldige oppdragerstilen. Du får barn som oppfører seg av frykt for kjeft, ikke fordi de forstår hvorfor en regel er satt og hvorfor de skal følge den (i tillegg er reglene ofte for strenge og rigide).

Jeg har to barn (tenåring her nå), har så godt som aldri trengt å kjefte på dem, og vi har få regler, de vi setter overholdes. Jeg har f.eks. aldri forstått hysteriet med å være hjemme på klokkeslaget. Vi kommuniserer og blir enige om å komme hjem etter filmen, når de har gjort ferdig et prosjekt, eller når vennene drar. 

De er ingen engler og har selvfølgelig gjort feil, men da snakker vi om det og finner ut hvordan de unngår samme feil en annen gang. Faren tyr mye lettere til kjeft, med det resultat at det er meg de går til, meg de vil følges av og meg de betror seg til. De kan få konsekvenser, men den er logisk og står i stil med udåden, og jeg er rolig og trygg. Kjefting er kun for at foreldrene skal få utløp for frustrasjon, den gjør ikke noe godt for relasjonen eller gjør barnet til et bedre menneske. 

Anonymkode: b5fed...56d

Hvor står det at autoriativ oppdragelse er dårligst? Jeg leste nettopp at den var den beste, i motsetning til en autoritær oppdragelse.

Anonymkode: 149b3...9be

[AnonymBruker]

Er selv vokst opp med en «Gjert» og var tidlig ute med at en slik mann og far til Mine barn ville ikke jeg ha. Det føltes utrygt med den høye sinte stemmen og det føltes som jeg tidvis gikk på nåler. Jeg turte ikke være ærlig hjemme og løyg heller av frykt. Fikk ikke juling, men det var den følelsen av ikke å vite når stemmen ble så høy og sint. 
Jeg og min mann gjør de ikke slik, sinte blir vi, sure blir vi og er absolutt ikke perfekte, men vi roper og skriker ikke, vi prater. Barna er heller ikke perfekte, og gjør selvsagt sine ting men tlf hjem og slik fra skolen har vi ikke, de er trygge barn som absolutt vet hvor grensen går, vet hva som forventes av de, tør å stå for det de gjør og sier og har er godt forhold til oss begge. 

Anonymkode: 7f1b3...618

[AnonymBruker]

Camlon skrev (18 minutter siden):

Kjeft er absolutt noe vi også gir til voksne. Hvis en kvinne sier til mannen sin: "Hvorfor lot du barnet gå alene? Han kunne ha blitt påkjørt!"  så hever hun stemmen, bruker tydelig kroppsspråk og skarp tone. Det er akkurat dette Utdanningsforskning definerer som kjeft.

Kjeft gis fordi man bryr seg og vil at den andre skal lære. Det bør brukes i små doser og balanseres med mye varme og kjærlighet, men det er en naturlig del av et sunt forhold for å markere hvor grensene går.

Man kan markere hvor grensene går uten å kjefte. Tenk, det er faktisk helt mulig! Man trenger ikke heve stemmen i det hele tatt for å sette grenser. 

Anonymkode: f751e...077

[Camlon]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skal ikke påstå at ingen barn trenger en autorativ oppdragelse, men den er helt klart den minst heldige oppdragerstilen. Du får barn som oppfører seg av frykt for kjeft, ikke fordi de forstår hvorfor en regel er satt og hvorfor de skal følge den (i tillegg er reglene ofte for strenge og rigide).

Det stemmer ikke at barn med autoritativ oppdragelse bare følger regler fordi de frykter kjeft. Mange barn som vokser opp med autoritativ oppdragelse lærer å forstå både hva som er lov og hvorfor reglene finnes. Når foreldrene setter og håndhever klare grenser, forklarer og samtidig viser kjærlighet, bygger barna ofte en følelse av stolthet over å gjøre det riktige.

I hjem der permissiv oppdragelse dominerer, ser man oftere at barnet gjør ting de vet er galt, fordi det sjelden får konsekvenser. Etter hvert finner de forklaringer som rettferdiggjør handlingene, i stedet for å ta ansvar for dem.

Forskning viser at autoritativ oppdragelse gir bedre ferdigheter og bedre sosial og emosjonell utvikling. Det er derfor uheldig at permissiv oppdragelse har blitt den anbefalte foreldrestilen i Norge.

[Camlon]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Man kan markere hvor grensene går uten å kjefte. Tenk, det er faktisk helt mulig! Man trenger ikke heve stemmen i det hele tatt for å sette grenser. 

Anonymkode: f751e...077

Man kan selvsagt sette grenser uten å heve stemmen, men i praksis fungerer det ofte dårlig. Barn trenger å merke forskjell på en vanlig beskjed og et alvorlig regelbrudd. Stemmen og kroppsspråket hjelper barnet å forstå alvoret.

[AnonymBruker]

Camlon skrev (5 minutter siden):

Man kan selvsagt sette grenser uten å heve stemmen, men i praksis fungerer det ofte dårlig. Barn trenger å merke forskjell på en vanlig beskjed og et alvorlig regelbrudd. Stemmen og kroppsspråket hjelper barnet å forstå alvoret.

Synes du er litt selvmotsigende der? 

Camlon skrev (12 minutter siden):

Det stemmer ikke at barn med autoritativ oppdragelse bare følger regler fordi de frykter kjeft.

Hadde man vært konsekvent, vist at "Når mamma sier noe, og forklarer så følger man med og hører etter" så trenger man ikke å kjefte, gjerne så kjefter man som foreldre fordi man ikke klarer å styre følelsene sine akkurat der og da, eller at man ikke har vært konsekvent i oppdragelsen. Grunnen til at det "hjelper" er fordi det spiller på litt frykt og autoritet i ubalanse. Du kan gjerne si at du ikke spiller på frykt, men det stemmer ikke. Betyr ikke at å kjefte er galt eller feil, men det er likevel ikke aktivt innbetalt å gå inn for å kjefte. 

Videre, vis meg gjerne hvor det står at å være persmissiv er anbefalt. Å være autorativ i foreldrerollen har i moderne tid alltid vært det anbefalte. Som igjen, betyr å være tydelig, stille krav og vise varme. Konsekvent kjeftende og strenge foreldre er ofte ikke sett på som autorativ,  da de ofte er kalde og ikke ser barnet sitt emosjonelt.

Vi må huske på at vi har barn i både gode og dårlige dager, det å kjefte på dem når de begår feil er det INGEN moderne forskning som støtter. Det betyr likevel ikke at selv jeg kjefter på barna mine, og hever stemmen, men jeg gjør det ikke aktivt bevisst. Det er dog ikke det samme som å si ifra tydelig, rolig, bestemt men samtidig være varm, som er å være autorativ foreldre, ikke persmissiv. Persmissiv vil være å være ettergivende og barnets følelser fremfor læring og konsekvens.

Anonymkode: b5600...bf8

[AnonymBruker]

Camlon skrev (48 minutter siden):

Kjeft er absolutt noe vi også gir til voksne. Hvis en kvinne sier til mannen sin: "Hvorfor lot du barnet gå alene? Han kunne ha blitt påkjørt!"  så hever hun stemmen, bruker tydelig kroppsspråk og skarp tone. Det er akkurat dette Utdanningsforskning definerer som kjeft.

Kjeft gis fordi man bryr seg og vil at den andre skal lære. Det bør brukes i små doser og balanseres med mye varme og kjærlighet, men det er en naturlig del av et sunt forhold for å markere hvor grensene går.

Nei jeg kjefter ikke på voksne eller barn

Anonymkode: c97e9...aec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Man kan markere hvor grensene går uten å kjefte. Tenk, det er faktisk helt mulig! Man trenger ikke heve stemmen i det hele tatt for å sette grenser. 

Anonymkode: f751e...077

👆

Anonymkode: c97e9...aec

[Camlon]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Synes du er litt selvmotsigende der? 

Hadde man vært konsekvent, vist at "Når mamma sier noe, og forklarer så følger man med og hører etter" så trenger man ikke å kjefte, gjerne så kjefter man som foreldre fordi man ikke klarer å styre følelsene sine akkurat der og da, eller at man ikke har vært konsekvent i oppdragelsen. Grunnen til at det "hjelper" er fordi det spiller på litt frykt og autoritet i ubalanse. Du kan gjerne si at du ikke spiller på frykt, men det stemmer ikke. Betyr ikke at å kjefte er galt eller feil, men det er likevel ikke aktivt innbetalt å gå inn for å kjefte. 

Videre, vis meg gjerne hvor det står at å være persmissiv er anbefalt. Å være autorativ i foreldrerollen har i moderne tid alltid vært det anbefalte. Som igjen, betyr å være tydelig, stille krav og vise varme. Konsekvent kjeftende og strenge foreldre er ofte ikke sett på som autorativ,  da de ofte er kalde og ikke ser barnet sitt emosjonelt.

Vi må huske på at vi har barn i både gode og dårlige dager, det å kjefte på dem når de begår feil er det INGEN moderne forskning som støtter. Det betyr likevel ikke at selv jeg kjefter på barna mine, og hever stemmen, men jeg gjør det ikke aktivt bevisst. Det er dog ikke det samme som å si ifra tydelig, rolig, bestemt men samtidig være varm, som er å være autorativ foreldre, ikke persmissiv. Persmissiv vil være å være ettergivende og barnets følelser fremfor læring og konsekvens.

Anonymkode: b5600...bf8

Her omdefinerer du kjeft til noe helt annet enn hva Utdanningsforskning sier er kjeft.

Om vi baserer oss på Utdanningsforskning mener er kjeft, å heve stemmen, bruke kroppsspråk og å si ting som "nå må du slutte med det der" så er "kjeft" en viktig del av autorativ oppdragelse.

Og ja, all forskning viser at autoritativ oppdragelse er anbefalt og derfor er det problematisk at permissiv oppdragelse er anbefalt av norske medier. Vi har allerede begynt å se resultatet av dette på skolen.

Endret 30. juli av Camlon

[Camlon]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei jeg kjefter ikke på voksne eller barn

Anonymkode: c97e9...aec

Irrelevant. Det jeg sa er at folk flest gir kjeft til både voksne og barn.

[AnonymBruker]

Camlon skrev (7 minutter siden):

Her omdefinerer du kjeft til noe helt annet enn hva Utdanningsforskning sier er kjeft.

Om vi baserer oss på Utdanningsforskning mener er kjeft, å heve stemmen, bruke kroppsspråk og å si ting som "nå må du slutte med det der" så er "kjeft" en viktig del av autorativ oppdragelse.

Og ja, all forskning viser at autoritativ oppdragelse er anbefalt og derfor er det problematisk at persmissiv oppdragelse er anbefalt av norske medier. Vi har allerede begynt å se resultatet av dette på skolen.

Vis meg gjerne hvor det står i forskning at det hjelper å heve stemmen, det lurer jeg oppriktig på. Du kan gjerne mene det hjelper, men da er det dine ord. Å endre toneleie til å være mer seriøs og gi et seriøst blikk, er ikke det samme som å heve stemmen. Hva du mener personlig eller har av erfaringer  er ikke så relevant så lenge du henviser til  "forskning". Hever Man stemmen så spiller man på frykt,  barnet hører etter fordi de skjønner at NÅ er mamma sint. Betyr ikke at frykten er farlig eller at du gjør noe feil, eller at de tar skade av det. Men å spille på fryktframfor læring er det INGEN moderne forskning som støtter. 

Videre hvor står det at persmissiv oppdragelse er anbefalt? Vis meg gjerne kilde på deg også. Tvert imot så er autorativ den eneste anbefalte som flesteparten av foreldre og autoritetspersoner mener er det riktige. 

Anonymkode: b5600...bf8

[Camlon]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Vis meg gjerne hvor det står i forskning at det hjelper å heve stemmen, det lurer jeg oppriktig på. Du kan gjerne mene det hjelper, men da er det dine ord. Å endre toneleie til å være mer seriøs og gi et seriøst blikk, er ikke det samme som å heve stemmen. Hva du mener personlig eller har av erfaringer  er ikke så relevant så lenge du henviser til  "forskning". Hever Man stemmen så spiller man på frykt,  barnet hører etter fordi de skjønner at NÅ er mamma sint. Betyr ikke at frykten er farlig eller at du gjør noe feil, eller at de tar skade av det. Men å spille på fryktframfor læring er det INGEN moderne forskning som støtter. 

Videre hvor står det at persmissiv oppdragelse er anbefalt? Vis meg gjerne kilde på deg også. Tvert imot så er autorativ den eneste anbefalte som flesteparten av foreldre og autoritetspersoner mener er det riktige. 

Anonymkode: b5600...bf8

Forskning på autoritativ oppdragelse viser at tydelig korrigering og konsekvenser er en del av det som fungerer best. Når man korrigerer et barn, er tonefall og kroppsspråk en naturlig del av kommunikasjonen. Hvis man alltid snakker rolig og forklarende, kan barnet ha problemer med å forstå når situasjonen faktisk er alvorlig. Å heve stemmen litt i slike situasjoner er ikke det samme som å skremme barnet, men et signal om at grensen er nådd.

Å kalle dette "å spille på frykt" blir en overforenkling. Barn tar ikke nødvendigvis skade av at foreldre av og til bruker en mer bestemt tone, så lenge det kombineres med forklaring og varme. Forskningen som støtter autoritativ oppdragelse handler nettopp om balansen mellom tydelige grenser og omsorg, ikke om å unngå alle former for streng korrigering.

Når det gjelder permissiv oppdragelse, så er du helt rett i at det ikke er forskningsmessig anbefalt. Likevel har mye av den norske foreldreoppdragelsen de siste tiårene beveget seg i en mer permissiv retning, med fokus på dialog og medbestemmelse og en motvilje mot å være "streng". Dette ser vi i mange populære bøker og medieutspill hvor det advares mot å si "nei" eller å irettesette for tydelig. Resultatet er at mange foreldre blir usikre på å sette grenser i frykt for å ødelegge relasjonen, selv om forskningen faktisk viser at konsekvent og tydelig grensesetting gir best utfall for barn.

[AnonymBruker]

Camlon skrev (46 minutter siden):

Irrelevant. Det jeg sa er at folk flest gir kjeft til både voksne og barn.

Nei folk flest gjør ikke det

Anonymkode: c97e9...aec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vis meg gjerne hvor det står i forskning at det hjelper å heve stemmen, det lurer jeg oppriktig på. Du kan gjerne mene det hjelper, men da er det dine ord. Å endre toneleie til å være mer seriøs og gi et seriøst blikk, er ikke det samme som å heve stemmen. Hva du mener personlig eller har av erfaringer  er ikke så relevant så lenge du henviser til  "forskning". Hever Man stemmen så spiller man på frykt,  barnet hører etter fordi de skjønner at NÅ er mamma sint. Betyr ikke at frykten er farlig eller at du gjør noe feil, eller at de tar skade av det. Men å spille på fryktframfor læring er det INGEN moderne forskning som støtter. 

Videre hvor står det at persmissiv oppdragelse er anbefalt? Vis meg gjerne kilde på deg også. Tvert imot så er autorativ den eneste anbefalte som flesteparten av foreldre og autoritetspersoner mener er det riktige. 

Anonymkode: b5600...bf8

Godt skrevet 

Anonymkode: c97e9...aec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Noen som har opplevd noe liknende, at man har så forskjellige oppdragerstiler? Og hvordan løser/håndterer dere det?

Man snakker om sånt før man får barn med noen...

Anonymkode: 3bbed...4eb

[Camlon]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei folk flest gjør ikke det

Anonymkode: c97e9...aec

Jo, de fleste krangler med partneren sin innimellom. Når man hever stemmen, bruker en skarp tone og tydelig kroppsspråk i en krangel så er det i praksis kjeft.

Og krangel er bare en form for kjeft. Mange kjefter på partneren sin uten at det utvikler seg til en krangel.

[AnonymBruker]

Camlon skrev (8 minutter siden):

Forskning på autoritativ oppdragelse viser at tydelig korrigering og konsekvenser er en del av det som fungerer best. Når man korrigerer et barn, er tonefall og kroppsspråk en naturlig del av kommunikasjonen. Hvis man alltid snakker rolig og forklarende, kan barnet ha problemer med å forstå når situasjonen faktisk er alvorlig. Å heve stemmen litt i slike situasjoner er ikke det samme som å skremme barnet, men et signal om at grensen er nådd.

Å kalle dette "å spille på frykt" blir en overforenkling. Barn tar ikke nødvendigvis skade av at foreldre av og til bruker en mer bestemt tone, så lenge det kombineres med forklaring og varme. Forskningen som støtter autoritativ oppdragelse handler nettopp om balansen mellom tydelige grenser og omsorg, ikke om å unngå alle former for streng korrigering.

Når det gjelder permissiv oppdragelse, så er du helt rett i at det ikke er forskningsmessig anbefalt. Likevel har mye av den norske foreldreoppdragelsen de siste tiårene beveget seg i en mer permissiv retning, med fokus på dialog og medbestemmelse og en motvilje mot å være "streng". Dette ser vi i mange populære bøker og medieutspill hvor det advares mot å si "nei" eller å irettesette for tydelig. Resultatet er at mange foreldre blir usikre på å sette grenser i frykt for å ødelegge relasjonen, selv om forskningen faktisk viser at konsekvent og tydelig grensesetting gir best utfall for barn.

Men hvor står alt dette du sier? Klarer ikke du å være autorativ uten å heve stemmen? Hvor står det at man ikke skal si nei eller være tydelig med barnet? 

Tror du misforstår litt det å ikke være konsekvent og bestemt som at man ikke er streng? Er helt enig i at mange foreldre er for ettergivende og opptatt å være mest mulig likt fremfor å sette grenser. Men dette her ikke så mye med å være en streng forelder eller å heve stemmen? Synes ikke å si "Nei, det får du ikke, du vet reglene på det" og gi et tydelig bestemt og tydelig blikk, med endret toneleie er å være bestemt og tydelig, noe som gir trygge rammer for barnet. Ser ikke på meg selv som streng og kjeftete fordi jeg nettopp utfører foreldrerollen...😳? At BARNET mitt opplever meg som streng, kjeftete, forferdelig og verdens verste mor fra tid til annen tar jeg jo som den største selvfølge, sånn er det jo bare.

Hva mener du heving av stemmen tilfører hvis det ikke er litt økt frykt? Har heller ikke skrevet et barnet tar skade av det. Barnet blir litt redd der og da for stemmenivået og velger å adlyde. En bestemt tone, endret toneleie er ikke å heve stemmen. Muligens vi legger veldig forskjellig i hva man definerer ting og tang. 

Hva man i praksis gjør og hva man teoretisk vet er anbefalt og "riktig" er to vidt forskjellige ting. Hadde det vært så enkelt så hadde jo man feks spist sunt, fulgt kostholdsrådene, unngått å drikke alkohol og røyke. Men så enkelt er det nok ikke. 

Anonymkode: b5600...bf8