Forskjellig tilnærming til barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har to barn som begge er i tenårene. Ungdommene oppfører seg bra, og det er sjeldent noen store utfordringer med dem. Men de gangene det har vært noe i barndommen eller er noe nå, så kjennes det så veldig godt hvor forskjellige tilnærminger min mann og jeg har til barneoppdragelse. Dette var også årsaken til at jeg sa til ham at vi aldri kunne få flere barn sammen, for det ville ikke forholdet vårt tåle. Det var helt pyton da minstemann var baby pga uenigheter om hvordan ting skulle gjøres (amming, soving, mat, m.m)

Mannen min har det jeg anser for å være en ganske gammeldags tilnærming til grensesetting og irettesettelse. Han mener barna må få kjeft når de har trått over en grense, slik at det setter seg såppass i dem at de aldri gjør det igjen. Jeg er helt enig i at man skal ha grenser og at overskridelser skal ha konsekvenser, men jeg tror ikke på at kjeftbruk bidrar til så mye mer enn frykt og anspenthet hos barnet. Jeg mener jo barnet skal forholde seg til grenser fordi de har forstått at slik er det og slik gjør vi det, heller enn at de skal være redde for hva som vil skje hvis de ikke adlyder.

Mannen min synes jeg er puslete og ikke i stand til å være streng nok fordi jeg ikke hever stemmen og kjefter. Jeg snakker rolig, men tydelig og setter like mye grenser. Han mener derimot at alt vil gå helt over styr hvis vi ikke er strenge. Så han kritiserer meg hver gang det er en diskusjon med barna, at det er min feil at de gjør som de gjør (feks kommer litt for sent hjem om kvelden), noe han også sier til barna. Så blir jeg provosert og korrigerer ham, og så blir det fryktelig dårlig stemning en dag eller to. Utrolig slitsomt..

Det verste oppi dette er at særlig yngstemann ofte er lei seg for at hun har et så dårlig forhold til faren, at det ikke går an å snakke med ham fordi han ikke hører etter og "bare kjefter". (Det gjør han ikke, han er også en tilstedeværende og god pappa mesteparten av tiden, men det er jo kjeften hun husker og legger vekt på i relasjonen deres). Jeg er redd for hva hun drar med seg inn i voksenlivet av dette. 

Noen som har opplevd noe liknende, at man har så forskjellige oppdragerstiler? Og hvordan løser/håndterer dere det?

Anonymkode: 3f54d...626

[AnonymBruker]

Følger med her.  Jeg har litt mindre barn enn deg, men har de samme utfordringene.  Mannen min er også veldig opptatt av at han ikke må la barna vinne kampene.... 🙃 Jeg hadde en streng far og har et dårlig forhold til han.  Mye av oppveksten med han har preget meg og jeg har måttet jobbe mye for å bygge opp min egen selvfølelse.  At jeg har en verdi utover å være flink og lydig.   Så jeg diskuterer mye med mannen min rundt dette, og har sagt rett frem at han minner meg om min far.   Men så skaper jo det dårlig stemning i heimen, og det er jo heller ikke bra.   Foreslått terapi, men ikke aktuelt for han.   Skal sies han absolutt gjør mye bra også  Trigger meg sikkert litt ekstra at jeg har disse tingene fra min far.  

Anonymkode: 7b691...05b

[AnonymBruker]

Nå er dette fortalt gjennom dine briller ts, kanskje det høres anderledes ut om mannen din skulle fortelle om deres ulike oppdragerstil.

Slik du forteller det så er det jo din måte som er den beste, det kommer ikke noe positivt av kjefting og dårlig stemning.

Jeg tenker likevel at barn kan ha godt av å se at foreldrene ikke er perfekte foreldre som alltid gjør ting "etter boka" de får ikke barn som klarer seg bedre tror jeg. Noen ganger blir foreldre synlig irriterte og hever stemmen og noen ganger blir vi redde. Det at barn får klare beskjeder om hva som er innenfor er ikke galt. mannen din har nok selv fått denne oppdragelsen og han har du jo valgt å gifte deg med?

Anonymkode: ccf59...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå er dette fortalt gjennom dine briller ts, kanskje det høres anderledes ut om mannen din skulle fortelle om deres ulike oppdragerstil.

Slik du forteller det så er det jo din måte som er den beste, det kommer ikke noe positivt av kjefting og dårlig stemning.

Jeg tenker likevel at barn kan ha godt av å se at foreldrene ikke er perfekte foreldre som alltid gjør ting "etter boka" de får ikke barn som klarer seg bedre tror jeg. Noen ganger blir foreldre synlig irriterte og hever stemmen og noen ganger blir vi redde. Det at barn får klare beskjeder om hva som er innenfor er ikke galt. mannen din har nok selv fått denne oppdragelsen og han har du jo valgt å gifte deg med?

Anonymkode: ccf59...818

TS her. Klart jeg forteller det fra mitt ståsted, og jeg har jo også beskrevet hva han mener om min tilnærming. Han har vokst opp med slik oppdragelse som han bruker, mens jeg anvender en type oppdragelse som jeg vokste opp med selv. Jeg hadde en kjempefin og trygg oppvekst og kan telle på én hånd antall ganger jeg kan huske å ha fått kjeft. Og det gikk veldig bra med meg og mine søsken. 

Jeg giftet meg med ham ja, og visste om dette. Giftet meg jo med ham til tross for dette, for det er ikke en egenskap jeg setter pris på. Jeg anerkjenner derimot at han gjør det av kjærlighet til barna, at han ønsker at de skal bli gode mennesker. Er bare ikke enig i at de må lære fra foreldre å adlyde autoriteter og være redd for kjeft. Du ville jo normalt ikke ha skjelt ut en annen voksen, det ville jo ha vært nedlatende. Men så skal det liksom være greit når det er barn.. 

Anonymkode: 3f54d...626

[AnonymBruker]

All forskning sier at kjefting og strenge foreldre ikke er noe og hige etter. Samtidig så er det sånn at barneoppdragelse og hva man mener er "korrekt" og "riktig" er ekstremt subjektivt. Jeg kjører samme linje som deg, og jeg hadde ikke fungert med noen som ikke matchet meg på dette.

Men jeg synes ikke det er feil eller galt å gjøre som mannen din likevel hvis han mener det er riktig. Man trenger ikke alltid være så pedagogisk korrekt for at barna skal bli fine fornuftige folk, en fin balanse er nok bra. Din måte er ingen fasit eller the only way.

Anonymkode: b5600...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

All forskning sier at kjefting og strenge foreldre ikke er noe og hige etter. Samtidig så er det sånn at barneoppdragelse og hva man mener er "korrekt" og "riktig" er ekstremt subjektivt. Jeg kjører samme linje som deg, og jeg hadde ikke fungert med noen som ikke matchet meg på dette.

Men jeg synes ikke det er feil eller galt å gjøre som mannen din likevel hvis han mener det er riktig. Man trenger ikke alltid være så pedagogisk korrekt for at barna skal bli fine fornuftige folk, en fin balanse er nok bra. Din måte er ingen fasit eller the only way.

Anonymkode: b5600...bf8

Dette.

Når du ser rundt norske klasserom hvordan barn oppfører seg så tenker jeg at ganske mange hadde ikke hatt vondt av klare krav og sanksjoner hjemme. Barn blir ikke ødelagt av at noen viser sinne eller stiller krav.

Anonymkode: ccf59...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

TS her. Klart jeg forteller det fra mitt ståsted, og jeg har jo også beskrevet hva han mener om min tilnærming. Han har vokst opp med slik oppdragelse som han bruker, mens jeg anvender en type oppdragelse som jeg vokste opp med selv. Jeg hadde en kjempefin og trygg oppvekst og kan telle på én hånd antall ganger jeg kan huske å ha fått kjeft. Og det gikk veldig bra med meg og mine søsken. 

Jeg giftet meg med ham ja, og visste om dette. Giftet meg jo med ham til tross for dette, for det er ikke en egenskap jeg setter pris på. Jeg anerkjenner derimot at han gjør det av kjærlighet til barna, at han ønsker at de skal bli gode mennesker. Er bare ikke enig i at de må lære fra foreldre å adlyde autoriteter og være redd for kjeft. Du ville jo normalt ikke ha skjelt ut en annen voksen, det ville jo ha vært nedlatende. Men så skal det liksom være greit når det er barn.. 

Anonymkode: 3f54d...626

Men det må jo ha fungert for mannen din iom at han har blitt en fungerende person som du ønsket å slå deg sammen med, det var det jeg mente og si😅

Og det er faktisk forskjell på barn og voksne, barn er ikke sidestilt med en voksen og har heller ikke ansvar som en voksen

Anonymkode: ccf59...818

[AnonymBruker]

Ingen av kjefter, verken på barna eller andre. Det er bare noe som ikke ligger for meg. Men jeg er helt klart den strenge, regler og beskjeder skal følges, og ikke diskuteres mye. Selvsagt snakker vi om grenser, både oss i mellom og med barna, men ikke i situasjoner.

Jeg har ikke noe behov for å være pedagogisk korrekt, og tror det er mange veger til målet. Barn tar ikke skade av at foreldre har ulike tilnærmingsmåter. Tror de tar like mye skade av vage foreldre og lite grensesetting og konsekvenser.

Jeg har ikke sett den forskningen om at strenge foreldre ikke er bra. Autoriativ oppdragelse skal være bra. Streng er for meg klare grenser, kanskje flere grenser/regler enn mange andre, og er ikke knyttet til kjefting og avstraffelse.

Anonymkode: 149b3...9be

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har din mann til sine foreldre? 
Og hvordan opplevde han sitt forhold til sine foreldre i ungdomstiden? 

Min mann har hatt en stor grad av "kjefting, sinne og stemmeheving" når barna har oppført seg dårlig. 

Hos oss klarte jeg å få han til å se at dette førte til veldig dårlig stemning, og ofte eskalerte situasjoene, særlig med det barnet som var likest han i temperement. (De "dro hverandre opp" og til slutt var det bare roping og sinne.) 
Samtidig fortalte han om urimelig strenge foreldre selv, som han kranglet så mye med at han flyttet hjemmefra så fort han kunne. 

Min mann testet det å forsøke å deeskalere, eller ikke eskalere situasjoner. Ved å ikke heve stemmen, og ikke ta alt på en gang. 
Og oppdaget at det hjalp veldig. Ting ble roligere og mer harmoniske. 
Og det uten at jeg trengte å gjøre noe som helst annerledes. 

Vi snakket om ting uten beskyldninger. Var nysgjerrige på hvorfor den andre mente sin måte var best. 
Og vi snakket også om at jeg opplevdet at jeg måtte "overkompensere" for hans sinne, og at han da opplevde det som at jeg "dullet". 
Mens når han ikke ble så sint, så hadde jeg heller ikke noen grunn til å dulle/overkompensere. 

 

I utgangspunktet er jeg veldig for klare grenser, tydelige konsekvenser og generell tydelighet over for barna/ungdommene. 
Men det er greit å ha snakket om hvilke konsekvenser, og hvorfor akkurat disse. 

Og det virker litt som om din mann anser "far brøler til ungene" som en generell konsekvens. Istedenfor å vurdere "husarrest", "Avslått internett" eller "Inndragelse av mobiltelefon" eller helt andre konsekvenser. 
Dere burde jo snakke mer om dette. 

Generelt sett høres det kanskje ut som om dere skulle sett om det fantes noen mulighet til å gå på foreldrekurs eller få noe familieveildening/foreldreveiledning. 
Kanskje kan det hjelpe å få inn noen eksterne til å finne mellomtingen mellom deres foreldrestiler? 

Anonymkode: 1be3a...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ingen av kjefter, verken på barna eller andre. Det er bare noe som ikke ligger for meg. Men jeg er helt klart den strenge, regler og beskjeder skal følges, og ikke diskuteres mye. Selvsagt snakker vi om grenser, både oss i mellom og med barna, men ikke i situasjoner.

Jeg har ikke noe behov for å være pedagogisk korrekt, og tror det er mange veger til målet. Barn tar ikke skade av at foreldre har ulike tilnærmingsmåter. Tror de tar like mye skade av vage foreldre og lite grensesetting og konsekvenser.

Jeg har ikke sett den forskningen om at strenge foreldre ikke er bra. Autoriativ oppdragelse skal være bra. Streng er for meg klare grenser, kanskje flere grenser/regler enn mange andre, og er ikke knyttet til kjefting og avstraffelse.

Anonymkode: 149b3...9be

Dessverre bak lås og abonnement: https://psykologisk.no/2023/04/strenge-foreldre-kan-forarsake-problemer-for-barnets-mentale-helse/

Men enig i at å være streng når det kreves, ikke er galt. Men for meg er stemplelet "strenge foreldre" ofte ensbetydende med at "Vi bestemmer dermed basta"  og ofte lite fokus på barnets følelser - det er forskjell på å være streng i situasjonen, være tydelig og stå på kravene. Kontra det å konsekvent være streng uten noe rom for at barnet blir hørt, f.eks at man ikke ønsker å høre hva barnet har å si eller inkludere dem fordi "Vi voksne bestemmer". Vet ikke om det ga mening? 

Derfor jeg skrev dette med balanse. Jeg vil også si at jeg er streng, men for det meste bestemt, varm og kjærlig. Jeg kan absolutt kjefte også, men det er ikke den stilen jeg aktivt går etter. 

Anonymkode: b5600...bf8

[Camlon]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

All forskning sier at kjefting og strenge foreldre ikke er noe og hige etter.

Anonymkode: b5600...bf8

Det stemmer ikke. Forskning viser at autoritativ oppdragelse gir best resultater. SEED‑studien fra Storbritannia (ca. 6 000 barn i alderen 7–11 år) viser at denne stilen gir bedre lese- og matematikkferdigheter samt bedre sosial og emosjonell utvikling.

Det finnes norske forskere som hevder at ettergivende oppdragelse er bedre. De mener at barn blir mer selvstendige og tar mer ansvar når de får frihet fremfor regler, og at et hjem uten mye "nei" eller straff gir en bedre relasjon mellom foreldre og barn.

Men dette synet bygger ikke på forskningsresultater, men på hva enkelte forskere personlig foretrekker.

[AnonymBruker]

Camlon skrev (3 minutter siden):

Det stemmer ikke. Forskning viser at autoritativ oppdragelse gir best resultater. SEED‑studien fra Storbritannia (ca. 6 000 barn i alderen 7–11 år) viser at denne stilen gir bedre lese- og matematikkferdigheter samt bedre sosial og emosjonell utvikling.

Det finnes norske forskere som hevder at ettergivende oppdragelse er bedre. De mener at barn blir mer selvstendige og tar mer ansvar når de får frihet fremfor regler, og at et hjem uten mye "nei" eller straff gir en bedre relasjon mellom foreldre og barn.

Men dette synet bygger ikke på forskningsresultater, men på hva enkelte forskere personlig foretrekker.

Da misforstår du. Det å være bestemt, tydelig og konsekvent er ikke definisjonen på streng. Autorativ foreldrestil er IKKE "strenge foreldre" autoritær er definisjonen på "strenge foreldre".

Forskjell på å være streng når det kreves, og konsekvent være streng uten å se barnet ditt.

Autorativ er egentlig en blanding av alle de positive tingene fra de forskjellige  foreldrestilene. 

Anonymkode: b5600...bf8

[Camlon]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Da misforstår du. Det å være bestemt, tydelig og konsekvent er ikke definisjonen på streng. Autorativ foreldrestil er IKKE "strenge foreldre" autoritær er definisjonen på "strenge foreldre".

Forskjell på å være streng når det kreves, og konsekvent være streng uten å se barnet ditt.

Autorativ er egentlig en blanding av alle de positive tingene fra de forskjellige  foreldrestilene. 

Anonymkode: b5600...bf8

TS skrev:

Mannen min har det jeg anser for å være en ganske gammeldags tilnærming til grensesetting og irettesettelse. Han mener barna må få kjeft når de har trått over en grense, slik at det setter seg såppass i dem at de aldri gjør det igjen. Jeg er helt enig i at man skal ha grenser og at overskridelser skal ha konsekvenser, men jeg tror ikke på at kjeftbruk bidrar til så mye mer enn frykt og anspenthet hos barnet. Jeg mener jo barnet skal forholde seg til grenser fordi de har forstått at slik er det og slik gjør vi det, heller enn at de skal være redde for hva som vil skje hvis de ikke adlyder.

Å gi kjeft, forstått som å korrigere barnet tydelig og bestemt når det bryter regler er en del av autoritativ foreldrestil. Å få barnet til å følge regler "fordi slik gjør vi det" uten konsekvenser ligger derimot nærmere en permissiv foreldrestil. Det vi diskuterer her er derfor den vanlige norske debatten om autoritativ eller permissiv oppdragelse fungerer best.

Autorativ er ikke en blanding av alle de positive tingene fra de forskjellige foreldrestilene, det er en oppdragelseform hvor man setter tydlige grenser for hva som er korrekt, men også viser mye kjærlighet, Det er heller ikke en oppdragelseform som alltid er korrekt, enklelte barn med diagnoser som hindrer dem i å forstå konsekvener og babyer gjør det bedre med permisiv oppdragelse.

Endret 30. juli av Camlon

[AnonymBruker]

Camlon skrev (10 minutter siden):

TS skrev:

Mannen min har det jeg anser for å være en ganske gammeldags tilnærming til grensesetting og irettesettelse. Han mener barna må få kjeft når de har trått over en grense, slik at det setter seg såppass i dem at de aldri gjør det igjen. Jeg er helt enig i at man skal ha grenser og at overskridelser skal ha konsekvenser, men jeg tror ikke på at kjeftbruk bidrar til så mye mer enn frykt og anspenthet hos barnet. Jeg mener jo barnet skal forholde seg til grenser fordi de har forstått at slik er det og slik gjør vi det, heller enn at de skal være redde for hva som vil skje hvis de ikke adlyder.

Å gi kjeft, forstått som å korrigere barnet tydelig og bestemt når det bryter regler er en del av autoritativ foreldrestil. Å få barnet til å følge regler "fordi slik gjør vi det" uten konsekvenser ligger derimot nærmere en permissiv foreldrestil. Det vi diskuterer her er derfor den vanlige norske debatten om autoritativ eller permissiv oppdragelse fungerer best.

Autorativ er ikke en blanding av alle de positive tingene fra de forskjellige foreldrestilene, det er en oppdragelseform hvor man setter tydlige grenser for hva som er korrekt, men også viser mye kjærlighet, Det er heller ikke en oppdragelseform som alltid er korrekt, enklelte barn med diagnoser som hindrer dem i å forstå konsekvener og babyer gjør det bedre med permisiv oppdragelse.

Du misforstår med vilje eller? Les det TS skriver selv. 

"Han mener barna må få kjeft når de har trått over en grense," videre skriver TS: " Jeg mener jo barnet skal forholde seg til grenser fordi de har forstått at slik er det og slik gjør vi det, enn at de skal være redde for hva som vil skje hvis de ikke adlyder."

Det å kjefte er IKKE det samme som å si klart og tydelig ifra om at noe ikke er greit, at det oppleves som kjeft er selvsagt en helt annen ting. Samme skriver jo TS også, hun sier klart ifra men på en mer tilnærmet måte som ikke skremmer barnet, men prøver å få barnet til å forstå. Men det er ikke kjeft når jeg sier "Nei, Anne. Det der får du ikke lov til, det er fordi sånn og sånn, la oss gjøre X og Y" det er å være bestemt, tydelig, korrigerende og hjelpe barnet til å forstå. 

Å være autoritær og kjeftende og streng ville vært mer som "FY DEG ANNE! DET GJØR DU ALDRI IGJEN!" hever stemmen, prøver å gjøre seg skremmende og spille på frykt fremfor læring og det å forklare hva som er galt , og nei, moderne forskning sier ikke at autoritær foreldrestil eller den type kjefting er det beste long-term for oppdragelse av barn. Det er likevel ikke feil å være streng og kjefte når det trengs i situasjonen, men det er ikke noe man AKTIVT burde velge, skal man tro forskningen. 

Har selv vært ordentlig sinna, kjeftet og kjempestreng. Det er likevel ikke slik jeg aktivt ønsker å utøve barneoppdragelse min.

 

Anonymkode: b5600...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Dessverre bak lås og abonnement: https://psykologisk.no/2023/04/strenge-foreldre-kan-forarsake-problemer-for-barnets-mentale-helse/

Men enig i at å være streng når det kreves, ikke er galt. Men for meg er stemplelet "strenge foreldre" ofte ensbetydende med at "Vi bestemmer dermed basta"  og ofte lite fokus på barnets følelser - det er forskjell på å være streng i situasjonen, være tydelig og stå på kravene. Kontra det å konsekvent være streng uten noe rom for at barnet blir hørt, f.eks at man ikke ønsker å høre hva barnet har å si eller inkludere dem fordi "Vi voksne bestemmer". Vet ikke om det ga mening? 

Derfor jeg skrev dette med balanse. Jeg vil også si at jeg er streng, men for det meste bestemt, varm og kjærlig. Jeg kan absolutt kjefte også, men det er ikke den stilen jeg aktivt går etter. 

Anonymkode: b5600...bf8

Artikkelen omhandler streng disiplin, som for meg er autoritært, og noe annet enn hva jeg legger i streng. Som jeg skrev knytter jeg ikke streng til regler, og ikke til avstraffelse 

Jeg tenker på meg selv som streng(ere enn andre) fordi det er våre barn som alltid må hjem til middag, de som har tidligst innetid, de som må sykle til fotballtrening, df som må hjelpe til mest hjemme osv.

Anonymkode: 149b3...9be

[Camlon]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Men det er ikke kjeft når jeg sier "Nei, Anne. Det der får du ikke lov til, det er fordi sånn og sånn, la oss gjøre X og Y"

Problemet er at dette bare er første halvdel av situasjonen. Barn reagerer ofte slik:

• De sier "Nei!" og fortsetter.
• De sier "Ok", men gjør det samme igjen senere. Da hjelper det ikke å gjenta den samme forklaringen.

Det er her forskjellen mellom autoritativ og permissiv foreldrestil blir tydelig. I en autoritativ stil korrigerer du barnet tydelig og bestemt og følger opp med konsekvenser. I en permissiv stil gir du etter og nøyer deg med å prøve å få barnet til å forstå, slik TS skrev: "at slik er det og slik gjør vi det".

Sitat

Å være autoritær og kjeftende og streng ville vært mer som "FY DEG ANNE! DET GJØR DU ALDRI IGJEN!"

Jeg kan ikke snakke for TS sin mann, men jeg tviler sterkt på at han mener dette er greit heller. Denne typen språkbruk ser man like gjerne fra foreldre som har en permissiv stil, nettopp fordi mangel på grenser fører til så mye frustrasjon over dårlig oppførsel at de til slutt mister kontroll.

Endret 30. juli av Camlon

[MizzVic]

Hvorfor skal vi akseptere en oppførsel mot barn som er tankeløse og forsvarsløse, en oppførsel vi ikke tolererer mot voksne?

Hvorfor er voksne kvinner traumatisert etter forhold med sinte menn, selv om det ikke er fysisk vold inne i bildet?

Skal barn tåle det, fordi de fortjente det? Hva gjør at de fortjente det?

Står voksne og tenker de er glad faren dems var sint og skremte dem som unge, det hjelper dem mye nå i jobb, forhold og livet generelt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Artikkelen omhandler streng disiplin, som for meg er autoritært, og noe annet enn hva jeg legger i streng. Som jeg skrev knytter jeg ikke streng til regler, og ikke til avstraffelse 

Jeg tenker på meg selv som streng(ere enn andre) fordi det er våre barn som alltid må hjem til middag, de som har tidligst innetid, de som må sykle til fotballtrening, df som må hjelpe til mest hjemme osv.

Anonymkode: 149b3...9be

Ja, greit, men det er ikke definisjonen "strenge foreldre" som forskningen jeg linket til. Strenge foreldre, som det står i artikkelen skaper ubalanse og forsøker å skape stort skille mellom voksen og barn. Det at barnet må sykle til trening trenger ikke å være strengt, selv om det oppfattes som strengt ettersom at det gjør man fordi man vil barnet vell og lære gode vaner, altså læring og mestring. 

Camlon skrev (12 minutter siden):

Problemet er at dette bare er første halvdel av situasjonen. Barn reagerer ofte slik:

• De sier "Nei!" og fortsetter. Da må du følge opp med konsekvenser.
• De sier "Ok", men gjør det samme igjen senere. Da hjelper det ikke å gjenta den samme forklaringen, konsekvenser må til for at reglene faktisk skal læres.

Når barnet ikke lytter så må du gi kjeft, forstått som å korrigere barnet tydelig og bestemt og gi konsekvenser.

 

Jeg kan ikke snakke for TS sin mann, men jeg tviler sterkt på at han mener dette er greit heller. Denne typen språkbruk ser man like gjerne fra foreldre som har en permissiv stil, nettopp fordi mangel på grenser fører til så mye frustrasjon at de til slutt mister kontroll.

Da er jeg uenig i hva du legger i tolkning av å kjefte, i følge deg da så kjefter jeg på barnet mitt nesten hver dag, fordi jeg korrigerer og veileder barnet mitt til å lære rett og galt?  Er litt nysgjerrig på hva du mener kjefting er, kan du gi eksempel?

Jeg hever også stemmen, prøver aktivt å være sint og vise at NÅ er det alvor, men det er ikke noe jeg aktivt ønsker, da personlig fungerer det mye bedre å deeskalere enn eskalere og skape frykt hos barna.

Anonymkode: b5600...bf8

[Camlon]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Da er jeg uenig i hva du legger i tolkning av å kjefte, i følge deg da så kjefter jeg på barnet mitt nesten hver dag, fordi jeg korrigerer og veileder barnet mitt til å lære rett og galt?  Er litt nysgjerrig på hva du mener kjefting er, kan du gi eksempel?

Jeg hever også stemmen, prøver aktivt å være sint og vise at NÅ er det alvor, men det er ikke noe jeg aktivt ønsker, da personlig fungerer det mye bedre å deeskalere enn eskalere og skape frykt hos barna.

Anonymkode: b5600...bf8

I stedet for å dele min mening, vil jeg heller vise til hvordan norske medier beskriver "kjefting".

Ifølge Utdanningsforskning handler kjefting om:

• Å heve stemmen
• Å bruke truende kroppsspråk
• Å si ting som "nå må du slutte med det der"

https://utdanningsforskning.no/artikler/2022/-kjefting-er-krenkelse/

Basert på denne definisjonen kan det godt være at du "kjefter" hver dag. Artikkelen er skrevet av en som støtter en mer permissiv foreldrestil. Hvis man heller støtter en autoritativ foreldrestil, handler dette om å tydeliggjøre grenser, man hever stemmen og endrer kroppsspråk for å signalisere at det er alvor, og man sier klart fra om at handlingen må stoppe og det blir konsekvenser hvis det ikke skjer.

Endret 30. juli av Camlon

[AnonymBruker]

MizzVic skrev (38 minutter siden):

Hvorfor skal vi akseptere en oppførsel mot barn som er tankeløse og forsvarsløse, en oppførsel vi ikke tolererer mot voksne?

Hvorfor er voksne kvinner traumatisert etter forhold med sinte menn, selv om det ikke er fysisk vold inne i bildet?

Skal barn tåle det, fordi de fortjente det? Hva gjør at de fortjente det?

Står voksne og tenker de er glad faren dems var sint og skremte dem som unge, det hjelper dem mye nå i jobb, forhold og livet generelt?

Jepp, du har helt rett. Tydeligvis vanskelig for mange å forstå dette. 

Anonymkode: f751e...077