Hvem fortalte du om avgjørelsen om å gå fra partner?

[AnonymBruker]

Fortalte du noen om at du hadde bestemt deg for å gå før du fikk fra partner? Jeg har bestemt meg for å be om skilsmisse, men usikker på om jeg skal snakke med en forelder, venn eller terapeut før jeg sier det til partner

Anonymkode: 1138e...b7c

[test1e]

Jeg sa det ikke til noen bortsett, selvfølgelig, hun jeg var sammen med den gang. Selv om det var min leilighet flyttet jeg ut til hun fikk pakket sakene og funnet seg leilighet

Beste beslutningen jeg har gjort. Nå er jeg gift med en annen 

Endret 29. juli av test1e

[AnonymBruker]

Når min far skilte seg fra min stemor fortalte han meg det på forhånd, som eneste så vidt jeg vet. Tror han ønsket å fortelle noen. Jeg visste ikke at de var gift en gang, så jeg tok det pent. Hun var aldri stemor for meg, og han virket å ha bestemt seg. HAr full forståelse for behovet for å si det til noen, samtidig hadde jeg lurt på hvem jeg kunne stolt på å beholde hemmeligeheten.

Anonymkode: bb7fd...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fortalte du noen om at du hadde bestemt deg for å gå før du fikk fra partner? Jeg har bestemt meg for å be om skilsmisse, men usikker på om jeg skal snakke med en forelder, venn eller terapeut før jeg sier det til partner

Anonymkode: 1138e...b7c

Bør si det til partner flr du sier det til noen andre. Du vet sldri hvem du kan stole på. Utrolig råttent å få det fra svigermor eller svigersøster/bror eller andre..

Men er du derimot redd pga vold osv bør du selvsagt gi beskjed til noen du stoler på ja, evt pakke tingene dine og så gi de beskjed.

Anonymkode: 80814...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når min far skilte seg fra min stemor fortalte han meg det på forhånd, som eneste så vidt jeg vet. Tror han ønsket å fortelle noen. Jeg visste ikke at de var gift en gang, så jeg tok det pent. Hun var aldri stemor for meg, og han virket å ha bestemt seg. HAr full forståelse for behovet for å si det til noen, samtidig hadde jeg lurt på hvem jeg kunne stolt på å beholde hemmeligeheten.

Anonymkode: bb7fd...f95

Treng dette vere ein hemmelegheit, då?

Anonymkode: 8db5b...6b9

[Ins0mniac]

Den første jeg delte tankene mine om å gå med, var faktisk ekskona hans😅 

Jeg hadde mistanke om noen ulovlige vaner som ikke er forenlig med familie, og jeg visste at hun kom til å være ærlig mot meg. 

Nå, mange år senere, er hun en av de menneskene jeg setter høyest i livet mitt. En fantastisk venninne ♥️

[AnonymBruker]

Sa det til min mor først. Hun reagerte med at jeg måtte tenke meg om. Hadde mange samtaler med henne i flere mnd til hun forsto hvorfor. Så ble min far informert. Barna hadde skjønt det for lenge siden, yngste spurte når jeg skulle si det til faren. Brukte faktisk 1 år fra mor visste det til jeg sa det til mannen! Kan stole 100 % på mor og far heldigvis🙂

Anonymkode: 1b118...f58

[AnonymBruker]

Jeg sa det til ungene først. 

Anonymkode: 64daa...3bf

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger opplevd at venninner deler med meg, før de tar skrittet. Det kan da gå måneder før noe faktisk skjer. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Bør si det til partner flr du sier det til noen andre. Du vet sldri hvem du kan stole på. Utrolig råttent å få det fra svigermor eller svigersøster/bror eller andre..

Men er du derimot redd pga vold osv bør du selvsagt gi beskjed til noen du stoler på ja, evt pakke tingene dine og så gi de beskjed.

Anonymkode: 80814...a77

Jeg har aldri brutt andres tillit. Og har heller aldri opplevd at venninner bryter min tillit. I alle fall ikke siden ungdomsårene. Det gjelder også i situasjoner der jeg mener at andre bør kjenne til informasjonen jeg har fått. 

Anonymkode: c2765...02c

[AnonymBruker]

Jeg snakket ikke med noen om at jeg planla å hive ut eksen.  Etter at det var gjort snakket jeg med ei venninne, og min mor.  Det var veldig viktig for meg at det skulle være MIN avgjørelse, så hadde ikke nevnt det til noen, og heller ikke sagt noe til noen om at ting ikke var helt bra. 

Anonymkode: 764c9...510

[AnonymBruker]

Snakket med KG

Anonymkode: 1b118...f58

[Kålrota]

Jeg snakket mye med en betrodd venn, jeg hadde behov for en lang prosess før jeg tok det endelige steget. 

[AnonymBruker]

Snakket ikke med noen før det var avgjort fra min eksmann og meg selv. Ønsket ikke å dele den biten med noen i tilfelle vi klarte å ordne det. Sett nå så burde jeg delt det med noen tidligere. Jeg følte nok veldig sterkt på at dette var en privatsak, men eksmannen har gjort mye stygt mot meg som jeg burde delt før istedetfor forklare i etterkant. Det var helt grusomt å stå i det underveis helt alene og det spiste meg opp. Det tok 1 år før jeg følte meg nesten følte at jeg var blitt meg selv igjen. Fra og trekke meg helt vekk, være distansert ect til å bli den utadvente, sosiale og glade personen jeg en gang var. 

Anonymkode: e15ac...193

[Helene]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sa det til min mor først. Hun reagerte med at jeg måtte tenke meg om. Hadde mange samtaler med henne i flere mnd til hun forsto hvorfor. Så ble min far informert. Barna hadde skjønt det for lenge siden, yngste spurte når jeg skulle si det til faren. Brukte faktisk 1 år fra mor visste det til jeg sa det til mannen! Kan stole 100 % på mor og far heldigvis🙂

Anonymkode: 1b118...f58

Sa det til min beste venninne først. Deretter snakket jeg med min mor. Fikk ikke støtte. Hun sa rett ut, jeg må godta ting, og kan ikke få en bedre mann. Jeg fulgte ikke mammas råd. Jeg gikk. 

[AnonymBruker]

Jeg, som venn, har blitt fortalt om noen planlagte skilsmisser før det skjedde (eller ikke skjedde, noen finner tilbake, eller klarer bare ikke gjennomføre).

Man trenger jo noen å snakke med. 

Har aldri delt det videre.

Anonymkode: 152b1...e47

[AnonymBruker]

Fortalte mamma og søsteren min for jeg trengte å ha deres støtte og hjelp. Gjorde det slutt samme dag. Det var starten på et bedre liv.

Anonymkode: 27fa5...075

[Irak]

Ungene. Ellers ingen. Gikk på dagen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Snakket ikke med noen før det var avgjort fra min eksmann og meg selv. Ønsket ikke å dele den biten med noen i tilfelle vi klarte å ordne det. Sett nå så burde jeg delt det med noen tidligere. Jeg følte nok veldig sterkt på at dette var en privatsak, men eksmannen har gjort mye stygt mot meg som jeg burde delt før istedetfor forklare i etterkant. Det var helt grusomt å stå i det underveis helt alene og det spiste meg opp. Det tok 1 år før jeg følte meg nesten følte at jeg var blitt meg selv igjen. Fra og trekke meg helt vekk, være distansert ect til å bli den utadvente, sosiale og glade personen jeg en gang var. 

Anonymkode: e15ac...193

Jeg tror (og håper) de venninnene jeg har vært gjennom dette med har funnet mye støtte i meg. 

Jeg har hele historien og bildet, alle detaljene, så bruddet kommer ikke som et sjokk - men jeg kan umiddelbart gå inn i en støttende rolle (praktisk eller mentalt), og vet alt jeg trenger å vite. 

Jeg har vært tøff, streng og bestemt når de sklir tilbake. Minnet dem på hva de selv ha sagt. Ta dem å vri ting til noe positivt. Eller andre ganger bare vært nøytral tilhører, og latt dem tømme seg, uten å ta side, når jeg ser at det er ting de må bearbeide. Jeg har også korrigert sannheten ovenfor de som mener han var "en fantastisk mann", uten detaljer selvfølgelig, men det er å så lett at mange tar "feil side" når hun plutselig går, uten at man har visst noe om hva som har foretått bak lukkede dører. 

Dette er ikke noe man skal trenge å stå i alene. Og det er ikke et svikt å betro seg - det er å beskytte seg selv. 

Anonymkode: c2765...02c