Oppgitt av far, hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Bakgrunnshistorien er at meg og min far er veldig nære føler jeg, men av og til lager han seg opp historier som jeg ikke føler er sanne. Jeg vil si at han er veldig opptatt av å holde fasade, at andre skal tenke at han er god og snill (han sier selv til meg at hvis jeg spør venner og bekjente av han så er han det). Jeg har sagt at jeg er mer opptatt av å være ærlig og hvis noen tenker jeg er bitch så får det heller være. Min far sier ofte da "det er sånn du blir venneløs", men jeg orker ikke gå rundt grøten bare for å tilfredsstille andres behov. Han innrømmer selv at han former seg etter personen han er med.

Han har en tendens til å ta alt som krangling eller kverulering. Det at jeg foreksempel prater om politikk og han kun hører på, han tar ikke del i det og det er ikke rettet mot han. Jeg sier etterpå at jeg beklager at jeg klagde litt på politikken. Han sier da at det går fint, men i ettertid tok han det som krangling sier han.

Eller hvis jeg prater om å reise. Jeg liker å reise og det er en av mine favoritt ting å gjøre. Jeg tar han med på reise, ofte fordi jeg ikke har noen andre å reise med. Han synes jeg burde slå igjennom med reisemål og bare få bestilt. Han sier et reisemål, og jeg bestemte meg her for noen dager siden å da si "Ja da reiser vi dit, så bestiller jeg i kveld". Han mener da at jeg skjærer av hele samtalen og han tar det som kverulering.

Når vi skal på reise har han fått beskjed om å være med å planlegge for å tilrettelegge etter hans behov av legen. Han gjorde dette en gang og det var den beste ferien, uten krangling. Nå er det som alltid, at jeg bare må legge opp hva vi skal gjøre fordi han vil ikke ta del i planleggingen.

Jeg føler jeg på en måte tar støyten for noe han sliter med, han har mange gode sider ved seg, men noen veldig stygge sider også. Han vil ikke prate med noen om hva som er galt "fordi han ikke føler for det" og etter han har eksplodert ovenfor meg stiller han spørsmål til hva som er galt og om jeg er sur. Han ender ofte samtaler med "Jeg gir meg og jeg beklager". Jeg føler han setter seg veldig i offerrollen.

Her for noen dager siden hadde han invitert meg på en dagstur sammen med en familievenn. Jeg sa jeg må sjekke det ann litt. De hadde ikke satt en dato før i dag og jeg sa at jeg gjerne blir med om jeg slipper å kjøre. Min far trekker da invitasjonen. Han begynner først å si at han vil være alene, så til at det er kun plass til to i vennens bil, og til at vi krangler så mye ellers (Selvom han ikke kan huske når vi egentlig kranglet sist). Så tar han siste veien med å si at alt handler om at han ikke vil kjøre, jeg sier at jeg kan kjøre en vei, og han vennen vår kan kjøre den andre veien i min fars bil. Han nekter dette for han vil ikke at vennen skal kjøre bilen hans og at jeg burde kjøre begge veier. Jeg synes det hele er lavmål og han sier at han sier andre ting for å ikke gjøre meg sur.

Jeg prøvde meg på et lavmål i dag ved å si at jeg skal fortelle han familievennen hvordan det egentlig er, han blir da opprørt og sier "åja så du vil ødelegge vennskapet mitt så jeg blir venneløs" (han har venner han prater med på telefon i tillegg).

Han drar ofte frem at han har gjort så mye for meg opp igjennom årene og at han ikke har gjort alt riktig, men at han har gjort så godt han kan. Jeg har godtatt at ting er som de er. Det har vært ting som ikke har vært så bra som har blitt journalført, men som han ikke vil innrømme selv er galt og avfeier det med "hvis du føler det sånn" og "ja men jeg var utslitt" istedenfor.

Jeg har lenge tenkt dette kan stamme fra barndommen hans eller en skillsmisse, han har hatt en tøff barndom. Han har ikke pratet mye om det selv, men hans bror har fortalt en del og gått til samtale angående barndommen. Jeg har bedt min far søke hjelp selv, noen å prate med. Han svarer alltid negativt og blir sur/sint og sier det er andre som trenger mer hjelp. 

Jeg føler meg bare oppgitt, sliten, lei og sint. 

Anonymkode: eaf71...0b5

[AnonymBruker]

Fikk ikke helt tak i innlegget ditt, men hva med å slutte å reise med han? Tror det blir vanskelig å endre han

Anonymkode: 123e2...301

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fikk ikke helt tak i innlegget ditt, men hva med å slutte å reise med han? Tror det blir vanskelig å endre han

Anonymkode: 123e2...301

Beklager, jeg er bare så oppgitt. Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg for jeg er helt fra meg.

Anonymkode: eaf71...0b5

[AnonymBruker]

Nå kom han akkurat å sa at krangling var feil bruk av ord (som han sier som vanlig om andre ting som ikke har rot i virkeligheten) fordi vi plutselig ikke har kranglet de siste ukene alikevel. Jeg kjenner begeret er fullt og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Han vet hvilke knapper han trykker på og visse andre i familien sier det samme. Tenker å kanskje si sannheten til han familievennen fordi min far blir redd, bare for å synke like lavt som han. Jeg er lei av å være klageveggen. 

 

Anonymkode: eaf71...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Nå kom han akkurat å sa at krangling var feil bruk av ord (som han sier som vanlig om andre ting som ikke har rot i virkeligheten) fordi vi plutselig ikke har kranglet de siste ukene alikevel. Jeg kjenner begeret er fullt og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Han vet hvilke knapper han trykker på og visse andre i familien sier det samme. Tenker å kanskje si sannheten til han familievennen fordi min far blir redd, bare for å synke like lavt som han. Jeg er lei av å være klageveggen. 

 

Anonymkode: eaf71...0b5

Så hvis dere er uenig om noe, så sier han det er krangling selvom det ikke er krangling? Driver han å manipulerer deg?

Anonymkode: 123e2...301

[AnonymBruker]

Har du noen å snakke med? Tror kanskje begge to trenger oppfølging.

Anonymkode: 6d7dc...82c

[AnonymBruker]

Din far, ts, har rett til å være som han er. Folk har «dårlige sider». Folk har ting de sliter med, som tar dem lang tid og som er til bry og irritasjon. Sånn er det bare. Ja, vi burde tatt tak i våre negative eller svake sider og forbedret dem, en etter en. Men det er et langtekkelig stykke arbeid, og (viktigere) et arbeid du ikke kan styre om andre ønsker eller evner starte på.

Så din far er som han er. Han er slik fordi han har tatt et aktivt, villet valg om å være slik.

Du kan ikke endre han. Det eneste du kan påvirke er hvorvidt du er tilgjengelig for hans valg av adferd. For han velger å være som han er. Men du velger om du ønsker utsette deg selv for den adferden. Du er ikke forpliktet til å utsette deg for noen form for adferd, fra noen som helst. Inkludert dine foreldre og søskens adferd.

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Nå kom han akkurat å sa at krangling var feil bruk av ord (som han sier som vanlig om andre ting som ikke har rot i virkeligheten) fordi vi plutselig ikke har kranglet de siste ukene alikevel. Jeg kjenner begeret er fullt og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Han vet hvilke knapper han trykker på og visse andre i familien sier det samme. Tenker å kanskje si sannheten til han familievennen fordi min far blir redd, bare for å synke like lavt som han. Jeg er lei av å være klageveggen. 

 

Anonymkode: eaf71...0b5

ok. Si «ok».

Hans valg av følelser, ts, er hans valg. Følelser (som «følelsen av at dere krangler») er ikke rasjonelle eller sanne - de er valgte følelser. Din far velger sine, og står fritt til det. Men hans følelser er ikke ditt ansvar. Ikke ta del i dem. Ikke engasjer deg, ikke diskuter eller argumenter. La han velge dem og stå i dem. Alene.

Anonymkode: 54084...4b5