Hva forventer du av partneren din?

[AnonymBruker]

Voksen dame her som har levd med samme mann i 15 år. Vi har 2 barn, hus, jobb og alt som hører A4 livet til.. men de siste årene begynner jeg å føle at jeg løper rundt som familiens prosjektleder og mannen hopper inn der han får beskjed om å bistå. Dette begynner å tære på, og jeg lurer på om jeg krever for mye eller om andre har det veldig annerledes 

Hos oss er jeg den som:

- vasker hus, klær og lager mat 

- handler maten 98% av tiden 

- planlegger og handler inn til alt av bursdager, merkedager osv. 

- kjøper inn alt av klær til barna, og selger disse igjen når de er for små

- planlegger og bestiller ferier, aktiviteter i helger osv. 

- husker på lege, tannlegetimer og 98% av tiden følger barna til disse 

- er den som må ta hjemmekontor når barna er syke eller av andre årsaker må tidligere hjem enn vanlig 

- den som avtaler leke-besøk med venner og ordner til dette 

Mannen bidrar hvis han får beskjed om å gjøre noe, men aldri på eget initiativ. Hvis jeg ikke sier noe kan vi bokstavelig talt sitte her uten et eneste rent plagg på kroppen i et hus som flyter over uten at han begynner å ordne på egenhånd. 
 

Dette tærer på, for selv om han er snill og omtenksom og gjerne hjelper til NÅR han blir bedt om det er det alikevell jeg som må holde styr på hele kabalen, og det føles egentlig enklest å bare gjøre ting selv i stede for å måtte bistå han i alt han ikke husker eller vet hvor ligger. 
 

Den siste tiden har jeg oftere og oftere tatt meg i å tenke at livet mitt hadde være 10x enklere om vi bodde hver for oss og hadde barna 50%. Jeg vil egentlig ikke ut av forholdet, men er lei av å være «aleneforsørger» for 3 mennesker 

Og ja, vi har pratet om disse tingene flere ganger og han virker som han forsøker å gjøre ting bedre, men det koker alltid ned til «du må bare fortelle meg hva jeg skal gjøre så hjelper jeg deg jo».. er jo ikke det jeg trenger, jeg trenger en som SER hva som må gjøres og gjør det. En som husker hvilke klesstørrelse barna har, at moren hans har bursdag og at det kanskje bør kjøpes en gave osv osv. 

Dette ble langt og rotete, men vil også legge til at denne mannen er veldig flink til å ta seg av det praktiske ved å ha hus og hage. Skifter dekk på bilen, ordner hvis gressklipperen blir ødelagt og snekrer/reparer der det er nødvendig. Er liksom bare at slike ting er 10% av en vanlig hverdag mens jeg blir stående igjen med alt annet 

Hva forventer dere at deres partnere? Er jeg for kravstor? 

Anonymkode: fa525...893

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn… i ti år etter eldstemann ble født. Det var ikke det som fikk meg til å gå. Det må sies. Jeg var vel heller der at jeg var redd for å stå med alt alene… jeg lagde en illusjon om at jeg hadde mer hjelp fra han enn jeg hadde. Vi var gjennom parterapi før skilsmissen, hvor dette var en av tingene jeg nevnte. Han bablet om at jeg ikke slapp han til…

etter bruddet, tok det bare et par uker før jeg skjønte at jeg hadde mye mindre husarbeid å gjøre! Det var så mye lettere å holde det ryddig, ungene hjalp til mer, alt var bare lettere. Jeg tok han på ordet da. Og «slapp han til». Noe som har ført til at han etterpå at fått tilsnakk av både skole og bup (utredning på ene barnet) for å ikke følge opp og følge med. Har innsett i ettertid at livet er myyyyye lettere uten han!

Anonymkode: bde8d...994

[Irak]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Voksen dame her som har levd med samme mann i 15 år. Vi har 2 barn, hus, jobb og alt som hører A4 livet til.. men de siste årene begynner jeg å føle at jeg løper rundt som familiens prosjektleder og mannen hopper inn der han får beskjed om å bistå. Dette begynner å tære på, og jeg lurer på om jeg krever for mye eller om andre har det veldig annerledes 

Hos oss er jeg den som:

- vasker hus, klær og lager mat 

- handler maten 98% av tiden 

- planlegger og handler inn til alt av bursdager, merkedager osv. 

- kjøper inn alt av klær til barna, og selger disse igjen når de er for små

- planlegger og bestiller ferier, aktiviteter i helger osv. 

- husker på lege, tannlegetimer og 98% av tiden følger barna til disse 

- er den som må ta hjemmekontor når barna er syke eller av andre årsaker må tidligere hjem enn vanlig 

- den som avtaler leke-besøk med venner og ordner til dette 

Mannen bidrar hvis han får beskjed om å gjøre noe, men aldri på eget initiativ. Hvis jeg ikke sier noe kan vi bokstavelig talt sitte her uten et eneste rent plagg på kroppen i et hus som flyter over uten at han begynner å ordne på egenhånd. 
 

Dette tærer på, for selv om han er snill og omtenksom og gjerne hjelper til NÅR han blir bedt om det er det alikevell jeg som må holde styr på hele kabalen, og det føles egentlig enklest å bare gjøre ting selv i stede for å måtte bistå han i alt han ikke husker eller vet hvor ligger. 
 

Den siste tiden har jeg oftere og oftere tatt meg i å tenke at livet mitt hadde være 10x enklere om vi bodde hver for oss og hadde barna 50%. Jeg vil egentlig ikke ut av forholdet, men er lei av å være «aleneforsørger» for 3 mennesker 

Og ja, vi har pratet om disse tingene flere ganger og han virker som han forsøker å gjøre ting bedre, men det koker alltid ned til «du må bare fortelle meg hva jeg skal gjøre så hjelper jeg deg jo».. er jo ikke det jeg trenger, jeg trenger en som SER hva som må gjøres og gjør det. En som husker hvilke klesstørrelse barna har, at moren hans har bursdag og at det kanskje bør kjøpes en gave osv osv. 

Dette ble langt og rotete, men vil også legge til at denne mannen er veldig flink til å ta seg av det praktiske ved å ha hus og hage. Skifter dekk på bilen, ordner hvis gressklipperen blir ødelagt og snekrer/reparer der det er nødvendig. Er liksom bare at slike ting er 10% av en vanlig hverdag mens jeg blir stående igjen med alt annet 

Hva forventer dere at deres partnere? Er jeg for kravstor? 

Anonymkode: fa525...893

I teorien så hadde han måttet bidra mer om dere hadde hatt en 50/50 fordeling og ikke samarbeidet om familien A/S.

Hva som egentlig hadde skjedd i praksis er ikke godt å vite. Menn generelt er dårlige på å ikke være i parforhold, og mange prioriterer ofte den nye partneren sin framfor sine egne barn. Trist men sant. Det har jeg sett og opplevd flere ganger. Blod er ikke tykkere enn vann kan det virke som...

Så lenge han bidrar når du ber om det, så er det et stort pluss.

Så be han om å bidra mer tenker jeg...

Setter han seg på bakbeina da så hadde jeg heller vurdert brudd...

Bare en av dere har oversikt og logistikken så er det det viktigste tenker jeg. Hjula må jo gå rundt på et vis 😂 

Å være rause med hverandre er viktig, samtidig så må man også stille litt krav uten å være kravstor. 

Kan du ikke prøve og involvere han i planleggingen?

Sett dere ned hver søndag feks i forhold til hva som trengs å gjøres for uka som kommer?

Når det gjelder bursdager så er det mange menn som ikke er oppmerksomme og noen er glemsomme. Betyr ikke at det er noe galt eller ondt i dem for det.

Kan du ikke prøve å fokusere på det som er positivt med denne karen din?

Så oppmuntre han til å bidra og hjelpe deg?

Er du kaputt så si det. Vær ærlig. Si at du trenger tid for deg selv av og til. 

Send han avgårde med barna feks...

Slik jeg leser dette så lever dere side om side, og ikke sammen som i et samliv. Paralelle liv er kjedelig i et parforhold. 

På meg så virker det som han ønsker å bidra og det er superbra. Ikke alle mannfolk som er slik.

[AnonymBruker]

Jeg gjør faktisk alt du beskriver... Og stortrives med det.

Han; vasker badene (tre av dem), støvsuger, har ansvar for at kjøkkenet er rent og ryddig. Tar nesten alt av kjøring til aktiviteter, cup, verv og møter. Står opp tidlig og måker snø når det trengs. Tar det meste i hagen. Det meste av ad-hoc oppgaver. Sparte oss for 200 000 da han malte huset selv i fjor. Vasker vinduer utvendig. Og orker jeg ikke lage middag en dag så fikser han det - men da må han ha beskjed. 

Å dele på en oppgave fungerer sjeldent godt - for hvem har ansvar fra dag til dag?  Det er bare ueffektivt, og kilde til konflikt, at begge skal ha styr på alle bursdager, og matplan for uka. 

Anonymkode: 66d91...264

[Surriball]

En løsning kan være å gi ham hovedansvaret for noen arbeidsoppgaver som tynger deg, og så la ham ta ansvaret uten at du redder ham ved å gjøre det allikevel. 

F.eks klesvasken. Han har ansvaret - ergo setter ikke du dine bein på vaskerommet. Ingen bretting av klær eller legge på plass med mindre han ber om hjelp. La ham oppleve at ingen har rene klær (kanskje har du gjemt unna et par antrekk til deg selv på jobb for å slippe å være sjuskete selv) hvis han ikke vasker. Han må få snuble selv for å lære. 

Det gjelder uansett hva han får ansvaret for, for han må lære å se hva som må gjøres på samme måte som det som foregår på utsiden av huset. Klarer han å huske å peile olje på bilen, så er han i stand til å huske å sette på vaskemaskina også. 

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i 40 år, og jeg forventer fortsatt at han drar sin del av lasset. Det har aldri vært et problem.  Vi har hver våre ansvarsområder. Disse er endret mange ganger gjennom årene når rutinene har endret seg. F.eks hvis han leverer i barnehagen, har jeg ryddet kjøkkenet. Neste år måtte han hente i barnehagen, og laget da middag, og jeg overtok ansvar for f.eks klesvask.  Vi kjøper gaver til hver vår familie. Hvis han glemmer noe, er det ikke mitt ansvar. Vi har selvsagt bistått hverandre.

Anonymkode: e2bd5...208

[Beloved]

Samme liste hos oss (grovt sett, noe gjør vi 80/20% og noe 99/1%):

 

MEG - vasker hus og klær

HAN - lager mat 

BEGGE - handler maten 

MEG - planlegger og handler inn til alt av bursdager, merkedager osv. 

MEG - kjøper inn alt av klær til barna, og selger disse igjen når de er for små

HAN - planlegger og bestiller ferier

MEG - planlegger aktiviteter i helger osv. 

MEG - husker på lege, tannlegetimer og 98% av tiden følger barna til disse 

MEG - er den som må ta hjemmekontor når barna er syke eller av andre årsaker må tidligere hjem enn vanlig 
(men han jobber i et fysisk yrke der hjemmekontor ikke er mulig, og jeg jobber på kontor)

MEG  - den som avtaler leke-besøk med venner og ordner til dette 

 

..og så kunne man sagt "men mannen gjør alle MANNEOPPGAVENE" - men hos oss så er det jeg som har all kontakt med håndverkere, jeg som maler hus, jeg som sager ned trær, jeg som stabler ved, og bilen står i mitt navn så jeg ordner alt av service og dekkskift. Lån og forsikringer står også i mitt navn, så jeg får gleden av å ordne opp i det også. Mannen tar 80% av gressklippinga, riktignok, men snømåking har vi outsourcet til en fyr med traktor. 

Allikevel føles det ikke så ujevnt, nettopp fordi når jeg tar husarbeid eller maler eller noe sånt, så er det mannen som "passer ungene" så jeg får tid. Og det er han som må holde seg hjemme med ungene når jeg er på foreldremøter og FAU-møter, og når en av ungene skal kjøres til vennebesøk eller korøvelse eller fotballtrening. Så tidssluket tar ham også, selv om det på en slik liste ser ut som om jeg gjør mest. Noen ganger er det mer behagelig å male en vegg eller lage lasagne fra bunn, enn det er å spille Uno med en 5-åring i 2 timer. 

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Voksen dame her som har levd med samme mann i 15 år. Vi har 2 barn, hus, jobb og alt som hører A4 livet til.. men de siste årene begynner jeg å føle at jeg løper rundt som familiens prosjektleder og mannen hopper inn der han får beskjed om å bistå. Dette begynner å tære på, og jeg lurer på om jeg krever for mye eller om andre har det veldig annerledes 

Hos oss er jeg den som:

- vasker hus, klær og lager mat 

- handler maten 98% av tiden 

- planlegger og handler inn til alt av bursdager, merkedager osv. 

- kjøper inn alt av klær til barna, og selger disse igjen når de er for små

- planlegger og bestiller ferier, aktiviteter i helger osv. 

- husker på lege, tannlegetimer og 98% av tiden følger barna til disse 

- er den som må ta hjemmekontor når barna er syke eller av andre årsaker må tidligere hjem enn vanlig 

- den som avtaler leke-besøk med venner og ordner til dette 

Mannen bidrar hvis han får beskjed om å gjøre noe, men aldri på eget initiativ. Hvis jeg ikke sier noe kan vi bokstavelig talt sitte her uten et eneste rent plagg på kroppen i et hus som flyter over uten at han begynner å ordne på egenhånd. 
 

Dette tærer på, for selv om han er snill og omtenksom og gjerne hjelper til NÅR han blir bedt om det er det alikevell jeg som må holde styr på hele kabalen, og det føles egentlig enklest å bare gjøre ting selv i stede for å måtte bistå han i alt han ikke husker eller vet hvor ligger. 
 

Den siste tiden har jeg oftere og oftere tatt meg i å tenke at livet mitt hadde være 10x enklere om vi bodde hver for oss og hadde barna 50%. Jeg vil egentlig ikke ut av forholdet, men er lei av å være «aleneforsørger» for 3 mennesker 

Og ja, vi har pratet om disse tingene flere ganger og han virker som han forsøker å gjøre ting bedre, men det koker alltid ned til «du må bare fortelle meg hva jeg skal gjøre så hjelper jeg deg jo».. er jo ikke det jeg trenger, jeg trenger en som SER hva som må gjøres og gjør det. En som husker hvilke klesstørrelse barna har, at moren hans har bursdag og at det kanskje bør kjøpes en gave osv osv. 

Dette ble langt og rotete, men vil også legge til at denne mannen er veldig flink til å ta seg av det praktiske ved å ha hus og hage. Skifter dekk på bilen, ordner hvis gressklipperen blir ødelagt og snekrer/reparer der det er nødvendig. Er liksom bare at slike ting er 10% av en vanlig hverdag mens jeg blir stående igjen med alt annet 

Hva forventer dere at deres partnere? Er jeg for kravstor? 

Anonymkode: fa525...893

Har også en snill, flink god partner som er helt ræva på alt det der. Jeg tror faktisk ikke det ligger i deres natur alt dette med detaljer for å være ærlig. Tror nesten vi må innse det før vi kaster helt fine, bra nok menn på dynga. 

[Brunello]

Det er ofte sånn at det er best at det er en som organiserer og er leder og en som blir satt i jobb. Problemet er altså ikke at en planlegger alt, men at vedkommende også gjør det meste.

I min vennekrets har jeg inntrykk av at kvinnen er den som planlegger og holder orden. Mennene blir sendt på butikken, lager ofte mat, kjører ofte til treninger og aktiviteter, bestiller ferier, betaler regninger og holder orden på forsikringer m.m. 

Vask av klær og tilhørende aktiviteter deles. Samme med renhold i huset, men med en overvekt av arbeidet på kvinnen.

[AnonymBruker]

"forventer"er for meg er negativt ord. Vi fordeler oss slik at jeg gjør innarbeidet og han ute. Er det noe annet så SPØR jeg. Har fungert i alle år. 

Anonymkode: a3a3c...72a

[AnonymBruker]

Hos oss er jeg den som:

han- vasker hus og lager mat (jeg "hjelper til)
 jeg -vasker klær

Begge, men han planegger - handler maten 98% av tiden 

jeg (men han fikser maten, noe som er mye) - planlegger og handler inn til alt av bursdager, merkedager osv. 

jeg - kjøper inn alt av klær til barna, og selger disse igjen når de er for små

Begge - planlegger og bestiller ferier, aktiviteter i helger osv. 

Begge - husker på lege, tannlegetimer og 98% av tiden følger barna til disse 

Begge - er den som må ta hjemmekontor når barna er syke eller av andre årsaker må tidligere hjem enn vanlig 

Jeg - den som avtaler leke-besøk med venner og ordner til dette 

Jeg gjør en del praktiske ting ellers da, det er for eksempel kun jeg som klipper plen og måker snø (foretrekker det framfor vasking av vinduer!)

Anonymkode: f0976...aa2