Én partner hele livet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jo. Ikke lett å kjempe mot biologien.

Anonymkode: 55c10...6f1

Så ikke gift dere veldig ung da.

Anonymkode: 54649...be8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men tilbake til spørsmålet: jeg vet at de finnes de parene som klarer å leve lykkelig sammen med hverandre som den eneste ene hele livet, og heldige heldige dem, men jeg lurer på hvor vanlig det er? Har ikke inntrykk av at det er supermange akkurat… 🤔 Ts

Anonymkode: 75be3...660

Jeg er i den kategorien. Mine foreldre var. Mine svigerforeldre var. Jeg er ikke nær nok tanter og onkler og slik til å kunne all historikk, men vet mange ble sammen tidlig og som synes veldig lykkelige sammen. 

Av våre søsken så er jeg ganske sikker på at to av parene er i den kategorien - men de har jo mange år igjen, og selvfølgelig kan ting skje. 

Men i omgangskretsen er de sjeldne, ja. Gjengangeren er egentlig noen korte forhold og et samboerforhold i 20-årene. Traff den rette mot slutten av 20-årene, og har nå vært sammen i 20 år. Men det er også de som bare har hatt hverandre (hvis du teller et forhold som mer enn ett år, eller samboerskap) 

Anonymkode: b9f61...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er i den kategorien. Mine foreldre var. Mine svigerforeldre var. Jeg er ikke nær nok tanter og onkler og slik til å kunne all historikk, men vet mange ble sammen tidlig og som synes veldig lykkelige sammen. 

Av våre søsken så er jeg ganske sikker på at to av parene er i den kategorien - men de har jo mange år igjen, og selvfølgelig kan ting skje. 

Men i omgangskretsen er de sjeldne, ja. Gjengangeren er egentlig noen korte forhold og et samboerforhold i 20-årene. Traff den rette mot slutten av 20-årene, og har nå vært sammen i 20 år. Men det er også de som bare har hatt hverandre (hvis du teller et forhold som mer enn ett år, eller samboerskap) 

Anonymkode: b9f61...34c

Så flott å høre om familien din! ❤️ Kanskje det er slik noen skrev tidligere - at det går i arv? Enten at det er biologiske egenskaper, eller at man har lært hvordan å bevare kjærligheten gjennom å ha gode rollemodeller i familien. Sånn sett er det ikke rart at jeg og min eks-mann ble skilt; for ingen av oss hadde det i bagasjen… 🤪

Anonymkode: 75be3...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så flott å høre om familien din! ❤️ Kanskje det er slik noen skrev tidligere - at det går i arv? Enten at det er biologiske egenskaper, eller at man har lært hvordan å bevare kjærligheten gjennom å ha gode rollemodeller i familien. Sånn sett er det ikke rart at jeg og min eks-mann ble skilt; for ingen av oss hadde det i bagasjen… 🤪

Anonymkode: 75be3...660

Tror det var jeg som skrev det, mulig flere.. 

Både jeg og mannen har nok søkt de samme verdiene som vi har vokst opp med. Omsorg for en partner, trekke lasset sammen, alltid være en enhet utad, ta vare på kjærligheten. Det ble veldig raskt våre ting, våre penger, våre planer, vårt liv, våre prioriteringer. Det å se at en liten down er nettopp det - en litt flatere periode - og så er vi plutselig tilbake til oss selv. Å akseptere at forholdet er litt skjevt gjennom livets fartsdumper, at den som er sterkest i situasjonen tar et større ansvar. Å tørre å si unnskyld, og at jeg setter pris på alt han gjør, når sorgen gjør at sinnet blir tatt ut på han. Og på andre siden være tålmodigheten selv, for han forstår at det er sorgen som prater selv før unnskyldningen min kommer. 

Det ligger nok også mye praktisk i det. Jeg husker at 20 år gamle meg var veldig klar på dealbreakere, og at jeg valgte med både hode og hjerte. Jeg forstod hvilke egenskaper, interesser og ønsker en mann jeg skulle være med over mange år måtte ha. Uansett hvor forelsket jeg var, så hadde jeg det rasjonelle med meg. 

Anonymkode: b9f61...34c

[AnonymBruker]

Nei takk

Anonymkode: 92aec...de2

[AnonymBruker]

Vi ble sammen da jeg var 14 og han 15. Det er 50 år siden. Jeg har aldri savnet å ha hatt andre kjærester eller sex med andre. Vi har vokst sammen, fortsatt forelsket, og ikke minst viktige støttespillere for hverandre. 

De fleste av våre venner traff hverandre i studietiden, og har vært sammen i mer enn 40 år. De har sikkert hatt andre kjærester og forhold av ulik alvorlighetsgrad. 

Anonymkode: 7b5f1...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi ble sammen da jeg var 14 og han 15. Det er 50 år siden. Jeg har aldri savnet å ha hatt andre kjærester eller sex med andre. Vi har vokst sammen, fortsatt forelsket, og ikke minst viktige støttespillere for hverandre. 

De fleste av våre venner traff hverandre i studietiden, og har vært sammen i mer enn 40 år. De har sikkert hatt andre kjærester og forhold av ulik alvorlighetsgrad. 

Anonymkode: 7b5f1...e0f

Jeg kan legge til at ingen av oss har skilte foreldre. Ingen av våre venner har skilte foreldre. En av mine venninner er skilt, eller mer korrekt, flyttet fra samboer etter flere års samliv.

Det å holde sammen kan som noen har nevnt tidligere være biologi, men også hva som er vanlig, akseptert, forventet osv. Jeg tror ingen av mine venner er i voldelige forhold, men deg at man jobber seg gjennom vanskelige perioder ser jeg på som naturlig.

Etter hvert som vi har blitt godt voksne har vi alle vært gjennom "kriser" som påvirker parforhold. Det har vært små barn, miste foreldre, alvorlig sykdom, arbeidsløshet med dårlig økonomi, mistrivsel/kriser på arbeidsplassen.  Da har det vært viktig å ville fortsette samlivet.

Anonymkode: 7b5f1...e0f

[AnonymBruker]

Vi møttes veldig ung og båndet er utrolig sterkt. Livene våres er på en måte sammensmelta og jeg er elsker kona mi ubeskrivelig høyt. Jeg blir ofte litt sjokkert når jeg hører om par som møtes senere i livet og hvordan de snakker om fordeling, økonomi, om hva de deler med hverandre og hva som er privat. Sexlivet vårt er også veldig bra. Vi har ofte sex og veldig variert og intimt. Jeg er veldig gla jeg får oppleve dette. 

Anonymkode: 93b5a...c7e

[AnonymBruker]

De sterkeste parene jeg kjenner fant hverandre som svært unge. De ble voksne sammen, og formet seg etter hverandre. 

Så er det jo ikke alle som er så heldige å treffe den rette som så ung. De fleste av oss gjør ikke det. 

Anonymkode: b5269...693

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi møttes veldig ung og båndet er utrolig sterkt. Livene våres er på en måte sammensmelta og jeg er elsker kona mi ubeskrivelig høyt. Jeg blir ofte litt sjokkert når jeg hører om par som møtes senere i livet og hvordan de snakker om fordeling, økonomi, om hva de deler med hverandre og hva som er privat. Sexlivet vårt er også veldig bra. Vi har ofte sex og veldig variert og intimt. Jeg er veldig gla jeg får oppleve dette. 

Anonymkode: 93b5a...c7e

Som dere, men jeg innser jo at det er lettere å se på alt som vårt når vi møttes når ingen av oss eide noe. Når man går inn i et forhold som godt voksen og med store verdier er saken, og hva man må ra hensyn til, helt annerledes.

Selv om vi eier har felleseie er min bankkonto privat, og jeg bestemmer hva jeg bruker mine penger til. Telefonen min er privat, og siden det også er jobbtelefon har ikke mannen tilgang. Brev adressert til meg er mine, og han åpner selvsagt ikke. 

Anonymkode: 7b5f1...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.7.2025 den 10.47):

Vi har begge rotet og hatt sex med andre før. Kjærester tja, vi gjorde vel alt for å slippe å være med de isåfall. Til vi traff hverandre, 18år og no er 45. Soulmates!

Anonymkode: e285d...fa1

Min elsker traff dama da han var 18, er nå 45. Hun tror sikkert også at de har det supert

 

Anonymkode: 4e0e6...9ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror det var jeg som skrev det, mulig flere.. 

Både jeg og mannen har nok søkt de samme verdiene som vi har vokst opp med. Omsorg for en partner, trekke lasset sammen, alltid være en enhet utad, ta vare på kjærligheten. Det ble veldig raskt våre ting, våre penger, våre planer, vårt liv, våre prioriteringer. Det å se at en liten down er nettopp det - en litt flatere periode - og så er vi plutselig tilbake til oss selv. Å akseptere at forholdet er litt skjevt gjennom livets fartsdumper, at den som er sterkest i situasjonen tar et større ansvar. Å tørre å si unnskyld, og at jeg setter pris på alt han gjør, når sorgen gjør at sinnet blir tatt ut på han. Og på andre siden være tålmodigheten selv, for han forstår at det er sorgen som prater selv før unnskyldningen min kommer. 

Det ligger nok også mye praktisk i det. Jeg husker at 20 år gamle meg var veldig klar på dealbreakere, og at jeg valgte med både hode og hjerte. Jeg forstod hvilke egenskaper, interesser og ønsker en mann jeg skulle være med over mange år måtte ha. Uansett hvor forelsket jeg var, så hadde jeg det rasjonelle med meg. 

Anonymkode: b9f61...34c

Det var her det gikk skeis i mitt forhold. Vi flyttet til en bolig som jeg hatet, mens mannen trakk på skuldrene og viste null forståelse eller vilje til å støtte meg og til å finne en løsning ved å selge huset videre. Slik gikk årene i boligen jeg hatet, og jeg følte meg gradvis mer og mer alene. Samtidig som arbeidsoppgavene mine i det nye, digre hjemmet vokste seg tårnhøye, da jeg i motsetning til mannen min ikke orket ukesgamle matflekker eller at det lå gammelt kattespy overalt. Sakte men sikkert kom vissheten om at vi ikke var en enhet, og min avsky ovenfor ham bare vokste og vokste. Vi er fremdeles gift, men det er bare fordi hverdagslogistikken med 3 barn ellers ikke går opp, og da boligen er så lite attraktiv at det vil ta årevis å få solgt med tap. 

Anonymkode: a5904...01f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det var her det gikk skeis i mitt forhold. Vi flyttet til en bolig som jeg hatet, mens mannen trakk på skuldrene og viste null forståelse eller vilje til å støtte meg og til å finne en løsning ved å selge huset videre. Slik gikk årene i boligen jeg hatet, og jeg følte meg gradvis mer og mer alene. Samtidig som arbeidsoppgavene mine i det nye, digre hjemmet vokste seg tårnhøye, da jeg i motsetning til mannen min ikke orket ukesgamle matflekker eller at det lå gammelt kattespy overalt. Sakte men sikkert kom vissheten om at vi ikke var en enhet, og min avsky ovenfor ham bare vokste og vokste. Vi er fremdeles gift, men det er bare fordi hverdagslogistikken med 3 barn ellers ikke går opp, og da boligen er så lite attraktiv at det vil ta årevis å få solgt med tap. 

Anonymkode: a5904...01f

Du fortjener mye bedre enn der. Og de finnes der ute. 

Vi har aldri tatt valg om flytting, eller bolig. Ikke ferie eller bil en gang, om vi merker usikkerhet hos den andre. Om noe blir det innimellom en liten kamp for å gjøre det den andre helst vil. Om noe må gjøres, så gjør vi det, om man slenger seg på sofaen når oppvaskmaskinen er ren, så dumper man jo bare jobben på den andre - og det er det siste vi ønsker fra hverandre. 

Huff. Ikke meningen å gni inn noe. Men jeg tror så mange kvinner - i alle aldre - har så godt av å lese hvordan det skal være. Jeg håper du finner en kjærlighet der fremme et sted - det fortjener alle mennesker. 

Anonymkode: b9f61...34c

[AnonymBruker]

Jeg tror at å prøve mange bare for å prøve er oppskrytt og at om noen finner sin de er glade i og de er enige og fornøyde i livet, så er det svært romantisk.

Men støtter brudd også, ingen må imot sin vilje.

Anonymkode: 0b3bc...59a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var her det gikk skeis i mitt forhold. Vi flyttet til en bolig som jeg hatet, mens mannen trakk på skuldrene og viste null forståelse eller vilje til å støtte meg og til å finne en løsning ved å selge huset videre. Slik gikk årene i boligen jeg hatet, og jeg følte meg gradvis mer og mer alene. Samtidig som arbeidsoppgavene mine i det nye, digre hjemmet vokste seg tårnhøye, da jeg i motsetning til mannen min ikke orket ukesgamle matflekker eller at det lå gammelt kattespy overalt. Sakte men sikkert kom vissheten om at vi ikke var en enhet, og min avsky ovenfor ham bare vokste og vokste. Vi er fremdeles gift, men det er bare fordi hverdagslogistikken med 3 barn ellers ikke går opp, og da boligen er så lite attraktiv at det vil ta årevis å få solgt med tap. 

Anonymkode: a5904...01f

Wow, du beskriver livet mitt som jeg forlot for 4 år siden !

Vi også flyttet inn i et hus jeg hatet, et oppussingsobjekt som min eks ikke hadde noen forutsetning for å få til, så lite handy som det går an. Det var jeg som måtte organisere oppussing, jobbe 100 % og ta det tredje skiftet. Han rigga seg en mancave i garasjen, drakk øl og koste seg. Veldig fornøyd med det. Reiste min vei når barna ble tenåringer.

Anonymkode: 2f15a...3c9

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min møttes da vi var 20 og 23, og vi rakk å «leve et liv» før den tid hvis det går ann å si? For dere som ikke føler for å utforske før man forplikter seg livet ut: ikke misforstå. Men vi er værtfall veldig glad for at vi fikk bli ferdig med den nysgjerrige delen av ungdomslivet før vi forplikta oss til den store kjærligheten!

Anonymkode: 81ad3...063

[AnonymBruker]

Jeg var 18 og min kone 16 da vi ble sammen. Nå er vi 42 og 40. 

Jeg føler meg utelukkende heldig ❤️

Vi har også 2 vennepar som ble sammen ca samtidig. 

Anonymkode: e6d4d...552