Én partner hele livet

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om å møtes veldig unge, være hverandres første kjæreste, og deretter holde sammen livet ut. Hvor vanlig er det, og er dette forhold som er sterkere enn andre tror dere? 

Anonymkode: 75be3...660

[AnonymBruker]

At det er sterke forhold er det ikke tvil om. Det er en prestasjon å holde sammen hele livet ❤️

Det blir mindre og mindre vanlig men jeg kjenner mange i generasjonen over meg, de som er født på 40-60 tallet som har hverandre som eneste ene. 

Anonymkode: 396bd...ace

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva tenker dere om å møtes veldig unge, være hverandres første kjæreste, og deretter holde sammen livet ut. Hvor vanlig er det, og er dette forhold som er sterkere enn andre tror dere? 

Anonymkode: 75be3...660

Vi har begge rotet og hatt sex med andre før. Kjærester tja, vi gjorde vel alt for å slippe å være med de isåfall. Til vi traff hverandre, 18år og no er 45. Soulmates!

Anonymkode: e285d...fa1

[AnonymBruker]

Vi har noen tidligere erfaringer - dating med mer. Men ingen faste forhold. 

Vi var ca 20-22 da vi traff hverandre, og hadde bodd hjemmefra siden vi var 18.  (dette er 25 år siden). Det har alltid vært enkelt, for å bruke det ordet. Ingen hard jobbing, eller "kamp", slik jeg ser andre gjerne sier. Det har bare vært slik det skal være. Jeg var ikke ute etter en kjæreste en gang, men følte umiddelbart en sterk følelse av at jeg var hjemme. 

Vi har vokst sammen, og er på mange måter en enhet. Nærmere familie enn egne foreldre. Og felles beste er alltid målet vårt. Lavt konfliktnivå, god kommunikasjon, og vi vet hva den andre ønsker og mener nærmest før man vet det selv. Det fysiske er også fortsatt bra. 

Jeg hadde noen år i 20-årene der jeg savnet spenningen og erfaringene. Det er det eneste negative jeg har følt på i hele relasjonen. Men da hadde jeg jo ikke hatt det vi har nå. 

Anonymkode: b9f61...34c

[AnonymBruker]

Av alle jeg kjenner vet jeg om kanskje 2-3 par som tilsynelatende lever/levde lykkelig sammen som hverandres eneste hele livet. De andre tenker jeg at holder sammen mest av plikt eller praktiske årsaker. 

Anonymkode: 75be3...660

[AprilLudgate]

Aner ikke 🤷‍♀️

Jeg er i et sånt forhold (ble sammen når jeg var 19-20, han var 2 år eldre og ingen hadde hatt seriøse kjærester mer langvarig før). Vi har vært sammen i 25 år ish.

Tror ikke vi har noe annerledes relasjon enn andre. 
 

Om noen antar vi holder sammen av plikt og økonomi så viser jo forskning at de fleste par med barn unngår skilsmissen og heller prøver videre av økonomiske grunner blant annet.

Men vi fikk barn først etter 11 år sammen, så kun plikt og penger er nok ikke årsaken hos oss.

Vi har begge hatt mange anledninger til å svare på tilbud fra andre, men har valgt hverandre. 

Nå er selvsagt barn og familiekjernen er stor motivasjon, men jeg ser ikke for meg en annen partner når barn flytter hjemmefra. 
 

Har en sjelden gang fått litt tåpelige kommentarer eller antakelser av nysingle som tolker ALLE inn i sitt eget brudd.

Jeg sier ingenting til det. 
 

Jeg tror ikke på «den rette, livets ene kjærligjet». Jeg tror på at man må ta valget jevnlig, og vise interesse og aksept for hverandres utvikling. 
 

Den man var som 19 er ikke den man er som 40. 
 

Tror endel relasjoner tar slutt fordi man antar at «jeg utvikler meg, mens h*n bare er den kjedelige samme». Mulig det, men har man vist interesse for hvem den andre er nå 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hva tenker dere om å møtes veldig unge, være hverandres første kjæreste, og deretter holde sammen livet ut. Hvor vanlig er det, og er dette forhold som er sterkere enn andre tror dere? 

Anonymkode: 75be3...660

Det er noen som holder sammen livet ut og det synes jeg personlig er kjempeflott.

Årsakene er sikkert mange, men jeg tror det handler mye om viljen til å holde sammen. Man må være litt utholdende og sterk slik at man tåler vanskeligere perioder. Jeg tror også det er lettere å bli med sin første kjæreste livet ut enn å ha diverse forhold og samboerskap bak seg i 20-årene og deretter slå seg til ro i et forhold som varer resten av livet. Kanskje går det mye på personlighet også hvor noen er i stand til å slå seg til ro og være fornøyd med det man har, mens andre stadig er på jakt etter noe bedre og mer spennende.

At livslange forhold er sterkere enn de som ryker, det må man jo anta. Hva den styrken kommer av, er ikke så lett for meg å sette fingeren på. Men jeg tror det handler mye om å ha felles kultur og interesser. Så er det veldig viktig i et forhold, at begge vil hverandre vel og er snille og gode mot hverandre og at de alltid snakker til hverandre og om hverandre med respekt fremfor foraktelig og nedsettende.

Kanskje aller viktigst er det at begge har tillit til hverandre og gir hverandre frihet. Forhold hvor en eller begge stadig må kontrollere hva den andre driver med, kryssforhøre om den andre kommer seint hjem, snoker på partnerens digitale plattformer og andre typer mistillit, er ikke gode forhold å være i, og vil nok ofte havarere. Det er veldig slitsomt å være den som stadig blir kontrollert, overvåket og mistenkeliggjort for utroskap, løgn eller hva det måtte være, og det er sikkert slitsomt å være den andre også.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har inntrykk av at samlivsbrudd kan være arvelig(miljø, eller gener, eller begge deler?). Det er noen familier og slekter hvor samlivsbrudd er normalen og hvor nær alle alle har opplevd det en eller flere ganger, og så er det andre familier/slekter hvor samlivsbrudd er veldig sjelden, eller ikke-eksisterende. Ta min familie som et eksempel. Fra og med mine besteforeldre på fars side via mine foreldre, onkler, tanter og søskenbarn som direkte stammer fra besteforeldrene er det 16 par. Kun et av disse 16 parene har skilt lag. De andre 15 er fortsatt sammen, eller de har mistet en partner pga. dødsfall.

Anonymkode: 25c35...77a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det er noen som holder sammen livet ut og det synes jeg personlig er kjempeflott.

Årsakene er sikkert mange, men jeg tror det handler mye om viljen til å holde sammen. Man må være litt utholdende og sterk slik at man tåler vanskeligere perioder. Jeg tror også det er lettere å bli med sin første kjæreste livet ut enn å ha diverse forhold og samboerskap bak seg i 20-årene og deretter slå seg til ro i et forhold som varer resten av livet. Kanskje går det mye på personlighet også hvor noen er i stand til å slå seg til ro og være fornøyd med det man har, mens andre stadig er på jakt etter noe bedre og mer spennende.

At livslange forhold er sterkere enn de som ryker, det må man jo anta. Hva den styrken kommer av, er ikke så lett for meg å sette fingeren på. Men jeg tror det handler mye om å ha felles kultur og interesser. Så er det veldig viktig i et forhold, at begge vil hverandre vel og er snille og gode mot hverandre og at de alltid snakker til hverandre og om hverandre med respekt fremfor foraktelig og nedsettende.

Kanskje aller viktigst er det at begge har tillit til hverandre og gir hverandre frihet. Forhold hvor en eller begge stadig må kontrollere hva den andre driver med, kryssforhøre om den andre kommer seint hjem, snoker på partnerens digitale plattformer og andre typer mistillit, er ikke gode forhold å være i, og vil nok ofte havarere. Det er veldig slitsomt å være den som stadig blir kontrollert, overvåket og mistenkeliggjort for utroskap, løgn eller hva det måtte være, og det er sikkert slitsomt å være den andre også.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har inntrykk av at samlivsbrudd kan være arvelig(miljø, eller gener, eller begge deler?). Det er noen familier og slekter hvor samlivsbrudd er normalen og hvor nær alle alle har opplevd det en eller flere ganger, og så er det andre familier/slekter hvor samlivsbrudd er veldig sjelden, eller ikke-eksisterende. Ta min familie som et eksempel. Fra og med mine besteforeldre på fars side via mine foreldre, onkler, tanter og søskenbarn som direkte stammer fra besteforeldrene er det 16 par. Kun et av disse 16 parene har skilt lag. De andre 15 er fortsatt sammen, eller de har mistet en partner pga. dødsfall.

Anonymkode: 25c35...77a

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette. 

- Jeg har aldri kjent på noen sterk "vilje" til å holde sammen. Kun at det er naturlig og riktig.Vanskelige perioder har ristet grunnmuren litt, gjort relasjonen litt annerledes, mulig krevd noen gode samtaler. Men vi har alltid vært hverandres viktigste støtte 

- Felles verdier og interesser - absolutt. Verdisynet vårt er veldig likt. Samme med interesser. Så vi er sjeldent uenige, heller ikke om pengebruk, eller hvor ferien skal gå. 

- Tillit. Det er en del av grunnmuren. Ingen er sjalu. Vi gir hverandre veldig mye frihet. Vi kjenner passord og pinkoder og alt slikt, da det innimellom er nødvendig gjennom et langt ekteskap. Men har aldri misbrukt det. Eller snoket. Jeg har aldri opplevd et tillitsbrudd. Og jeg har heller aldri utsatt han for et tillitsbrudd. 

- Arv-miljø. Det er viktig. Foreldrene våre var (til døden)/er sammen. Og lykkelige. Med samme verdier og interesser. Vi har begge vokst opp i veldig harmoniske hjem. Jeg hadde det ikke som kriterie den gangen - men om jeg skulle sagt noe til 20 år gamle meg så hadde det vært; finn en partner som er vokst opp i et lykkelig hjem, med foreldre som fortsatt har det godt sammen. 

Anonymkode: b9f61...34c

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er sterkt preget av kultur, forvetninger og pliktfølelse.  En god del av parene som er eldre nå, (75+) har nok holdt sammen enten p.ga. religion/livssyn, barn, økonomiske årsaker eller andre ting. Selvfølgelig finnes det nok en del som også har holdt sammen av kjærlighet. Men det er nok mye forskjellig/rart i de tusen hjem. Jeg tenker også at folk kanskje var mer villige til å kjempe for relasjoner før, og at vi som er unge gir lettere opp og finner en annen.

Når det er sagt - det må være veldig fint å leve sammen et helt liv hvis det er ekte kjærlighet og man har det ordentlig fint sammen.

Anonymkode: 55c10...6f1

[AnonymBruker]

Jeg heier på de som holder i lag fra starten av voksenlivet til reisens slutt ♥️

Det er vanskelig å få til i praksis, men nå er det i tillegg tidsånden i 2025 som gjør det nesten umulig. De fleste unge voksne i dag prøver ikke en gang å få et forhold til å fungere, de gir seg så fort første bumpen kommer. 

Anonymkode: f0185...480

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg heier på de som holder i lag fra starten av voksenlivet til reisens slutt ♥️

Det er vanskelig å få til i praksis, men nå er det i tillegg tidsånden i 2025 som gjør det nesten umulig. De fleste unge voksne i dag prøver ikke en gang å få et forhold til å fungere, de gir seg så fort første bumpen kommer. 

Anonymkode: f0185...480

Fint skrevet. Men: bør vi heie på de som holder lag i giftige relasjoner, livet ut? Dette kan jo også bli en slags toxic  positivity. Noen bør fakrisk ikke være sammen hele livet

Anonymkode: 55c10...6f1

[Miss Foster]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Fint skrevet. Men: bør vi heie på de som holder lag i giftige relasjoner, livet ut? Dette kan jo også bli en slags toxic  positivity. Noen bør fakrisk ikke være sammen hele livet

Anonymkode: 55c10...6f1

Viktig!!!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva tenker dere om å møtes veldig unge, være hverandres første kjæreste, og deretter holde sammen livet ut. Hvor vanlig er det, og er dette forhold som er sterkere enn andre tror dere? 

Anonymkode: 75be3...660

Vi ble kjærester da jeg var 16 han 23. Nå har det gått 28 år. Kjærligheten vår er sterk. Selv om det selvfølgelig går litt i bølgedaler står vi støtt ved hverandres side. Kan fremdeles få kriblinger i magen når jeg ser mannen min ❤️

Anonymkode: c141a...7c8

[AnonymBruker]

Jeg var 18 og han var 22 da vi ble sammen. Vi er hverandres første og eneste. Vi har vært sammen i 25 år og har to barn. Vi har vært igjennom mye, men skilsmisse har aldri vært et tema. Vi har jobbet oss igjennom det livet har kommet med, som et par. Vi er ikke sjelevenner som klisjeen sier, vi er et helt normalt par med våre feil og mangler. 

Anonymkode: 74ad3...853

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva tenker dere om å møtes veldig unge, være hverandres første kjæreste, og deretter holde sammen livet ut. Hvor vanlig er det, og er dette forhold som er sterkere enn andre tror dere? 

Anonymkode: 75be3...660

Pleier ikke damen eller mannen å blir lei i 40 årene og deretter ønske å "gjenvinne tapt ungdom"?

Anonymkode: 54649...be8

[AnonymBruker]

Ble sammen med eksen når jeg var 15 og han 17. Alle sa at vi var det perfekte par og vi ville vare livet ut. Men så skjedde noe utilgivelig fra hans side når jeg var 43. Så vi var sammen i 28 år. Stor sorg for meg

Anonymkode: 2f15a...3c9

[AnonymBruker]

Det er drømmen❤️

Anonymkode: d6e4a...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Pleier ikke damen eller mannen å blir lei i 40 årene og deretter ønske å "gjenvinne tapt ungdom"?

Anonymkode: 54649...be8

Jo. Ikke lett å kjempe mot biologien.

Anonymkode: 55c10...6f1

[AnonymBruker]

Mine foreldre holdt sammen for oss barna. De kranglet aldri, men jeg ser jo i ettertid at de ikke var lykkelige. Denne opplevensen har ødelagt meg. Både fordi jeg hele mitt voksne liv har en dyp skyldfølelse fordi foreldrene mine har gått glipp av lykke de kunne funnet, og fordi det gjorde at jeg trodde at det jeg så hjemme var "fasiten". Det tok mange år i terapi, og mange år i dårlige forhold selv, å innse at jeg måtte finne noe annet enn det foreldrene mine hadde. Jeg kunne faktisk finne en person som er begeistret for meg. Jeg trenger ikke å leve med noen som tar meg for gitt, og som er kald mot meg. 
Nå, som 50åring, er det heldigvis litt fjernt å tenke på at jeg trodde det var sånn kjærlighet var, og skulle være. Disse tingene vi lærer som barn er fryktelig vanskelige å endre på/avlære, men det er mulig. 

Jeg heier på de som er sammen fordi de er begeistret for hverandre, uansett lengde på forholdet. Noen er heldige og treffer en sånn person tidlig, og det er nydelig. Om det er en sånn person man får barn med, gjør det livet enklere. Men dersom lengde på forholdet er det eneste parameteret man skal dømme etter, så er lange forhold ofte ikke de beste. 

I så mange år har kvinner vært avhengig av menn. Nå er vi selvstendige. Vi trenger ikke menn. De kan ikke holde oss i forhold vi ikke vil være i. Tenk så mange kvinner i generasjonene før oss som har vært ulykkelige i de lange forholdene sine. 
At noen menn klager over at kvinner har fått så høye krav til menn, viser bare at de ikke en mann kvinner ønsker. Når vi ikke trenger ham for økonomisk stabilitet, velges de bort. De påstår at vi kun vil ha høye og rike menn med svære muskler, men hvis du ser rundt deg på alle menn som faktisk er lykkelig gift så er det helt vanlige og hyggelige menn. Menn som respekterer kona, som liker å henge med henne, og som er begeistret for henne. 

Anonymkode: 49420...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mine foreldre holdt sammen for oss barna. De kranglet aldri, men jeg ser jo i ettertid at de ikke var lykkelige. Denne opplevensen har ødelagt meg. Både fordi jeg hele mitt voksne liv har en dyp skyldfølelse fordi foreldrene mine har gått glipp av lykke de kunne funnet, og fordi det gjorde at jeg trodde at det jeg så hjemme var "fasiten". Det tok mange år i terapi, og mange år i dårlige forhold selv, å innse at jeg måtte finne noe annet enn det foreldrene mine hadde. Jeg kunne faktisk finne en person som er begeistret for meg. Jeg trenger ikke å leve med noen som tar meg for gitt, og som er kald mot meg. 
Nå, som 50åring, er det heldigvis litt fjernt å tenke på at jeg trodde det var sånn kjærlighet var, og skulle være. Disse tingene vi lærer som barn er fryktelig vanskelige å endre på/avlære, men det er mulig. 

Jeg heier på de som er sammen fordi de er begeistret for hverandre, uansett lengde på forholdet. Noen er heldige og treffer en sånn person tidlig, og det er nydelig. Om det er en sånn person man får barn med, gjør det livet enklere. Men dersom lengde på forholdet er det eneste parameteret man skal dømme etter, så er lange forhold ofte ikke de beste. 

I så mange år har kvinner vært avhengig av menn. Nå er vi selvstendige. Vi trenger ikke menn. De kan ikke holde oss i forhold vi ikke vil være i. Tenk så mange kvinner i generasjonene før oss som har vært ulykkelige i de lange forholdene sine. 
At noen menn klager over at kvinner har fått så høye krav til menn, viser bare at de ikke en mann kvinner ønsker. Når vi ikke trenger ham for økonomisk stabilitet, velges de bort. De påstår at vi kun vil ha høye og rike menn med svære muskler, men hvis du ser rundt deg på alle menn som faktisk er lykkelig gift så er det helt vanlige og hyggelige menn. Menn som respekterer kona, som liker å henge med henne, og som er begeistret for henne. 

Anonymkode: 49420...862

Takk for langt og klokt svar. Vi sitter nok med litt av de samme erfaringene. Foreldrene mine ble sammen unge og har vært hverandres eneste ene hele livet. Jeg skulle ønske at særlig min mor hadde brutt med min far etter hvert. Ikke fordi han er slem eller fæl, men fordi hun ikke har hatt det bra og vært møkka lei ham i mange år. Nå er de nokså gamle og kommer til å bo sammen til døden skiller dem ad. Jeg så også hos mine eks-svigerforeldre (ja jeg er lykkelig skilt 😄) at de holdt sammen kun pga fasade. Min eks-mann brukte det som et argument for at vi skulle skilles - at barna våre skulle få slippe å vokse opp i et hjem med «is-front», slik han gjorde.

Men tilbake til spørsmålet: jeg vet at de finnes de parene som klarer å leve lykkelig sammen med hverandre som den eneste ene hele livet, og heldige heldige dem, men jeg lurer på hvor vanlig det er? Har ikke inntrykk av at det er supermange akkurat… 🤔 Ts

Anonymkode: 75be3...660